De viktige og de uviktige spørsmålene

I morgen ettermiddag skal jeg snakke med en av klinikkene i Danmark – CFC, eller Copenhagen Fertility Center. Om det blir barneforsøk står det mellom CFC i København og Maigaard i Århus. Det er de to klinikkene jeg har best følelse for, og som også ser ut til å ha den mest avanserte teknologien. Maigaard har allerede sendt meg en lang og fin mail, så nå er jeg spent på samtalen med CFC. Hva tror de om sjansene? Hva må i tilfellet til? Og når?

Når jeg løfter opp telefonrøret i morgen må jeg ha spørsmålene klare, og jeg regner med at CFC har mange spørmål til meg også. Spørmål som er viktige i denne prosessen. Spørsmål om syklus, hormonbehandling, donorbruk, AMH, eggreserver, FSH, LH, eggutak, vannscanning, piller, sprøyter, reisetider og penger. Masse penger. Og sikkert veldig mange andre ting. Hva tenker de om sjansene? Er det grønt lys for å prøve? Hva slags hormonregime vil de i tilfellet anbefale, og hvorfor?

De spørsmålene, og mange flere, blir sentrale i morgen. Viktige spørsmål.
Samtidig føles de helt uviktige, for det er jo ikke det jeg lurer på.

Det jeg lurer på er ting som; Er det virkelig mulig å prøve, eller er det for sent? Hvordan ville det bli for et barn å bare ha meg som forelder? Er det etisk riktig? Vil jeg kunne skape gode nok rammer? Er bare det beste greit for et barn, eller er «godt nok» uten å kunne tilby det optimale også levelig? Vil barnet streve med indentitetsutviklingen sin som donorbarn? Vil det føle seg annerledes? Vil det bli mobbet? Vil det kunne finne glede i skandinaviske donorhalvsøsken? (….for det vil trolig finnes). Vil et barn, som etter hvert blir en ungdom og en voksen kunne falle til ro med de store valgene jeg vil ha tatt for det? Det er jo slike spørsmål som er de viktige spørsmålene.

Det er mye jeg skulle ønske var annerledes. Jeg kan ikke si noe annet. Skulle jeg være så heldig å få et ønskebarn er det mye jeg skulle ønske var annerledes i det barnets liv – allerede før livet starter. Men det er det jo også i mitt eget. Mitt liv er ikke perfekt, selv om jeg er frisk, oppegående, har gode venner og en spennende jobb er livet mitt slettes ikke perfekt. Men livet er jo likevel perfekt.

Det å kunne lukte på en blomst, få regn i ansiktet, høre svarttrosten synge (den fineste sangen av alle), drikke cafe latte med en venninne, le eller gråte av en film, få og gi en klem….. Det er jo sånne øyeblikk livet består av, og det å ha et liv….det er jo intet mindre enn fantstisk. Så fantastisk at jeg tror hjernen vår ikke kan forstå det. Jeg vil jo gjerne gi den muligheten videre til et barn. Til mitt eget barn. Nå kom jeg til å tenke på et dikt av Hans Børli, som jeg synes er veldig fint, så i dag avslutter jeg med det:

Livet
– Mitt liv er så fattig, sier du
en fortrolig stund hos en venn
– Mitt liv er så vanskelig.
Mitt liv er ditt,
mitt liv er datt.
Men sannelig jeg sier deg:
Du burde falle på kne 
i ordløs takk 
fordi du i det hele tatt kan si
Mitt liv.
                           (Hans Børli)

6 kommentarer

  1. Nydelig dikt, Hans Børli kan få satt ord på de viktige tingene. Bruker hans dikt ofte i holistiske ritualer jeg holder, både navnedag, vielse og gravferd.

    Livet er virkelig dyrebart og vidunderlig. Og i våre tilfeller som singelprøvere har jeg funnet ro med tanken om at barnet nok til slutt vil forstå at selv om det livet vi bringer h*n inn i ville ikke ha eksistert om vi ikke gjorde det mulig for barnet å komme til verden.

    Lykke til med samtalen i dag :)

  2. Anonymous

    Tvi tvi tvi, til fine fine deg <3 ACklem

  3. Anonymous

    Nå som du har begynt å få en tilskuerskare, venter vi spent på oppdateringer, Ønskemamma. Håper at du har fått noen gode beskjeder i dag!

    1. Koselig å ikke være helt alene på ferden. Oppdatering er på plass :o)

  4. Anonymous

    Masse lykke til Ønskemamma!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *