Modige, nære samtaler

Det har blitt søndag, og jeg tenker og tenker. Natt og dag.
Tenker og tenker, og spør og graver. Jeg er heldig. Jeg kjenner mange jeg kan spørre. Jeg tør å spørre om stort sett alt (det er jo tross alt vanligvis en del av psykologjobben min), og og jeg er heldig nok til å kjenne mennesker som er modige nok til å kommme meg i møte med kloke, varme og ærlige svar.

Denne uka har jeg vært på besøk hos en venninne og tobarnsmamma, i en helt vanlig kjernefamilie. Såkalt vanlig altså, for kjernefamilier er vel kanskje ikke fullt så vanlig lengre. Denne venninnne min er en varm, nær og omsorgsfull mamma. En veldig god mamma mener jeg. Men det er hun slettes ikke sikker på. Selv om hennes ytre rammer er tryggere enn mine, er spørsmålene om hun er god nok, oppmerksom nok, glad nok – ja, ganske enkelt om hun er nok for barna sine – veldig til stede. For mye til stede tenker jeg, akkuart som de er det hos meg. For jeg er 100 % sikker på at hennes barn får langt mer enn gjennomsnittlig god omsorg. Hun er altså mye mer enn god nok denne venninnen min – men hun er ikke sikker på det selv. Det betyr kanskje at jeg også er mer enn god nok – selv når jeg tviler på det.  Jeg tror egentlig at det er sånn. I alle fall velger jeg å tro det på en solfylt søndag.

Så har jeg vært og lunchet med en annen venninne og hennes lille, søte jente som snart er åtte uker. Et lite, nytt og fantastisk vakkert menneske. Jeg fikk i alle fall ikke mindre lyst på barn av det! Gisp altså! Det var vel nesten sånn at eggstokkene syntes utenpå klærne der et lite øyeblikk  :D

I dag har jeg vært på frokost hos en tredje famile, der jeg har kjent mamman i familien siden jeg var syv år, og hun elleve. Hun kjenner meg godt, vet hvordan jeg har levd og mye om hvem jeg er. Det ble en veldig fin samtale – en nær samtale som jeg er veldig takknemlig for.

Jeg har hatt tre sånne fine samtaler med venninner som er mødre denne uka. Og jeg har spurt og gravd om morskap, nyfødte barn, større barn, økonomi, utfordringer, gleder – og om hva de tenker om mine tanker om å forsøke å bli donormamma. Bedt dem være ærlige. Jeg trenger ikke medvindssnakk. De sier alle det samme – dette må du gjøre. Dette tror vi er helt, helt riktig.

Det er fint. Veldig fint. Ikke nødvendigvis fordi de tenker at det å forsøke er det rette valget, men fordi jeg føler meg sikker på at de svarer ærlig. Jeg er veldig takknemlig for at jeg har mange å spørre. Mange å diskutere med. Jeg kjenner ganske enkelt mange veldig flotte folk, som tør å gå inn i de vanskelige samtalene. Det er veldig fint nå.

På tirsdag skal jeg besøke en donormamma jeg kjenner. Eller to donormammer jeg kjenner, for de er et gift par. Der skal jeg hilse på lillegull, som har blitt to år siden sist. Det gleder jeg meg til! I dag føler jeg meg heldig.

2 kommentarer

  1. Det er verdifullt med gode venner som svarer deg ærlig – og som støtter deg hele veien :)

    1. Ja, det er nesten alfa omega i en slik prosess. Sånn sett føler jeg meg heldig.
      Heldig i det uheldige :o)

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *