Det det virkelig handler om

I morgen kveld skal jeg i teateret – rettere sagt Nationaltheatret. Det gleder jeg meg veldig til! Jeg kjøpte en teaterbillett i julegave til en god venninne – og en billett til meg selv. Vi skal se forestillingen «Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg» med Anne Marit Jacobsen. En av Norges flotteste skuespillere. Jeg har alltid hatt stor sans for henne. Ekte. Ujålete. Fri for botox og fillers. Upolert. Rå.

Jeg tenker at nesten bare Anne Marit Jacobsen kunne spille morgensdagens hovedrolle – Mathea. Forestillingen handler om den aldrende og ensomme Mathea Martinsen, og skal være et mestermøte mellom regissør Margreth Olin, forfatter Kjersti Annesdatter Skomsvold og skuespiller Anne Marit Jacobsen. Er det rart jeg gleder meg?  

Da Matheas mann Epsilon dør på sin første dag som pensjonist, rammes Mathea av en stor sorg. Deler av omtalen er dette:  «Hun er plutselig helt alene i verden. Hva om hun selv dør før noen vet at hun har levd? For hvilke spor har hun egentlig etterlatt seg her i livet? Kan man være redd for dø samtidig som man er redd for å leve?»

Omtalen traff meg i hjertet på en måte som gjorde at jeg bare måtte kjøpe billetter. For det er jo dette det handler om. Å kanskje skulle dø før man har rukket å leve – eller å prøve å rekke å leve før man skal dø. Om å være alene eller sammen med andre. Om kjærlighet og ensomhet. Liv og død. Kanskje et bitte lite, nytt liv. Det handler det om. Akkurat nå. 

Jeg er alene i livet. Det har jeg egentlig alltid vært. Jeg har mange veldig fine venner, men når det gjelder de store tingene er jeg alene. Akkurat nå står jeg i livets kanskje aller største beslutning. Jeg er heldig, for jeg har mange å spørre og å snakke med – og jeg er ikke redd for å spørre, undre, være åpen og sårbar. Den angsten har gått over. Jeg har vokst fra den. Tåler at ikke alle liker meg. Tåler at ikke alle vil være enig i det valget jeg måtte ta. Men selv om jeg har mange å snakke med er jeg veldig alene – akkurat nå. I dette store valget. 

Angsten for hva andre måtte synes har jeg i stor grad kommet over. Men angsten over ikke å rekke å leve før jeg dør, den har jeg ikke kommet over. Den puster meg i nakken, sammen med vissheten om at det ene livet jeg har kan bli et barnløst liv – selv om jeg håper hardt på noe annet. Drømmer om noe annet. 

Jeg drømmer ikke om de store tingene, men om de små. Som å få holde en barnehånd gjennom livet. Tenk å få vise et lite, nytt menneske verden. Lage engler i snøen, tørke snørr og tårer, hjelpe et barn å knekke lesekoden, rulle rundt på gulvet i latter. Det er jo sånn øyeblikk jeg drømmer om – små, gullkantede øyeblikk. Og jeg er ikke det minste redd for å si at jeg kjenner både sorg og angst ved tanken på at det kanskje ikke blir slik. 

Men foreløpig håper jeg at jeg rekker å leve, rekker å vise noen livet. 
Og akkurat nå gleder jeg meg til turen i teateret!



2 kommentarer

  1. Hoppas att teaterbesöket uppfyllde dina förväntningar!
    Det gäller att kunna glädjas åt det man har här och nu, att vara i nuet och inte alltid vara på väg någonstans. Tiden går ju så fort ändå, att vi måste stanna upp för att vara närvarande. Vi måste hinna stanna upp för att hinna leva!

    1. Teaterbesøket var i kveld. Det var stillferdig, vakkert og vondt. Absolutt verdt å få med seg. Et stykke med stort nærvær!

      Jeg tenker at det går an å både nyte øyeblikket og å ønske seg noe annet lengre frem samtidig. Og det er i grunn ganske fint. I kveld har jeg nytt både selskapet, middagen og teaterstykket. En bra dag.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *