Ønskemamma

Monthly Archive: "October 2014"

9 results

Ønskemammatanker

En ring av gode mennesker

Published on: October 24, 2014 at: 6:22 am
17 comments

Så har det straks gått tre uker fra Ønskemamma forsto at lille stjerne hadde sluknet.
Litt over halvannen uke siden den verste dagen av alle – dagen på Ullevål.
Det har vært vanskelige og slitsomme dager synes jeg, hvor jeg mest har hvilt meg og forsøkt å lappe sammen hullet i hjertet.

Den fysiske formen var langt dårligere enn jeg hadde tenkt den første uka etter aborten, med feber, oppkast og en skikkelig slapp kropp. Sånn er det kanskje når aborten ikke blir fullstendig på sykehuset. Ikke vet jeg hva som er vanlig etter missed abortion, men jeg hadde ikke forventet å bli i såpass laber form. Nå har feberen dalt sakte, og for et par dager siden var den endelig forsvunnet. Deilig! Så nå håper jeg at kroppen har ryddet opp, og at the only way is up. Som det heter på nynorsk. På mandag skal jeg på ultralyd på Ullevål. Da håper jeg de sier at alt ser bra ut.

Midt oppi det som har vært vanskelig har Ønskemamma vært heldig.
Med en ring av gode mennesker.

Det har vært mange gode, kloke ord fra dere lesere her på bloggen. Meldinger fra mange som tidligere har vært i samme situasjon, og som har fått friske barn senere. Det har det vært viktig og fint å lese om. Det gir snev av håp, så tusen takk for at dere har delt.

Donald og trøstesjokoalde kom i posten. Det kom fra Nøtterøy med gode barndomsminner. Donald slår jo alle når formen passer best til sofa og dyne. Også Knott da! Det hadde bestemoren min alltid i en liten skål på stuebordet. Hun spiste de hvite, og jeg de brune og grå. God fordeling. Jeg spiser fortsatt de brune og grå.

Telefonen har ringt mange ganger. Og gode venner har satt seg i bilen og kjørt både fra Skien, Østfold, Hamar, Tønsberg og Bærum her jeg bor. Det har vært fint, selv om jeg ikke har vært verken noen god vertinne eller det beste selskapet. Men det trenger man ikke alltid. Noen ganger holder det å bare være. Heldigvis.

Jeg er heldig som har venner. Og tenker, hva gjør de menneskene som ikke har venner?
I psykologjobben min møter jeg noen ganger mennesker som ikke har en eneste venn. Som kanskje aldri har hatt det. Det er vanskelig å tenke på. Jeg er takknemlig for mine.

Og en fantastisk barnetegning kom nylig i posten. Er den ikke kjempefin?
Lille stjerne og et hjerte. Akkurat som det er.

Det er Julie på 4 år som har tegnet den. Lille kunstner Julie er datteren til en kollega – den kollegaen som satt monstersprøyten Elonva og en sprøyte til for meg i prøverørsforsøket. Hennes lille datter, og litt større gutt, hadde fått med seg denne bitte lille babyen i magen, og syntes det var dumt at den forsvant. Barn er fine! Barn er drømmen.

Barn er fortsatt drømmen.
På tirsdag som kommer har jeg endelig fått time til telefonkonsultasjon med Maigaard. Legene der har vært i USA på konferanse, og dermed dessverre vært utilgjengelige. Det blir fint, å snakke med overlege Kirk, for jeg har veldig mange ubesvarte spørsmål. Sikkert flere spørsmål han ikke kan svare på, men kanskje noe som kan besvare også. Så Ønskemamma har penn og papir klar, og venter telefon på tirsdag formiddag.

Kjære ring av fine folk. Ønskemamma er takknemlig. Tusen takk!

…og jeg kan alltid nås på mailen onskemamma@gmail.com


Share
17 comments
Abort

MA. Missed abortion. Den ensomste dagen

Published on: October 18, 2014 at: 10:21 am
22 comments

MA. Missed abortion.

Missed.
Abortion.
For noen ord. Som om om ikke abort, spontanabort, skulle være ille nok i seg selv.
Men missed abortion. En abort kroppen misset – altså som den ikke fikk med seg. Det gjør situasjonen enda vanskeligere når kroppen ikke rydder opp som den skal av seg selv opplever jeg. Når kroppen velger å beholde det døde barnet. Som om kroppen ønsket seg barnet akkurat like mye som jeg ønsket det.

Missed abortion defineres slik:

Missed abortion: foster som er dødt i livmoren, men hvor de kliniske tegnene på aborten ennå ikke har vist seg. På ultralyd ses et intakt svangerskap, men fosteret lever ikke lenger, det er altså ingen hjerteaksjon. Utstøtningen har ikke kommet ordentlig i gang på dette tidspunkt.

Og sånn var det. Ønskemamma visste at lille stjerne var sluknet, men kroppen abortere ikke barnet slik den skulle. Og jeg opplevde at det tok for lang til å bli hørt.
En vond opplevelse.

Men etter en tur til gynekolog og tre turer til Ullevål var til slutt dagen her.
Dagen der missed abortion skulle bli til en medikamentell abort.
Mandag 13.10.14. Ønskemamma kommer aldri til å glemme den datoen.
Dagen før svangerskapet nådde 10 fulle uker, aborten ble altså utført i uke 9+6.

Behandling av medikamentell abort er som dette:

Svangerskapslengde < uke 9
Fire vaginale tabletter Cytotec (800 mikrogram). Denne medisinen får livmoren til å trekke seg sammen slik at svangerskapsproduktene støtes ut. (Produktene! Det kaller man altså et foster. Sikkert for at det skal føles bedre. Uten at det hjelper.) Denne prosessen kan gi sterke menstruasjonslignende smerter. Man setter derfor samtidig Pinex major.
Pasienten bør ligge horisontalt den første timen etter at tabletten er satt inn for å sikre at de ikke faller ut. Etterpå er det bare bra å være i normal aktivitet. Dersom blødningen ikke har startet etter tre timer gjentas prosedyren.
Ved et svangerskap som er under ni uker gjøre dette hjemme.
Svangerskapslengde 9-12
Samme behandling som over, men pasienten innlegges da som dagpasient på gynekologisk poliklinikk. Dette er fordi man forventer større blødning og kraftigere smerter etter hvor langt man er ut i svangerskapet. Det gjøres en vaginal ultralydundersøkelse før avreise for å bekrefte at aborten er gjennomført.

Akkurat sånn var det. Ønskemamma møtte opp ved gynekologisk poliklinikk i syvende etage på Ullevål sykehus litt før klokken åtte om morgenen. Ble vist til et iskaldt rom. Ute var det kaldt, men strålende sol. En bisarr kontrast til alt som skulle foregå i dette rommnet. Sånn er livet. Fylt med underlige kontraster.
Her er utsikten fra sykehusvinduet denne dagen.

Snakket litt med en søt sykepleier. Fikk utdelt ting jeg ikke ønsket å befatte med med.
En naken seng. Et ekstra teppe og en støvete oljeovn i kulden (de hadde glemt å slå på varmen på dette rommet, og ute var det bare tre grader). Kladder (underlag), voksenbleier, varmepose, og et lite arsenal av medikamenter. Fire Cytotec, to paralgin forte, to voltaren og kvalmestillene. Når du står med det i hånden, da vet du at det ikke skal bli en god dag. Og Up and go for voksne er for øvrigt særdeles usexy!

Så gikk sykepleieren sin vei, og jeg var alene. Med alt. På den vanskeligste dagen av alle.
Det verste var Cytotec-tablettene. De som skulle skape selve aborten. Ta bort barnet. Uungåelig selvsagt, men like fremt utrolig vanskelig å ta. Fire sekskantede tabletter. Selvsagt måtte de være kantete i tilegg. Hvem i all verden fant på å lage sekskantede vaginaltabletter? Det må vel ha vært en mann.

Det uungåelige ble gjort. Tablettene tatt. Så begynte ventingen. For å få fart på det var det best å gå sa sykepleieren. Etter å ha ligget den pålagte tiden altså. Så Ønskemamma gikk. Gikk, gikk, gikk og gikk. Som Onkel Skrue – rundt og rundt i ring. Inne på et kaldt sykehusrom. I flere timer gikk og gikk jeg. Rundt meg selv og dette døde barnet.
Det må ha vært den ensomste marsjen i livet så langt.

Etter tre timer hadde ingen ting skjedd. Ingen ting. Med unntak at at jeg følte meg dårlig av alle medisinene. Det betydde: Påan igjen. Hele regimet på nytt.
Nye medisiner. Ny hviletid. Nye timer travende i ring.

Hadde lastet ned to lydbøker fra Lydbokforlaget. Det skulle være lurt, og de skulle kunne spilles av uten internett sto det da jeg kjøpte dem hos Lydbokforlaget dagen før. Det finnes ikke inernett for pasienter på Ulllevål. Ikke tv og radio heller. Siden jeg hadde lydbøker la jeg igjen boken min hjemme. Så virket dessvere ikke lydbøkene uten internett likevel. Dumme Lydbokforlaget! Det gjorde 13 timer på Ullevål ekstra lange og tunge.

Omsider kom denne uønskede aborten i gang. Det ble vanskelige og smertefulle timer, som jeg ikke skal skrive om. Man får hull i hjertet av slikt.

Utpå kvelden ble det gjort en ultralyd, før jeg kunne reise hgjem. Den viste det jeg fryktet – at ikke alt var gått som det skulle. Men Ullevål håper at kroppen vil løse det i løpet av de neste to ukene. Så blir det fire ekstra kontroller disse to ukene. Og generelt dårlig form.

Når det har gått to uker, mandag 27.10 skal jeg på fjerde og forhåpentligvis siste oppfølgingskontroll på Ullevål. Da håper jeg det har løst seg, slik at jeg kan løfte blikket og se fremover. Mot Danmark. Fremover mot det som må bli en ny tur til Maigaard. Eller trolig flere. Jeg må bare finne en løsning på det. For ordene til overlege John Kirk ved Maigaard er fortsatt med meg hver dag:

“Jeg ved godt at det nu er en svær tid, og at de hele kan virke kaotisk. Håber at den medicinske abort går vel. Med hensyn til fremtidig plan så vil det være godt hvis du har mod til at melde dig til behandling ved den næstkommende menstruation efter aborten. Det er godt at komme hurtigt i gang efter en mislykket graviditet, idet vi ser en ophobning af graviditeter lige efter en abort. Vi hører gerne når du er kommet på den anden side af aborten så vi kan beslutte den videre færd.”

Den videre færd. Opphopning av graviditeter etter abort. Starte på nytt ved første mestruasjon etter aborten. Det er anbefalingen fra dem som kan dette. Og dem hører jeg på. Det betyr at jeg bare må finne veien for en videre ferd. Så fort jeg kan.

Nok en livserfaring rikere. Og et bitte lite barn fattigere.Det er ikke sant at alt som ikke dreper en gjør en sterkere. Klokere kanskje, men ikke alltid sterkere. Jeg ble ikke sterkere av dette. Et lys er tent for en liten engel. Som aldri skal glemmes. Nå må Ønskemamma finne veien videre. Så nå krysser jeg alle finge for at kroppen velger å ordne opp selv.

 
Share
22 comments
 
Ønskemammatanker

Minnedagen for de aller minste englene.

Published on: October 15, 2014 at: 8:22 am
14 comments

Så har det blitt 15.oktober. Onsdag 15.oktober 2014.

I går lærte en annen Ønskemamma, som dessverre også har mistet et bitte liten engel, meg at 15.oktober er en minnedag for alle barn som døde før de fikk møte verden, barn som døde under fødsel eller rett etterpå. Barna som fikk starte livet, men som aldri fikk leve det. Og de barna er det utrolig mange av, for det er jo et hav av kvinner som er er, har vært og skal komme i den samme situasjonen som jeg er i akkurat nå.

I 1988 bør det opprettet en minnedag for disse barna.
Den internasjonale minnedagen for barn som dør før, under og etter fødsel.
Klokken 19.00 (lokal tid) tennes et lys og settes i et vindu til minne om barnet. 
En bølge av lys skal minnes alle barna som døde før livet begynte.

Dagen ble innstiftet av selveste Ronald Reagan i 1988 med ordene 
«Når et barn mister sine foreldre, kalles han eller hun foreldreløs. Når en mann eller kvinne mister sin ektefelle, kalles de enke eller enkemann. Når foreldre mister sitt barn, finnes det ikke noe ord for å beskrive dem.»
Beskrivende ord. For akkurat sånn er det.
Det finnes ingen ord for dette.  Men det finnes altså en dag. 
Så klokken 19.00 i kveld skinner det et lys hjemme hos Ønskemamma.
Og siden sikkert et lys hvert år på denne datoen. Og tusenvis av lys verden over.

Forfatter og førsteamanuensis Line Christoffersen ved HiOA har skrevet mer om denne dagen her, i en kronikk som heter “Når livet slutter før det begynner”.
Kronikken handler om dagen, og om at sorgen over ufødte barn ofte kan være vanskelig for andre å forstå – og dermed blir den ofte oversett. En fin kronikk synes jeg.

På denne dagen er det en sang som er fin også synes jeg, og det er “Jag vill alltid älska”.
Med Carola faktisk. Hva man enn måtte mene om henne synes jeg låten er fin.
Noe av teksten er slik:

Ingen förstod vart Du blev av
men fast Din vagga är en grav
tror jag Du fann en öppen dörr
som barnen gör
Till rum med änglar att få se
dom lär Dig leka, ser Dig le
Åh – om jag kunde vara med!
Det är Dig jag älskar


Ingen är vackrare än Du
för Du har himmelsk klädnad nu
Du som är mammas sorg och skatt
jag ber i natt
När Du hör vita vingars sus
be att två änglar tar ditt ljus
ner till min mardröms mörka hus
Jag vill alltid älska!

Jeg har alltid likt den sangen. Nå har den dog fått en personlig betydning.
For sånn er det. Jeg vil alltid elske dette barnet, selv om jeg aldri fikk møte det.
Du kan høre låten her om du vil:

Så nå har jeg lært noe nytt om den 15.oktober. Kanskje du også?
For meg blir nok dette en dag med et lite, levende lys – livet ut.
Som for så mange andre.

Share
14 comments
Abort

Et bitte lite englebarn

Published on: October 14, 2014 at: 12:39 pm
16 comments

Det har blitt tirsdag 14.oktober 2014.
I dag skulle graviditeten ha nådd akkurat 10 uker.

Sånn gikk det ikke. I stedet ble 13-14 timer av gårsdagen tilbragt på Ullevål sykehus, for å gjøre det umulige endelig. Det ble en skikkelig tøff dag – på alle måter. Det gikk dessverre ikke helt som det skulle, så jeg må tilbake både til Ullevål og til fastlege på ulike kontroller fredag denne uka, mandag og onsdag neste uke, og så mandagen etter det. Minst. Sukk! Det får jeg skrive om en annen dag. I dag skal jeg hvile.

Ønskemamma er ikke gravid lengre.
I dag er jeg mamma til et bitte, bitte lite englebarn – det fineste av alle.
Kanskje det eneste barnet jeg noen gang blir mamma til, selv om jeg håper det annerledes. Inderlig håper det annerledes.

I dag er det lov å være trist. I morgen også.
Til helgen skal jeg se etter en vei videre. Det må være en vei videre for Ønskemamma, selv om jeg ikke helt vet hvor den går akkurat i dag. Den er nok der et sted.
Men akkurat i dag orker jeg ikke lete etter den.

I dag finnes ingen ord – bare et bilde.

Share
16 comments
 
Ønskemammatanker

Nede for telling

Published on: October 12, 2014 at: 7:40 pm
26 comments

Tusen, tusen takk for alle gode ord og hilsener. Det varmer!
Skal svare dere litt bedre senere. Akkurat nå er Ønskemamma nede for telling.

Formen er dårlig, med magesmerter, kvalme og litt feber. Men dessverre ingen blødning. Den blødningen jeg hver dag i alle disse ukene har vært engstelig for er nå ønsket.
Oh, the irony!

Det kjennes at det ikke er bra for kroppen å gå rundt med et annet dødt menneske inni.

Våknet med magesmerter, kvalme og brekninger i dag tidlig. Ringte derfor Ullevål kl 07. Snakket med jordmor. Legene skulle visst komme på jobb i 08-tiden. Hun skulle be noen ringe tilbake rett etter klokken åtte. Håpet jeg skulle slippe å gå sånn som dette frem til tirsdag eller onsdag eller hva de hadde tenkt seg på fredagen. For da tror jeg ganske enkelt at jeg blir skikkelig syk. Akkurat i dag føles det litt utrygt. 

Klokken 09:30 hadde jeg fortsatt ikke hørt fra sykehuset, og ringte dem tilbake. Da hadde de hatt vaktskifte, og visste ikke at jeg hadde ringt klokken 07:00. Er det mulig? Men de ba meg komme inn. Så da gjorde jeg det. Der ble det først blodprøver, og så venting på legen. Lang, lang venting. Mange timers venting. Sånn er det på søndager, når det bare en lege på jobb som skal gjøre alt og være alle steder samtidig. Det er forståelig. 

En venninne kom svevende fra Hamar (ok, hun kom egentlig med tog), og ble helt til kvelden. Det var veldig fint. I går var to andre venninner her. Jeg er heldig som har venner! Jeg har alt for lite familie, men jeg har venner. En velsignelse. Og akkurat i dag var det deilig å være sammen med en venninne jeg har hatt siden jeg var syv år gammel. Vi har kjent hverandre i 34 år (oooo, nå føler jeg meg gammel). Da er det lov å ikke være verken sterk eller modig, men bare ligge under dyna på sofaen og prate litt. 


Tilbake til Ullevål.
Når legen på  Ullevål endelig kom ble det er godt møte. Han var grundig, skikkelig, hyggelig og tok seg god tid. Og tilkalte overlegen for en second opinion, til tross for at han følte seg sikker. De ville være hundre prosent sikre på at barnet er dødt. Selv og det gir lange og mange undersøkelser er det veldig fint at de er så grundige. Overlegen trakk på øyenbrynene over fredagens avgjørelse. Den øyenbrynshevingen er jeg jammen enig i. 


Siden klokken var blitt mange innen vi var ferdige for dagen fikk vi ikke gjort mer i dag.
Har fått time for medikamentell abort på Ullevål i morgen kl 08:30. Så da får jeg innfinne meg på gynekologisk sengepost i syvende etage før den tid. Aborten kunne ta alt fra åtte timer til et par døgn mente legen. Grøss!

I morgen blir en vanskelig dag, på alle måter.
Det kommer til å bli fysisk tøft, med en del smerter og kvalme sa de.

Psykisk blir det nok enda tyngre. For dette barnet var så veldig ønsket.
Sosialt blir det en utfordring å være i en avdeling med både lykkelige gravide og kvinner som tar selvvalgt abort av friske barn. En fjern tanke for Ønskemamma akkurat nå. 
Men sånn er det. Alle har sine grunner, som bare de selv kjenner. 

I morgen blir en vanskelig dag. Kunne tenke meg å gå utenom den dagen, men det er dessverre ikke en mulighet. Jeg må gå gjennom for å kunne gå videre. Og videre skal jeg.

En venninne av meg, som jobber som norsklærer i vidergående, ringte nettopp og foreslo at Ønskemamma skulle laste ned en lydbok for morgendagen. Det synes jeg var en supergod idé, så det skal jeg prøve å få gjort før jeg legger meg.

Igjen – tusen takk for alle gode tanker. Vi høres igjen når det nærmer seg helg tenker jeg. Og da håper jeg formen er sånn nogenlunde tilbake, sånn at jeg kan reise meg og gå rolig videre. På en eller annen måte videre.

Share
26 comments
Abort

En stjerne i tusen biter

Published on: October 11, 2014 at: 8:01 am
68 comments

Det er over. 
Ønskemamma har mistet barnet sitt.
Lille stjerne er forsatt der hun eller han skal være. Eller skulle ha vært.
Men den lille stjernen min, den fineste av alle, er helt død.

Det har jeg trodd siden forrige søndag, altså i snart en uke. Sist søndag sendte jeg en sms til gynekolog Huseby og sa at jeg var engstelig. Noe føltes ikke riktig. Han sa at det sikkert hadde gått bra. Jeg trodde ikke det. Jeg sender ikke meldinger på søndager hvis jeg ikke må.

På mandag bestilte jeg derfor ultralyd hos en annen lege, for jeg bare visste at noe var galt. Men jeg fikk ikke time før fredag. Nesten fem dager senere. Det ble for lenge å vente.

Natt til tirsdag våknet jeg og visste det. Helt sikkert. At det var slutt. For hver natt og morgen når jeg har stått opp av senga har puppene føltes som om de virkelig holder på å eksplodere og falle av kroppen. Det har ikke vært snev av tvil om at de har vært gravide. Denne natten kjente jeg ingen ting, og ble stående å ta på mine egne bryster midt på natta. I full panikk. Da visste jeg det.

Så forsvant en del av kvalmen, men ikke trettheten. En annen kvalme kom i stedet, en slags ekkel anstrengelseskvalme. De knivlignende smertene fra livmoren, som var irriterende men fine, forsvant også og ble erstattet av menslignenede murriger.
Men ingen bødning. Jeg meldte Huseby igjen på tirsdag, og fikk time torsdag kveld.
Det var lange dager å vente, på et svar jeg visste ikke skulle være godt.
For kroppen vet. Man skal stole på den.

Det er vanskelig å gå på jobb når man tror man har et dødt barn i magen.
Det ville det være for alle, men akkurat nå synes jeg det har vært særlig utfordrende å jobbe som psykolog.

På timen hos Huseby så vi det begge to. Et lite barn, men ikke noe liv.
Huseby beklaget så mye, men det var ikke noe å beklage. Ingen ting som kan hjelpe. Jeg tenker at siste mulighet til å få det som kan ligne på et tilnærmet normalt liv kanskje er over. Selv om jeg i teorien har to forsøk til, tenker jeg selvsagt det. For av de tre eggene jeg hadde var alle tre syke.

Og nå er barnet mitt dødt. Det ligger fortsatt i livmoren, og vil ikke ut, men lever ikke.

En liten stjerne har gått i tusen biter.

En jævlig følelse.
I kø og pøsregnet tok det 90 minutter å kjøre hjem. En bedriten kjøretur.
Værgudene gråt med meg hele kvelden, og Tor med hammeren var sinna.
Regnet blandet seg med salte, ensomme tårer.
Lynene stakk akkurat som smerten i hjertet. Et helt forferdelig, uvanlig og riktig høstvær.

På fredag var jeg på Ullevål sykehus. De var hyggelige der, men hadde – utrolig nok – dårligere utstyr enn Huseby hadde. I tillegg hadde visstnok noen rotet med innstillingene på ultralydapparatet, og de klarte ikke å fikse det. Er det mulig? Er det virkelig mulig?

Gynekologen der sa at hun jo så at dette ikke så ut som det skulle, men at hun ikke fikk sett og målt det døde fosteret godt nok. Derfor tok de ny måling av graviditetshormonet hCG på fredag. Så skal det egentlig tas ny prøve etter 48 timer, men da har de stengt, så det må dessverre vente helt til mandag morgen. Så ble jeg sendt hjem fra Ullevål, med lett feber, kvalme, helt alene og med et dødt barn i magen.  Med beskjed om å komme tilbake tre dager senere. Hvis man ikke har opplevd det selv, og det har vel de aller færreste, tror jeg ikke man kan forstå hvordan det kjennes.

Mandag morgen skal jeg tilbake for ny blodprøve. Så skal de visstnok ringe meg mandag mellom 14 og 15, og så blir det kanskje inn igjen for provosert abort på tirsdag. Jeg vet ikke. Det kjennes veldig ugreit. Jeg tror egentlig ikke formen holder til tirsdag heller.
Det er ikke bra å gå rundt med et dødt barn i kroppen.

Jeg tenker – skal familien min slutte her nå?  Var dette enden?

Jeg er alene i livet, på en måte ingen jeg kjenner er det. Jeg har ingen livspartner. Ingen barn. Ingen far. Eller det har jeg, men han liker meg ikke, og later som om han bare har to barn, og ikke tre. Jeg er eldst. Jeg ble født før han giftet seg med en annen og fikk to barn til. De han ville ha. Jeg har en mor, men ikke en jeg kan ringe til for å få trøst på den måten som ville vært vitkig nå. Jeg har ikke søsken – eller, jeg har jo to halvøsken, men akkurat som faren min later de som om jeg ikke finnes. Jeg har ingen søskenbarn. Jeg kjenner helt ærlig ingen mennesker som er mer alene i livet. Og hvis dette ikke kan gå, vet jeg ganske enkelt ikke hva jeg skal gjøre. Med dette ene, fine livet jeg har fått.

Jeg har venner. Heldigvis har jeg venner. Ingen av dem kan forstå dette, eller konsekvensene av å være så alene i livet, fordi de lever så annerledes liv. De har foreldre, søsken, parntere, barn. De sier; “Du er sterk. Du reiser deg alltid!” Det er ikke sant. Jeg er ikke sterk nå. Jeg ligger nede, og er sønderknust. Med dette døde barnet inni kroppen. Men det er godt å ha venner, og i dag kommer en av dem på besøk. I morgen kommer kanskje en annen, hvis formen min holder.

Så hva skjer nå?

Jeg har snakket med Maigaard, litt frem og tilbake på mail. De skriver blant annet:

Kære Tina.
Det var en meget trist besked.
Jeg ved godt at det nu er en svær tid, og at de hele kan virke kaotisk.

Håber at den medicinske abort går vel på tirsdag.
Med hensyn til fremtidig plan så vil det være godt hvis du har mod til at melde dig til behandling ved den næstkommende menstruation efter aborten. Det er godt at komme hurtigt i gang efter en mislykket graviditet, idet vi ser en ophobning af graviditeter lige efter en abort.
Vi hører gerne når du er kommet på den anden side af aborten så vi kan beslutte den videre færd.

Starte med en gang sier Maigaard. Opp på hesten, så fort man kan. Et godt prinsipp. I tillegg skal det visstnok øke sjansen for neste forsøk altså. Ønskemamma burde derfor klatre rett opp på hesten, så fort de tillater. De tror det vil ta 4-6 uker før en menstruasjon kommer etter en abort. Da kan jeg i teorien starte igjen.

Det er bare det at jeg ikke har råd til det. Jeg vet at noen tror psykologer sitter godt i det økonomisk, men vi tjener faktisk ikke særlig godt før vi har spesialistittel. Den er nok minst et par år unna for mitt vedkommende. For meg som har dobbbelt studielån, fordi jeg har to utdanninger, og alltid har bodd alene (noe som er svinedyrt over mange år) må jeg bare være ærlig på at jeg slettes ikke sitter godt i det på noen måte. Tvert imot.

Jeg har heldigvis kjøpt en pakke med tre prøverørsforsøk, så jeg har betalt for to forsøk til, men den pakkeprisen er uten medisiner, reise og opphold. Medisiner for et nytt forsøk vil komme på cirka 14 000 kroner. Så kommer kosttilskudd og reise og opphold i Danmark ved siden av. Da nærmer jeg meg nok fort 20 000 kroner, og det har jeg ganske enkelt ikke. Så hva Ønskemamma skal gjøre nå, det vet hun faktisk ikke.

Det heter seg at “good things happen to good people”. Sannheten er at noen ganger, eller rettere sagt alt for ofte, så er det sånn at “really bad things happen to good people.”

Share
68 comments
 
Ønskemammatanker

Skummelt! Skummelt – og så litt spennende

Published on: October 8, 2014 at: 3:55 pm
20 comments

Så har det blitt onsdag 8.oktober, og denne graviditeten er 9+2. Håper jeg.
I morgen kveld skal jeg faktisk på en ekstra, uplanlagt, ultralyd hos gynekolog Huseby for å se om alt ser bra ut…..eller om det ikke gjør det. I helgen var jeg nemlig uheldig å få et døgns matforgiftning – av en matrett jeg kjøpte i Sverige.

Uff! Da tenkte jeg at dette – dette gikk kanskje ikke bra.
Så hørte jeg med Huseby på tirsdag hva han tenkte, og i morgen blir det altså ultralyd.
Tenk om det er slutt? Allerede. En veldig, veldig, veldig skummel tanke.
Det vil helst gå bra heter det vel, men jeg kjenner at jeg er skikkelig nervøs.
Svaret får jeg i morgen kveld. Det blir mange, lange timer frem dit.

For en annen ønskemamma har graviditeten dessverre nå tatt slutt – to måneder inn i forløpet. Veldig trist Det som begynte fint, endte alt for fort.

Det finnes ingen garantier. Så kvelden i morgen er jeg nervøs for. Men først i morgen skal jeg på glukosebelastning på Rikshospitalet. Sukkerbelastnigstest altså.

Det tas normalt en slik test i uke 24-28 i av graviditeten en gang, for å undersøke om den gravide har utviklet svangerskapsdiabetes. For meg, som har bedt om ekstra fokus på mine ekstra kilo, tas det en glukosebelastning nå også. Sånn at de skal ha noe å sammenligne med når neste test kommer. Hvis neste test kommer.

Garanterer at det blir lite søvn i natt. Ikke på grunn av glukosebelastningen altså.
Det er bare yakki og kjedelig. Blodprøve tas. Tre desiliter med klissete og supersøtt sukervann som smaker yaiks og store grøss drikkes fort, og så tas det nye blodprøver to timer senere. Så da får jeg sitte der og blomstre på Rikshospitalet noen timer på morgenkvisten, før jeg skal på jobb på nabosykehuset etterpå.

Så sukkertest er ok. Men den ultralyden, den kommer til å gjøre meg nervøs. Supernervøs! Føler at jeg trenger både firkløver og marihøne i morgen.

Ellers skjer det etter planen spennende ting med bloggen en eller annen gang i november. Da lanseres United Bloggers, og der er Ønskemamma en del av laget. Sammen med Suzanne Aabel, Ina-Janine Johnsen, Vibeke Lugg, Espen Hilton og mange andre.
Så da får bloggen etter planen en oppgradering og ny look. Spennende!

Leter du opp United Bloggers på Facebook ser du noen av oss der. United Bloggers presenterer nå en ny blogger der per dag, og i dag var turen kommet til Ønskemamma.

Når den nye bloggen etter hvert lanseres får jeg ny mailadresse også tror jeg, men enn så lenge er jeg alltid å treffe på onskemamma@gmail.com. Og der hender det jo at jeg snakker med noen av dere bak kulissene. Det er hyggelig.

Kryss fingre for meg i morgen da!

Share
20 comments
Graviditet

I dag er det 9+0. Fra embryo til foster.

Published on: October 6, 2014 at: 9:32 pm
4 comments

Så var det blitt tirsdag gitt. Hadde tenkt å skrive litt på søndag fra den første jordmortimen på Rikshospitalet, men så ble det ikke sånn. Og i grunn var det ikke så mye å si om det heller. Det var en times hyggelig prat. Enn så lenge er det jo ikke noe en jordmor kan se, for det er for tidlig at fosteret er synlig uten indre ultralyd. Så det ble med praten, men det var fint det også.  Så i stedet for å skrive besøkte jeg en nyfødt, bitte liten donorjente på søndag. 2700 gram med perfeksjon. Aaaaaaaw!

7.oktober er dagens dato, og det har blitt uke 9+0. Det betyr to ting, eller veldig mange ting egentlig, men to ting jeg har bitt meg ekstra merke i:

Abortrisikoen har nå sunket til 2 %. Det er det fint å tenke på.
Lille stjerne har gått fra embryo til foster. For det er visst forskjell på slikt.
I dag sier google at fosteret skal se ut cirka sånn som dette:

Foreldre.no skriver:

Denne uka er den siste uka av embryonalperioden, og fra nå av brukes benevnelsen foster. Det innebærer at alle organene er ferdig anlagt, men langt fra ferdig utviklet.
Fosteret kan bøye knær og albuer, og fingre og tær synes. Det gjør pusteøvelser og beveger seg mye, men det er så god plass i magen din at du ikke merker det.
Nå begynner utviklingen av de kvinnelige og mannlige kjønnsorganene, men en ultralyd kan fortsatt ikke avsløre om det blir gutt eller jente.
Ellers står det at barnet nå er stort som et jordbær, mens livmoren har fått størrelse som en grapefrukt. Så man holder seg til frukt og bær altså. Den sunne linje. 

“Når må du nok kanskje gå over til gravidebukser” står det flere steder om uke ni av graviditeten, og det er nok riktig. Enda så liten lille stjerne er begynner det å merkes i bukseknappen. Men det ville det vel naturlig nok gjøre for alle som prøvde å putte en grapefrukt med et jordbær inni nedi buksa?  
Enda tre uker igjen til den berømte 12-ukersgrensa nås. Det er virkelig aaalt for nervøst!
Men fint at deg har gått ni uker. Det går fort og sakte. 
Gleder meg til 1.desember! Da er det skikkelig ultralyd på Rikshospitalet. 
Share
4 comments
 
Graviditet

Behind the scenes….hva skjedde egentlig?

Published on: October 3, 2014 at: 3:32 pm
21 comments

Heisann!
Da var det blitt fredag, og snart er det helg. Deilig. Dette innlegget hadde jeg tenkt å skrive i går kveld, men etter en lang dag med jordmortime på Rikshospitalet, jobb og så et møte etter jobb var det helt slutt på enerigen når jeg endelig kom hjem.

Kvalmen har skikkelig tatt meg, og jeg våkner av at jeg er kvalm hver gang jeg snur meg i seng om natta. Nice! Så er jeg i grunn kvalm frem til langt utpå ettermiddagen. Det går jo forhåpentligvis over etter hvert, men det er slitsomt akkurat nå. Jordmor på Rikshospitalet anbefalte sterkt en delvis sykemelding disse kvalme ukene, men den må jeg tenke litt på kjenner jeg. Dette aller første jordmorbesøket skriver jeg mer om på søndag.

MEN….altså, nå over til det noen av dere har spurt om:  Hva skjedde egentlig de dagene der jeg først ikke trodde jeg var gravid, og så skjønte at jeg faktisk var det?

Jeg håpet jo veldig på at dette skulle klaffe på første prøverørsforsøk, men trodde det ikke. For hva var oddsene for det liksom? Første forsøk, 41 år, god og rund (bare en litt sånn koselig måte å si tjukk på), med høy senkning, for mye stress….og ja…altså ikke verdens beste odds. Så jeg håpet det skulle gå, men trodde jeg ville trenge minst tre forsøk.

Og sånn så det også ut – en god stund. Bare et eneste embryo som klarte seg. For en på min alder ville klinikken helst ha satt inn to embryoer for å øke sjansen for gravditet, men det var jo ikke mulig. Etter innsettet var alle tester klin negative til og med DPO 13. For noen blir de litt posiive på dag 11-13, men sånn var det ikke for meg. , på dag 14 kom det til syne en svak liten stripe på testen – men den kom ikke når den skulle. Den kom lenge etter tidsfristen. Veldig lenge etter. Det samme for DPO15. Det kom en strek, men slettes ikke innen den fristen som indikerer graviditet. Nervøst, og litt forvirrende!

Men på DPO16, som var den dagen Maigaard hadde satt som testdag (og det var vel en god grunn til det), da ble testen positiv innen fristen. Eller rettere sagt alle testene. Jeg tok hele fire ulike tester samme morgen. Hehe! Her var det helgardering. Og alle fire testene var like positive. Weeeee! Hoooo! Hijaaaa! Og OMG!

Kunne det virkelig være sant? Av gårde for å ta blodprøve for å sjekke hCG-nivået. Det var på 113, noe som indikerte graviditet. Men det kan man liksom ikke helt tro på før man tar en ny hCG-prøve 48 timer senere. Da skal den ha doblet seg.

Så da var det å holde ut venting da, først i 48 timer før ny prøve, og så en stund til før svaret på prøven kom. Det kommer ikke så veldig fort med mindre man drar til Fürst på Furuset. Dit hadde jeg ikke lyst til å kjøre. Så jeg valgte en avdeling av Fürst som sender sine resultater til Furuset. Da tar det lengre tid, men svaret kom jo etter hvert. Den nye prøven viste 278. Yes! Det var mer enn dobling, og hCG-resultatene var i øvre del i sjiktet sånn i forhold til snittverdier for gravide. Ønskemamma var definitivt gravid!

GRAVID! Oioioi! Hvordan skal man forholde seg til det liksom?
Når skulle jeg si det, og hvem skulle jeg si det til? Bloggen min var jo i utgangspunktet et anonymt prosjekt. Så ble den NrK, og alt ble offentlig. Det har vært fint på mange måter, men det var ikke sånn jeg hadde tenkt meg det i utgangspunktet. Selv om jeg har sagt ja til å snakke om dette offentlig betydde det ikke at jeg ville dele alt med alle i samme sekund.

For meg, som for de fleste andre, var det viktig å fortelle om graviditeten til de aller nærmeste først. Til mamma, som ikke har hørt på radio (eller det har hun, men hun hører alltid på P4) og som faktisk ikke visste at jeg hadde vært i Danmark. Jo, hun visste at jeg skulle dit, men hun spurte aldri når jeg skulle dit. Jeg antok at hun ikke ville vite det før jeg visste hvordan det hadde gått. Dermed visste hun det altså ikke. Utrolig nesten, men sant. Og hun måtte selvsagt få vite det før alle andre. Mormor.

Så ville jeg at de nærmeste vennenne mine skulle få vite det før resten av verden. De fikk kort som dette dumpende ned i postkassa, med en tekst på den andre siden.

Så mamma først. Så venner. Dermed holdt jeg en litt lavere profil på bloggen en uke, fra den fredagen jeg forsto det til fredagen etter da det var direktesending på NrK. Det var et viktig og riktig valg med en litt stille uke. For selv om man deler mye skal man respektere egne grenser tenker jeg. Og der gikk det en grense for meg.

Noen skjønte helt sikkert hvor landet lå i den litt stillere uka, mens andre ble overrasket da beskjeden kom. Både det ene og det andre er like greit tenker jeg. Det var i alle fall en veldig hygelig beskjed å komme med i studio hos Norgesglasset. :o)

Så sånn var det altså. Det var dette som skjedde “behind the scenes”. Skulle du lure på noe mer kan du alltids maile meg på onskemamma@gmail.com

Ha en finfin helg alle sammen!

Share
21 comments