MA. Missed abortion. Den ensomste dagen

MA. Missed abortion.

Missed.
Abortion.
For noen ord. Som om om ikke abort, spontanabort, skulle være ille nok i seg selv.
Men missed abortion. En abort kroppen misset – altså som den ikke fikk med seg. Det gjør situasjonen enda vanskeligere når kroppen ikke rydder opp som den skal av seg selv opplever jeg. Når kroppen velger å beholde det døde barnet. Som om kroppen ønsket seg barnet akkurat like mye som jeg ønsket det.

Missed abortion defineres slik:

Missed abortion: foster som er dødt i livmoren, men hvor de kliniske tegnene på aborten ennå ikke har vist seg. På ultralyd ses et intakt svangerskap, men fosteret lever ikke lenger, det er altså ingen hjerteaksjon. Utstøtningen har ikke kommet ordentlig i gang på dette tidspunkt.

Og sånn var det. Ønskemamma visste at lille stjerne var sluknet, men kroppen abortere ikke barnet slik den skulle. Og jeg opplevde at det tok for lang til å bli hørt.
En vond opplevelse.

Men etter en tur til gynekolog og tre turer til Ullevål var til slutt dagen her.
Dagen der missed abortion skulle bli til en medikamentell abort.
Mandag 13.10.14. Ønskemamma kommer aldri til å glemme den datoen.
Dagen før svangerskapet nådde 10 fulle uker, aborten ble altså utført i uke 9+6.

Behandling av medikamentell abort er som dette:

Svangerskapslengde < uke 9
Fire vaginale tabletter Cytotec (800 mikrogram). Denne medisinen får livmoren til å trekke seg sammen slik at svangerskapsproduktene støtes ut. (Produktene! Det kaller man altså et foster. Sikkert for at det skal føles bedre. Uten at det hjelper.) Denne prosessen kan gi sterke menstruasjonslignende smerter. Man setter derfor samtidig Pinex major.
Pasienten bør ligge horisontalt den første timen etter at tabletten er satt inn for å sikre at de ikke faller ut. Etterpå er det bare bra å være i normal aktivitet. Dersom blødningen ikke har startet etter tre timer gjentas prosedyren.
Ved et svangerskap som er under ni uker gjøre dette hjemme.
Svangerskapslengde 9-12
Samme behandling som over, men pasienten innlegges da som dagpasient på gynekologisk poliklinikk. Dette er fordi man forventer større blødning og kraftigere smerter etter hvor langt man er ut i svangerskapet. Det gjøres en vaginal ultralydundersøkelse før avreise for å bekrefte at aborten er gjennomført.

Akkurat sånn var det. Ønskemamma møtte opp ved gynekologisk poliklinikk i syvende etage på Ullevål sykehus litt før klokken åtte om morgenen. Ble vist til et iskaldt rom. Ute var det kaldt, men strålende sol. En bisarr kontrast til alt som skulle foregå i dette rommnet. Sånn er livet. Fylt med underlige kontraster.
Her er utsikten fra sykehusvinduet denne dagen.

Snakket litt med en søt sykepleier. Fikk utdelt ting jeg ikke ønsket å befatte med med.
En naken seng. Et ekstra teppe og en støvete oljeovn i kulden (de hadde glemt å slå på varmen på dette rommet, og ute var det bare tre grader). Kladder (underlag), voksenbleier, varmepose, og et lite arsenal av medikamenter. Fire Cytotec, to paralgin forte, to voltaren og kvalmestillene. Når du står med det i hånden, da vet du at det ikke skal bli en god dag. Og Up and go for voksne er for øvrigt særdeles usexy!

Så gikk sykepleieren sin vei, og jeg var alene. Med alt. På den vanskeligste dagen av alle.
Det verste var Cytotec-tablettene. De som skulle skape selve aborten. Ta bort barnet. Uungåelig selvsagt, men like fremt utrolig vanskelig å ta. Fire sekskantede tabletter. Selvsagt måtte de være kantete i tilegg. Hvem i all verden fant på å lage sekskantede vaginaltabletter? Det må vel ha vært en mann.

Det uungåelige ble gjort. Tablettene tatt. Så begynte ventingen. For å få fart på det var det best å gå sa sykepleieren. Etter å ha ligget den pålagte tiden altså. Så Ønskemamma gikk. Gikk, gikk, gikk og gikk. Som Onkel Skrue – rundt og rundt i ring. Inne på et kaldt sykehusrom. I flere timer gikk og gikk jeg. Rundt meg selv og dette døde barnet.
Det må ha vært den ensomste marsjen i livet så langt.

Etter tre timer hadde ingen ting skjedd. Ingen ting. Med unntak at at jeg følte meg dårlig av alle medisinene. Det betydde: Påan igjen. Hele regimet på nytt.
Nye medisiner. Ny hviletid. Nye timer travende i ring.

Hadde lastet ned to lydbøker fra Lydbokforlaget. Det skulle være lurt, og de skulle kunne spilles av uten internett sto det da jeg kjøpte dem hos Lydbokforlaget dagen før. Det finnes ikke inernett for pasienter på Ulllevål. Ikke tv og radio heller. Siden jeg hadde lydbøker la jeg igjen boken min hjemme. Så virket dessvere ikke lydbøkene uten internett likevel. Dumme Lydbokforlaget! Det gjorde 13 timer på Ullevål ekstra lange og tunge.

Omsider kom denne uønskede aborten i gang. Det ble vanskelige og smertefulle timer, som jeg ikke skal skrive om. Man får hull i hjertet av slikt.

Utpå kvelden ble det gjort en ultralyd, før jeg kunne reise hgjem. Den viste det jeg fryktet – at ikke alt var gått som det skulle. Men Ullevål håper at kroppen vil løse det i løpet av de neste to ukene. Så blir det fire ekstra kontroller disse to ukene. Og generelt dårlig form.

Når det har gått to uker, mandag 27.10 skal jeg på fjerde og forhåpentligvis siste oppfølgingskontroll på Ullevål. Da håper jeg det har løst seg, slik at jeg kan løfte blikket og se fremover. Mot Danmark. Fremover mot det som må bli en ny tur til Maigaard. Eller trolig flere. Jeg må bare finne en løsning på det. For ordene til overlege John Kirk ved Maigaard er fortsatt med meg hver dag:

«Jeg ved godt at det nu er en svær tid, og at de hele kan virke kaotisk. Håber at den medicinske abort går vel. Med hensyn til fremtidig plan så vil det være godt hvis du har mod til at melde dig til behandling ved den næstkommende menstruation efter aborten. Det er godt at komme hurtigt i gang efter en mislykket graviditet, idet vi ser en ophobning af graviditeter lige efter en abort. Vi hører gerne når du er kommet på den anden side af aborten så vi kan beslutte den videre færd.»

Den videre færd. Opphopning av graviditeter etter abort. Starte på nytt ved første mestruasjon etter aborten. Det er anbefalingen fra dem som kan dette. Og dem hører jeg på. Det betyr at jeg bare må finne veien for en videre ferd. Så fort jeg kan.

Nok en livserfaring rikere. Og et bitte lite barn fattigere.Det er ikke sant at alt som ikke dreper en gjør en sterkere. Klokere kanskje, men ikke alltid sterkere. Jeg ble ikke sterkere av dette. Et lys er tent for en liten engel. Som aldri skal glemmes. Nå må Ønskemamma finne veien videre. Så nå krysser jeg alle finge for at kroppen velger å ordne opp selv.

 

22 kommentarer

  1. Anonymous

    Kan dessverre ikke finne trøstende ord, men kan takke deg for viktige temaer du tar opp, selv om dette temaet var noe jeg absolutt ikke ønsket deg. Selv om jeg på langt nær ikke er så innsatt i medisinske temaer som jeg merker du er, så er jeg gammel og relativt opplyst. Likevel hadde jeg aldri hørt om en MA før jeg selv opplevde det, og det på tross av at jeg i ettertid fant ut at dette var noe flere av mine nærmeste venner hadde vært gjennom!! (Den lille trøsten er kanskje at vi alle gikk gjennom vellykkede svangerskap rett etter dette). Og i og med at du er så innsatt, lurer jeg også på hvorfor du valgte medikamentell abort (jeg tok nemlig en utskrapning for jeg ville at det skulle gå fort og i narkose), men det er kanskje en høyere risiko ved et inngrep? Eller fikk du rett og slett ikke velge selv? Medikamenter er vel billigere….

    1. Nei, dette er ikke et tema man hører mye om. På godt og vondt.
      Skulle kanskje ønske jeg hadde visst mer om det på forhånd.
      Jeg gjorde medikamentell abort fordi sykehuset anbefalte det – etter det jeg forsto fordi det lignet mest på kroppens naturlige prosess. I tillegg var jeg glad for å slippe narkose, men tror i ettertid at en utskrapning ville vært en mindre belastning.

      Ja, det er vanskelig for omverdenen å forstå dette tror jeg. Dere som har gjennomgått dette, og fått barn etterpå, gir håp. Det er fint. Takk for at du skriver.

  2. Anonymous

    Man er aldri så ensom i egen kropp som etter å ha mistet en liten spire.
    Man er aldri så fordømmende mot seg selv som etter å ha mislyktes, ikke bare i å bli gravid, men også i å abortere.
    Man har aldri større skam enn når man har delt sin glede med hele verden før det viser seg at gleden ikke var berettiget og man må trekke alt tilbake.

    Slik opplevde jeg det, i min tid. Nå gjenopplever jeg det – sammen med deg. Håpet er at du om noen år sitter slik jeg gjør – med minner som fortsatt er vonde, men svake, og som i hverdagen helt overskygges av det levende barnet jeg fikk bære fram etterpå.

    1. Takk for kloke ord!
      Jeg har kjent mye på ensomheten tidligere i livet, me du har rett – aldri har ensomheten vært større enn når to kroppen ble til en. Fordi den andre er død.

      Jeg skammer meg heldigvis ikke så mye over å delt graviditeten før den stoppet opp. Jeg er glad jeg gjorde det, for jeg tror ensomheten ville vært enda større hvis jeg ikke kunne dele dette med noen. Jeg hadde tenkt gjennom denne evntualiteten før det siste intervjuet med NRK, og vi snakket om akkurat det i klipp nummer to her:
      http://radio.nrk.no/serie/norgesglasset/DMPA01018214/12-09-2014#t=57m45s

      Med unntak av akkurat den skammen er følelsene du opplevde mye de samme som jeg oplever nå. Dessverre. Jeg tenker blant annet mye på om jeg gjorde noe galt. Og jeg tenker at hvordan dette er, det forstår man ganske enkelt ikek hvis man ikke har levd det. Det gir litt håp å lese om sånne som deg – som har fått friske barn etterpå. Det er mitt store håp at det fortsatt skal kunne skje. Takk for at du skriver.

  3. Anonymous

    Så trist – så vondt. Og så utrolig dumt at det ble komplisert i tillegg……….det var ikke nødvendig !! Men, ønskemamma nå er det bare en vei og den er oppover. Synes det er så godt og så positivt på dine vegne , at de som kan dette og kjenner deg (ikke mentalt da, men fysiologisk ) heier deg frem til neste forsøk og har trua. Jeg heier med og krysser alt jeg har og håper det ikke er lenge til du kan riste litt på hamsen og gå videre med friskt mot. Klem L

    1. Tusen takk L!
      Jeg trenger håp og tro. For jeg er ikke helt der selv altså.
      Men jeg jobber med saken. Eller….jeg tenker at jeg bare får prøve sels om jeg mistet mye av håpet nå. Ellers får jeg jo aldri vite om det kunne ha fungert.

  4. Anonymous

    Beklagar verkligen sorgen och alla komplikationer efter ditt änglabarn, och håller tummarna att du snart är fysiskt återställd efter aborten så att du kan komma igång med ett nytt IVF-försök. Jag var med om delvis samma sak som du; missed abortion men fick göra skrapning av livmodern eftersom den medicinska aborten inte gick som den skulle. Men jag hoppas innerligt att du, liksom jag, snart får bära ett friskt litet barn. Tusen kramar (klemmer heter det väl på norska?)

    1. Tusen takk for kramarna – eller klemmene :o)
      Jeg har jo bodd et år i Lund, så norsk og svensk går like bra. I alle fall nesten like bra.

      Ja, synd det skulle bli komplisert. Veldig synd, Håper det bare går oppover og fremover nå. Så deilig å lese om dere som har fått friske barn i ettertid. Det gir håp.

  5. Anonymous

    Varme klemmer til deg !!! L

  6. Anonymous

    Hei. Jeg har fulgt deg siden du ble gravid og det er ufattelig synd det skulle ende slik.Jeg vet så alt for godt hvordan du har det, jeg har selv mistet flere ganger, har bl.a opplevd MA i uke 8. Jeg vet at dagene er mørke og man ikke alltid klarer å se framover. Vil bare si deg at det vil bli bedre, ikke mist motet. Jeg fikk selv en sønn etter dette og jeg er gravid igjen nå.. Jeg mistet igjen i vinter men er gravid nå og håper det holder.. Vil bare si at du må ha trua, den kan ingen ta fra deg. Kjenner deg ikke men har tenkt masse på deg den siste tiden. Klem

    1. Takk for gode tanker.
      Uff – mistet flere ganger. Utrolig tøft, og min store skrekk. Flere hull i hjertet. Men, så fantastisk med en sønn etterpå. En utfordring for meg er jo at jeg dessverre ikke har mulighet til å prøve så mange ganger som det kanskje ville kreves for å lykeks. En vanskelig tanke.

      Krysser alle fingre for at graviditeten du er i nå går hele veien!

  7. Anonymous

    Jeg føler virkelig med deg i det du har opplevd, da jeg har to aborter på kropp og sinn. Første ble gjort som du har gjort det, da foster var over 12 uker og det skulle være det beste for meg/oss….. andre abort var en MA og jeg gikk i to dager og ventet på at kroppen skulle ordne seg selv. Det skjedde ikke og etter utskrapning ble jeg fortalt at det ALDRI ville ha ordnet seg selv heller! Tross dette, så finner man igjen glede, latter og håp! Og til slutt kom det en prins som i dag er 5 år når jeg minst hadde ventet det og egentlig gitt opp.
    Håper du er like heldig som meg, masse masse lykke til og heier på deg :-)

    Stor klem fra M.

    1. Uff ja, tøffe saker. Selv ventet jeg jo 10 dager på den medikamentelle aborten fra jeg sa fra til gynekolog første gang om at jeg fryktet at barnet var dødt. Det var en unødvendig ekstrabelastning, som kroppen dessverre ikke tålte så godt heller.

      Så fantastisk at du fikk en fin prins etterpå. Det gir snev av håp :o)

  8. Kära Tina,
    rannsaka inte dig själv. Det finns inget som du kunde ha gjort, eller inte gjort som var orsaken till detta. En del graviditeter blir barn och andra blir det inte. Det är tungt när det inte blir, speciellt när man kämpat så för att bli gravid som du gjort. Du får sörja, vara ledsen och arg. Det blir lättare att känna glädje när dag läggs till dag och tiden går. Men hålet i hjärtat kommer att finnas kvar. Och det är ok.

    Kram min vän

    1. Ja, sånn er det Anna. Og det må være ok – selv om det aldri kan bli ok.
      Får bare sette håp og lit til fremtiden.

  9. Anonymous

    Jeg stemmer i som en av dem som har blitt gravid i syklusen påfølgende abort (før aborten hadde jeg prøvd en god stund). Og ni måneder senere fødte jeg jenta mi. Håper du får oppleve det samme. Så det med opphopning av graviditeter etter abort tror jeg altså det er noe i. Og nå sitter jeg her og på merkelig vis syns det er riktig at det ble slik, for uten den aborten hadde ikke jenta mi vært til i dag.

    1. Å, for en deilig historie!
      Skal snakke med Maigaard førstkommende tirsdag. Spent på det.
      Min store, store skrekk er at jeg ikke har flere god egg igjen. Jeg vet at det dessverre kan være realiteten. Men….hvis jeg ikke forsøker får jeg aldri vite om det kunne fungert.
      Gi veslejenta di en ekstra klem fra Ønskemamma :o)

  10. Brit Einrun Aspås Brakstad

    Hei kjære ønskemamma! ❤

    Jeg føler sånn med deg

    Jeg var/er gravid… Egentlig 13+4 i dag.. Har hatt et fint svangerskap med mange symptomer hele veien og har følt meg supersterk og at alt var som det skulle med lille spira! ❤ Men nå på torsdag (01.09.16) fikk jeg en blødning da jeg var på jobb. Tok kontakt med jordmora og fikk komme for en liten sjekk. Hun kunne ikke finne hjertelyd, men det kunne hun heller ikke finne på første kontroll, i tillegg så sa hun at det ennå var litt tidlig å finne hjertelyden. Men hun sendte meg videre til sykehuset og gynekologisk poliklinikk for en innvendig ultralyd. Der fant de bare et lite lite foster som plutselig hadde stoppet å utvikle seg og som dessverre ikke levde lenger… Fikk med meg en tablett som jeg skulle ta hjemme for å avslutte graviditeten. Denne tabletten tok jeg for kun 2 timer siden… Gråt før jeg tok den, imens jeg tok den og etter.. Har selvfølgelig vært uendelig mye tårer siden jeg fikk den hjerteskjærende og helt uventede beskjeden om at vår lille skatt ikke levde lenger. Jeg trodde jo alt var bra og slik det skulle…
    På mandag drar vi tilbake til sykehuset for å få «nådestøtet», de 4 tablettene som skal få livmoren til å kvitte seg med innholdet….. Frem til da er jeg på stedet hvil… Jeg er helt knust… Er sint, frustrert, føler skyld… Og har et hjerte som er knust i millioner av biter…

    Det eneste jeg vet er at vi ikke vil gi opp og at så snart sjansen byr seg, så skal vi prøve igjen ❤

    Sender deg gode klemmer og et stort og inderlig ønske om at du skal lykkes neste gang! ❤

    1. onskemamma

      Uff, så vondt Brit Einrun.
      Det der er helt, helt forferdelig.
      Been there – done that – twice. Dessverre er jeg ikke som deg i en situasjon der jeg kan prøve igjen, men jeg hadde også gjort det raskt dersom det var en mulighet. Så det støtter jeg deg i!

      Hjerteaksjon skal man kunne se helt fra uke syv. Når de aldri så det hos deg tror jeg kanskje fosteret gikk til grunne tidlig. De sa de kanskje noe om også. De sa til meg at mange fostre dør i uke 8, da den mest kritiske organutviklingen skjer. Jeg så hjerteaksjon fra uke syv begge de gangene jeg mistet – den siste gangen helt frem til uke 10. Så sluttet det.

      Når du får de vaginale tablettene på sykehuset er mitt råd å ligge lengre enn de sier. Første gang lå jeg de 30 minuttene de sa. Det var for lite, og vi måtte gjenta prosedyrene flere ganger. Så tok det mange, mange timer. Andre gang hadde jeg googlet og sett at flere anbefalte å ligge i 90 minutter. Da gjorde jeg det, og den gangen fungerte tablettene mye bedre for meg.

      Dette er noe av det vanskeligste i livet tenker jeg – å miste et lite menneske liksom bare du kjente. Sender over en million gode, varme tanker. Grin, hyl ogets vare på deg selv. Og du….det hjelper ikke en dritt nå, men det blir bedre etter hvert. Det blir virkelig det – jeg lover!

  11. En som håper

    Ser dette er mange år siden. Men der hjelper å lese det når man selv ikke klarer å sette ord på det. Det er som dine ord er slik jeg føler meg. Den ensomme dagen vår. Jeg har nettopp opplevd mitt verste mareritt en gang til. Jeg hadde en MA i fjor som de fant ut av i uke 16. Da hadde jeg sett hjertet til lille skatten slå i uke 8, og det er etter det at lille hjertet sluttet å slå. Magen vokste og alt virket greit til jeg fikk en liten blødning de mente ikke var farlig. Men det viste seg at det var nok bare ett lite hint fra kroppen, som egentlig enda trudde det var liv i magen. Nå skjedde det igjen på nesten uke 10 litt over et år etterpå. Hadde en tidlig ultralyd i uke 6, vi kunne se ett pittelite hjerte slå. Så ønsket jeg meg en ultralyd til, og det fikk jeg i dag. Legen spurte om jeg var spent, jeg svarte at jeg var nervøs for jeg hadde en dårlig erfaring med dette. Og der så jeg det på skjermen, en livløs fostersekk eller hva det heter, med en liten livløs klump. Som nok døde for noen uker siden. Men som du så fint skriver, trur kroppen ønsket det minst like mye som meg. Det er nok derfor den ikke støtet det ut. Jeg vet ikke om jeg enda har skjønt hva som skjedde, men regner med at realiteten slår meg rett i fleisen når tablettene skal inntas og prosessen skal gjøres enda en gang. Det er så utrolig vondt å ringe sin kjære og si at det skjedde igjen. Men sammen er vi sterke og jeg tror ikke at vi gir opp enda i allefall. Klemmer til dere alle sammen som må gjennom dette ❤

    1. onskemamma

      Kjære deg som håper. Så vondt, så leit, så urettferdig! Nå har du vært gjennom det igjen. To ganger for mye. Akkurat som jeg var det. Det er helt for jævlig ganske enkelt. Her jeg sitter med en skatt gyngende i vippestolen min på bordet ved siden av PCen er jeg glad du allerede tenker at du ikke gir opp. For du kan bli gravid. Da kan du få barn også. Det gikk ikke denne gangen, men det er sannsynlig at det går – etter hvert. det er verdt innsats, tårer, angst og smerte. Sender deg en stor, varm klem.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *