Det er farsdag

Søndag 9.november. Det er farsdag.
En fin dag for mange fedre, og barn av fedre – både små barn og voksne barn.


Facebook flommer over av hyllester til gode, nære, varme og aktive fedre. Det er fint.
Og sårt. Det gir mange tanker om det å ha eller ikke ha en far i livet. Og dermed om det at mitt ønskebarn ikke ville hatt en biologisk far i hverdagen.

Ønskemamma har vokst opp uten en far. Det er i seg selv ingen krise tenker jeg.
Verre enn å ikke ha en far i hverdagen er det nok om far aktivt velger en bort.
Sånn har det vært for meg. Sånn er det fortsatt.

Selv om jeg har blitt voksen har jeg ikke vent meg til at faren min valgte meg bort.
Blir ikke vant til at han ikke er snill mot meg. Hjernen min kan bare ikke forstå hvordan man kan velge bort et av de tre barna man har, og late som dette ene barnet ikke finnes. Hvor mye jeg vrir og vender på den hjernen forstår jeg det bare ikke, og følelsen av å være valgt bort…den tror jeg aldri går over.

4 kommentarer

  1. Anonymous

    Fy fader, det ga du meg et utilsiktet gullkorn jeg vil ta med meg videre i livet (vårt); en donor velger ikke bort sitt barn, men tvert i mot har han valgt barnet til og ønsker at det skal bli født <3

    Når det er sagt, er jeg også i en situasjon hvor jeg har blitt valgt bort av begge foreldrene mine (fordi jeg ikke ville leve livet mitt på deres premisser). Det er utrolig tøft, ensomt og kanskje en sorg som vil vare resten av livet. Men som du sier; det perfekte må ikke bli det godes fiende. Og, jeg tror også det er STOR forskjell på det, og på å ha en donor som valgte deg til livet, i tillegg til en mor som elsker deg herfra og til evigheten :)

    Man skal ikke undervurdere trygghet og kjærlighet, og hva disse faktorene gjør med et menneske!

    1. Nei, trygghet og kjærlighet kan aldri undervurderes.
      Og det er stor forskjell på å bli valgt fra og å bli valgt til.
      Veldig stor forskjell.

  2. Anonymous

    uff, så vondt å lese at du føler deg valgt bort av faren din. jeg føler med deg. jeg ble også valgt bort av min mor og far som barn (lang, vond historie…), og sier meg enig med deg; det er en følelse som aldri går helt bort…

    jeg har snikfulgt med deg og bloggen din en stund. i likhet med deg er jeg singel, ønsker barn og er straks 40. hvis jeg skal velge samme løsning som deg, anbefaler du å ha alle pengene på forhånd? lykke til videre:)

    1. Ja, det er vanskelig å være valgt bort.
      Tror aldri det vil gå helt over.

      Det hadde jo vært fint å ha alle pengene, men er du 40 år ville jeg definitivt ikke ventet. For plutselig er det for sent. Selv har jeg lånt til oppover ørene for å dra til Danmark. Dessverre.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *