Har ensomheten ekko?

Heisann. Det har blitt søndag. En søndag som er utgangen av vinterferien for halve Norge, og inngangen til vinterferien for resten av landet. For dem som har vinterferie altså. Regner med at de fleste nok jobber, som meg. Men nettet flommer over av lekre vinterferiebilder. Folk som er sammen i vintersnø eller i sydensnø. Som koser seg sammen i solveggen og rundt pølsebålet.

ski glede samvær sol vinterferie ensomhet

Ønskemamma har ikke vinterferie. Og det er på mange måter like greit, for jeg ville jo ikke hatt noen å dra på ferie sammen med. Det har vært en uke med mange tanker om så mangt i livet. Tanker om livets start og slutt. Om døden. Om hvordan livet er – og ikke er. Blant tankene er tanken «Må det alltid være sånn?» fremtredende. Altså, må jeg alltid være alene?

Skulle ønske jeg visste det om livet som jeg vet nå da jeg var 25 år. Skulle ønske jeg hadde visste da at hvis man ikke «kommer innpå» i familielivet i rett tid så vil man kanskje for alltid forbli på utsiden. Skikkelig på utsiden. I sær hvis man ikke har mye famile for øvrig. Det er vanskelig. Det er ensomt. Det er veldig annerledes enn sånn Ønskemamma vil ha det.

ensomhet ønskemamma ønskebarn

Noen ganger består livet av underlige sammentreff. Så denne helgen tikket det inn en sms fra reporter Lise Borchgrevink i NrK. Vi snakket sammen en stund etter aborten, et radioklipp som ble sendt i Norgesglasset på NRK P1 i november. Det kan du høre her hvis du vil. 

I det radioklippet snakket vi både om sushi, graviditet, abort – og om ensomhet. For når noen spør får de ærlige svar. Lise spurte. Og Ønskemamma svarte. Nå kom det en sms fra henne. Hun skriver: «Hei og takk for sist. Hvordan går det? Nå er jeg tilbake i Ekko i NrK P2, og tenker på å lage en litt større sak om ensomhet. Som du sikkert husker at vi også snakket om sist. Kan vi treffes en dag til uka? Vennlig hilsen Lise Borchgrevink i NrK.»

Ja, treffes kan vi. Ensomhet er et stort, vanskelig og viktig tema. Som mange får kjenne på – både innenfor og utenfor relasjoner. For ensom og alene er jo ikke det samme. Så onsdag etter jobb skal jeg treffe Lise. Det blir spennende og litt skummelt, fordi hun er en som tør å stille de vanskelige spørsmålene.

NrK P2. Ekko. Ensomhet. Og jeg tenker: «Har ensomheten ekko?»

Og hvis den har det – hvem hører det ekkoet da?

I dag ble Ønskemamma forresten rørt. Vi er jo mange som er del av denne bloggkonkurransen til Mammanett. Her er alle de 20 finalistene :

bloggkonkurransen mammanett ving rhodos

I dag våknet jeg til en melding på Facebook der en venninne hadde skrevet «Komikerfrue håper at Ønskemamma vinner konkurransen». What? Måtte ta en tur innom bloggen til fine Marna Komikerfrue, mamma til verdens deiligste Dexter, og der står dette i dag:

«Vil du vite hvem jeg holder en knapp på  -Det er Ønskemamma. Hun skiller seg ut ved at hun faktisk ikke er mamma, men virkelig håper på å bli det og tar leserene med på sin reise mot kanskje kanskje en gang å bli mor. I mellomtiden er hun ekstramamma for alle som måtte trenge det og låner gjerne ut et lyttende øre, en støttende hånd eller et varmt smil.»

Å, så koselig! Rørende faktisk. Jeg vinner ikke. Komikerfrue vinner, og det har hun fortjent. Ellers vinner en av de andre store, som Mamma til Michelle. De største er størst, og det er helt ok. Så den konkurransen kan ikke Ønskemamma tenke mer på. Minst av alt må jeg tenke på den fordi premien til den som vinner er fantastisk. Det er nemlig et gavekort fra Vingreiser. Det hadde jeg umiddelbart brukt til å dra dit hjertet mitt (og faren min) bor – til Rhodos. Det stedet på jorda der jeg føler meg mest hjemme, og minst ensom. Min lille perle. Der det er koselige, åpne og pratsomme folk over alt.

Rhodos

Elsker å sitte på tuppen her, og bare se utover havet. Mens jeg drømmer om å dra dit med et lite menneske som graver iherdig i sanden med en lekespade – og helst en aldri så liten prins også. Eller en helt vanlig, koselig mann altså.

Et minne fra akkurat det favorittsteder fra siste Rhodostur, som snart er et helt år unna, følger her. Ha en fin søndag alle sammen!

ønskemamma Rhodos drøm ønskebarn prins prøverør

11 kommentarer

  1. Kjære Ønskemamma, takk for at du deler din vei til å bli mamma og også er åpen om ensomhet. Du skriver så godt og jeg ble ekstra rørt av dagens innlegg – vi er mange som kan kjenne oss ensomme på slike vinterferiesøndager, jeg tror det er bra å snakke om det, som du gjør. Og så håper jeg inderlig det lykkes neste gang, mon ikke det kommer en liten følgesvenn som kan grave litt i den sanden der. Varme hilsner fra en alenemamma

  2. Heisann! Jeg kom over bloggen din på linken hos Komikerfrue, og tenkte at her må jeg inn og lese.. Er selv en ønskemamma, men etter totalt 7 IVF satte vi stopp for noen år siden.. Jeg er gift og har således hatt min mann med meg i prosessen, men kjenner meg godt igjen i dine innlegg.. Morsdagen her om dagen var en dag jeg gjerne kunne sovet meg gjennom, egentlig dagene både før og etter også.. Jo eldre jeg blir, jo verre synes jeg nesten det er, for det er en endelig strek under det at man aldri vil oppleve å få barn… Sender deg masse gode tanker og lykkeønskninger for veien videre mot det store målet :)

  3. Hei Ønskemamma. Kom over bloggen din da jeg leste Komikerfruen sin. Jeg syntes du skriver veldig bra og jeg blir rørt over hvor ærlig du er. Du er en stor «stemme» for alle de ensomme og barnløse. Jeg heier på deg <3

  4. <3 Ensomhet er trist, alene er greit, ensom er ikke greit! 100 klemmer til deg, lover å ta med litt solskinn hjem fra Marbella til deg, og en varm kaffe sammen med deg snart! ha en fin uke, så snakkes vi plutselig igjen!

  5. Nå har vi blitt så gamle at det ikke kommer til å bli barn hos oss.. Vi gikk kurs for å bli fosterhjem og var i gang med å bli kjent med en liten baby.. Men, vi trakk oss.. Hvor rart det enn kan høres ut så fikk jeg panikk for dette ukjente som var i ferd med å skje.. Når man plutselig var så nærme det endelige målet så var det altså sånn det gikk.. :) Kjenner at vi er fortrolige med valget vi tok der og da, men blir nok aldri kvitt savnet og sårheten knyttet til barnløsheten..

    1. Ja, man skal høre på magefølelsen tenker jeg. Det er en modig avgjørelse å trekke seg.
      Kunne godt tenkt meg fosterbarn selv, men da helst sammen med en partner.

  6. Margaret Sveen

    Lykke til med Ekko! Jeg elsker de programmene, har dem på podcasten, og har dem helt for meg selv i ørene mine…når jeg går tur eller bretter klær :-) Og ensomhet – som du sier, kan man også oppleve selv om man ikke er alene. Det er et viktig tema – ser fram til programmet.

  7. Hei! Jeg kom også over bloggen din gjennom Komikerfrue. Har bladd meg gjennom flere sider hos deg nå, og følte bare jeg måtte legge igjen et heiarop til deg! Du skriver så flott om et vanskelig tema og følelser… Har selv en liten jente på 1 år og kan ikke sette meg inn i hvordan dette er, men jeg håper virkelig du får ønsket ditt oppfylt. Tårene rant da jeg leste noen av innleggene dine. Kommer til å følge deg videre på veien, og ønsker deg inderlig lykke til:)

  8. Kjære Ønskemamma! Det er så godt at noen tar opp dette temaet! Ensomhet er svært utbredt i vår generasjon og murene mellom naboer er ofte skyhøye; i alle fall i byene. Jeg kjenner på ensomheten hver dag som enslig mor: selv om jeg bor med mine to barn i en blokk blant ca.1000 naboer. Selv om fenomenet ensomhet er svært utbredt så er det samtidig veldig tabubelagt i samfunnet vårt. Gleder meg til å høre programmet- gi beskjed på bloggen når det skal gå på luften så skal jeg få deg med meg. Kjempeflott at du gir nok et vanskelig tema et ansikt; beundrer deg for det! Har du forresten en e-post adr.du kan kontaktes på? Jeg er i samme prosess som deg og trenger å komme i kontakt med en grei og fordomsfri lege!

    1. Å, for en fin melding Elisabeth. Takk!
      Ja, det er noe med hele samfunnet vårt. Det er lett – alt for lett – å bli ensom. Det er veldig annerledes i Hellas, der halvparten av meg bor. Kanskje på grunn av klimaet? Eller bare på grunn av at familiene er tettere der. Jeg vet ikke. Jeg har bodd samme sted i….tja…7-8 år, men aner faktisk ikke hvem som bor i husene rundt meg her i Bærum. Det er trist. Skikkeleg trist. Og helt feil tenker jeg. Det passer meg ikke.

      Jada, en mail har jeg. Det er onskemamma@gmail.com
      Den er det ikke så rent få som skriver til. Vi er mange i samme båt.
      Eller rettere sagt – vi er mange i hver vår lille båt. Alene.

  9. Kjære Ønskemamma. For et nydelig menneske du er! Ser du har prøvd akupunktur tidligere, og jeg vil på det varmeste anbefale det igjen. Men ikke hvor som helst. Det ligger en akupunkturskole i Ås som driver klinikk, og det uten å blakke pasientene helt. Sist jeg var der kostet en behandling for voksne 200 kr. Det handler nemlig ikke om å bli rik på andres sykdom og problem. Der har de en helt unik lære om hvordan kroppen fungerer med akupunktur. Kjenner opptil 3 kvinner som har blitt gravide med deres fertilitetsbehandling, og en av dem etter kun èn behandling! Her er hjemmesiden, og adresse og nummer er til høyre. http://www.neijing-skolen.no/n
    Masse lykke til :)

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *