Nede for telling – i takknemlighet.

Denne helgen er Ønskemamma nede for telling. Helt slått ut av et eller annet virus stupte jeg i seng allerede kl 15 på fredag. Etter det har jeg i grunn ikke stått opp for noe annet enn å hente noe å drikke og påfyll av Paracet, nesespray og hostesaft. Sånn går nu dagan. Det er bare å lukke øynene, dra dyna oppunder haka og vente på at det skal bli litt bedre.

ønskemamma influensa virus paracet prøverør

Virus er noe herk, men de går jo over. Etter hvert. Så selv om det er kjedelig kunne det jo vært så mye verre. Mange har det verre. Noen av dem som har det mye, mye verre er barna vi så i gårsdagens artistgalla på TV2. Gallaen som hvert år har som formål å skaffe flere faddere for SOS barnebyer.

Ønskemamma har stor sans for SOS barnebyer. Hvis et barn er så uheldig å miste familien sin tror jeg en familie i en SOS barneby kan være et veldig godt sted å vokse opp. Det gir rammer, trygghet, omsorg – og en stor familie. Foreldre og søsken. Noen å dele med, lære av og å bryne seg på.

SOS Kosovo

Jeg tror alle som så reportasjen med Guri Solberg i Kosovo i går fikk vondt i hjertet. Eller reportasjen med Else Kåss Furuseth i Tanzania. Små barn overlatt til seg selv. Uten foreldre, uten nærhet, uten kjærlighet. Og nok en gang sliter jeg med  forstå at det er klin umulig for single å adoptere i Norge. For jeg får jo bare lyst til å sette meg på første fly for å hente noen av disse barna. Holde dem nær, og si at alt kommer til å ordne seg. At de er trygge nå. Så kan jeg ikke det.

barn håp sorg foreldreløs barneby

Men jeg kan heldigvis gjøre bitte litt.

SOS barnebyer er, så lenge verden tenger dem, noe av det fineste jeg vet om. Jeg har lenge hatt fadderbarn selv, og det fadderbarnet jeg har nå bor i en SOS barneby i Cape Town. Der utvikler hun seg, går på skole, lærer og har ansvar. Men ikke mer ansvar enn små barneskuldre kan bære. Resten av ansvaret bærer SOS-mammaen hennes. Det gir en form for normalitet. Langt her borte i Norge sitter jeg, og gjør ikke mer enn å betale autogiroen i hennes navn hver måned. Det er ikke mye. Men for henne er det mye, og det er det fint å tenke på.

Hvis jeg noen gang skulle være heldig å få egne barn har jeg tenkt at jeg vil ha et jevngammelt fadderbarn gjennom SOS barnebyer et annet sted i verden. For norske barn (og voksne) trenger å lære at ikke alle har det som oss, og at det er mange ting som ikke er en selvfølge.

SOS familie

Nå skal jeg snu meg rundt og sove videre gjennom resten av helgen, i stille forvissning om at selv om jeg er syk akkurat nå så har jeg både mat, drikke, medisiner og en seng med en god og varm dyne. Og en venninne som kommer innom med litt iskrem. Det er ikke alle som er like heldige. Kanskje vil du gjøre en forskjell for en av dem som ikke er fullt så heldige som oss du også?

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *