Ønskemamma

Monthly Archive: "August 2015"

14 results

Ønskemammatanker

Et lite bildedryss

Published on: August 29, 2015 at: 5:11 pm
2 comments

Det går mot slutten av en deilig uke her på vakreste Rhodos. Å ta denne turen nå tror jeg var noe av det lureste jeg kunne gjort. Bort fra livet litt. En restart.

I kveld skal vi ut for å nyte de siste timene, og slettes ikke sitte inne ved PCen. Men før det, et lite bildedryss fra uka.

Det har vært deilig strandliv.

image

image

imageGod mat.

imageVinsmaking.

image

Besøk hos gullsmeden, der Hanna fikk kjøpt seg en vakker gullring mens jeg fikk reparert min som samme gullsmed laget til meg for noen år siden.

image

imageGodt selskap.

imageFantastiske morgener.

imageOg vakre kvelder.

imageGanske enkelt en deilig uke. I morgen forlater Hanna og Ønskemamma denne vakre øya, men det trenger vi ikke tenke på i dag…,for det er ikke før i morgen.

image

 

Share
2 comments
Ønskemammatanker

Har alt mening?

Published on: August 27, 2015 at: 10:35 pm
1 comment

Det er nok en mening med det” sier folk ofte, når det aller verste har skjedd. Noen har mistet sin unge sønn i trafikkulykke. “Det var nok en mening med det.” Noen har mistet alt de eier i en brann. “Det var nok en mening med det”. Ønskemamma har mistet sine to (eller tre?) små spirer. “Det var nok en mening med det.” 

Utsagnet gjør meg oppgitt. Undrende. Noen ganger sint.

Nei, det var ingen mening med det. De som sier den setningen når det verste har skjedd mener det kanskje, eller oftere tror jeg de sier det for å trøste, eller bare fordi de ikke vet hva de skal si. Som psykolog hører jeg det ofte. Pasientene mine – som kan ha opplevd de grusomste ting – har fått høre “Det var nok en mening med det.” Det gjør dem sinte, lei seg, skuffa. Det forstår jeg.

Selv tenker jeg på ingen måte at alt er som skjer er ment å skje, men at mye (i grunn det meste) dreier seg om flaks og uflaks. Man skal ikke undervurdere tilfeldighetenes spill. For hvis alt som skjedde var ment å skje – hva skal vi da tenke om alle som lever i krig, sult og vanvittig nød? Er det en mening med at de lever der, og vi lever i overflod her? Er det en mening i det at mange båtflykninger nå risikerer livet, og mange dør, i skjøre farkoster på vei til Hellas, mens jeg selv kunne velge å ta et fly hit til Hellas for å kose meg på ferie?

For dette er Rhodos for meg, bildet har jeg tatt i dag (og for de av dere som er på Snapchat så ser dere at dette bildet opprinnelig var en snap):

RhodosAvantis

Men dette er også Rhodos i 2015. Er det en mening med det?

Flyktninger RhodosØnskemamma klarer ikke å tenke at det er en mening med alt. Og er glad for det.

Hvilke foreldre eller familie vi kommer fra er flaks eller uflaks. Hvor, og med hvem, vi vokser opp får vi ikke velge. Hvilket land vi er født i, og om det var til krig eller fred, er flaks eller uflaks. Så er det meste annet tenker jeg. En av de aller sunneste jeg kjente, en nydelig, profilert ernæringsfysiolog, døde av tarmkreft. Jævlig uflaks. Hun sa: “Tina, jeg tror nesten ingen i Norge har levd sunnere enn meg, og i alle fall har ingen spist flere gulrøtter.” Så hadde hun uflaks – nettopp i tilfeldighetenes spill. Hun ble dessverre aldri gammel, selv om hun drømte om det.

Jeg jobber med mennesker med livsvansker hver dag. Jeg har møtt mennesker som har opplevd omsorgssvikt, langvarig mobbing, at et familiemedlem dør brått og uventet, eller at de plutselig får store skader i en uforskyldt ulykke. Jeg har møtt mennesker som har vært kidnappet og sultet i flere år, mennesker som har opplevd alt fra tilfeldig vold på gata til helt grusomme gjengvodtekter.

For meg fremstår denne typer opplevelser som meningsløse. Det er det verste – det som aldri skulle skjedd, men skjedde likevel. Jeg tenker at hvis jeg mente at denne type hendelser hadde en mening, da måtte jeg byttet jobb. For hvis jeg virkelig mente at det var en mening med at den som satt foran meg på psykologkontoret mitt hadde opplevd dette – da ville synet mitt på pasientene mine ikke vært et verken de eller jeg kunne leve med. Sånn tenker jeg.

Det meningsløseDet er ikke sånn at alt har en mening. I beste fall kan man klare å skape mening av det meningsløse i etterkant. Det gjør noen. Som at noen f.eks  jobber hardt for at folk skal fylle inn donorkort hvis de har mistet sitt eget barn i donasjonskø. Da kan det føles meningsfullt å vie tiden sin til at andre kanskje kan slippe å få en like grusom opplevelse. Det er å skape mening i det meningsløse, og de som klarer å skape en form for mening lever gjerne bedre videre. Sånn tenker jeg.

For Ønskemamma fremstår det på ingen måte som at det har en mening at hun har mistet to, eller kanskje tre, små spirer. Hvilken mening skulle det være? Så vil jeg trolig kunne leve bedre videre hvis jeg selv legger mening i hendelsen. Det gjør jeg ikke, fordi jeg mener det var meningsløst. Men jeg velger å tenke at jeg kan lære noe av det meningsløse. Når jeg får pasienter som aldri fikk de barna de ønsket seg, som er i fertilitetsbehandling i Norge eller i utlandet, som holder på med eggdonasjon eller har mistet ufødte og tidligfødte barn, vil jeg ha jeg mer kunnskap om prosessen de står i enn de fleste psykologer de kunne møtt.

Jeg tror det at jeg har levd mange vanskelige ting gjør at jeg ofte fort forstår, og jeg tror følelsen av å bli forstått er viktig. Derfor tror jeg mange opplever det som godt å snakke med meg, og hvis det er sånn kjennes det fint for oss begge. Det kan være en måte å skape mening på. Sånn tenker jeg.

Create meaningJeg vet at mange tenker at det er en mening med alt.

Det respekterer jeg – men mener annerledes.

Share
1 comment
 
Ønskemammatanker

Å finne igjen en liten bit av hjertet

Published on: August 25, 2015 at: 11:17 pm
1 comment

Etter de siste månedene, snart det siste året, mangler Ønskemamma mange deler av hjertet. For hjertet knuste – flere ganger – og jeg har ikke helt klart å finne tilbake bitene. Har slitt med å lime hjertet sammen igjen til noe jeg kan bruke.

Nå har jeg funnet en av bitene. Den lå her nede, rett ved havet på Rhodos.

imageFor nå er jeg endelig her. Nå er jeg hjemme – her hjertet mitt bor, selv om kroppen bor i Norge. Tenk at en liten del av hjertet lå her nede og vente på meg. Så fint å finne!

En bit av hjertetPlanen for uka her på vakre Rhodos er blått hav, bølgeskvulp, lyden av gresshopper, orange solnedganger, skravling, fine møter med gode klemmer, deilig mat på tallerken og hvitvin i glasset. Har allerede rukket innom min ultimate favorittrestaurant her nede, Koozina Rhodos, to ganger.

imageDet var fantastisk – som alltid. Men ennå mer fantastisk var det å finne igjen en av bitene hjertet manglet. Kanskje finner jeg enda en før uka er omme? 

Share
1 comment
Prøverørsbehandling

Del 8: Hva sa han egentlig?

Published on: August 23, 2015 at: 12:04 am
2 comments

Tidlig – grytidlig – en fredag morgen sto Ønskemamma på bussholdeplassen og ventet på flybussen. Klokka var 05 om morgenen. Ute var det høstlig kaldt, selv om det fortsatt skulle være sommer, og det var ganske mørkt. “Jeg håper bussen kommer snart”, tenkte Ønskemamma, for jeg er ikke så glad i stå mutters alene i mørket. Kl 05:08 var den der.

Noen timer senere landet en spent Ønskemamma i Bergen. Det var enda noen timer igjen til konsultasjonen hos selveste Jon Hausken. Ventetiden slo jeg ihjel på kjøpesenteret Lagunen. Men når kl var 12:30, da var jeg fremme ved Klinikk Hausken i Blomsterdalen. Det første som møtte Ønskemamma var dette skiltet.

imageDa måtte jeg le litt. Tenkte at dette er dagen for å leve farlig – jeg går trappene, uten å holde meg fast! Det gikk jammen bra det også. 😊 Fire etasjer senere var jeg jeg her. Ohlala!

imageTrakk pusten dypt, åpnet døren og gikk inn. Bak døra ventet et smakfullt venterom. Eller et venterom etter Ønskemamma sin smak heter det kanskje. Lekker tapet med avblomstrede hestehov som flyr i vinden, stilfulle lilla sofaer, te og kaffe. En rolig atmosfære, men en urolig mage. Hva ville han si? Hva ville han finne? Hadde alt tilsynelatende gått bra etter aborten, eller hadde det ikke? Ville det ha noe for seg å forsøke igjen?

Da klokken slo 12:30 sto han der. Hausken selv. Den neste timen gikk fort – kjemepfort. Vi snakket begge på både innpust og utpust følte jeg, for Ønskemamma med en liste på 30 spørsmål. Yepp, tretti! Tror kanskje han ble litt svett allerde før vi hadde startet, men har man flydd fra Oslo for en time gjelder det å stille forberedt.

imageSå Ønskemamma spurte. Og Hausken svarte, tegnet og forklarte. Men først undersøkte han hvordan det sto til etter aborten. Ut fra det han kunne se så det bra ut. Ingen rester å finne, heller ingen muskelknuter i livmoren. Det var han fornøyd med, fordi det er noe som er vanlig i min alder. Ingen cyster (hurra, da er den borte!), og så vidt han kunne se var det ikke væske i den høyre egglederen – noe vi begge lurte på. Det kunne ennå komme, hvis jeg forsto ham rett, men det så i alle fall tilsynelatende bra ut akkurat nå. Pjuh! So far, so good.

Så var det resten da. Var det noe poeng å forsøke igjen? “Gi det noen forsøk til”, sa Hausken. “For det er helt sikkert at det finnes gode egg på lager, spørsmålet er bare om man finner dem”, sa han.

Når det gjelder medisinering tenkte han litt annerledes enn Danmark. Han ville gitt høyere doser av det som allerede står på planen, og mer annet i tillegg. Han ville gitt en høyere dose Menopur, han ville gitt fire ganger så mye Prednisolon som det jeg fikk sist, og tillegg ville han anbefale at jeg skulle bruke både Klexane, Metformin og DHEA. Mer Prednisolon og Klexane for å dempe immunforsvaret (jeg har høy CRP og også noen immunrelaterte problemer som allergier, litt psoriasis og tidligere langvarig atopisk eksem). Metformin til tross for at jeg ikke har diabetes, fordi det kan være med på å både stabilisere blodsukker og å avverge abort. Det samme sa Fedon Lindberg til meg tidligere. Da sa Danmark nei til det, men jeg får spørre igjen. DHEA for “å booste eggene”. Det kjenner jeg ei annen på min alder som har brukt med godt resultat. Resultatet løper nå rundt på to ben. 😊

I tillegg ville han gjort scratching, som er å lage et lite arr i livmoren på en bestemt tid før forsøket, slik at et embryo lettere skal kunne feste seg. Så Hausken foreslo altså mange endringer og tillegg for Ønskemamma.

Som han sa: “Disse endringene vil jo ikke gjøre underverker, men de kan trolig øke marginenene noe”. Og kan de bedre sjansene bare litt, så er det verdt å forsøke.

ChangeSom singel kvinne i Norge kan jeg jo dessverre ikke få selve fertilitetsbehandlingen i mitt eget land – bare betale for undersøkelser. Så de endringene og tilleggene han foreslo må Ønskemamma diskutere med Danmark, for å høre om de tenker at dette er noe jeg kan forsøke.

Etter praten med Hausken snakket jeg litt med en sykepleier. Det var fint, for jeg har tenkt så innmari mye på om det at jeg hadde startet opp med nesesprayen Synarela da jeg allerede var gravid kunne være det som hadde skader fosteret – mitt eget barn. Hun sa nei, det kan ikke være grunnen. “For akkurat det er en situasjon vi står i med pasientene våre ofte, og det går bra. Ikke tenk mer på det,” sa hun. Det var det jeg trengte å høre. Da kan jeg la den dårlige samvittigheten over akkurat det gå. En stein fra byrden.

90 minutter etter at Ønskemamama ankom Klinikk Hausken lukket hun døren bak seg og gikk ut igjen. 1900 kroner fattigere, men mange tanker og ideer rikere. Med fly, taxi og flybuss begge veier kom dette besøket på over 4000 kroner. Huttetu! 💰😮 Skulle en av disse ideene føre til at jeg faktisk lykkes, ja da er det veldig verdt det. Lykkes jeg ikke er det fortsatt verdt det tenker jeg. Det er noe med følelsen av å ha gjort alt man kunne, mens muligheten var der.

Fornøyd gikk jeg ut. Tenkte på kontrasten mellom de hvitkledte kan være utrolig stor. Det var langt mellom opplevelsene på Bærum sykehus og hos Hausken. Veldig langt. Jeg er selv en av de “hvitkledte”, til tross for at jeg velger å ikke jobbe i hvitt – faktisk som eneste ansatt i avdelingen uten. Å være en av de hvitkledte gir ekstra refleksjoner etter disse ukene med kontrastfylte møter.Ønskemamma i BlomsterdalenDet tenkte Ønskemamma på denne ettermiddagen, da hun etter besøket hos Hausken slo seg ned for å tenke og å hvile litt på en benk – i Blomsterdalen. 

Jon Hausken hadde forresten to ulike teorier i forhold til hva som kan være årsaken til at det har gått galt to ganger. Mer om det kommer senere…men nå, nå setter Ønskemamma kursen mot sitt andre hjem for en uke. En flukt fra alt som har vært slitsomt og vanskelig. Håper det hjelper på energien.

Vil du være med? Om du ikke er fysisk med, kan du i alle fall være med via bloggen den neste uka hvis du vil. Home sweet home!

 

Share
2 comments
 
Ønskemammatanker

Mens vi venter på Hausken

Published on: August 22, 2015 at: 8:58 am
6 comments

Ønskemamma satte seg altså på et fly, og fløy mot veien videre – til Klinikk Hausken i Bergen. Og hva sa Hausken egentlig? Jo, det skal du få vite i morgen. På søndag altså. For i dag – i dag er det andre ting på planen.

Ønskemamma har nemlig planer om å fly videre allerde i morgen, så i dag må tøy finnes frem, strykes og brettes, billetter printes ut, passet må frem og kofferten må pakkes. Ok, passet har jeg allerede funnet frem altså. Måtte nemlig ha et nytt. Det gamle viste seg å være 10,5 år gammelt, og da kommer man ikke langt. Så nå har jeg fått meg både pass, og passomslag med huskeliste. 😊

imageDagen har startet tidlig hos Ønskemamma. Det har den også i etasjen under, der den midterste av de tre gutta boys fyller syv år i dag. Det visste jeg, for det har han proklamert høyt og tydelig.

Tina, vet du hvaaaa?” hørte jeg en dag jeg kom hjem fra jobb og de to yngste var ute i gårdsplassen. “Nei, hva da” “Om to uker har jeg BURSDAG! Da blir jeg syv år!” Snart bursdag altså, og det fylte hjernen til en stor, liten gutt. “Å, for en stor dag. Jeg husker også hvordan det var å fylle syv år. Da tror jeg kanskje at jeg fikk en sykkel, men jeg er ikke helt sikker” sa Ønskemamma

To uker har gått, og i dag er det 7-årsdag i etasjen under. Ønskemamma bestemte seg for å overraske bursdagsbarnet med nystekte, belgiske vafler. Så kl 07:30 sto jeg på kjøkkenet.

Vafler

Breville waffle

imageOg sånn cirka kl 08 ringte jeg på døren til en blid og flott 7-åring, med bursdagsvafler og syltetøy som skulle være letthåndterlig for barnehender.

ØnskemammavaflerGratulerer med dagen der nede! 

Nå skal det letes, finnes, ordnes og pakkes her hos Ønskemamma.

…og i morgen, i morgen skal du få vite hva Hausken egentlig sa. For det var mye. Veldig mye. 😊

 

Share
6 comments
Abort

Del 7: Å fly mot veien videre

Published on: August 20, 2015 at: 7:57 pm
4 comments

Takk for alle koselige, støttende meldinger. Og for meldinger som er litt sinna på behandlingen jeg fikk (eller ikke fikk) på sykehuset, når jeg ikke orker å være det selv.

Graviditeten er over. Aborten er over. Sist innlegg endte med Ønskemamma hulkende i bilen, med hodet på rattet etter en vanskelig dag på Bærum sykehus.

Fordi jeg etter sigende blødde alt for mye den dagen fikk jeg før jeg dro hjem fra sykehuset beskjed om at jeg måtte komme tilbake på kontroll uken etter. Den hvitkledte sa skulle ringe meg dagen etter aborten for å gi meg en time, siden klokken hadde blitt cirka 21 da jeg dro, og de som ordnet med timer hadde gått hjem for lengst. Vi noterte tider som kunne passe. De ringte aldri. Da jeg ringte dem tre dager for å spørre når timen skulle være oppga de at de ikke forsto hva jeg snakket om. Kontroll skulle de ikke gjøre sa de. Jeg forsøkte å forklare, men opplevde å ikke bli hørt. Sukk. Forstå det den som kan….

image

Ved Ullevål ble det gjort flere undersøkelser i forbindelse med den medisinske aborten. Både en kontroll før jeg ble skrevet ut av sykehuset, og en litt senere mener jeg å huske. Men denne gangen  – ingen ting. Ønskemamma ga opp. Kapitulerte i stillhet. Tenkte at det har ikke noe for seg å diskutere, selv om beskjeden før jeg dro hjem om at jeg trengte en kontroll var soleklar. Dette føyde seg liksom bare inn bakerst rekken av  resten av opplevelsen. Så da betalte jeg dyrt for den undersøkelsen privat i stedet, selv om det skulle vært unødvendig. Men når jeg først måtte gjøre det, dro jeg til en jeg tror er er av de beste. Mer om det straks.

Aborten er over. Slitenheten i kroppen, og de vanskelige følelsene er ikke over. Det tror jeg kan komme til å ta tid, men Ønskemamma tenker at det er på tide å se fremover. Tenke på veien videre.

Hva gjør man når det verste har skjedd, på nytt, og man har mest lyst til å flykte fra alt? Jo, man setter seg på et fly. Så tidlig en fredags morgen var Ønskemamma å finne her:

imagePå et fly, på vei til denne byen:

BergenNettopp, det er Bergen.

Hvorfor Bergen? Jo, Bergen fordi i både Haugesund og Bergen holder Klinikk Hausken til. Der jobber selveste Jon Hausken. Han er lege og klinikksjef, og har lang erfaring med utredning og behandling av ufrivillig barnløse. Ønskemamma tenkte at det kunne være mannen å besøke – at han kanskje kunne ha kloke tanker, innspill og råd, både om det som har skjedd og om veien videre.

Så når Bærum sykehus ikke fulgte opp var det bare å ta saken i egne hender, og fly mot veien videre. Det ble verdens dyreste dag (gulp, gulp og dobbeltgulp), men en spennende dag. For tanker og ideer hadde Hausken – i massevis!

imageOg hva som skjedde når Ønskemamma lukket opp denne døren i Blomsterdalen i Bergen, det skal jeg skrive om i neste innlegg.

 

 

Share
4 comments
 
Abort

Del 6: Når stjerner blir til engler

Published on: August 17, 2015 at: 10:28 pm
18 comments

Ny uke, nye muligheter. I dag begynte Ønskemamma og den lille, kloke kontorugla dagen grytidlig på kontoret – akkurat så tidlig:

Ønskemamma håp tro tvil prøverør IVF donorbarn ønskebarnMen nå tilbake til slutten. Her kommer siste del av dramatikken. Da har jeg skrevet meg fra slutten til starten og tilbake til slutten. I neste innlegg skal jeg skrive om starten på det som kan bli veien videre, eller i alle fall starten på tankene om veien videre….som faktisk allerede har startet med en flytur.

Slutten har jeg egentlig skrevet om her, men det var altså noe mer jeg ville si om den dagen på sykehuset. Eller de dagene på sykehuset, for noe av opplevelsen under denne medikamentelle aborten på Bærum sykehus var ganske lik opplevelsen jeg hadde med samme prosedyre på Ullevål i oktober. Dessverre. For det var ikke gode opplevelser. Det var opplevelser som gjorde smerten vondere og ensomheten enda tommere.

En dag før aborten på Bærum skulle skje var jeg på sykehuset for en undersøkelse, og avgjørelse av hvordan det skulle utføres – med tabletter eller kirurgi, og på sykehuset eller hjemme. Ønskemamma ville for en hver pris unngå kirurgi dersom det var mulig. Kirurgiske aborter kan gjøre det vanskeligere for en graviditet å feste seg etterpå sa en lege. Det ville jeg unngå, for jeg ønsker meg jo barn. Så da bestemte vi oss for medikamentell abort. Så kan det likevel alltid ende med kirurgi, men håpet var å slippe.

På sykehuset eller hjemme? Tidsmessig var graviditeten nå i siste del av uke 11, selv om fosteret aldri vokste seg så stort i størrelse. Men det skal jo ut: fosteret med morkake, slimhinnevegg og mere til. (Yaiks! Beklager det.)

Jeg bor alene. Det er jo den store utfordringen, og det som skapte hele  Ønskemammaprosjektet. Den kvinnelige legen var hyggelig, og klinkende klar: “Når du bor alene må du gjøre dette på sykehuset, for man vet aldri hvordan det går.” Det sykehusoppholdet grudde jeg meg til, samtidig som det føltes trygt. For jeg visste hvordan det hadde vært sist. Det er greit å ikke være mutters alene i en sånn prosess, i tilfellet ikke alt går som planlagt. Så langt – ok. Fikk en tid da jeg skulle møte opp dagen etter.

Neste dag møtte Ønskemamma opp til avtalt tid. Fikk snakke med en sykepleier. Hun ville sende med meg alle tablettene hjem. “Men legen i går var veldig klar på at dersom jeg var alene måtte dette gjøres på sykehuset?” sa Ønskemamma. “Ja, men du har vel noen hjemme?” sa sykepleieren, som faktisk hadde vært med under legetimen dagen før. “Nei, jeg har ikke det. Jeg var alene i går, og er fortsatt alene i dag.” sa Ønskemamma. “Men det er vel noen venninner som er hjemme?” sa hun. “Nei, det er bare to som vet om det, og de er ikke hjemme. De er på ferie.” “Ja, men noooen er vel hjemme?” Hun ga seg ikke.  “Nei, jeg har ikke noen som er hjemme” svarte Ønskemamma stille, mens jeg kjente at jeg hadde lyst til å skrike til henne:

Jeg er alene for faen! Hva er det med det ordet alene du ikke forstår?

image“En nabo da? En nabo er vel hjemme?” Sukk! “Nei, ingen nabo heller” Nå hadde sykepleieren strukket det så langt at Ønskemamma, som hadde holdt seg så sterk – nettopp fordi hun måtte stå i dette helt alene – begynte å gråte. Hvorfor kunne hun ikke bare følge legens klare instruks om at det skulle gjøres på sykehuset? Og ville hun selv virkelig ønsket å ha en nabo til stede under en abort hjemme? Jeezez! Min opplevelse var at hun gjorde ensomheten større og situasjonen vanskeligere. Det var unødvendig, og dårlig omsorg i en vanskelig situasjon.

Da hun  til slutt virket å forstå at det faktisk ikke var noen hjemme gikk vi mot gynekologisk sengepost. Hun foran – Ønskemamma med tunge skritt bak. Hun lukket seg inne bak en dør for å snakke med den som hadde vakten for mitt rom. Jeg tenkte at det du sier nå, det er jeg veldig usikker på om er noe som er ok. Men jeg orket ikke bruke energi på det. Jeg visste fra sist at jeg ville trenge energien til det som skulle komme – en medikamentell abort, som i grunn er en omskriving av fødsel av et bitte, lite dødt barn.

Selve den prosessen skal jeg spare dere for. Den var utrolig vanskelig.

Vondt var det også. Og jammen var det godt jeg var på sykehuset, for plutselig blødde det alt for mye, og de som var på vakt ble synlig stresset. Mye mer stresset enn meg. Det skjønte jeg da to hvitkledde hang lenge utenfor toalettet, ventet, sjekket og diskuterte. “Blir det ikke bedre innen 15 minutter må vi calle på legen.” Jeg orket ikke tenke på den legen, jeg hadde nok med alt som skjedde.

Men to ting forundret psykologen i meg. Det ene er at de ikke smertestiller skikkelig. Det ble gitt Paracet og Voltaren sammen med Cytotec som skal starte riene. Ullevål lindret i timene etter dette med både sterkere smertestillende og kvalmestillende etter behov. Der var de flinke. Jeg bruker veldig lite av smertestillende generelt, men i en sånn situasjon – der den psykiske smerten er så stor – tenker jeg at det hadde vært bra å forsøke å hjelpe pasienten med den fysiske smerten. Det ble dessverre ikke gjort denne dagen.

Fire timer ut i løpet var det vondt. Skikkelig vondt. Spurte pent om det var mulig å få noe mer smertestillende, for øvrig stort sett det eneste spørsmålet jeg stilte dem, og setningen vi vekslet. Nei, sa de. Nei, det er ikke mulig. Jeg syntes da at det var en uklok beslutning. Og sa det til den hvitkledde, uten at det gjorde noen forskjell.

I tillegg var det en annen ting som ble gjort, eller rettere sagt ikke gjort, som jeg tenker det ville vært klokt å gjøre annerledes. Dette klippet er tatt akkurat da.

Dårlig smertelindring tenker jeg at er unødvendig. Det er tross alt snakk om en veldig begrenset tidsperiode. Det er ikke sånn at man blir misbruker av å få en ekstra smertestillende tablett på en sånn dag.  Jeg tenkte at hvis jeg hadde vært mann hadde de aldri behandlet meg på denne måten.

I tillegg synes jeg det er rart, og veldig synd, at ingen av den som er på vakt spør hvordan man egentlig har det en slik dag. Der man ligger alene, i smerter i time etter time etter time. Det var likt på Ullevål og Bærum sykehus. Det er som om de hvitkledde ikke forstår at situasjonen faktisk er innmari vanskelig. De er opptatte av hvor mye det blør, hvordan det ser ut, om det er nok bleier (ja, bleier) tilgjengelig og slikt. De tekniske tingene. Det er viktig og riktig. De har jo ansvar for at pasienten helst skal overleve. Med det ene utelukker ikke det andre tenker jeg. Jeg undret meg etter turen på Ullevål i oktober, jeg undret meg under innleggelsen på Bærum, og jeg undrer meg fortsatt over at de ikke virker å forstå det aller viktigste. Nemlig at den som ligger der har en helt jævlig dag, der det å miste sin egen lille spire er hovedfokus. Det føles cirka akkurat slik, med snørr og tårer:

imageJeg forventet ikke, og ville heller ikke ønsket, at noen skulle sitte der for å holde meg i hånden. Men det hadde føltes bra om noen spurte hvordan jeg hadde det, eller i det minste anerkjente at situasjonen må være vanskelig. For den brutale sannheten er at så tidlig i svangerskapet blir man bedt om å se om “alt kommer ut”. Alt innebærer et bitte lite foster. Som aldri skal gravlegges, men skylles ned i toalettet. Det er der man må forlate en bitte liten engel. Det er det som er sannheten.

De hvitkledde snakket i grunn ikke med meg i løpet av alle disse timene, bortsett fra når jeg spurte om jeg kunne få mer smertestillende eller når de ble stresset over fossen av blod. Det var litt som at jeg ikke fantes.

For dem er dette hverdag. For meg var det jævlig. For dem er det målt mengde blod og gørr. For meg var det mitt eget barn. Det skulle jeg ønske de hadde forstått. Det håper jeg de kan lære å forstå, for dessverre kommer mange kvinner til å havne i denne situasjonen  etter meg. Jeg krysse fingre for at de som må oppleve dette etter meg slipper å gå gjennom dette alene.

12 timer etter at Ønskemama møtte opp på sykehuset satt hun seg i bilen og kjørte hjem. Alene. Da jeg parkerte hjemme kom alle følelsene som ikke virket tillatt på sykehuset. Ønskemamma klarte ikke å gå ut av bilen, og inn i det tomme huset. Hun ble sittende i garasjen, la hodet på rattet. Og gråt som et barn.

 

 

 

 

 

Share
18 comments
Abort

Del 5: Når håp blir til stjerner

Published on: August 15, 2015 at: 1:46 pm
10 comments

Først av alt: Tusen takk for alle gode, hjertevarme kommentarer så langt. Det varmer et sprintret Ønskemammahjerte. ❤️ Nå til del fem av historien.

På Bærum sykehus så vi altså dette – et bitte lite blinkende hjerte.

Er det enda håp, tenkte Ønskemamma. Er det virkelig det?

Graviditetshormonet hCG hadde passert 8000. Vi ga det noen dager til. I dag kan jeg ikke en gang huske hvor mange, men hCG steg i alle fall til 19 000 i løpet av disse dagene før jeg var på ny kontroll. Fortsatt et blinkende hjerte å se, men ut fra det legen sa om fosterstørrelsen var fosteret mindre enn det skulle vært i forhold til mine beregninger. Og etter en inseminasjon er det jo ikke akkurat sånn at man trenger å lure så veldig på når det skjedde. Selv om vi så et lite hjerte følte Ønskemamma seg urolig. Veldig urolig. Magefølelsen sa at dette er ikke riktig.

Det er vanskelig, kanskje umulig, å forsøke å glede seg over det som er et av verdens største under – en ny menneskespire (eller to?) inni egen kropp – samtidig som at man bare vet at noe er galt. En nagende uro som fyller hode, mage og hjerte på en gang.

Jeg tenkte at et blinkende hjerte er fantastisk, men dette barnet, det er ikke mitt. Ingen eier et barn selvsagt – det kan man aldri – men jeg tenkte at denne spiren må jeg ikke knytte meg til. Den skal jeg miste. Samtidig er det umulig å la være å bli glad i et lite hjerte som blinker. I alle fall var det sånn for meg. Det var jo mitt eget barns hjerte.

Kjørte en tur i bilen, sånn cirka ni uker uti svangerskapet – rett før det må ha gått galt. Der jeg kjørte på en times tur klarte jeg ikke å la være å tenke på det – at om et års tid ville det kanskje være et hylende, pludrende eller sovende barn i et barnesete bak meg i bilen. På den samme turen. Når en først er gravid er det vanskelig å ikke tenke på hvordan livet med barn kanskje vil kunne bli.

imageEn ny uke gikk. På grunn av egen, murrende uro tok jeg en ny hCG-måling. Den var på 24 000. På en uke hadde det bare steget fra. 19 000 til 24 000. Jeg syntes det var en veldig liten stigning, og sendte en sms til gynekolog Huseby. “Det er nok ok”, sa han “over 20 000 kan hCG flate ut.” Jeg sa at det er ikke ok. Jeg bare vet at det ikke er ok. Han tok meg inn til time samme kveld – snille mannen.

På nytt så vi ørsmå hjerteslag, men også et ørlite foster. For lite. “Vi gir det en uke til og håper på det beste” sa han. “Men det er ikke egentlig noe å håpe på nå, er det?” sa Ønskemamma trist. Hjertet visste.

Enda en uke gikk. Ny hCG-måling viste 19 000. Et  fall på 5000 på en uke. Det skal ikke skje. Da visste jeg det helt sikkert, det jeg allerede hadde vært sikker på lenge. Det var over. Et lite, blinkende hjerte hadde sluttet å slå. 💔 Meldte Huseby igjen. Han tok meg like raskt inn til time denne gangen. Lette og lette med ultralyd.

Mitt hjertebarn Det var helt stille i rommet – lenge . Han fant fosteret, men ikke noe liv. “Jeg beklager” sa han. Det var liksom ikke mer å si, selv om mer ble sagt. For noen ganger finnes ikke ordene, verken for pasienter eller for helsepersonell. Vi hadde vært i samme situasjon sammen, i et like stille rom, sist oktober. Jeg tror han hadde håpet nesten like hardt som meg at det ville gå bra denne gangen. Så gjorde det dessverre ikke det. Og ordene som måtte komme fra Huseby ble dermed “Jeg vil at Ullevål skal se på det i morgen tidlig.”

Alene gikk jeg hjem. Uken før var vi to mennesker i en kropp. Nå var jeg alene. Med noe av den største tomheten som må finnes. Et lite hjerte var blitt en stjerne. Og mitt eget hjerte var knust.

Ønskemamma ønskebarn abort IVF prøverør Hjertesorg Ord blir så fattige. Dagen på Ullevål har jeg allerede skrevet om her. Det er noe mer jeg vil si om den dagen tror jeg, men det får bli i neste innlegg. For i dag har jeg  ikke flere ord. Men har du noen, så sende dem gjerne med meg.

Har du lyst kan du følge meg videre på ferden på Facebook og Instagram. Du finner meg som Ønskemamma begge steder. 😊

Share
10 comments
 
Graviditet

Del 4: Når et lite hjerte plutselig banker

Published on: August 12, 2015 at: 9:42 pm
10 comments

Rundt kl 17 på mandags ettermiddag tror jeg det var at legen endelig ringte. Hun som bare noen timer tidligere virket skråsikker på at Ønskemamma sin graviditet var over. Tonen hennes hadde endret seg. “Hei, det er legen fra Bærum sykehus. Nå har hCG-resultatet ditt kommet. Det var på 4000. Det var jo mye. Da er du nok fortsatt gravid.”

Hun ville “gi det noen dager” – mange dager – til tross for at de mente det var en gravditet utenfor livmoren. Helt frem til fredag skulle vi vente. Det kunne løse seg selv sa hun. Løse seg betydde i dette tilfellet å dø. Hvis det skulle “løse seg” måtte fosteret dø. Å bære på et bitte lite anlegg til et menneske som må dø for at det skal “løse seg”, det er….ja, ubeskrivelig ganske enkelt. 💔 Hvis fosteret døde av seg selv ville jeg slippe unna det som ble presentert som de to andre løsningene – å operere bort egglederen eller å avslutte graviditeten med cellegift for deretter å gjøre en medikamentell abort. Pest, kolera og løpende byllefeber. Det føltes vannvittig meningsløst!

Dagen etter dro jeg til fastlegen min, med tårene strømmende ned over kinnene. Hun lånte meg både kleenex og et lyttende øre. Hun sa “Jeg skjønner ikke at de tør å vente”. Hun synes graviditetshormonet hCG steg faretruende raskt, noe som betydde at egglederen kunne komme til å sprekke. Hun tok en ny hCG, som vi måtte vente på til dagen etter.

Da ringte hun. “Hei, det er Dr.fastlege. Jeg ringer med nyheter som ikke er så gode. Den hCG-prøven vi tok i går var på 6000.” Dette betydde at fosteret vokste fort. Skremmende fort hvis det lå i egglederen. Ønskemamma ble rådvill. Skulle egglederen komme til å sprekke kunne det bli farlig. Fosteret måtte jeg miste – det hadde de sagt på Bærum. Egglederen ville jeg gjerne beholde. Det eneste jeg kunne håpe på nå. Ringte en av legene på jobb, som igjen ringte en gynekologvenninne av seg. Hun sa at dersom man skulle avslutte et svangerskap med cellegift, så måtte hCG være under 10 000. Oi, tenkte Ønskemamma. HCG var på 2000 fredag, 4000 mandag, 6000 tirsdag. Nå var det onsdag, og timen på sykehuset var ikke før på fredag.

Blodprøver, blodprøver, blodprøver. Og Ønskemamma på kontoret med den lille, kloke ugla.

Blodprøver, blodprøver, blodprøver. Ønskemamma og den lille, kloke kontorugla.

Jeg tok en ny hCG på Fürst den onsdagen. Den sa 8116.

Det nærmet seg faretruende 10 000. Da turte jeg ikke vente lengre, men troppet opp på Bærum sykehus da de åpnet torsdag morgen. I bilen utenfor hadde jeg det ganske enkelt helt jævlig. Tenkte at dette bitte lille mennesket lever. Jeg ønsker meg dette barnet, og nå må vi drepe det – selv om jeg ikke vil det. Unnskyld, Unnskyld, unnskyld, unnskyld tenkte jeg. I bilen tok jeg opp dette lille videopklippet, som jeg var usikker på om jeh skulle dele….fordi det er så….nakent. Rått, på en vond måte. Men stor sjelelige smerte er jo en uungåelig del av en slik prosess, så jeg lukker øynene og deler det likevel.

 

Gikk ut av bilen, og inn i avdelingen. Møtte fine Kristine, som var med denne dagen også. Ventet på en ung lege som ikke fant helt ut av det. Ventet deretter på overlegen hans. Milena. En flott dame. Hun bruke god tid med ultralydapparatet.  Da så vi det, samtidig, alle som var i rommet. Et bitte lite hjerte banket. Ikke utenfor, men inni livmoren! Jeg vet ikke hvor godt du kan se det, men her er det altså. Et bitte, bitte lite hjerte som slår.

 

Et lite hjerte som faktisk slår. Legene smilte, fine Kristine gråt, Ønskemamma gråt. Et hjerte! Bitte lite, men utvilsomt liv. Forvirring. Engstelse. En spire av nytt håp.

“Er det virkelig enda håp?” tenkte Ønskemamma. Er det virkelig det?

image

I neste innlegg skal jeg skrive om hva som skjedde med det hjertet. Du vet slutten, men det mangler fortsatt en liten brikke i historien.

Share
10 comments
Graviditet

Del 3: Når skrekk blir til nytt håp

Published on: August 10, 2015 at: 10:34 pm
5 comments

“Jeg vil at Ullevål skal se på det i morgen tidlig” sa gynekolog Huseby altså – og alle gravide vet at en hastemelding til Ullevål ikke er gode nyheter. En tung stein i magen og en skarp kniv i hjertet. Jeg visste jo at noe var galt. Mammahjertet visste, men i den setningen ble det så endelig. Og det var så annerledes enn da Ønskemamma reiste fra helsefarmen. For da spilte jeg inn dette klippet, som du ikke har sett.

 

Da jeg reiste fra helsefarmen var jeg gravid, og trodde (selv om det egentlig var alt for tidlig å tro) at det var en gutt. Fordi så mye var annerledes enn under sist graviditet, både med tanke på hCG, kvalme etc. Men hva slags kjønn denne bitte lille spiren faktisk hadde, det får vi aldri vite. For selv om jeg håpet hardt at det skulle holde denne gangen så gjorde det jo ikke det.

image

Men nå altså, telefon fra Huseby til Ullevål – der jeg også måtte gjøre en medikamentell abort sist oktober. En av de verste dagene i livet, som jeg den gangen skrev om her. 

Ullevål visste at det ikke var så lenge siden jeg hadde vært der. Ullevål er del av Oslo Universiteyssykehus – det storsykehuset Ønskemamma selv jobber på. Jeg var ut og inn der i flere runder i oktober. De hadde derfor  journalen min nå. Og hva sa de? “Nei”“, sa de. “Nei, vi kan ikke ta i mot denne pasienten”.

Til tross for at de hadde journalen, kjente historien, og til tross for at det denne gangen var mistanke om graviditet utenfor livmor (og dermed langt mer dramatikk enn i oktober da vi visste at fosteret var dødt) sa de nei. Mitt eget sykehus. Det gjorde det bare verre. Nå bodde jeg visst på feil sted, men jeg har jo ikke akkurat flyttet siden oktober. Sukk!

imageDa måtte det bli Bærum sykehus. Møtte opp tidlig en mandag morgen. Kom til en kvinnelig gynekolog som mente graviditeten var over, nesten før vi hadde snakket sammen. Jeg sa jeg følte meg sikker på at det ikke var slik, for jeg hadde fortsatt mange graviditetssymptomer. Kvalme, tretthet og sprengvonde bryster. Kroppen lyver ikke. Men nei, graviditeten var over mente hun. Graviditetshormonet hCG skulle dermed har sunket. Siste måling før jeg kom til Bærum var på 2000. Hun forventet nå en lavere verdi. Jeg trodde det ville være annerledes.

Til tross for at timen på sykehuset var på morgenen måtte jeg vente på svaret på hCG helt til sent på ettermiddagen. Det var utrolig lange timer. Snille, fine Kristine ruslet Sandvika storsenter rundt sammen med meg. 💛 Rundt kl 17 tror jeg det var, ringte legen endelig. Tonen hadde endret seg. “Hei, det er legen fra Bærum sykehus. Nå har hCG-resultatet ditt kommet. Det var på 4000. Det var jo mye. Da er du nok fortsatt gravid.”

4000! En dobling. Dobling, og et snev av nytt håp.

imageHåp blandet med økende ny skrekk, for om denne graviditeten faktisk satt utenfor livmoren ville en dobling av hCG ikke være bra, men farlig. Da ville egglederen kunne sprekke. Det visste legen også. “Du må komme tilbake, sa hun. Vi gir det noen dager, og så kommer du tilbake”.

De dagene gikk ikke som hun tenkte, og Ønskemamma ble dermed sendt tilbake til sykehuset før tiden. Det skal jeg skrive om i neste innlegg.

Share
5 comments