Starten (nei, slutten) på den dramatiske historien

Det har blitt søndag. I kveld tenkte Ønskemamma å skrive, eller si, litt om dramatikken dere som har fulgt med en stund vet at har vært bak kulissene, men som dere ikke helt har visst hva har dreid seg om. Dramatikken som har vart helt siden starten av juni faktisk. Historien er så lang at den får komme bit for bit. Litt i dag, og så litt og litt fremover. Og jeg tror at siden det er den 2.august i dag, så får vi starte her, og spole bakover mot starten av juni. Baklengs altså. I kveld er jeg her:

ønskebarn donorbarn inseminasjon hjertesmerteabort sorg barnedød

Tar en liten pust i bakken her ute på balkongen hjemme på Bekkestua etter noen timer med rydding i skuffer og skap (fordi den snille naboen skal kjøre et lass søppel på fyllinga i kveld, og søppel har jeg jammen mer enn nok av.)

Så her er jeg, og jeg har det i grunn ok. Sånn levelig i alle fall. Mest fordi det har vært en fin helg. Men de siste ukene har vært som dette:

abort sorg hjertesmerte Ønskemamma ønskebarn donorbarn prøverør IVF

Med et hjerte så knust at det kjennes som om man ikke vil ha det mer. Fordi det er for vanskelig. Fordi bitene som ble strødd utover da hjertet knuste er så små, at man tror man aldri – aldri noen gang – skal kunne lappe det sammen igjen.

Så la oss starte i dag, eller egentlig ikke i dag men forrige helg, selv om det blir i motsatt rekkefølge av det jeg egentlig ville brukt.  Men dette er Bakvendtland, og i Bakvendtland starter historien her (eller der altså) – i en seng på hospitalet. Der er jeg heldigvis ikke lengre, men der var jeg sist helg, da alt var som mørkest.

Ønskemamma ble altså faktisk gravid. Gravid! Rett i starten av prøverørsforsøket, etter en inseminasjon. Jeg har gjort to inseminasjoner i såkalt naturlig syklus – en i januar og en i mai. I følge klinikken var det egentlig ikke noen vits i å forsøke på det. De mente sjansene for å lykkes var veldig små for en som var så gammel og hadde så dårlige eggreserver som meg. Jeg kunne komme hvis jeg ville, men de hadde ikke tro på det. Så de to inseminasjonene verken skrev eller fortalte jeg om. Verken her eller andre steder. Jeg bare gjorde dem, for å ikke miste så mye tid. For å ikke miste det potensielle gullegget. «For man vet aldri….» tenkte Ønskemamma. Og det hadde hun jammenimeg rett i!

(…og for en vanvittig forskjell det er på inseminasjoner og prøverørsforsøk forresten. Virkelig! Både når det gjelder forberedelser, tidsbruk, påkjenninger av behandlingen og kostnader. Det får jeg skrive om en annen dag.)

For det jeg tenkte å si i kveld (og som du jo allerede vet nå) er at en dag mot slutten  i helsefarmen sto Ønskemamma altså plutselig med denne mellom fingrene:

Ønskemamma ønskebarn donorbarn englebarn abort sorg fortvilelse

OH MY! Her var det virkelig ingen tvil. Gravid med stor G.

Jeg ville ikke at medcamperne mine på helsefarmen skulle vite noe, så jeg tenkte at jeg fikk vente med å si noe – til både de jeg har nærmest og til dere som leser – til rett etter at helsefarmlivet var over. Det ville sammenfalle i tid med den aller første ultralyden, cirka i uke 7 av graviditeten. Jeg tenkte at det ville bli kjempefint å fortelle om den gryende graviditeten rett etter å ha sett et bankende hjerte. Men før det – allerede lenge før det ble det så mye dramatikk at det ble for vanskelig. Av flere grunner. Det skal jeg komme tilbake til, men ikke i kveld. Da ville det blitt en hel Knausgård. Minst!

Og dramatikken varte altså helt frem til forrige helg, som ville vært cirka 11 uker ute i svangerskapet. Andre trimester skulle i følge sånne fine terminkalkulatorer faktisk startet cirka i går. Sånn ble det ikke. Ikke denne gangen heller. I stedet ble det altså dette:

image

Det var vanskelig sist jeg mistet en bitte liten spire, tre uker etter at vi hadde sett helt tydelige og flotte små hjerteslag. Det var i oktober. Den 10.10.2014. Dere som fulgte med i prosessen da vet at det var veldig tunge dager. Uker. Og så opplevde jeg det å miste en ny liten spire, med et bitte lite dunkende hjerte, som enda vanskeligere denne gangen.

Vanskelige fordi dramatikken var større, og varte lengre. Vanskligere fordi dette kanskje var to og ikke en liten spire (mer om det senere), og vanskeligere fordi denne gangen bar jeg i stor grad smerten helt alene. Jeg delte det stort sett ikke med noen, og når det var som aller verst var jeg virkelig helt alene. Dagene for en uke siden tror jeg er de ensomste jeg har levd så langt i livet. Vi mennesker er ikke bygget for å bære denne typen livssmerte alene, helt uavhengig av hva vi måtte jobbe med. Ikke jeg heller. Det hjelper så lite å jobbe som psykolog når livet rammer.

Sist delte jeg det som skjedde med veldig mange, i og med at NrK radio P1 fulgte saken. Det var ikke ikke helt enkelt å ha valgt så stor åpenhet når svangerskapet dessverre endte i en ufrivillig abort. Men det var enda vanskeligere å ikke dele det med noen enn å dele det med mange. For her – her bør ingen være helt alene:

abort hjertesmerte sorg tap børumsykehus Ønskemama ønskebarn

Men nå er Ønskemamma ute av sengen og ute av sykehuset! På et vis gjennom det verste, men med et hjerte der det fortsatt mangler noen biter. Hvor veien går videre nå vet verken jeg eller hjertet mitt. Så det får jeg vel skrive mer om senere det også.

Nå er det søndag kveld, og du har fått starten på en dramatisk historie. Jeg kjenner at det er vanskelig. Man kan aldri fortelle en sånn historie på en god eller riktig måte kjennes det som. Men tap – store tap – er jo også en del av livet for de fleste av oss. Dessverre. 💔

Dette var slutten på den dramatiske historien. Her i Bakvendtland. Starten, den tror jeg at kommer på tirsdag.

24 kommentarer

  1. Huff altså! Jeg blir litt tom for ord jeg… Vet ikke helt hva jeg skal si! Dette var tungt å lese. Samtidig klarer jeg å tenke noe positivt. Det er jo at du KAN bli gravid! Men så utrolig kjipt at du ikke får beholde de :-( Ønsker deg lykke til videre (uansett hvor veien går videre) og sender en god klem

  2. :-( Nå ble jeg virkelig trist.. Ord er vanskelige i en slik stund, men jeg vil at du skal vite at jeg tenker på deg og ønsker deg alt godt. Gode klemmer til deg

  3. Uff, dette var trist. Skulle ønske du slapp opplevelsen

    Varme tanker

  4. Åh, kjære deg, dette var vondt

    1. Resten av kommentaren min forsvant pga tegnsetting – skulle bare si at jeg ønsker alt godt for deg og sender deg styrke og gode klemmer og jeg krysser fingrene for at det vil gå din vei veldig snart, fine du.

  5. Åh, så forferdelig trist og vondt :( føler så med deg. Er selv ufrivillig barnløs og kjenner meg så igjen i deg. Ta vare på deg selv og husk at det er lov å sørge. Styrke klem

  6. Anonymt

    Så utrolig leit å høre. Mange «styrkeklemmer» til deg!

  7. Alexandra

    ❤️

  8. Så ille å få noe du ønsker så inderlig revet så brutalt bort igjen! :-( Gode ønsker for tilhelingen av ønskemammahjertet!

  9. Tårene triller. Så vondt å urettferdig at du skulle oppleve det igjen.Og det gjør vondt å vite at du var i det vanskeligste alene. <3

  10. Det er vanvittig ja. Leser gjerne om det, spennende tema og du har mange gode refleksjoner. Har erfaring fra begge sider i helsevesenet selv, og det har gitt meg noe jeg tror blir fint å ha med seg den dagen jeg er frisk nok til å jobbe igjen. Viktig å se hele mennesket og heller spørre en gang ekstra.

  11. *klemmer på Ønskemamma* <3

  12. Kristin

    Så utrolig trist å lese dette. Jeg tenker på deg. Lykke til framover, jeg er sikker på at du vil få et rikt og godt liv med eller uten egne barn, selv om jeg inderlig håper at det blir med!

    1. Ja, jeg håper også det blir med Kristin.
      Om det bare var mulig å adoptere. Det er egentlig drømmen, men det er jo ikke mulig for single i Norge dessverre. Ellers hadde jeg søkt om å bli adoptivmor – for lengst.

      1. Hei:) det er ikke umulig for enslige å adoptere i Norge, men vanskelig akkurat nå. Spørs om du orker en sånn prosess og så mye venting da… :) http://www.adopsjonsforum.no/a

      2. Her tar du nok dessverre litt feil Beate. Jeg tror kanskje du ike leste hele teksten, som blant annet inneholder det følgende:
        «Vi har flere enslige søkere på venteliste, men kan foreløpig ikke be dem om å sette i gang prosessen i kommunene. For tiden tar vi ikke inn nye enslige søkere.»

        Før jeg satt i gang denne prosessen kontaktet jeg adopsjonsbyråenene. De tok da, som nå, desverre ikke inn nye enslige søkere på ventelisten. Det hadde de ikke gjort siden 2006. Det er snart ti år siden. De tar fortsatt ikke inn nye søkere, og jeg har ikke lyst til å vente ti år til…..på noe som kanskje aldri kan bli. Jeg tror det er her du snubler litt, i at du tror det «bare» er å sette seg på venteliste. Det er altså ikke mulig.

        Så åpnet det seg en ny mulighet for noen få enslige tidligere i år. Da kunne enslig helsepersonell, lærere etc søke om adopsjon av barn med spesielle behov (fysiske og psykiske lidelser) gjennom det såkalte 72-timersprogrammet. Dette var via Kina og Inoradopt. Dette ga noen timer med høy puls, fordi det ville kunnet være interessant for meg, som er utdannet både fysioterapeut og psykolog. Det sto dog på siden at man måtte ha over 100 000 dollar i formue for å kunne søke. Det har ikke jeg – jeg har derimot mye studielån etter to lengre, helsefaglige utdanninger.

        Ringte Inoradopt for å høre om denne regelen var absolutt. Det var den, og Kina hadde satt den. Det betydde at den smale, lille åpningen om å kunne adoptere et ikke friskt barn også bortfalt.

        Så per i dag kan noen få enslige, som helst er helsepersonell og som må ha god formue, søke om adopsjon av barn med ulike lidelser. Friske barn kan ingen enslige søke om å adoptere per i dag, da der altså snart er ti år siden nye single ble tatt inn på listene.

        Dette er dessverre de realitetene jeg har fått presentert i samtale med adopsjonsbyråene. Dette samsvarer også med den skriftlige informasjonen som ligger ute, og som du har lenket til. Så sånn er det dessverr – enten vi liker det eller ikke.

  13. <3 Skulle ønske jeg hadde vært der for deg! Veldig trist å høre :-(

    1. Tusen takk, fine Vibeke. Ja, det hadde nok vært til veldig god hjelp. ❤️

  14. Cathrine

    Selvfølgelig er det sånn det er, jeg tenkte ikke på det jeg. Håper du nå får grundige undersøkelser som kan gi deg noen svar.

  15. Jeg skjønner så alt for godt hvordan du har det. Jeg måtte gjennom fire spontanaborter på rad, og ting ble vanskeligere og vanskeligere for hver gang. Hadde plan om å starte prøverør for å få en mer kontrollert prosess (og fordi jeg i utgangspunktet hadde problemer med å bli gravid), men hver gang jeg skulle sett igang så ble jeg spontant gravid. Og mistet. Noe som førte til forsinkelser. De 2,5 årene dette stod på var de tyngste i mitt liv, men enda tyngre ble svangerskapet som startet i september i fjor. Jeg fikk på en måte alle reaksjonene på de tidligere problemene da, og jeg klarte aldri å slappe av og slå meg til ro med at dette endelig ville gå bra. Var nok «på tuppa» i 9 måneder, men nå sitter jeg endelig her med en gutt på 8 uker.

    Jeg håper du ikke gir opp, selv om det nå føles som dette ikke er noe du vil. Jeg tror dog det er viktig at du – dersom du prøver igjen- allierer deg med noen du kan prate med og dele opplevelsene – både gleder og sorger – med. For du har rett i at dette er ikke noe noen er skapt for å gjøre alene. Det er alt for vondt til det!

    Lykke til og stor klem!

  16. Hei Ønskemamma. Har fulgt bloggen og reisen din en stund, og tenker ofte på deg. Så ufattelig leit å høre hvordan du har hatt det den siste tiden. Ønsker deg masse lykke til videre, ikke gi opp håpet!

    Cathinka.

  17. Kjære Ønskemamma! Ofte så tenker jeg på deg og hvordan du har det. Det er vondt å lese om alt du har vært igjennom den senere tiden. Jeg håper at du en dag vil kunne få det du ønsker deg!

  18. Jeg håper av hele mitt hjerte av at nestegang du nå rpøver, på første forsøk skal du bli gravid! Og denne gangen skal barnet/spiren vokse seg stor og sterk inni din mage, og komme ut. For derretter å bli en fin liten røver på to friske og raske ben! En annen ting jeg håper, er at dette ikke blir meg. Den dagen jeg er klar for å få barn håper jeg og ønsker jeg at det skal gå fint og lett for seg, at det ikke viser seg å være noe galt, noe som gjør det vanskelig for å få barn. Selv er jeg nå 20 år, og jeg gleder meg masse til å bli mor, stifte min egen familie. (men for barnets beste, er det nok bedre å vente til jeg er ferdig med utdanningen, fått meg en god jobb, og at meg og samboeren skal kjøpe hus/større leilighet. For det blir litt dårlig gjort ovenfor en liten spire å vokse opp i en ettromsleilighet på 29 kvadrat, fordi mamma og pappa var egoistiske. Skjer det så skjer det, en liten spire er hjertelig velkommen her, men enn så lenge er det urettferdig gjort mot barnet.)

    Masse lykke til videre ! Og jeg håperhåper du skal få bli mamma nå! Denne gangen, denne gangen skal det gå! Det har jeg bestemt meg for.

  19. Aaaaaw! For en vakker tanke. ❤️

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *