Del 5: Når håp blir til stjerner

Først av alt: Tusen takk for alle gode, hjertevarme kommentarer så langt. Det varmer et sprintret Ønskemammahjerte. ❤️ Nå til del fem av historien.

På Bærum sykehus så vi altså dette – et bitte lite blinkende hjerte.

Er det enda håp, tenkte Ønskemamma. Er det virkelig det?

Graviditetshormonet hCG hadde passert 8000. Vi ga det noen dager til. I dag kan jeg ikke en gang huske hvor mange, men hCG steg i alle fall til 19 000 i løpet av disse dagene før jeg var på ny kontroll. Fortsatt et blinkende hjerte å se, men ut fra det legen sa om fosterstørrelsen var fosteret mindre enn det skulle vært i forhold til mine beregninger. Og etter en inseminasjon er det jo ikke akkurat sånn at man trenger å lure så veldig på når det skjedde. Selv om vi så et lite hjerte følte Ønskemamma seg urolig. Veldig urolig. Magefølelsen sa at dette er ikke riktig.

Det er vanskelig, kanskje umulig, å forsøke å glede seg over det som er et av verdens største under – en ny menneskespire (eller to?) inni egen kropp – samtidig som at man bare vet at noe er galt. En nagende uro som fyller hode, mage og hjerte på en gang.

Jeg tenkte at et blinkende hjerte er fantastisk, men dette barnet, det er ikke mitt. Ingen eier et barn selvsagt – det kan man aldri – men jeg tenkte at denne spiren må jeg ikke knytte meg til. Den skal jeg miste. Samtidig er det umulig å la være å bli glad i et lite hjerte som blinker. I alle fall var det sånn for meg. Det var jo mitt eget barns hjerte.

Kjørte en tur i bilen, sånn cirka ni uker uti svangerskapet – rett før det må ha gått galt. Der jeg kjørte på en times tur klarte jeg ikke å la være å tenke på det – at om et års tid ville det kanskje være et hylende, pludrende eller sovende barn i et barnesete bak meg i bilen. På den samme turen. Når en først er gravid er det vanskelig å ikke tenke på hvordan livet med barn kanskje vil kunne bli.

image

En ny uke gikk. På grunn av egen, murrende uro tok jeg en ny hCG-måling. Den var på 24 000. På en uke hadde det bare steget fra. 19 000 til 24 000. Jeg syntes det var en veldig liten stigning, og sendte en sms til gynekolog Huseby. «Det er nok ok», sa han «over 20 000 kan hCG flate ut.» Jeg sa at det er ikke ok. Jeg bare vet at det ikke er ok. Han tok meg inn til time samme kveld – snille mannen.

På nytt så vi ørsmå hjerteslag, men også et ørlite foster. For lite. «Vi gir det en uke til og håper på det beste» sa han. «Men det er ikke egentlig noe å håpe på nå, er det?» sa Ønskemamma trist. Hjertet visste.

Enda en uke gikk. Ny hCG-måling viste 19 000. Et  fall på 5000 på en uke. Det skal ikke skje. Da visste jeg det helt sikkert, det jeg allerede hadde vært sikker på lenge. Det var over. Et lite, blinkende hjerte hadde sluttet å slå. 💔 Meldte Huseby igjen. Han tok meg like raskt inn til time denne gangen. Lette og lette med ultralyd.

Mitt hjertebarn

Det var helt stille i rommet – lenge . Han fant fosteret, men ikke noe liv. «Jeg beklager» sa han. Det var liksom ikke mer å si, selv om mer ble sagt. For noen ganger finnes ikke ordene, verken for pasienter eller for helsepersonell. Vi hadde vært i samme situasjon sammen, i et like stille rom, sist oktober. Jeg tror han hadde håpet nesten like hardt som meg at det ville gå bra denne gangen. Så gjorde det dessverre ikke det. Og ordene som måtte komme fra Huseby ble dermed «Jeg vil at Ullevål skal se på det i morgen tidlig.»

Alene gikk jeg hjem. Uken før var vi to mennesker i en kropp. Nå var jeg alene. Med noe av den største tomheten som må finnes. Et lite hjerte var blitt en stjerne. Og mitt eget hjerte var knust.

Ønskemamma ønskebarn abort IVF prøverør Hjertesorg

Ord blir så fattige. Dagen på Ullevål har jeg allerede skrevet om her. Det er noe mer jeg vil si om den dagen tror jeg, men det får bli i neste innlegg. For i dag har jeg  ikke flere ord. Men har du noen, så sende dem gjerne med meg.

Har du lyst kan du følge meg videre på ferden på Facebook og Instagram. Du finner meg som Ønskemamma begge steder. 😊

10 kommentarer

  1. For en umenneskelig berg og dalbane av følelser, håp, drømmer og knuste drømmer, du har vært igjennom. Helt alene, det er virkelig umenneskelig. Vondt å lese, men beundrer deg for at du tørr å sette ord på din reise og dele den med oss. Håper så veldig at det ordner seg til slutt for deg, selv om det ikke gjorde det denne gangen heller.. Du må ikke miste håpet, selv om det meste nok føles tungt og mørkt akkurat nå❤️ Klem fra en ukjent som har deg i tankene og håper din store drøm snart skal gå i oppfyllelse.

  2. Tenker på deg ! ❤ Håper og trur virkelig at du snart går fra å vere ønskemamma til å bli mamma ❤ Kjenner meg igjen i ein del av det du skriv. Hadde dessverre og to tette aborta, før det kom ei lita frøken som straks er 6 mnd ☺ Krysser fingrane for at det ordner seg for deg og tredje gang ❤ Klem!

  3. Camilla

    Skulle så gjerne skrevet om sluttet på denne fortellingen for deg❤
    Kjenner så godt igjen følelsene du beskriver, og vissheten om at noe er galt fra 1.stund i svangerskapet. Men for meg endte det utrolig nok på best mulig vis med en bitte liten kjempe på 948g etter kun 6mnd i magen. Håper og tror at du kommer dit du også❤❤❤
    Jeg kom dit etter 2 sa, 2 ivf forsøk og 3 iui.

    Mange klemmer til deg fra en annen ønskemamma som ønsker deg alt godt❤

  4. Elisabeth

    Utrolig trist å høre, Ønskemamma. Har mistet selv så vet hvordan det føles og hvor ensomt det er når man er alene. Så utrolig tøft av deg å dele opplevelsen med oss på bloggen. Takk for at du setter ord på noe altfor mange går alene med: det være barneønske, ensomhet og andre ting du tar opp. Lys tennes for deg i kveld. Klem Elisabeth

  5. Vanskelig å finne ord synes jeg, men sender deg mange gode tanker. Hver eneste dag. Håper at du får oppleve det du ønsker en dag <3

  6. Camilla

    Har sendt deg en pm på Facebook/blogg siden ❤

  7. Uff, dette er bare trist å lese. Skulle ønske vi kunne vært med deg gjennom dette <3

  8. <3 Jeg sender deg et hjerte, klemmer til deg.. Utrolig trist å lese at du har hatt det så vondt :-(

  9. <3

  10. Victoria

    Hei gode deg! Så leit å lese om. Håper du kommer deg gjennom dette på en noenlunde hel måte. Du skriver at du kjente at dette ikke var barnet ditt hele veien, at noe var galt. Da håper jeg at det er et annet frø som er barnet ditt, som klarer seg. Du skrev tidligere at det kanskje var to spirer i magen, fant dere to hjerteslag?
    Du skriver også endel om ensomhet på bloggen. Det er et viktig tema! Men man kan også føle seg ensom til tider med barn.. Jeg tenker at det er noe i seg som man må fylle selv, kanskje en kontakt på innsiden. Har man ikke det, kan man føle seg ensom med familie, venner ++ Tenker jeg da :-)
    Masse lykke til framover!!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *