Del 6: Når stjerner blir til engler

Ny uke, nye muligheter. I dag begynte Ønskemamma og den lille, kloke kontorugla dagen grytidlig på kontoret – akkurat så tidlig:

Ønskemamma håp tro tvil prøverør IVF donorbarn ønskebarn

Men nå tilbake til slutten. Her kommer siste del av dramatikken. Da har jeg skrevet meg fra slutten til starten og tilbake til slutten. I neste innlegg skal jeg skrive om starten på det som kan bli veien videre, eller i alle fall starten på tankene om veien videre….som faktisk allerede har startet med en flytur.

Slutten har jeg egentlig skrevet om her, men det var altså noe mer jeg ville si om den dagen på sykehuset. Eller de dagene på sykehuset, for noe av opplevelsen under denne medikamentelle aborten på Bærum sykehus var ganske lik opplevelsen jeg hadde med samme prosedyre på Ullevål i oktober. Dessverre. For det var ikke gode opplevelser. Det var opplevelser som gjorde smerten vondere og ensomheten enda tommere.

En dag før aborten på Bærum skulle skje var jeg på sykehuset for en undersøkelse, og avgjørelse av hvordan det skulle utføres – med tabletter eller kirurgi, og på sykehuset eller hjemme. Ønskemamma ville for en hver pris unngå kirurgi dersom det var mulig. Kirurgiske aborter kan gjøre det vanskeligere for en graviditet å feste seg etterpå sa en lege. Det ville jeg unngå, for jeg ønsker meg jo barn. Så da bestemte vi oss for medikamentell abort. Så kan det likevel alltid ende med kirurgi, men håpet var å slippe.

På sykehuset eller hjemme? Tidsmessig var graviditeten nå i siste del av uke 11, selv om fosteret aldri vokste seg så stort i størrelse. Men det skal jo ut: fosteret med morkake, slimhinnevegg og mere til. (Yaiks! Beklager det.)

Jeg bor alene. Det er jo den store utfordringen, og det som skapte hele  Ønskemammaprosjektet. Den kvinnelige legen var hyggelig, og klinkende klar: «Når du bor alene må du gjøre dette på sykehuset, for man vet aldri hvordan det går.» Det sykehusoppholdet grudde jeg meg til, samtidig som det føltes trygt. For jeg visste hvordan det hadde vært sist. Det er greit å ikke være mutters alene i en sånn prosess, i tilfellet ikke alt går som planlagt. Så langt – ok. Fikk en tid da jeg skulle møte opp dagen etter.

Neste dag møtte Ønskemamma opp til avtalt tid. Fikk snakke med en sykepleier. Hun ville sende med meg alle tablettene hjem. «Men legen i går var veldig klar på at dersom jeg var alene måtte dette gjøres på sykehuset?» sa Ønskemamma. «Ja, men du har vel noen hjemme?» sa sykepleieren, som faktisk hadde vært med under legetimen dagen før. «Nei, jeg har ikke det. Jeg var alene i går, og er fortsatt alene i dag.» sa Ønskemamma. «Men det er vel noen venninner som er hjemme?» sa hun. «Nei, det er bare to som vet om det, og de er ikke hjemme. De er på ferie.» «Ja, men noooen er vel hjemme?» Hun ga seg ikke.  «Nei, jeg har ikke noen som er hjemme» svarte Ønskemamma stille, mens jeg kjente at jeg hadde lyst til å skrike til henne:

Jeg er alene for faen! Hva er det med det ordet alene du ikke forstår?

image

«En nabo da? En nabo er vel hjemme?» Sukk! «Nei, ingen nabo heller» Nå hadde sykepleieren strukket det så langt at Ønskemamma, som hadde holdt seg så sterk – nettopp fordi hun måtte stå i dette helt alene – begynte å gråte. Hvorfor kunne hun ikke bare følge legens klare instruks om at det skulle gjøres på sykehuset? Og ville hun selv virkelig ønsket å ha en nabo til stede under en abort hjemme? Jeezez! Min opplevelse var at hun gjorde ensomheten større og situasjonen vanskeligere. Det var unødvendig, og dårlig omsorg i en vanskelig situasjon.

Da hun  til slutt virket å forstå at det faktisk ikke var noen hjemme gikk vi mot gynekologisk sengepost. Hun foran – Ønskemamma med tunge skritt bak. Hun lukket seg inne bak en dør for å snakke med den som hadde vakten for mitt rom. Jeg tenkte at det du sier nå, det er jeg veldig usikker på om er noe som er ok. Men jeg orket ikke bruke energi på det. Jeg visste fra sist at jeg ville trenge energien til det som skulle komme – en medikamentell abort, som i grunn er en omskriving av fødsel av et bitte, lite dødt barn.

Selve den prosessen skal jeg spare dere for. Den var utrolig vanskelig.

Vondt var det også. Og jammen var det godt jeg var på sykehuset, for plutselig blødde det alt for mye, og de som var på vakt ble synlig stresset. Mye mer stresset enn meg. Det skjønte jeg da to hvitkledde hang lenge utenfor toalettet, ventet, sjekket og diskuterte. «Blir det ikke bedre innen 15 minutter må vi calle på legen.» Jeg orket ikke tenke på den legen, jeg hadde nok med alt som skjedde.

Men to ting forundret psykologen i meg. Det ene er at de ikke smertestiller skikkelig. Det ble gitt Paracet og Voltaren sammen med Cytotec som skal starte riene. Ullevål lindret i timene etter dette med både sterkere smertestillende og kvalmestillende etter behov. Der var de flinke. Jeg bruker veldig lite av smertestillende generelt, men i en sånn situasjon – der den psykiske smerten er så stor – tenker jeg at det hadde vært bra å forsøke å hjelpe pasienten med den fysiske smerten. Det ble dessverre ikke gjort denne dagen.

Fire timer ut i løpet var det vondt. Skikkelig vondt. Spurte pent om det var mulig å få noe mer smertestillende, for øvrig stort sett det eneste spørsmålet jeg stilte dem, og setningen vi vekslet. Nei, sa de. Nei, det er ikke mulig. Jeg syntes da at det var en uklok beslutning. Og sa det til den hvitkledde, uten at det gjorde noen forskjell.

I tillegg var det en annen ting som ble gjort, eller rettere sagt ikke gjort, som jeg tenker det ville vært klokt å gjøre annerledes. Dette klippet er tatt akkurat da.

Dårlig smertelindring tenker jeg at er unødvendig. Det er tross alt snakk om en veldig begrenset tidsperiode. Det er ikke sånn at man blir misbruker av å få en ekstra smertestillende tablett på en sånn dag.  Jeg tenkte at hvis jeg hadde vært mann hadde de aldri behandlet meg på denne måten.

I tillegg synes jeg det er rart, og veldig synd, at ingen av den som er på vakt spør hvordan man egentlig har det en slik dag. Der man ligger alene, i smerter i time etter time etter time. Det var likt på Ullevål og Bærum sykehus. Det er som om de hvitkledde ikke forstår at situasjonen faktisk er innmari vanskelig. De er opptatte av hvor mye det blør, hvordan det ser ut, om det er nok bleier (ja, bleier) tilgjengelig og slikt. De tekniske tingene. Det er viktig og riktig. De har jo ansvar for at pasienten helst skal overleve. Med det ene utelukker ikke det andre tenker jeg. Jeg undret meg etter turen på Ullevål i oktober, jeg undret meg under innleggelsen på Bærum, og jeg undrer meg fortsatt over at de ikke virker å forstå det aller viktigste. Nemlig at den som ligger der har en helt jævlig dag, der det å miste sin egen lille spire er hovedfokus. Det føles cirka akkurat slik, med snørr og tårer:

image

Jeg forventet ikke, og ville heller ikke ønsket, at noen skulle sitte der for å holde meg i hånden. Men det hadde føltes bra om noen spurte hvordan jeg hadde det, eller i det minste anerkjente at situasjonen må være vanskelig. For den brutale sannheten er at så tidlig i svangerskapet blir man bedt om å se om «alt kommer ut». Alt innebærer et bitte lite foster. Som aldri skal gravlegges, men skylles ned i toalettet. Det er der man må forlate en bitte liten engel. Det er det som er sannheten.

De hvitkledde snakket i grunn ikke med meg i løpet av alle disse timene, bortsett fra når jeg spurte om jeg kunne få mer smertestillende eller når de ble stresset over fossen av blod. Det var litt som at jeg ikke fantes.

For dem er dette hverdag. For meg var det jævlig. For dem er det målt mengde blod og gørr. For meg var det mitt eget barn. Det skulle jeg ønske de hadde forstått. Det håper jeg de kan lære å forstå, for dessverre kommer mange kvinner til å havne i denne situasjonen  etter meg. Jeg krysse fingre for at de som må oppleve dette etter meg slipper å gå gjennom dette alene.

12 timer etter at Ønskemama møtte opp på sykehuset satt hun seg i bilen og kjørte hjem. Alene. Da jeg parkerte hjemme kom alle følelsene som ikke virket tillatt på sykehuset. Ønskemamma klarte ikke å gå ut av bilen, og inn i det tomme huset. Hun ble sittende i garasjen, la hodet på rattet. Og gråt som et barn.

18 kommentarer

  1. Alexandra

    Sender deg mange gode og varme klemmer ønskemama.Så vondt å lese det du forteller.Håper alt ordner seg for deg,det fortjener du ❤️klem fra en ønskemamma ❤️

  2. Jeg synes absolutt sykehuset og avdelingen skal få din tilbakemelding! Jeg har også hatt noen sånne opplevelser, og jeg tror virkelig ikke det er lurt å undervurdere hva det kan gjøre med folk å bli behandlet som om man er til bry, som om man ikke har noen egenverdi, når man er på sitt aller mest sårbare. Det tok lang, lang tid før jeg klarte å komme meg etter en traumatisk fødsel der det ikke var det tekniske, men det menneskelige, som sviktet, og den skrekken etterlater spor som kanskje ikke plager en i det daglige, men som utløser stressreaksjoner i tilsvarende situasjoner. Reaksjoner som kompliserer for både pasient og helsepersonell i neste runde igjen, og som man kunne ha unngått helt dersom man hadde hatt forstand i første omgang til å ta vare på pasienter med et snev av omsorg og medmenneskelighet i tillegg til det tekniske.

    1. Uff, så leit at du hadde en traumatisk fødsel, der de menneskelige aspektene sviktet.

      Ja, denne type opplevelser gjør bare det vanskelige mer vanskelig. Det tenker jeg at er unødvendig. Behandlingen (eller manglene i den) springer nok ut fra ubetenksomhet, og ikke uvilje, uten at det gjør noen stor forskjell for pasienten i situasjonen. Fastlegen min har vært klar på at avdelingen bør få en tilbakemelding. Det skal jeg tenke på når jeh forhåpentligvis får litt mer overskudd.

  3. Ja, hva skal man si… jeg fødte selv et litt større foster på gynekologisk sengepost. Og erfaringen er den samme. De er opptatt av skjemaer, gørr og blod. Skjemaer du bare blir bedt om å signere, uten å vite hva de er for. Fordi det er for tøft for de ansatte å fortelle at det handler om transport av fosteret til gravsted. Eller til obduksjon. For da må de samtidig ta stilling til at dette egentlig er noens barn. Som om den fødende selv kunne la være å tenke på det…

    1. Så leit at det skal være sånn Marita. Ønskemamma jobber jo som psykolog. Min klare oppfatning er at det vonde ikke blir verre av å snakke om det. Det gamle ordtaket delt byrde er halv byrde har mye for seg. Det er ikke et eneste tema i verden jeg er redd for å snakke med pasientene mine om tror jeg.

      Denne vonde dagen skulle jeg ønske noen som likevel var på jobb på sykehuset hadde snakket med meg – ikke som terapeut men som medmenneske. Og ikke i 30 minutter, men i alle fall kanskje i tre. Deg skal ikke være som dette. Jeg tenker at de hvitkledte har mye å lære, for jeg tror på ingen måte de handler ut fra vond vilje – men kanskje ut fra mangel på kunnskap, eller ganske enkelt ubetenksomhet.

  4. Dette var så trist å lese. Dette burde du klage på om du orker. Det skal ikke være sånn!!!!! Jeg har selv hatt 5 aborter, hvor jeg har vært innlagt som deg med tre av de. Å jeg har en helt annen historie. Sist var jeg 10 uker og mistet tvillinger. Sykepleierene var så herlige. De strøk meg over håret, de gråt med meg og masserte ryggen under de værste riene. Jeg fikk de største dosene med morfin. Den beste maten din kunne finne, å de satt på rommet mitt, å snakket med meg med blanke øyner. Å jeg var ikke alene. Mannen fikk godstolen, han fikk mat og seng og de klappet han på skuldra, Å når alt var over fikk han en klem, å vi fikk være på sykehuset i 10 timer etter aborten, for å komme oss. Sånn skal det være!!!

    Forferdelig trist at du fikk en kald skulder i en så vanskelig situasjon. Vanskelig å forstå. Å blir så sint!!! Håper du slipper flere slike opplevelser. Du er jammen med tøff som orker å dele, men jeg tenker det er så godt at noen setter ord på sånt. Vi er mange med disse opplevelsene, like vel, er det så tabu, så privat. Man skal liksom ikke snakke om det. Takk for at du er åpen <3

  5. Kjenner tårene presser på, som om ikke situasjonen er jævlig nok skal du bli behandlet slik. Jeg håper du finner styrke til å sende dem et brev, evt. leserinnlegg i Aftenposten? Ingen fortjener å bli behandlet slik, bare starten er jo helt utrolig, at hun faktisk lurer på om en nabo kan være hos deg??!! Jeg sender deg masse positive vibber og håper virkelig at du har hatt din dose nå, på tide at ting snur! Motgang gjør deg sterk, men det får da være måte på hvor sterk Ønskemamma skal bli….

  6. Så vondt og urettferdig at du får denne erfaringen oppi det hele. Sånn skal det virkelig ikke være, og jeg er takknemlig for at du orker å dele det med oss. Håper også du klarer å gi en tilbakemelding til avdelingen etterhvert, men kjenn etter om du er klar for det. Viktig at det blir fanget opp så forhåpentligvis ikke flere blir møtt på samme måte. Skulle så inderlig gjerne ønske det var noe jeg kunne gjort for deg, annet enn å lese, håpe og famlende prøve å finne ord for å dele hva innleggene dine gjør med meg. Alle gode tanker sendes <3

  7. Høres jo helt forferdelig ut. Jeg fikk time til oppfølging før jeg reiste, og et telefon nr jeg kunne ringe når som helst visst jeg var usikker på noe. Kunne komme rett inn igjen om smerter eller blødning ble ukomfortabelt, eller jeg ble redd. Min første abort var litt sånn som din, at jeg blødde enorme mengder. De var veldig strenge på at blødningen måtte være Nesten stoppet før jeg fikk dra hjem. Legen ringte meg til og med dagen etter jeg kom hjem, for å spørre hvordan det gikk, å snakket litt om ekstra oppfølging ved eventuell ny graviditet. Har følt meg utroligt godt tatt vare på.
    Jeg har ikke fått barn enda, men håper det til slutt skal gå. Midt i eggløsningen nå :-) vi har allerede satt opp medisiner og kontroller /ultralyder for neste svangerskap.

    Det værste oppi alt, er at en positiv test ikke bringer glede, men frykt. Sånn skulle jeg ønske det ikke var.

  8. Helt forferdelig at man skal oppleve noe slikt , man skulle tro at det å hjelpe og omsorgen for andre mennesker er noe av grunnen til at man velger å bli sykepleier ! Ellers har man bommet litt :( Dette er i seg selv en utrolig sårbar situasjon, og den blir i allefall ikke bedre av å ikke bli sett! Det er så lite som skal til, et trøstendd ord, en klem … Burde ikke være så himla Vanskelig! Å be en nabo om å være tilstede under en hjemmeabort, hallo!!! Håper dagene dine er litt bedre nå, og at håpet om ønskebarnet kommer sakte men sikkert tilbake! Jeg mistet også to ganger, og tenkte at nå kan jeg ikke gi opp for nå har kroppen i allefall skjønt hvordan bli gravid, så var jeg heldig å lyktes på det 8 prøverørsforsøket! Var privat og opplevde en helt utrolig støtte og medmenneskelighet! Si fra hvis jeg kan gjøre noe for deg :) stor klem

  9. Føler så med deg. Selvsagt skal de se deg som menneske og som du sier; bare å spørre hvordan det går , er nok.

    Jeg har iķke blitt gravid enda ( akkurat tatt første ivf i utlandet ) , men ble ikke gravid. Og grunnen til at jeg ikke valgte klinikk i norge er att jeg har en tilstand som mange ikke har hørt om. Og derfor når jeg har tatt kontakt for å få hjelp så svarer de så «krast» og er ikke så villige til å hjelpe.

  10. Så trist å lese. Jeg synes du skal skrive ned og formidle opplevelsen din til avdelingssykepleier ved posten du var ved. Her var det fryktelig mye å ta tak i, slik skal ingen oppleve seg behandlet ved et sykehus!! Tenker på deg og ønsker masse lykke til videre :)

  11. Det er jeg helt enig i, økonomien blir en forstyrrende faktor oppi det hele! Vi hadde de Syv første offentlig , så vi slapp greit unna! Men kjøpte en 3 pk kontrakt for å slippe å tenke penger før hvert forsøk :) heldigvis trengte vi bare ett! Har du hørt om scratching ? Dette var noe de utførte på meg når jeg lyktes. :) klem

  12. Cathrine

    Det er så trist å lese om din vonde opplevelse. Sender deg varme tenker og klemmer :)

  13. Helt enig, det var slik jeg tenkte også :) sender masse gode tanker og lykkeønsker , dette må gå bra :)

  14. Så ufattelig trist å lese om møtet ditt med et helsevesen som tydeligvis ikke fungerer på mange vis. At oppholdet på sykehuset attpåtil fikk deg til å føle deg mer ensom er hjerteskjærende… Jeg har tenkt flere ganger å kommentere på disse to siste innleggene dine, da de har fått meg til å tenke tilbake på egne opplevelser og på samfunnets forhold til abort. Here it goes. (Beklager hvis det blir langt og rotete dette, mange tanker på en gang. Og for detaljene rundt egen opplevelse. Er usikker på om du ønsker å lese om andres erfaringer – eller bare vil se fremover. Hvis det siste – bare slett kommentaren)

    Jeg hadde en MA hvor fosteret hadde dødd i uke 9, dette ble oppdaget i uke 13 etter en blødning. Undersøkelse på St.Olavs hospital avdekket dette. Jeg var ikke alene under prosessen, og følte meg godt ivaretatt frem til det ble klart under undersøkelsen at aborten ikke kunne utføres nå. Det første jeg tenkte var at jeg ville at det skulle skje nå, og at jeg ble ferdig med det. Jeg ble fortalt at det etter en utskrapning kunne bli komplikasjoner med å bli gravid senere, og det derfor måtte utføres en medisinsk abort. Greit tenkte jeg, for gravid det vil jeg jo bli! For meg var det en stor belastning å bli sendt hjem. Både det å ha den døde babyen inni meg, og det å måtte gå å vente… Jeg regner meg selv som å ha stor psykisk styrke, og har et yrke hvor dette er en viktig egenskap. Jeg har verken før eller tidligere kjent meg så nære å være deprimert. Jeg fikk time to dager etter for en medisinsk abort på sykehuset. Disse to dagene var unntakstilstand og sorg, men det er å forvente tenker jeg. Det var jo et barn vi ønsket oss. Da dagen for aborten kom var jeg heller ikke alene, men kjenner meg veldig igjen i det du skriver om at det var fokus på det tekniske hos de ansatte. Når jeg ankom ble jeg møtt av en sykepleier som fortalte at aborten kunne jeg ha gjort hjemme, da dette var vanlig. Jeg sa at jeg fikk time etter ønske fra UL-avdelingen, og etter diskusjon pleierne igjennom var det greit å ta de på sykehuset. Å bli møtt med dette føltes ikke greit, da jeg nå var mer enn klar for å bli ferdig med aborten – samtidig som det var en stor sorg å miste babyen. Videre syns det var veldig fælt å sette inn pillene, da det rett og slett føltes som om det var jeg som tok livet av fosteret. Ikke helt rasjonelt i ettertid ser jeg…Uansett opplevde jeg det som føltes som lite forståelse/interesse fra de ansatte rundt det som for meg var å miste et ønsket barn. Aborten tok hele dagen, med mange piller før det løsnet. Jeg fikk hjelp av de ansatte til å se på det som kom ut, det ville jeg ikke utsette meg selv for. Når det endelig var over ønsket jeg at det skulle sjekkes at alt var ute, noe jeg måtte diskutere lenge for å få gjennomslag for. Jeg var veldig klar for å bli ferdig med det hele, og lite lysten på å måtte inn på sykehuset for flere undersøkelser. Når legen tok UL var dette meget kjapt, og konkluderte med at alt var ute. Fint tenkte jeg. Og vi dro hjem.
    Men blødningen sluttet ikke, og jeg følte meg etter hvert dårlig og fikk smerter i huden og muskulaturen i hele kroppen. Jeg ringte sykehuset på et tidspunkt, men fikk beskjed om at det skulle blø en stund. Jeg opplevde denne perioden vanskelig, da jeg ble påminnet aborten hele tiden ved blødningen og smertene. Etter flere uker ble jeg via fastlege henvist til SOH på nytt. Der ble det konstatert at det var rester av morkake igjen, og en utskrapning var nødvendig. Jeg var livredd for hva en utskrapning ville gjøre på bakrunn av det jeg fikk opplyst i på sykehuset tidligere, men denne legen sa at dette var uproblematisk. Jeg hadde nå vanskelig for å stole på sykehuset, og fikk en undersøkelse samme dag privat på Aleris. Der var det en eldre gynekolog som tok seg tid til å forklare, og var tydelig – restene må ut ved utskrapning. NÅ.
    Tilbake på sykehuset var jeg nå så nedkjørt fysisk og psykisk at jeg brøt helt sammen – og var livredd for at jeg ikke kunne bli gravid etter utskrapningen. Det var mye frem og tilbake, og jeg måtte til alle de som undersøkte meg gjenfortelle hendelsesforløpet og svare på de samme spørsmålene. Jeg var redd for å glemme noe, og følte dette ansvaret for stort. Det virket ikke som om de hadde lest journalen min (noe de sikkert hadde, men dette var det jeg satt igjen med av inntrykk) – og det føltes forferdelig usikkert. Dette fortsatte helt inn på operasjonssalen hvor jeg gråt husker jeg, og heldigvis var det en eldre sykepleier som tok kontroll og la meg i narkose. Når jeg våknet føltes alt bedre, og jeg fikk etter noe venting snakke med legen som utførte operasjonen. Alt var ok. Puh.
    Etter dette følte jeg at det psykiske presset avtok, og jeg ble ‘meg selv’ igjen psykisk og fysisk. Men jeg var irritert over det jeg syns var en veldig forlenget abort, pga slurv og treghet hos sykehuset. Jeg vurderte å ta dette videre til Fylkesmannen, og tenkte å ringe Pasientforeningen. Det ble med tanken, og det angrer jeg på når jeg leser det du har skrevet. For jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver, selv om jeg kanskje ikke får det frem så godt i det jeg skriver over. Jeg blir irritert over at jeg lot meg bli vippet av pinnen som jeg ble av opplevelsen med sykehuset. Jeg, som ikke lar meg pelle på nesa av noe…Og så klaget jeg ikke en gang..?!
    Jeg tror aborten var så emosjonelt belastende for meg at jeg ikke klarte å rippe opp i dette ved å klage – det letteste var bare å se fremover. Og da syns jeg det er noen paradoks i hvordan omverden forholder seg til aborter og fertilitetsproblemer. For jeg opplevde, fra andre enn nære venner og familie, at en abort – det snakker man lite om. Jeg hadde fortalt om graviditeten tidlig pga arb.forhold som krever det, så mange ble med på min opp- og nedtur. Men det viste seg at mange hadde opplevd lignende selv, enten å miste eller problemer med å bli gravide. Men dette var ikke noe som ble snakket om, før jeg delte erfaringene først. I tillegg virker det som om den gjengse oppfatning er at mister man i første trimester – er det noe man må regne med og riste av seg. Det jeg mistenker er at denne holdningen også er representert i hvordan sykehusene behandler pasienter som opplever ufrivillig abort. Og det syns jeg er veldig synd, for man mister et ønsket barn. At man da skal ta med seg noen piller hjem og gjennomføre dette selv, eller å gjennomgå en behandling på sykehus med like lite omsorg som å trekke ei visdomstann hos tannlegen – det finner jeg besynderlig og inhumant rett og slett.
    Jeg ble gravid igjen etter et par måneder, og har tenkt veldig lite på dette i ettertid (unntatt å være litt ekstra bekymret for å miste igjen) – helt til jeg leste innlegget ditt. Du skriver så godt at jeg fikk kjenne på følelsene jeg hadde da, og føler at jeg burde ha sagt i fra om manglene jeg opplevde i sykehusets behandling.
    Takk igjen for at du deler opplevelsene du gjennomgår, jeg mener du og bloggen din setter fokus på mange viktige spørsmål man ikke finner ellers i samfunnsdebatten. Kanskje noen i media leser bloggen din og kan sette fokus på sykehusenes behandligsrutiner. Det håper jeg.
    All lykke og all verdens hell ønskes deg på reisen videre.
    Mange varme klemmer:)

  15. Hjertet mitt gråter for deg og dette møtet med helsevesenet. Jeg er selv sykepleier. Selv ufrivillig barnløs og selv opplevd to aborter. Jeg har desverre flere ganger skammet meg over å være sykepleier i situasjoner hvor jeg selv har vært pasient. Slik skal det ikke være. Og den eneste trøsten, hvis det er noe – er at disse opplevelsene får meg til å tenke : Slik skal jeg aldri bli. Slik skal jeg aldri behandle noen, når jeg selv er den som behandler. Dette er sikkert refleksjoner du også kan kjenne deg igjen i, og forhåpentligvis vil disse opplevelsene gjøre oss begge enda bedre i den jobben vi gjør når vi møter pasientene våre.
    Jeg ønsker deg av hele mitt hjerte lykke til videre. Fra en ønskemamma til en annen.

  16. Du er utrolig flink til å sette de rette ordene på ting. Men det er synd at dette ble en slik dårlig opplevelse for deg. Tror det samme som deg, at dette kunne gjøres litt bedre. Virker som det begynte med det forferdelige menneske som ikke kunne ordet alene. Og det andre var ringvirkninger etter henne?
    Stor klem fra Gjøvik

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *