Ønskemamma

Monthly Archive: "September 2015"

20 results

Prisen på et liv

De små forskjellene i den store tragedien

Published on: September 30, 2015 at: 9:01 pm
9 comments

Hei.

Det har blitt kveld her på Rhodos. Ønskemamma er rennende svett, etter å ha ryddet og ryddet i flyktningelageret i flere timer i kveld, sortert, flyttet og båret – i en kjeller helt uten lys. En opplevelse. Nå henger månen brennende orange over øya – et utrolig vakkert skue. Den månen kan du dessverre ikke se, selv om jeg står rett under den her ved havet:

 

Så i dag har vært dagen for en tung avskjed. Det skal jeg ikke skrive om i dag. Tårene svir bak øyelokkene. I dag vil jeg si at det dere bidrar med nytter. I dag har jeg sett sekker og soveposer dra av gårde mot en usikker ferd gjennom Europa sammen med kosedyr, kjeks, våtservietter, dusjsåper, tannbørster, bleier, sutter, mat til store og bitte små og mere til. Selv om avskjeden var tung var det godt å se at de som dro herfra til Athen i dag hadde fått med seg de viktigste tingene.  Det var fint å se at de ikke dro tomhendte på ferden.

Ute på ny handletur har jeg også vært:

imageMange flyktninger har dratt videre i dag. Mer enn hundre nye ankom i går. Alle trenger stort sett alt. De får det vi har. I dag valgte jeg å fokusere på barna på handletur. Kjøpte masse tegnebøker, fargestifter for barn, flere ballonger, masse barnekjeks, barnemat og antibakterielle våtservietter. Og alt forsvant raskt.

Tusen takk dere! Det gjør en forskjell – kanskje større enn vi forstår. For når de voksnes sorg blir så stor som den er for mange her nå klarer de ikke alltid å holde fokus på barna. Jeg har sett barn som henger rundt de voksnes ben med store, redde og spørrende øyne – fordi de voksne bare gråter og gråter.

Da hjelper det å sette seg på huk, kile litt, kanskje rekke tunge, stikke til dem en liten bamse, en oppblåst ballong eller en tegneblokk med fargestifter. En liten gutt kaster en bamse som har reist med Ønskemamma fra Norge opp i lufta, igjen og igjen. Moren gråter. Hennes egen kjernefamilie kom i land, men det gjorde ikke broren hennes og barna. Hun ser ikke at sønnen ser på henne med fortvilelse i blikket. Jeg smiler og sier til ham ar det forstatt finnes glade voksne. At det kommer til å bli ok. Vi snakker ikke samme språk, så han skjønner jo ikke hva jeg sier, men han smiler tilbake med bamse fast i hånden. For noen øyeblikk blir den lille gutten opptatt av noe annet enn de voksne med de alvorlige ansiktene – og jeg tenker at for ham er det viktige øyeblikk. Selv om det kjennes som så lite.

imageDenne lille jenta satt gråtende i en vogn, men roet seg da hun fikk komme opp på fanget og tegne litt med mamma.

Jeg tror det var fint for dem begge.

imageDa Ønskemamma drakk en slurk av en boks med fruktjuice, som var dagens raske lunch, strakte denne jenta armene frem og ville ha den. Hun fikk den selvsagt. For jeg kunne kjøpe en flaske vann litt senere. Inntil da kunne jeg vente. For barna er de viktigste. Jo flere smil, og jo mer normalitet, vi kan skape hos dem midt i tragedien – jo bedre.

Skulle du ha lyst til å bidra mens Ønskemamma er her nede kan du fortsatt gjøre det på konto 12068179201 eller på Vipps til 91668817. Jeg handler så lenge det er mulig. Her trengs blant annet daglig mat og engangsbestikk til mange hundre mennesker, og flere smil til barneansikter.

Takk for hjelpen dere! Det nytter. Midt i tragedien kan enkeltmennesker skape små øyeblikk av forskjell.

💛💜💚

Har du lyst til å følge med videre finner du Ønskemamma på både Facebook og Instagram.

Share
9 comments
Ukategorisert

God morgen fra balkongen

Published on: September 29, 2015 at: 10:19 am
0 comments

Her står jeg, en stille morgenstund. Eller nei, stille er det ikke i Rhodos by om morgenen, men det er fine lyder av bølger mot land, folk som snakker, en gretten bilist som tuter og en sulten katt som mjauer. Et lite videoklipp:

 

Så takket være en av dere fikk Ønskemama altså handlet en hel masse i går. Kjøpesenteret har tre etager. Tok bilde etter å ha vært gjennom den ene, og så ble jeg så opptatt av å lete etter babymat at jeg helt glemte å ta flere bilder – men jeg fant i alle fall omsider babyhylla. Så her er bilde av handlekurven, før babyhandling.

imageTusen takk til deg som bidro til alt dette, og mere til! 💜

Her jeg står nå, nede ved vannet, kan dere se Tyrkia i bakgrunnen. Så nærme, men for mange dessverre ikke på langt nærme nok når ferden går i en liten gummibåt.

imageSkulle flere av dere ha lyst til å bidra mens jeg er her nede er det kjærkomment. Du kan bruke konto 12068179201. Vipps tror jeg jammen også at jeg endelig har fått på plass i dag. Noen har spurt etter det. Nummeret er 91668817.

I dag blåser det sånn her at jeg håper ikke flere gummibåter settes på vannet. For da tror jeg det er fare for at de ikke kommer i land.

Ønsker deg en fin dag der hjemme.

 

 

 

Share
0 comments
 
Ønskemammatanker

Virkelighetens kontraster

Published on: September 28, 2015 at: 8:36 am
1 comment

Dette er også Rhodos:

image

imageimageKlart vann, bølger som slår mot land, iskald frappé og vakre bygninger.

Det er vanskelig å nyte det, fordi alt jeg kan tenke på er Hiba.

Hiba og de andre. Hvordan går det med dem? Hvor skal de? Kommer de noen gang frem? Hvordan kan vi hjelpe dem?

Jeg er her som turist. Bor på hotell. Rundt meg hører jeg turister som klager over at kaffen ikke smaker som hjemme, at agurkene ikke fylles på fort nok, eller en liten sky på himmelen. For en verden – for noen kontraster.

Virkelighetens kontraster.

Og midt oppi alt har Ønskemamma mailet Danmark, for å få en ny behandlingsplan. Det føles underlig.

Share
1 comment
Prisen på et liv

Når det utenkelige er virkeligheten.

Published on: September 25, 2015 at: 8:53 pm
9 comments

Dette er Heba. Hun har godkjent at vi skriver om henne, og godkjent bruk av bildet Ønskemamma har tatt. Jeg valgte et bilde der hun ikke synes så godt, men som jeg synes var beskrivende.

HibaSå dette er Heba. Hun er 35 år. For en uke siden var hun gift trebarnsmor. Nå er alt annerledes. Så annerledes at Ønskemamma skulle ønske det ikke kunne være sant. Så er det nettopp det. Reality sucks.

Heba er flyktning. Hun sitter her på Rhodos. Ser tomt fremfor seg, vekselvis med at hun ser meg inn i øynene med intens fortvilelse. Knuger en kleenex i den ene hånden. Holder frem mobiltelefonen med den andre. Viser meg et bilde av en skjønn jente på et år. Store, myke, brune krøller og et herlig barnesmil. Hiba blar videre. Viser meg bilder av de flotte sønnene sine på 10 og 11 år, og en ektemann hun elsker. Jeg tenker at han ser så koselig ut på bildet.

Heba og familien flyktet. Ruten var lang. Til slutt var de ved båten, den som skulle ta dem til Hellas. Mannen hennes syntes båten var for liten. “Han var redd for den båten”, sier hun stille. “Men jeg”, sier hun, “jeg tenkte at det var bedre med en mindre båt, for da var det ikke så mange mennesker.” De hadde ikke noe valg, for de hadde allerede betalt for den lille båten – med de siste pengene de hadde. Betalt seg en vei mot trygghet og fred.

Vi kan ikke snakke sammen med ord, Heba og jeg. Vi deler ikke talespråk. Tidvis har hun en tolk, en flott mann som befant seg på samme båt som henne, tidvis forsøker vi å kommunisere alene. Han orker uansett ikke tolke alt. Det blir for vanskelig, for han var der – om bord i den samme båten. Han kavet for livet over tre timer i vannet. Hadde egentlig gitt opp, da han likevel overlevde. Han har sett det som ingen skulle se.

Nå er Heba alene. Helt alene. Hun var den eneste fra sin familie på fem som kom i land. Alle de andre forsvant i havet. Det siste hun så av mannen sin var at han holdt alle de tre barna, så hardt han bare kunne. Det kjæreste han hadde. Så måtte han gi tapt. Han druknet, sammen med alle tre barna deres. Hun ville drukne sammen med dem, men overlevde. Det samme gjorde mobiltelefonen hennes, der hun har bilde av sitt eget pass, av mannen og av barna. Hun knuger den hardt i hånden, ser på bildene igjen og igjen. Vugger kroppen fra side til side mens hun stille sier det som høres ut som et mantra. Jeg tror det er en bønn, om at dette som har skjedd ikke må være sant, men jeg vet det ikke. Tårene hennes drypper og drypper ned på mobiltelefonen. Så mange at jeg tenker at den kanskje ikke vil tåle det.

Jeg vil at det ikke skal være sant. Jeg vil holde henne og si at alt kommer til å bli ok. At det kommer til å ordne seg. Men det kan jeg ikke, for det ville være løgn. Dette kommer aldri til å ordne seg. Barna hennes kommer aldri tilbake. Det gjør ikke mannen heller. Alle er døde. Alt jeg kan gjøre er å holde en hånd og stryke en rygg – Hebas hånd, Hebas rygg. Forrige uke var hun en gift trebarnsmor. Hadde en familie hun elsket, og som elsket henne. Nå er hun alene – har ingen.

Hun ser på en annen ettårig jente, som finnes blant flyktningene her, og sier at “Hun ser nesten ut som min“, før hun krøller seg sammen i gråt. Jeg ser på den vakre ettårige jenta med de brune krøllene og de store øynene, som ikke lengre har noen mamma. Hun forsvant også i havet. Hun har en pappa – i stor sorg. Jeg tenker: for et jævlig paradoks – her sitter en mamma uten familien sin, og ved siden av henne en familie uten mamma. De kan ikke trøste hverandre, fordi sorgen er alt for stor. Ved siden av dem sitter Ønskemamma, som vet hva sorg er, men som lever et liv i trygghet og fred. Så hjelpeløst til stede.

Familien til Heba betalte 2500 euro per voksen, og 1250 euro for hvert av de største barna, for å få lov til å være med den båten. 7500 euro betalte de for å få være med en båt som tok livet av nesten en hel familie. Etåringen døde gratis.

Heba overlevde. Sammen med en mobiltelefon. Det viktigste hun har nå, for hun har ingen andre bilder av mannen og barna enn dem hun har på den telefonen. Jeg ber henne sende bildene til Helping Hands of Rhodos, slik at de ikke går tapt hvis mobiltelefonen blir borte eller slutter å virke. Det gjør hun. Jeg tenker at en dag, sikkert ganske snart, kommer hun til å bli rasende over at hun klarte å redde en telefon, men ingen av barna sine – i tilfeldighetenes grusomme spill.

I dag er den telefonen viktig. Hennes forbindelse til livet hun nettopp hadde, der alt har gått tapt. Hun har en telefon, men ingen å ringe. Alle er borte. Foreldre og søsken har hun ikke. Hun har heller ikke noe hjem. Hun kan ikke dra tilbake dit hun kom fra – vet ikke hvor hun skal. Og hvorfor skal hun egentlig noe sted, når hele fremtiden er borte? Det tror jeg at hun tenker.

Vi stiller henne spørsmål. Jeg ber tolken stille spørsmålene våre ganske tett, for hvis hun bryter sammen underveis får vi ikke svarene vi behøver. Det forstår jeg. Vi må prøve å finne ut om hun kan ha noen – noe sted i verden. For sendes Hiba alene til flyktningekaoset i Athen, for å skulle finne veien alene gjennom Europa, da tror jeg ikke hun klarer seg. For hva har hun å kjempe for i dag, foruten egen selvoppholdelsesdrift? Og hvor sterk er den i dag?

Enda har vi ikke svarene, og båten med de andre flyktningene går etter planen til Athen allerede lørdag ettermiddag. Jeg føler meg bitte liten og helt hjelpeløs, fordi sannheten er at vi kanskje ikke kan hjelpe Heba. Jeg ber en stille bønn om at hun må klare seg – vel vitende om at kanskje ingen hører den bønnen.

Det finnes ingen måte å avslutte dette innlegget på, så jeg lar Bjørn Eidsvåg gjøre det. Og så ønsker jeg deg en fin helg, der du gir dine kjære en ekstra klem. Mens det ennå er tid.

Skulle du ha lyst til å bidra mens Ønskemamma er her nede kan du gjøre det på konto 12068179201. He trengs blant annet daglig mat og engangsbestikk til mange hundre mennesker, varme klær, toalettartikler, bleier og mye mere.

Share
9 comments
 
Prisen på et liv

Somewhere over the rainbow….

Published on: September 23, 2015 at: 9:53 pm
0 comments

Så er alt levert til Helping Hands of Rhodos. For dem har det vært en kaotisk dag.

Dessverre har det altså vært et båtforlis i uværet, og mange flyktninger har mistet livet. Et av de største sykehusene i dette havområdet er nettopp her på Rhodos, så både døde og skadde kom hit. I dag har det vært organisert begravelser midt oppi annet hjelpearbeide. Blant tragediene er en mor som mistet sin mann – og alle sine fire barn. Så fine, svenske Hedda Grew, som er svensk, bor her på Rhodos og er aktiv for Helping Hands har hatt en vondt travel dag.

Hedda GrewHun var derfor bare innom noen korte minutter for å hente alt i ettermiddag, men i kveld har vi vært på middag. Jeg er så imponert over sånne som henne. Ung, varm, klok og uredd stiller hun seg midt i stormen og gjør det myndighetene og mange av de store hjelpeorganisasjonene dessverre ikke gjør. Organiserer flyktningeleiren, forsøker å finne donasjoner, oppretter kontakt med leger, sykehus, advokater og ambassader, trøster og hjelper, kjører og henter (på en skranglete moped), forøker å gi flyktningene med seg det de trenger av både grunnleggende ting og kunnskap på ferden gjennom Europa. Og så mye, mye mere.

Hedda og ønskemammaRegnet har øst ned over øya i dag, som du kan se av bildet nedenfor. Jeg tenker at himmelen gråter.

Himmelen gråterI kveld ser Ønskemamma denne regnbuen fra balkongen.

RhodosregnbueSomewhere over the rainbow, skies are blue….

Et håp om sol for mange turister her nede i dag kanskje, men mer et håp om bedre dager for alle dem som er på flukt. Over regnbuen finnes kanskje nå fire små barn, og pappaen deres. Hvem vet? Men det vi vet er at akkurat nå er det ikke nok tårer i verden for en mamma som sitter i flyktningeleiren her. Hun har mistet alt og alle på på vei til et land som ikke er hennes. Til det som skulle være starten på tryggheten. 

Noen kaller henne en lykkejeger – fra sin egen, trygge sofakrok.

Noen ganger finnes ingen ord. Men regnbuer, de finnes fortsatt.

Share
0 comments
Ønskemammatanker

Pakking i stormen

Published on: September 22, 2015 at: 7:53 pm
3 comments

For et vær vi har her på Rhodos. Det sier plask, bang, zzzzap og brak – litt sånn fra og til. Ingen å spore på strendene i dag. Altså, perfekt pakkevær. Til tross for grå himmel og ganske lav temperatur klarte Ønskemamma å pakke seg gjennomsvett. Virkelig helt rennende svett, og selve pakkeprosessen, den velger jeg å dele i noen videoklipp.

 

Klar, ferdig, gå!

 

Midtveis:

 

Og nesten ferdig!

 

Tenk at alt dette faktisk var med i Ønskemamma sin bagasje. Da jeg var nesten ferdig å pakke innså jeg at “posepakkemannen” på Spanos ikke hadde pakket med de siste fire deodorantene jeg kjøpte i går. Kjedelig, men sånt kan skje. Så da var det ut på ny handletur, men nå har alle sekker fullt innhold. Rettferdighetsprinsippet lever – klarte ikke å gjøre forskjell. I dette øyeblikk ser sengen her på hotellet sånn ut.

imageLitt trangt. Men Ønskemamma har snakket med Helping Hands of Rhodos på telefonen i dag, og de kommer for å hente hele pakklasset i morgen en gang. Det blir bra. Før det er planen å hente noe babytøy jeg tror en flott, gresk dame har til meg her nede, og så kanskje kjøpe en pakke bleier til – selv om kontoen egentlig er tom.

Tusen takk til dere som har bidratt! Håper dere opplever forvaltningen av kronene som ok. Ingen kan hjelpe alle, men alle kan hjelpe noen. Og for de familiene som får med seg dette på ferden gjør det forhåpentligvis en liten forskjell. For et barn kan en varm sovepose gjøre stor forskjell – eller hele forskjellen. Disse soveposene (som tok de fleste kronene, men det tror jeg de er verdt) trives best mellom 0-5 varmegrader, men skal tåle ned til minus 10. Et barn skal altså tåle å sove utendørs i disse – selv om mitt ønske er at ingen, verken barn eller voksne, skal behøve å sove ufrivillig ute.

Jeg tror at Helping Hands blir veldig glade for dette, og skal selvsagt holde dere informert. Men først måtte jeg informere hotellresepsjonen om at når vaskedamene kommer til rommet mitt i morgen har jeg ikke egentlig blitt gal. Det kan bare se slik ut. 😊

Share
3 comments
 
Ønskemammatanker

Når stormen kommer

Published on: September 22, 2015 at: 6:15 am
2 comments

Klokka har bare så vidt passert 06 når Ønskemamma våkner. Vekkerklokka står på 07, men jeg vet umiddelbart at jeg må ut. Ut for å se på stormen. For det smeller i badekaret inne på rommet, uler i vinduene og selv om verandadøren er lukket for å holde myggen ute er det ingen tvil om at bølgene slår hardt mot land ved Elli beach, som vanligvis er den vindstille stranden her i Rhodos by.

Nå kommer den første høststormen på Rhodos – tidligere enn jeg er vant til.

I går var Ønskemamma ute for å handle, en masse saker. Vi dro til det store, lokale supermarkedet i Rhodos by, Spanos. Handlet inn kjekspakker, deodoranter, barberhøvler, børster, flere våtservietter, såper, kluter til å vaske seg med og mere til. Kassapersonalet så rart på meg, som var turist, kom med stappfull handlekurv kjøpte ti av hvert. “For your country? Is it for your country?” spurte de. “No, not for my country. This is for your country.” De kunne ikke stort mer engelsk enn jeg kunne gresk, og det er veldig begrenset, så samtalen stoppet der. Da hadde de noe å lure på etterpå.

Også kjøpe jeg bleier, fordi Helping Hands of Rhodos ba spesielt om varme soveposer og bleier. Som de av dere som følger Ønskemamma på Instagram allerede har sett, er bleiene her nede suverent dyre. Dette er prisen på 34 Pampers Up&Go.

image19,05 euro – eller om lag 185 norske kroner. Oh my! Med tanke på lønnsnivået her nede er det egentlig alt som er å si…. Det måtte, som dere sikkert forstår, bli taxi hjem fra den handeturen, for dette er ikke en gang alle posene:

Rhodoshandling

I dag skal sekker for 10 familier og mere til pakkes. Det får du se i morgen her på bloggen – og sikkert et lite drypp på Instagram før den tid. Jeg heter Ønskemamma der også.

Nå er det høst i Norge, og høst på Rhodos. I dag har det meldt øs, pøs regnvær hele dagen dagen. Og morgendagen med. Det kunne man jo bli stresset av, men Rhodos er deilig uansett vær. Det kom regn etter sol i går kveld også, så mye at vi måtte ta taxi for å spise middag, selv om favorittrestauranten ikke er særlig langt unna. Men vennene mine har en toåring med seg, så da ble det bil.

imageNydelig mat i godt selskap. Da middagen var over hadde regnet løyet, og vi kunne rusle av gårde. Hvor Ønskemamma gikk? Rett til en av de store paraplybutikkene (her finnes faktisk en hel masse paraplybutikkene) hvor jeg kjøpte meg to lekre (men ikke dyre) paraplyer. Veldig fornøyd med det. Aldri så galt, så godt for noe. 😊 Det var mange som hadde sett værmeldingen i går, for i den butikken var det masse turister i samme ærend som meg.

I dag blir det altså den store pakke ut-og pakke ned dagen. Travelt blir det, selv om det er ferie, men det er det jammen verdt!

 

Share
2 comments
Ønskemammatanker

Fremme og klar for handletur

Published on: September 21, 2015 at: 8:10 am
0 comments

YES! Etter litt om og men ble all bagasje sjekket inn, og alt kom vel frem. Her har jeg ankommet Rhodos, og pakklasset er med. Pjuh!

imageMed venner som ventet på hotellet var livet fint, til tross for en regnskur. Ønskemamma dro ut for å handle ryggsekker. Så spiste vi deilig middag, og tok med restene hjem til en alt for tynn løshund. Så nå har vi fått oss en ny firbent venn også.

Etter regnet kom de vakreste skyer:

RhodosskyerI dag våknet Ønskemamma til dette synet – deilig! I morgen skal det bli øs, pøs regn med det er ikke så farlig.

imageLitt senere i dag skal Ønskemamma ut på handletur.

 

Nå er det neimen ikke mange hundrelappene igjen, men alt som er skal brukes på bleier, toalettsaker, energibarer, undertøy etc. Så skal sekkene fylles. Skulle du fortsatt ha lyst til å bidra til handleturen kan du gjøre det på konto 12068179201.

Når jeg har handlet, pakket opp og organisert alt skal du selvsagt få se det ferdige resultatet. Ha en fin mandag der hjemme!

 

Share
0 comments
 
Ønskemammatanker

Kommer det til å gå…?

Published on: September 20, 2015 at: 5:55 am
2 comments

Nå er det midt på natten. Det har vært en travel dag. Pakking av 60 kg bagasje viste seg raskt å kreve flere vakumposer. Ut for å handle. Så et par andre ærend, før Ønskemamma svingte innom Komikerfrue. Fikk med meg noen store, flotte sjal fra Marna, som både kan varme litt og som man skal kunne bære et spedbarn i. Også fikk jeg låne Dexter litt. Herlige unge!

Dexter herlige ungeOg se hva pappa Ørjan Burøe har lært ham – go for the boob grab! 😄

Go for the grab DexterSå vinke farvel til Dexter. Videre fikk ferden en tur innom jobb, så på postkontoret og matbutikken før det skulle pakkes videre. Til slutt var jeg i mål, med 60,1 kilo. Pjuh! Mye er handlet inn, og noe har kommet svevende i posten fra dere – eller blitt satt på trappa hos meg. Takk, alle fine folk!

FlyktningepostNå er Ønskemamma på Gardermoen. Vet dere hva? Denne flotte mannen, Roar, som jeg aldri har møtt før hentet Ønskemamma hjemme på Bekkestua og kjørte meg gratis helt til Gardermoen – i nattens mulm og mørke. Fordi han har en kone som leser blogg. Og fordi han er en bra mann. For en fin og forunderlig verden, med masse gode mennesker. Tusen, tusen takk!

Roar og Ønskemamma

ESå da kom i alle fall pakklasset frem hit.

FlyktningebagasjeMen da bagasjelapper skulle skrives ut, og jeg tastet inn at jeg har med fire kolli, da lyste bare skjermen i blinkende rødt. Oh my. Skrekk!

Blir det hit, men ikke lengre…?

Share
2 comments
Ønskemammatanker

Det nærmer seg!

Published on: September 18, 2015 at: 10:38 pm
2 comments

Det nærmer seg avreise. Ønskemamma virrer rundt seg selv, innser at hun har kjøpt feil type vakumposer og har dermed 101 i stedet for 100 ærender før hun setter kursen mot Rhodos om bare litt mer enn et døgn. Oh my! Nå håper jeg at jeg ikke glemmer noe helt banalt, som passet. Det skulle tatt seg ut.

Men nå må jeg kaste meg rundt. Så i kveld, bare en liten videohilsen.

Share
2 comments