Ønskemamma

Monthly Archive: "October 2015"

18 results

Prøverørsbehandling

Når du kjenner det fra helt innerst i kroppen…..

Published on: October 31, 2015 at: 5:36 pm
5 comments

31.10.2015. Halloween, snart Allehelgensdag og dag 18 av prøverørsforsøket. Dag 18! Det begynner å dra seg til. På mandag skal jeg ut å kjøpe Menopur, som er sprøytene jeg skal bruke fra neste uke. Spent! Første innkjøp kommer til å koste meg over 10 000 kr, og da vet jeg ikke en gang om det er nok. Det er det trolig ikke.  Ohlama altså – ti tusen! Og så kom er jula etterpå. Ønskemamma sin lommebok har avgått ved døden for lengst. Men det tenker jeg ikke på i dag, i alle fall ikke hele tiden, for denne helgen koser jeg meg i Skien:

 

Så dagen startet med en tur på graven til en voksenperson som har vært en sentral del av livet mitt som barn. En som stadig var innom, fordi hun var mammas kusine og beste venninne. Pompel og Pilt kalte vi dem – de var nesten alltid sammen. Fartet hit og dit, eller bare skravlet og drakk kaffe hjemme. Delte en lidenskap for kunst, håndverk og håndarbeide. Så døde hun dessverre alt for tidlig, for fem år siden akkurat i dag. Så i dag har vi vært på graven, tent lys, felt noen tårer og takket for gode minner.

GravlysSå gikk turen videre til caféen Sitt Ned i Skien sentrum, sammen med min fine psykologvenninne Beate som skriver den fantastiske bloggen Dynamisk Salong og hennes eldste barn – ei fantastisk jente på tre år.

Så i dag har vi spist kake, sunget sanger, tegnet, tulla, lekt sisten og gjemsel og Ønskemamma har blitt fint pyntet med figurer fra Frost, som seg hør og bør.

Ønskemamma med klistremerke Vi kan vel diskutere hvor fin jeg ble, men jammen hadde vi det fint. Og det er det som teller. Noen finfine timer var det. Og da jeg gikk derfra kjente jeg det i hele kroppen: jeg må være noens mamma. Fra innerst til ytterst kjente jeg det, i hver eneste celle.

Jeg vil følge et barn gjennom livet. Holde i hånden, tegne, forklare, være streng, tørke tårer, tulle, tøyse, vaske tøy, smøre matpakker….bare være mamma. Mamma for mitt eget biologiske barn, adoptivbarn (som dessverre ikke er en mulighet for single i Norge nå) eller kanskje for et fosterbarn…..

Hånd i håndJeg vet ikke. Men jeg vet at jeg ikke kan gå gjennom livet uten å være noens mamma. Sånn kjennes det. I hele kroppen.

 

Share
5 comments
Prøverørsbehandling

Sniff i farta

Published on: October 29, 2015 at: 9:03 pm
2 comments

Travle dager – veldig travle dager. Her: klar for forelesning på Kongsvinger. (Og yes, jeg ser at jeg må fikse de to fortennene jeg har brukket, men dét har jeg neimen ikke råd til midt i Ønskemammaprosjektet, så da får jeg heller gå rundt med et par korte tenner.)

ØnskemammaFra Kongsvinger gikk turen videre til Sverige sammen med min venninne Hanna, som jobber i samme felt som meg. Der lot jeg meg lede rett inn i fristelse, med vidåpne øyne. Er det Halloween, så er det Halloween. Litt til barna og litt til meg. La det ringe på døra sier jeg bare, ellers har jeg for mye smågodt i hus.

SmågodtTravelt og litt for hektisk er det denne uka. Egentlig superdupertravelt. Og dag 16 av prøverørsforsøket. Vanligvis ville man begynt på sprøyter på dag 15, men denne gangen blir det noen dager ekstra på nesespray, ganske enkelt fordi jeg for nesten et år siden lovet meg bort til å forelese på en konferanse i regi av Confex 11-12.november. Så da har Maigaard vært så greie å time forsøket slik at den tiende sprøytedagen, som er den dagen man skal undersøkes, faller på den 13.november. For hadde jeg begynt på sprøyter i går ville Danmark ganske enkelt kollidert med konferansen.

Så enn så lenge er det Synarel som gjelder – hver dag kl 06:15, 14:15 og 22:15. Så har jeg gitt meg selv et kvarters slingringsmonn. Kl 06:15 og 22:15 er jeg som oftest hjemme, så det går greit, men kl 14:15, da er jeg på de underligste steder. I dag i en busslomme et eller annet sted i huttiheiti:

 

Sniff utført! Et sniff gjenstår før jeg tar kveld. I morgen er det fredag. Da skal jeg pakke et lass av pakker. Pakker som snakker. Mer om det neste gang…..

Share
2 comments
 
Ønskemammatanker

Stille tårer

Published on: October 27, 2015 at: 10:31 pm
7 comments

I det klokka passerer 22:15 er denne dagens siste dose med nesespray akkurat inhalert, og nå er faktisk allerede 14 dager av dette prøverørsforsøket over. Tenk det! Så fort det går.

I dag har Ønskemamma vært en tur i Oslo etter jobb. Vandret litt tankefullt gjennom høstkalde gater.

ØnskemammaRuslet rolig, sett på folk, vakre trær og plener fulle av fargerikt høstløv.

HøstløvKvelden har jeg brukt på Zanti, hos fine Karen, med halvannen times avspenning i gruppe. Det ble nesten halvannen time med stille tårer. Kjenner du den følelsen, når det endelig kan slappe av litt – enten etter eller midt i eller etter noe som egenetlig er (eller har vært) kjempetøft å stå i? Når en kropp som jobber alt for hardt endelig kan ligge stille litt, midt i rolig musikk og med guidet avspenning. En sånn time der ingen regler gjelder, og kroppen får gjøre det den har aller mest lyst til. Det den er laget for. Uten at hodet på toppen av kroppen bryr seg om hva de andre måtte gjøre, eller hva de måtte synes.

I kveld var en sånn time. Jeg tror det tok max 10 minutter med guidet men fri avspenning før Ønskemammatårene strømmet nedover ansiktet. Stille tårer. Mange tårer. Og det var helt ok. For tårer er jo ikke farlige. En stille stund med fokuset vendt innover – en stund som var en blanding av trist og befriende.

I kveld følte jeg meg heldig, og tok dette bildet på vei ut døra.

Be kindJeg har alltid likt dette ordtaket, og har det med i et foredrag jeg innimellom holder for helsepersonell. Be kind, always. Jeg får det ikke alltid til, men jeg prøver virkelig veldig ofte. Og i kveld – i kveld var jeg litt snill mot meg selv.

Share
7 comments
Etikk

Når hodet koker over av eggerøre. Og selveste Bioteknologirådet på Ønskemammabanen.

Published on: October 25, 2015 at: 8:13 pm
0 comments

En søndag i strålende høstsol er snart over. For en nydelig dag! Over er også den 12 dagen av dette prøverørsforsøket. Det svir i nesa og koker i hodet. Nesa svir av nesesprayen (og det gjør ingen verdens ting) men hodet koker av debatten. Eggdebatten. For nå raser debatten – debatten om eggdonasjon.

Bioteknologirådet har kommet på banen. Eller nei, de har jo selvsagt vært på banen lenge, men nå har de jammen kommet på banen her på Ønskemamma sin blogg også. Det setter jeg stor pris på. Tipp topp, tommel opp!

Bioteknologirådet

Mer om det senere. For Bioteknologirådet er slettes ikke alene på banen. På banen har også VG sin politiske redaktør Hanne Skartveit kommet, med dette innlegget, som sto over to sider på lederplass i går.

Skartveit eggdonasjonDette så jeg tilfeldigvis over skulderen til nabopassasjeren min på flyet hjem fra Bergen i går, og hun og mannen var så snille å gi meg avisen sin etterpå. Nå har jeg akkurat fått lest innlegget, og det er det som får en Ønskemammahjerne til å koke. Skikkelig også! Skartveit og jeg er ikke enige. Det er helt ok med ulike standpunkt, for debatten er vanskelig, men det som får et halvgresk hode til å koke etter å ha lest innlegget er at jeg mener at dette er et sammensurium av begrepsblanding, og mere til. Det skal jeg skrive litt om, men ikke i kveld. For man skal ikke skrive mens hodet koker tenker jeg.

I tillegg er det søndag kveld, og jeg har i grunn bare tenkt å kose meg i ro og fred. Med Truls i “Oppdrag Norge”, kanskje med “Farmen” og med min nye lykt. En stor lykt formet som et fuglebur, med fuglen sittende fri oppå buret.

Lykt med fuglJeg synes symbolikken var så fin, med alt lyset i det lukkede buret og fuglen fri. Fri til å fly dit den vil. De ni lysene i denne lykten har jeg nå tent for første gang – på denne første kvelden med vintertid på klokka.

Så i kveld skal jeg  bare kose meg. Og legge meg så tidlig som nesesprayen tillater. Men i neste innlegg – da blir det nok mindre kos og mer debatt.

Enn så lenge kan du lese debatten mellom Bioteknologirådet og noen av Ønskemamma sine fine blogglesere HER. Det anbefaler jeg, for den er spennende og med nesten litt gresk temperatur. Jeg tenker at debatt rundt temaet eggdonasjon er viktig, for hvordan man enn vrir og vender på det er det et etisk stort dilemma. Det har jeg hele tiden ment, og det vil jeg alltid mene. Men det forhindrer ikke at det VG i går valgte å sette på lederplass fikk et Ønskemammahode til å koke.

To be continued…..

Share
0 comments
 
Ønskemammatanker

Hurra for Marius!

Published on: October 23, 2015 at: 5:10 pm
6 comments

Fredag kveld og Ønskemamma er glad. Sånn barnslig glad. Hurra! Hurra for Marius.

De siste årene har jeg vært på kurs i Bergen flere ganger per år. Da pleier jeg å besøke min fine venninne Marit enten før eller etter kurset – helst etter. Så her er jeg nå, rettere sagt på Hordvik. Med koffert og nesespray. Jeg besøker i grunn ikke bare Marit, men Marit og Echo, 3 år. Echo og jeg er på cirka samme nivå i barnslighet, og løper huset rundt sammen med ball, bamse og mere til. Her en morgenselfie fra i dag:

Echo

Nå er vi ferdig løpt for en liten stund, og Ønskemamma sprader rundt i….Hurra! Hurra altså! Sist jeg var i Bergen kjøpte jeg garn til en Mariusgenser, som Marit var så utrolig snill å tilby seg å strikke for meg. Hun er kjempeflink til å strikke, og mye mer tålmodig enn meg. Jeg blir nemlig aldri ferdig, så skulle jeg strikket denne selv hadde jeg endt opp med en genser uten armer. Garantert! Du som har fulgt med har faktisk sett garnet til genseren her på bloggen en eller annen gang. De fargene likte ikke Marit….for å si det litt sånn forsiktig. I alle fall ikke den grønne, og slettes ikke kombinasjonen.GarnMariusgenserMen Ønskemamma, hun elsker sterke farger, så sort, turkis og eplegrønn ble det.

Nå er genseren ferdig. Hurra! Det viser seg at Marit ga prosjektet videre til søsteren sin Anne Gerd. Så nå har faktisk ei dame jeg aldri har møtt strikket genser til meg. Tenk det!

Og jeg er så fornøyd! Så selv om ingen av dem likte fargene særlig godt er Ønskemamma selv strålende fornøyd. Og det er jo i grunn det viktigste, siden det er jeg som skal ha genseren på. Ok, så trenger jeg å slanke meg noen kilo, og en så fin genser kan kanskje være en motivasjon?

Min aller første Mariusgenser faktisk. For jeg har aldri eid en – hele livet. Føler meg heldig. Tusen takk Marit og Anne Gerd!

Og siden Ønskemamma har vært så heldig å tilbringe denne uka sammen med julenissen, står det faktisk en Mariusgenser til på juleønskelista. I mørk grå med rødt og lilla. Nok en uvanlig kombinasjon. Og det ønsket tror jeg kanskje går i oppfyllelse, for nissen sa at det kanskje jobbes med akkurat den saken ved et nisseverksted i Telemark….

imageØnskemamma føler seg glad og skikkelig norsk i ny Mariusgenser. Og bitte litt som en som akkurat har stappa en Knakkwurst inn i et wienerpølseskinn.

Hva synes du om fargene? Og hva slags farger har du på din Marius hvis du eier en?

Share
6 comments
Prøverørsbehandling

GJesp! Må jeg stå opp nå?

Published on: October 22, 2015 at: 7:09 am
0 comments

Kvelden i går varte lenge. Med nydelug asiatisk suppe, god drikke og veldig hyggelig selskap med spennende diskusjoner.

Så er det natt. Klokka er 06:1 ringer vekkerklokka i et litt for kaldt hotellrom. Må jeg stå opp nå? Må jeg virkelig det – så tidlig? Så kommer jeg på det. Synarel! Prøverør og nesespray, så ja, det er klart jeg må stå opp. Og i dag, bare en liten morgenhilsen. Fra en hotellseng her i Bergen:

I morgen, i morgen vil jeg sove litt lengre. Nei vent, i morgen er jo nesespraydag nummer 10. Så i morgen vil jeg også ha vekkerklokka til å ringe kl 06:15. Og det er helt ok.

Men kanskje det er mulig å legge seg litt igjen etterpå da?

Sto du også opp med trøtte øyne med med glede i dag, eller måtte du dra deg ut av senga?

Share
0 comments
 
Etikk

Egg og eggerøre.

Published on: October 20, 2015 at: 6:16 pm
15 comments

Prøverørsforsøk tre, dag syv. Denne første uka har gått som en vind. Plutselig er jeg i Danmark. Håper jeg.  Skulle noen av dere ha sånne flotte verdikuponger til ColorLine som dere ikke bruker, så rop ut. For båt tur-retur Larvik-Hirtshals må bestilles om ikke alt for lenge. Så i kveld tenker jeg litt på båt, en del på emosjonsfokusert terapi (som hodet er fullt av etter lange kursdager), men mest på egg.

imageEgg ja. Eller rettere sagt eggdonasjon. Sæddonasjon har jo vært tillatt i Norge lenge, mens eggdoasjon har vært forbudt. Underlig forskjell, fordi det jo er det samme – med motsatt fortegn.

I mars tok Bioteknologirådet på nytt diskusjonen. Et argument som ble vektlagt da rådet diskuterte temaet denne gangen, var nettopp at menn og kvinner bør likebehandles. Rådet besluttet at eggdonasjon burde bli tillatt i Norge. Ikke en enstemmig beslutning, men dog. Et flertall på ni medlemmer gikk inn for at eggdonasjon bør tillates, mens et mindretall på seks ønsket et fortsatt forbud. So far, so good. Men så roter Bioteknologirådet det til.

For selv om rådet vil tillate eggdonasjon, setter de noen umulige betingelser. Betingelser som gjør at jeg tenker at de ikke har forstått prosessen så godt som vi skulle ønske. En av betingelsen er nemlig at eggene må være overskudd fra prøverørsbefruktning (altså IVF-behandling) etter at behandlingen er avsluttet.

Det mener jeg var et skikkelig feilgrep. Altså: Ønskemamma er jo nå i prøverørsbehandling, eller IVF-behandling. De som er i IVF-behandling holder ikke på med det for moro skyld. De gjør det fordi de ikke fikk barn på andre måter – med eller uten partner. Barnløshet er jo hele tematikken.

La oss tenke oss at jeg fikk hentet ut 12 egg i en prøverørsrunde. Så mange blir det ikke, fordi jeg er gammel (som mange i IVF-behandling er), men la oss nå tenke oss det. Så ble kanskje 8-10 egg befruktet hvis jeg var heldig.

Skulle egg gis bort måtte det jo blitt før forsøk på befruktning. Bioteknologirådet setter nemlig et krav til: ved eggdonasjon skal man bruke sæd fra den kommende faren slik at det er en genetisk forbindelse mellom barnet og minst én av foreldrene. Dermed kan ikke befruktede embryoer doneres – bare egg som ennå ikke er befruktet.

Så – hvis jeg slet med barnløshet, var i IVF-behandling og gjorde et egguttak så spør jeg meg: Hvordan har dere resonnert når dere tenker at en barnløs kvinne skal ønske å gi bort eggene sine før forsøk på befruktning? Etter et egguttak er det jo om å gjøre at så mange egg som mulig blir befruktet, for at det skal vøre størst mulig sjanse for at flere embryoer skal overleve til dagen for innsett. For størst mulig sjanse til å få barn. Ganske enkelt.

Hvis man ikke har barn, gjør prøverørsbehandling og får hentet ut 12 egg gir man liksom ikke bort seks av dem. For man kan ikke vite hvilke egg som lar seg befrukte. Å gi bort en del av eggene ville dermed potensielt kunne gjøre at man selv ikke fikk barn, mens en annen kvinne faktisk fikk barn – med ens egne egg. Har dere tenkt på det?

Etter en prøverørsbehandling blir det heller ikke egg “til overs”. For man forsøker selvsagt å brefrukte alle egg man får hentet ut. Så kan det bli embryoer (men altså ikke egg) til overs. De kan fryses ned til eventuelle senere forsøk. Embryodonasjon er altså ikke tillatt i Norge.

Kjære Bioteknologirådet. Dette må dere hjelpe meg å forstå. Et hvert skritt i riktig retning er bra. Å tillate eggdonasjon ser jeg på som et riktig skritt. Denne gangen tenker jeg dog at dere har tatt et skritt med så merkelig beinstilling at dere snubler i deres egne føtter ved første skritt. For det blir altså ikke egg “til overs” ved prøverørsbehandling. Og de barnløse kvinnene som har sterkt barneønske, og samtidig ønsker å gi bort eggene sine, ja de har jeg til gode å møte…..

imageLever i håpet om at eggrotet ryddes opp i. Eller i det minste forklares slik at de av oss som står midt i tematikken forstår. For det gjør vi definitivt ikke nå.

PS: Eggdonasjon er for øvrig tillatt i 22 andre land i Europa per i dag.

 

Share
15 comments
Ønskemammatanker

Når det plutselig er nok

Published on: October 19, 2015 at: 7:41 pm
2 comments

I dag ble det plutselig nok. Ferdig. Done. Fullt på lager.

Det er dag seks av prøverørsforsøket, så det er definitivt ikke ferdig. Samtidig er det dag en av kurset her i Bergen. Dag 1 av 12. Eller egentlig 1 av 36, men så langt er det bare det første av tre år jeg har meldt meg på. Og det er kanskje like greit, for i dag fikk Ønskemamma plutselig denne følelsen:

 

Nok er nok. Det har vært seks år med tøffe studier etterfulgt av fem år med ekstremt mye kurs, og enda mere jobb. Ønskemamma er en arbeidsom sjel, og alltid ivrig etter å lære mer for å kunne gjøre en bedre jobb. Men i dag – i dag var det altså plutselig nok. Til tross for en av verdens ledende kapasiteter som kursleder, så kjente jeg at nei – det er ikke dette jeg vil.

Bergen er flott. Kurset skal jeg selvsagt fullføre, og er takknemlig for muligheten. Akkurat i dag kjenner jeg bare veldig på at det er noe helt annet enn flere kurs jeg ønsker meg.

Men sushi til kvelds ble det, og den var kjempegod – med både laksesashimi og maki med scampi, knuste peanøtter og jordbær. Mmmmm. God sushi gjør meg lykkelig. Livretten! Litt lykke kan faktisk kjøpes for penger. 😋

image

Share
2 comments
 
Ønskemammatanker

Eg ve te Bergen, ve te Bergen….

Published on: October 18, 2015 at: 7:42 pm
0 comments

Søndag og sol. Deilig! Eller søndag, sol og nesespray heter det jo her, for i dag er dag fem av dette prøverørsforsøket. Hei hvor det går!

I dag tidlig satt Ønskemamma seg på et fly til Bergen. Her skal jeg på kurs hele den kommende uka, men i dag jeg bare kost meg sammen med fine Therese. Ruslet på brygga, spist god mat, vært på omvisning på et flytende hus på sjøen og drukket frappé i sola. Her kunne vi flyttet rett inn altså, på 220 flytende kvadrat med seks soverom, tre bad og en stue med fantastisk utsikt:

image

imageOg utenfor huset sto Ønskemamma sin bil, Lykke. Ok, så er det ikke min bil, men jeg skulle ønske at hun var min. Tror du ikke vi hadde kledd hverandre?

imageimageÅåååh. En sånn skulle jeg gjerne har altså. Lykke! Alt i alt en kjempefin dag.

I morgen er det kurs, fra morgen til kveld. Kursleder er selveste julenissen! Bare se her:

imageDet er neimen ikke ofte jeg har hatt anledning til å treffe julenissen in person. Ganske enkelt aldri. Så da tok like godt med ønskelista mi. Ikke så lang i år, men viktig.

Kjære nissen.

Til jul i år ønsker jeg meg et ønskebarn, eller i det miste en aldri så liten graviditet (sånn hvis du skulle være tom for babyer på nisselageret ditt).

Hilsen Ønskemamma.

(PS: Når han ikke agerer som nissen kalles denne mannen Leslie Greenberg, kommer fra Sør-Afrika og er grunnlegger og verdens ledende kapasitet innen emosjonsfokusert terapi.)

 

Share
0 comments
Prisen på et liv

Hvor er de? Og hvordan har de det?

Published on: October 17, 2015 at: 8:49 am
1 comment

Det er tidlig lørdag morgen. Nesesprayen til dette tredje prøverørsforsøket skal nemlig tas før kl 07, uavhengig av ukedag. Det endte med dette her hos Ønskemamma i dag:

image

Yeppsi Pepsi, som det heter. Pepsi Max i soloppgang. Hehe! Kunstig soloppgang. Det er jeg helt avhengig av for å våkne sånn nogenlunde i vinterhalvåret. Burde legge den Pepsi Maxen på hylla altså. Om en uke kanskje….

Tusen takk dere, for hjelpen som kom over Vipps og konto. Tusen, tusen takk! Dere vet hvem dere er. En fantastisk venninnne og donormor lånte meg faktisk helt ubedt alle pengene i det jeg la ut innlegget. 4500 kroner. For ei dame! Det gjorde meg takknemlig, men samtidig nervøs, fordi jeg ikke visste når hun ville få penger tilbake – og hvor mye.

Det gikk over all forventing. Hun har nå fått tilbake alle pengene sine. Pjuh! 490 euro ble sendt til vår svenske venninne, og enda er det nå en tusenlapp til overs. Hvis det er greit for dere vil jeg gjerne bruke den til å reise tur-retur til Sverige for å besøke våre tre venner (og flere til, for flere av dem jeg møtte på Rhodos satt kurs mot Sverige) – hvis de alle ender der. Så enn så lenge lar jeg den tusenlappen stå urørt.

Jeg har valgt å holde lav profil rundt våre venner, fordi det har vært utrolig mye dramatikk i kulissene. Dramatikk det har vært vanskelig å være vitne til fra en sidelinje langt unna, uten å kunne gjøre noe. Slik er det enda. Så jeg skal ikke si alt jeg vet, men i dag kan jeg fortelle dere litt. For jeg vet at flere av dere også tenker på dem.

Det eneste jeg tenker er egentlig: Hva disse menneskene må gjennomgå! På flukt gjennom Europa. Ønskemamma har en filosofi om at de fleste mennesker er snille. Dere har de siste månedene vist at det er sant. For mange av dere har vært med på å hjelpe flyktningene på Rhodos. Så er det dessverre ikke sant at alle mennesker er snille, og som flyktning er man utrolig utsatt. For vær og vind og for keitete regelverk, men aller mest for mennesker som gjør hva som helst for å tjene penger på mennesker i sitt livs krise.

Å følge mennesker på flukt stille fra sidelinjen uten å kunne gjøre noe er vanskelig. Man føler seg så maktesløs. For de som flykter må gjøre det på egenhånd. De var sammen, men likevel helt alene. Og det ble veldig tydelig nå.

Sist dere hørte om venner var de i Østerrike. Der var også svenske Hedda. Hedda fløy så hjem til Sverige der hun blant annet snakket med Migrasjonsverket etc, mens de andre satt seg på et tog. Vi har så fulgt med som best vi har kunnet på hvor Heba og Jay var på ruten. Prøvd å følge med på hva som skjedde med dem, og med flere andre som de reiste sammen med. Noen ganger visste vi hvor de var og hva som skjedde med dem, andre ganger ikke. Hedda og jeg har snakket sammen flere ganger hver dag, og bitt negler i hvert vår land. Holdt pusten og bitt neglene nesten helt ned til knokene, mens vi ikke kunne gjøre annet enn å håpe på det beste.

De satt seg på et tog. Heba, Jay og flere andre av flyktningene fra Rhodos også. Togturen skulle vare i ni timer. Den varte i bare tre, før de ble tatt av toget og sendt til flere ulike flyktningeleirer ved den tyske grensen. På en måte som gjorde oss andre søvnløse og engstelige. I våre egne trygge senger. Kan ikke en gang tenke meg hvordan det var for dem som faktisk sto (og står) midt i situasjonen.

Det var her det hendte – det fortvilende. De ble delt, og den ene fikk ikke lov til å spørre etter den andre. Hvor den andre var. Hvordan den andre hadde det. “None of your business” var svaret de fikk, om hverandre. Hjerteskjærende vanskelig. For dem. Og for oss. Og jeg lurer på om de som gjorde dette fortsatt hadde gjort det hvis de virkelig hadde forstått situasjonen. Det håper jeg ikke, fordi jeg fortsatt vil tro at de fleste mennesker er snille, men jeg vet ikke. Jeg vet dog mer om denne historien, men vil ikke skrive om det før vi er tryggere på hvordan det går.

Men jeg kan si at etter en lang og dramatisk flukt har Jay nå endelig kommet til Sverige. Akkurat i tide for sin egen 29-årsdag som var i går. Og jeg kjenner at jeg er takknemlig for Røde Kors, som var gode mennesker på veien. Bursdagen ble feiret ved å registrere seg hos Migrasjonsverket. Og med kake, klemmer og forhåpentligvis masse søvn også.

imageFremme, men uten henne som han hadde lovet å beskytte. Og jeg tenker at jeg har sett gladere øyne på en bursdag. Fremme, men uten å være trygg. For Heba er ikke i Sverige. Hun er i et annet land i Europa, i en situasjon vi ikke liker. Men  hun er etter forholdene trygg, og er tatt til et hotell i stedet for til en flyktningeleir. Det er et pluss. Men hun hadde trengt de andre. De andre fra Rhodos. Det er en person sammen med henne, men det virker å være en som dessverre kanskje skaper mer rot enn vedkommende er til hjelp.

Så vi er fortsatt engstelige for Heba. For Jay og for de andre også selvsagt, for vi vet jo ikke om de får bli i Sverige – eller i Norge, hit en av familiene er på vei. Vi håper bare at det at Jay, som snakker arabisk, flytende engelsk (og også flere andre språk) har kommet til Sverige skal gjøre det lettere å jobbe med Heba sin sak. Gjøre det lettere å snakke med både henne og med myndighetene i det landet hun nå befinner seg. Jeg vet ikke. Vi kan bare krysse fingre.

Til alt overmål har den personen som virker å rote det til for Heba nå også klart å miste mobiltelefonen hennes. Og papirene med bekreftelse av dødsfallene til hennes mann og tre barn. Papirene hun fikk på Rhodos, og som hun trenger. Jeg er målløs og trist, men samtidig takknemlig. Takknemlig for at jeg tenkte på å be henne sende de eneste bildene hun hadde av barna sine til Hedda – i tilfellet noe skulle skje med den mobilen.

Dette var litt av en lang og dramatisk historie dere. Etter hvert kommer nok kanskje mer. Og forhåpentligvis en lykkelig slutt.  Men det er det umulig å si nå. Nå kan vi bare håpe, og i går – på Jay sin fødselsdag – sendte jeg ham dette bildet. For det er mitt håp. For ham, og for alle de andre som har noe de trenger å flykte fra. imageTa godt vare på dine gjennom helgen. Det er høst, sola skinner og det er fred. Da er det neimen ikke ille at vekkerklokka ringer før kl 07, selv om det er helg. Og denne helgen setter Ønskemamma kursen mit Bergen. Mer om det i morgen kveld.

Share
1 comment