Till we see you again?

Så har hun reist videre. Heba. For deg som ikke har lest den, så finner du historien hennes er. 

Heba og 54 av de andre flyktningene har på Rhodos har reist til Athen. Jeg kjenner at det  knyter seg i magen. Jeg er bekymret, over om det var en rett avgjørelse at hun skulle dra. Men kanskje fantes det ikke noe valg.

Jay

Avskjeden var tung for så mange. Kanskje aller mest for tolken Jay, som har vært alles anker her. En del av meg tenker at hun skulle blitt her – med oss og med ham. Når hun dro var han sønderknust. Du ser det i blikket hans. Han som lovet mamman sin å passe på Heba. Det hørte jeg på telefonen. En utrolig flott mann, 28 år gammel. Han er ydmyk, intelligent og utviser enormt stor respekt og omtanke for både store og små. En bra mann med stor B. En sånn jeg tror at alltid holder det han har lovet. Som ikke ville la svenske Hedda – primus motor for Helping Hands of Rhodos – og Ønskemamma gå alene i gatene her, selv om vi visste at det ikke er farlig. Han ville ikke at to kvinner skulle gå alene i kveldsmørket.

Nå vet han at han ikke kan passe på henne. Heba. Og jeg ser det smertefulle draget over ansiktet. Jay var også med båten – han har også lidd store tap. Her er hans historie, om båtturen. Angelica, en svensk sykepleier, har kommetfor å hjelpe Hedda og de andre her i fire uker. Hun lager en avtale med Jay om at han kan bryte sammen om kvelden, når alle har dratt. Men ikke nå. For nå trengs han. Jay trengs på Rhodos nå. Flyktningeleiren trenger en tolk. Han blir bedt om å bli værende. Det er derfor han ikke blir med videre med samme båt som Heba.

Så Heba har dratt. Mot hva vet ingen. Først mistet hun mye familie i krigen. Så mistet hun resten da de prøvde å redde seg fra den samme krigen. Avskjeden her på Rhodos var så tung, av mange grunner. Jeg har diskutert med meg selv det siste døgnet om jeg skal poste dette bildet eller ikke. Så gjør jeg det. Fordi Heba har sagt det er ok, og fordi det er dette som er virkeligheten.

Avskjed Heba

Så mye smerte. Så mange tårer. For når Heba dro fra Rhodos, dro hun også fra det hun hadde igjen av familien sin. Graven. De ligger begravet her på Rhodos, Heba sine fire kjære. Nå må hun dra fra dem, og hun vet ikke om hun noen gang skal vende tilbake hit. Fordi alt er så usikkert. Det er ikke til å bære. Ikke for Heba – ikke for de andre.

image

Men nå har hun reist. Hedda, en levende engel her nede, har tatt farvel. Lagt armene om Heba, og så mange andre, tørket tårer og sørget for at alle har med seg det de trenger. Eller i det minste litt av det de trenger. For flukten kan bli lang.

Første stopp er Athen. Der har FN lovet å stille med krisepsykolog og plass i ny flyktningeleiren for Heba. Jeg krysser fingre for at de holder ord. Når jeg ser hvordan FN jobber, eller ikke jobber, her på Rhodos blir jeg engstelig.

Når 55 traumatiserte og slitne flyktninger skulle til båten gjorde FN jobben. De sendte én dame, med en liten bil som bare kunne ta med tre og tre. Det var sikkert ikke noe galt med den damen, men det var noe galt med beslutningen. For det skapte så mange oppbrudd – så mange avskjeder. Vi tenkte: dette skaper nye traumer. Hørte om det var mulig å leie en buss eller en minibuss. Det var det ikke.

Vi har klemt, ledd, grått og vinket. Jeg så sykepleier Angelica stå med armene trygt plassert på en ung gutts skuldre. Jeg vet ikke hvor gammel han var. Kanskje 16 år, kanskje 20. Han smilte tappert, mens vi så tårene rett bak smilet. «Until next time» sa han. «That is the attitude», sa Angelica «till we meet again.»

Mens vi alle visste at sannheten kanskje er at vi aldri noen gang vil treffes.

Det ble kveld. Vi dro for å rydde på lageret. I den mørke kjelleren, uten noe elektrisk lys. Angelica, Hedda, Jay, en ukjent greker med store, oppsperrede øyne og Ønskemamma. Vi ryddet, løftet, og bar så svetten rant. Eller slite faktisk. Hedda tok av seg blusen – jobbet i bh og miniskjørt, «What are you doing?» sa Jay, med klar antydning til antrekket. Kvinnene i hans land kler seg annerledes. «I am working«, svarte Hedda og jobbet rolig videre. Han sa ingen ting. Ønskemamma tenkte: En kulturkollisjon sammenblandet med full respekt, Det som ikke er greit er samtidig greit, fordi alle vil hverandre vel.

Jay var sliten. Utslitt satt han seg på et bord i mørket. Det eneste lyset vi hadd i kjelleren kom fra hans mobil. Med den lyste han for oss, samtidig som han spilte den samme sangen, om igjen og om igjen. Når du hører den vet du at det ikke var et tilfeldig valg. Litt av teksten er her:

image

When I see you again. Vi snakket ikke om det, men stille visste vi alle at det var det samme alle tenkte på. Ses vi igjen? Overlever Heba? Klarer vi å hjelpe henne? Hele sangen kan du høre her:

http://youtu.be/154Ml6Gcifw

Kjenner at disse linjene treffer rett i magen:

image

I kveld ber jeg en stille bønn om at disse ordene skal bli sanne. For Heba, for Jay og for alle de andre. At det blir lyst vei – at de finner et hjem. Og at vi ses igjen.

Heba vil til Sverige. Det er der, i Stockholm, at mannen hennes har noen slektninger. Og jeg tenker at vi må hjelpe henne. Heba, og Jay – vi må hjelpe dem. Jeg vet bare ikke hvordan. Men i morgen skal jeg møte Hedda, Jay, Angelica og resten av Helping Hands of Rhodos. Da skal vi vri hjernene våre. Så hardt vi bare kan.

And I’ll tell you all about it when I see you again.

💔🍀

It’s been a long day. Klokken er straks halv fire om natten. Legger meg mange timer på overtid. Uten at jeg vet hva vi skal gjøre. Men jeg tror vi har antydningen til en idé. Det vi vet i dag er at det vil trengs penger. Skulle du ha lyst til å bidra kan du fortsatt gjøre det på konto 12068179201 eller på Vipps til 91668817.

1 kommentar

  1. Så vanskelig å finne ord. Takk for at du skriver så fint om noe så sårt og vondt. Tar historiene dine med meg i hverdagen, og prøver å bidra der jeg kan.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *