And the winner is….

Lørdag morgen. Vaskemaskinen er i gang, frokosten er på tallerkenen og Ønskemamma er klar for dagen. Utenfor vinduet er bakken dekket av nysnø ser jeg. Det er jo vakkert, men ikke det jeg ønsker meg. For jeg vil ha vår! Bare veier, joggesko (eller småsko som vi kalte det da vi i barndommen endelig fikk bytte fra vintersko til noe lettere), grønne spirer og sykkelføre. Men det er tross alt bare midt i februar, så vi får smøre oss med tålmodighet.

Mens jeg venter har jeg endelig bestemt meg for sykkelfarger. Det sto mellom mer classy og crazy…og jeg endte med crazy. Hehe, det burde i grunn ikke være noen overraskelse. Tenkte at jeg kan like godt gå «all in». Så allerede før klokken hadde slått 07 i dag hadde Ønskemamma mailet Coloryourbike i Danmark og sagt at dette – dette blir min sykkel:

Coloryourbike sykkel sykkelglede liveterbestute

Wohooooo! Så nå kan våren bare komme sier nå jeg.

Denne morgenen skal starte med mailer til både Maigaard og IVF Cube. På Maigaard trodde jeg ting var avklart, så det tenkte jeg å fortelle deg om i går. Så viste det seg at vi ikke var enige i det jeg trodde vi hadde avtalt, så da får jeg vente med å si hvordan det blir til jeg faktisk vet hvordan det blir. Det håper jeg ikke er lenge til. Skal i alle fall sende dem en ny mail i dag for å se om vi kan oppklare hva som faktisk blir veien videre nå.

Så er det IVF Cube da. Hvis jeg ikke kommer i mål med egne egg, så er det en klinikk som for meg kan se ut som et godt alternativ for eggdonasjon. For kanskje er det som Sari skrev så fint i en kommentar på gårsdagens innlegg, at det er «get over it» (and then get started) som er det beste rådet med tanke på nettopp det. Så nå jobber jeg med å skaffe meg mer informasjon rundt det, og den klinikken skal jeg skrive om i morgen. Jeg lover! :o)

Så denne lørdags formiddagen går med til klesvask, oppvask, støvsuging og viktige mailer. Mens jeg gleder meg til i ettermiddag, for da skal jeg endelig bruke denne LetsDealkupongen som jeg kjøpte for 99 kroner før jul en gang.

Egystyle massasje

Massasje. Rettere sagt egyptisk ryggmassasje. Innrømmer gladelig at jeg (selv om jeg er fysioterapeut) ikke aner hva egyptisk massasje egentlig er, men kjenner at jeg gleder meg – i håp om å kvitte meg med både en og to stressknuter i nakke og rygg.

Og siden Egystyle visstnok skal være å finne rett ved legevakten i Oslo sentrum  så betyr det at jeg samtidg vil befinne meg i et område med mange flotte, innvandrerdrevne grønnsaksbutikker. Der det bugner av både grønnsaker, kokosmelk og krydder som er billigere enn på alle mine nærbutikker. Og kokosmelk tenger jeg til en ny runde med Sjokoladelakrischiapudding. Som dere som følger Ønskemamma på Instagram så på video i går så tyvstartet jeg helgen med en sånn som fredagsfrokost, og da gikk jeg samtidig tom for kokosmelk. Men det løser seg i dag. På Sultan kanskje, eller den på Grønlands Torg. Jeg elsker de stedene i Oslo – fulle av liv og ulike språk og kulturer. Så da satser jeg på å få tatt unna litt grøntforhandling når jeg først er i byen.

Ønskemamma tror det blir en fin lørdag, til tross for snøen.

Ønsker deg en finfin dag også!

22 kommentarer

  1. Hei! Jeg er blant dem som ikke hadde noe valg, eggdonasjon var eneste mulighet. Klinikken i Dk var veldig ærlige med meg. Har hørt om andre som hadde like dårlige verdier som meg, muligens litt bedre fsh, som fikk tatt ut egne egg, men som ikke lykkes. Hadde jeg prøvd det samme, hadde jeg aldri hatt råd til eggdonasjon. Og etter å ha gått gjennom noen runder med tanker og forsøk, anser jeg de menneskene som får barn ved hjelp av eggdonasjon utrolig heldige. Det er dessverre ikke så lett det heller, men det er i alle fall muligheter og håp. Håper jeg også er så heldig en dag. Og om det viser seg at man får klaff med det, så tror jeg man ikke tenker så mye på om det er biologisk. Folk som ikke har trengt å tenke på dette kan være kritiske, og si sårende ting som at man er egoistisk m.m. Heldigvis har jeg for det meste møtt på folk som er støttende og lite fordomsfulle. Lykke til!

    1. onskemamma

      Ja, verden er heldigvis full av masse fine folk Cathy. Så bra at Danmark var enige med deg helt fra starten av. Det liker jeg. For det som er – det er, selv om man noen ganger kunne ønske seg noe annet. Og nei, det er jo slettes ikke gitt at man lykkes med eggdonasjon heller. Sjansen IVF Cube ga meg sist uke var 50 % ved innsett av et enkelt egg, og 75 % ved inn sett av to – med økt risiko for tvillinger.

      Når er ditt neste forsøk, og på hvilken klinikk holder du til?
      Krysser alt jeg eier og har for deg!

  2. Jeg er enig med alle – og de er mange – som skriver at du virker som et fint menneske og at du sikkert vil bli en flott forelder, og alt det der. Virkelig. Og at det stort sett er bedre å være født enn ikke født…. selv om jeg synes akkurat det blir en litt søkt måte å argumentere på som også på sett og vis stopper all videre etisk diskusjon. Når det er sagt, tillater jeg meg å komme med noen kritiske betraktninger – jeg ser på deg som en ressurssterk, oppegående dame og tror du tåler det – som du i hvert fall i starten av denne prosessen skrev at du etterlyste i møte med systemet («get over it»… som råd fra en profesjonell… vel, jeg tror jeg bare skal la det ligge!).

    For er noe et reelt etisk dilemma når man egentlig bare er i mot det frem til det er eneste gjenstående alternativ (ikke ta det personlig, det gjelder mange flere enn deg)? Når man blir sint på seriøse debattanter som etter saklig argumentasjon kommer frem til at dette er de faktisk i mot? Når man helst ser at ingen som ikke er i samme situasjon selv (med de som har egne barn i spissen) deltar i debatten (igjen – ikke myntet på deg personlig)? Når det snart ikke er lov å påpeke at når man er villig til å gå SÅ langt for å få et barn, så finnes det allerede barn i samfunnet som trenger fine, trygge voksne med nok av ressurser? TENK hvilken gave du ville ha vært for et fosterbarn! At du er alene bekymrer meg ikke et sekund (og jeg er også fagperson…) – OK, der ble det litt personlig på slutten;)

    Kan man ikke kalle en spade for en spade, og si at JEG har utrolig lyst på et barn, som jeg har båret frem selv, og jeg har vilje og ressurser til å sørge for at det blir slik? Ikke late som det er en slags tjeneste overfor et individ som ikke eksisterer… på tross av de angivelig vanskelige etiske dilemmaene. Da finnes det nok av eksisterende mennesker å øse sin omsorg over.

    De beste ønsker fra en som følger deg med fascinasjon, som først og fremst ønsker deg et godt liv, med eller uten egnefødte barn – og som tillater seg å tro at blogger din tåler en enslig motstemme;)

    1. onskemamma

      Takk for lange tanker Anonym. Klart jeg tåler en motstemme.

      Jeg vet ikke om du har fulgt historien fra starten, men ut fra det du skriver tror jeg nok kannskje ikke det. Så jeg skal gi deg et kort resyme (i dag er apostrofen ute av funksjon, men det får gå, hehe), men før jeg gjør det… Klart det er et egoistisk valg å få barn. Det har jeg skrevet om for veldig lenge siden. De fleste som bærer fram egne barn gjør det fordi de, som meg, ønsker seg et liv med barn. De fleste har også et iboende driv etter å få egne, biologiske barn. Sånn er vi fra naturens side skapt på et vis, selv om 2016 har gitt oss mange underlige muligheter. Så ja, å få egne barn er vel et slags egoistisk ønske for de fleste som velger det og får det til. Sånn tenker i alle fall jeg. Jeg tror ingen jeg kjenner som har fått sine biologiske barn har gjort det som en altruistisk handling. For enn så lenge er det for meg, som for mange andre barnløse, sånn at jeg ønsker et liv med barn – men at det foreløpig ikke finnes et barn som ønsker seg et liv med meg. Det er jo det somn er realiteten.

      Når det gjelder det å ha et liv kontra det å ikke ha et liv er jo ikke det et argument jeg bruker for at folk skal bli enige med meg. For det trenger jeg egentlig ikke at de er. Hvis du, eller andre, er uenig i mine valg er det helt ok. Du skal jo leve ditt liv, mens jeg skal leve mitt. Men det jeg tenker mye på er jo hvordan _barnet_ vil kunne få det. Det er der min argumentasjon om liv kontra ikke liv hører hjemme. For det er jo barnet som eventuet kommer som er mitt ansvar – min bekymring. Da har jeg tenkt utrolig mye (og kanskje for lenge) på hvordan det ville være å være mitt barn, med en donor som far. Eller mitt barn, med dobbeltdonor. Det er _da_ jeg til slutt (og før jeg begynte prøvingen) landet på at jeg tror det er bedre å ha et liv, selv om man er skapt ved hjelp av donor, enn å ikke ha et liv. Så kan man jo aldri vite hvordan det blir for ens eget barn, men bare forsøke å legge til rette som best man kan for gode opplevelser og utvikling av god selvfølelese. Jeg har jo selv vokst opp uten å få vite hvem min far var før jeg ble 20 år gammel. Det var fint å kunne få vite hvem han var. Samtidig ville jeg jo gjerne hatt dette livet mitt selv om jeg aldri hadde fått vite det. Det er veldig mye bra i livet synes jeg. Selv uten at jeg kommer fra en kjernefamilie. Selv uten at jeg har barn. Heldigvis synes jeg det.

      Jeg vet ikke helt hva du mener med at folk blir så sinte på folk med ulike standpunkt i seriøse dabatter. Jeg har ikke sett de debattene, så akkurat det lar jeg ligge. Men jeg har jo sett at TV2 måtte fjerne veldig mange hetsende kommentarer rettet mot meg selv etter at de la ut en nettsak om temaet å få barn med donor. Det er generelt mange sinte mennesker i en hver nettdebatt, nesten uavhengig av tema. Jeg forsøker å ikke bruke noe særlig tid på den type debatter.

      Ja, det finens nok av barn i samfunnet som trenger fine, rygge voksne med nok av ressurser. Det er jeg så enig, så enig emd deg i. Og det er her jeg tror du mangler litt av historien. Det er forståelig, for den har jo etter hvert blitt lang. For meg personlig var det nok ikke like viktig swm det er for mange andre å bære frem et barn selv. Så før jeg begynte prøvingen sjekket jeg muligheten for adopsjon med alle organisasjonene som finnes i Norge. Og skrev om det i flere blogginnlegg. Det viste seg da dessverre at alt jeg hadde hørt var sant – det var umulig. Det er tillatt for norske single kvinner å adoptere, men Norge har ikke avtale med noen land som vil adoptere bort barn til single. Da hjelper det så lite at det er tillatt i Norge. Kanskje handler det om at man i andre land ikke helt kan forstå at det faktisk ville gå fint å være alene med barn i Norge? Jeg vet ikke, jeg vet bare at realiteten er at man ikke har kunnet skrive seg på adopsjonsliste som singel i Norge på snart ti år. Og for ti år siden tenkte jeg ikke på det.

      Så åpnet det seg jo, som jeg også har skrevet om her på bloggen, i fjor en ny mulighet med adopsjon for single via 72-timersprogammet. Det er et samarbeid mellom Kina og Inoradopt, der barna har eller har hatt en/flere fysiske eller psykiske helseutfordring av en slik art at CCWA (kinesiske mydigheter) har vurdert at disse barna ikke kan tildeles direkte til en familie. Til dette programmet ønsket de særlig pedagogisk eller helsefaglig utdannede søkere. Jeg ringte dem et minutt etter at jeg hadde lest annonsen – men kvalifiserte dessverre ikke. Kina krevde at søkere hadde en formue på over 100 000 dollar. Det har jeg ikke, og da kunne jeg ikke søke. Dette kravet er nå nedjustert til 80 000 dollar, uten at det endrer noe for meg.

      Når det gjelder forsterbarn har jeg tenkt at jeg er åpen for det, men (som jeg også har skrevet om) vært usikker på om jeg ville tåle det å eventuelt miste et eller flere fosterbarn igjen – kanskje til en omsorgssituasjon som ikke var god. Det har ikke forhindret meg i å snakke med Bufetat her jeg bor, og også å søke om deltakelse på PRIDE-kurs. Fosterhjemstjenesten har ulike krav på ulik steder i landet. Det vet jeg fordi flere i prøvegruppen min har gjort det samme som meg. En har fått delta på kurs, og har blitt godkjent som fostermor – men må kanskje vente flere år på tildeling fordi familier prioriteres først. En annen (som bor i en annan by) fikk ikke delta på kurs nettopp fordi hun var enslig. For meg er situasjonen at jeg ikke vet. Jeg har meldt meg på kurs, men så langt ikke fått plass. Det fremkom i samtale at fosterhjemstjenesten her stiller krav til boligutforming som jeg ikke oppfyller. De har krav om at barn må ha bolig med egen dør som ikke ligger slik at barnet må gå gjennom mors soverom, eller mor gå gjennom barnets soverom for å komme til sitt. Hun som allerede er godkjent fyller heller ikke det kravet, men det var ikke en forutsetning i den byen hun bor i. Så Bufetat har sånn sett ikke et felles regelverk. Så ja Anonym, jeg er enig med deg i at jeg kanskje unne vært en gave for et forsterbarn også, men det er altså ikke nødvendigvis en mulighet.

      Jeg er åpen for at andre synes jeg er egoistisk. Jeg har levd i snart 43 år, kjenner meg selv godt, og vet at jeg er mye rart og har lassevis av dårlige egenskaper – men at akkurat egoisme er ikke er en av dem. Det har det aldri vært. Der du ser en spade som tildekkes, der ser jeg noe litt annet. Men jeg er enig med deg i at hvis en førstevalg er å bære frem egne barn så kan man godt si det. Åpoent og uten skam. For selv om det ikke var slik for meg, så synes jeg det er et valg det ikke er noe som helt galt med.

      Tusen takk for gode ønsker. Du får fortsette å følge med fascinasjon.
      Jeg er faktisk ganske fascinert over alle valg som finnes i dagens verden selv.
      Og ditto frustrert over at i et velstands-Norge i fred, så kan single menn eller kvinner (med under 700 000 kroner i formue) dessverre ikke adoptere barn.

  3. Tusen takk for langt svar, også! Må bare understreke at jeg IKKE ønsket å dra det forslitte «det finnes nok av barn å adoptere»-kortet. Jeg har lest det du selv har skrevet om dette tidligere og jeg vet veldig godt også fra andre erfaringer at dette ikke er så enkelt, for å si det mildt. At det var så mange bumper i veien for ønskefosterforeldre, var jeg derimot ikke klar over. Synd, spør du meg. Jeg mener fortsatt at du ville vært en gave! Uansett layout på leiligheten din. ;)

    Må også understreke at jeg ikke ser på deg som en egoist, ikke mer enn noen av oss andre nordmenn anno 2016 i hvert fall, her vi «svever» aller øverst på behovspyramiden;) Og at jeg ikke støtter nettroll – uansett hvilken side og uansett hvilken debatt. Ingenting unnskylder personangrep. Men i slike diskusjoner forsøker også mange som er enige med deg, men ikke like flinke til å uttrykke seg saklig og reflektert, å «kneble» folk som for eksempel har barn selv (det har ikke jeg altså – kanskje derfor jeg føler jeg «må» debattere?!;). Tenk om bare ofre for kriminalitet skulle fått diskutere kriminalpolitikk – for å dra en litt ekstrem parallell. Er vi reelt opptatt av etikken, bør vi ønske alle saklige stemmer velkommen. Frivillig og ufrivillig barnløse, biologiske og andre typer foreldre, ja til og med det utskjelte Bioteknologirådet. Og jeg sier ikke at ikke du gjør det.

    Og den siste understrekingen – jeg mener ikke «fascinert» i betydning «ser på deg og det du gjør som en raritet»! Men selv om det handler om deg og ditt liv, handler det jo også om en flik av en større diskusjon – eller flere større diskusjoner, egentlig. Og DET er fascinerende. Du er opptatt av det som handler om barns identitetsutvikling, slik jeg oppfatter deg, og det er en viktig del. Selv kunne jeg nok ha blogget om dagens syn på voksenlivet uten barn, som jeg personlig er mer opptatt av enn jeg er bekymret for disse barnas ve og vel. Jeg tror de fleste av dem er i gode hender! At én av partene i en donasjon er en donor, er også et aspekt jeg lar meg engasjere av. Spesielt når det gjelder donasjon av egg (og muligens donorer fra mindre privilegerte land enn vårt – men der har jeg egentlig ikke nok kunnskap til å uttale meg).

    Jeg er i hvert fall glad for å høre at du synes du har et godt liv, uansett. Først og fremst for din skyld, selvsagt – men også som en som av og til kan føle at hun lever litt på tvers av tidsånden og synet på hva som er et meningsfylt liv.

    Ønsker deg en fortsatt fin helg i avslapningens tegn!

    1. Og PS: Sykkelen er RÅ!! :-)

      1. onskemamma

        Ja, er den ikke utrolig kul?
        Gleder meg veldig til den flytter inn her sammen med meg.

    2. onskemamma

      Fine ord Anonym.
      Ja, alle stemmer bør ønskes velkommen i debatt. Bare sånn blir det god debatt. Bioteknologirådet har jo faktisk vært md i debatten på denne bloggen, og det setter jeg stor pris på. Så vet vi at de har et felles standpunkt som råd, men at medlemmene i rådet innad ikke er enige. Heldigvis. Bare sånn får de også god debatt, og selv om jeg ikke er enig i rådets konklusjon er jeg glad de debatterer. For det er mange etiske dilemmaer i dette. Det kommer man ikke utenom.
      Nettroll derimot, de skaper ikke god debatt. Og det er heller ikke det de mener å gjøre.

      Ja, hadde det ikke vært så vannvittig mange humper i veien tror jeg mange flere både hadde adoptert og blitt fosterforeldre. For det er ikke bare min mage det knyter seg i når vi ser reportasjer med barn fra barnehjem i utlandet, som mangler både foreldre og nok stimulans og kjærlighet. Slike innslag gjør at jeg blir en blanding av trist og frustrert. Trist på barnas vegne, og foreldrene som måtte gi dem fra seg. Frustrert over at mange som meg, som kanskje ikke kunne gitt barna alt men absolutt nok av det de trenger, ikke kan adoptere. Selv om vi skuøe ønske det. Det føles ganske meningsløst.

      Og så tror jeg at dersom flere virkelig forsto hvor vanskelig det er å adoptere eller bli godkjent som fosterforeldre, så ville det være mindre sterke følelser mot dem som tar samme beslutning som meg. Heldigvis er det (uventet) masse støtte og gode ord og hente, men jeg vet heller ikke hvor mange ganger jeg har hørt ordene «du kan vel bare adoptere?» Det kan jeg altså ikke.

      Å leve på tvers av tidsånden er fint Anonym, bare det er fint for deg.
      Det er jo bare du som kan leve ditt liv.

      Kotletter med surret løk og aromasopp er det neste på planen her.
      Nyt kvelden.

  4. Hei igjen!

    Jeg vet dessverre ikke når det blir neste forsøk, må bli kvitt en cyste først. Dessverre glir det ikke helt lett. Kanskje i mai? Hørt at sjansene øker ved hvert forsøk, så nå med det tredje er jo sjansene gode. La oss håpe det for oss begge!

    Klemmer

    1. onskemamma

      Usj, den kroppen altså. Den er ikke alltid på vår side.
      Hvis sjansene faktisk øker for hvert forsøk er det en deilig tanke Cathy.

  5. Har lyst å anbefale deg å se Dinosaurtoget på NRK Super – episode 7, sesong 1, den handler nettopp om dette :)

    1. onskemamma

      Takk dor anbefaling Ellinor.
      Finnes det på nett mon tro?

      1. onskemamma

        Takk Ellinor! Den skal jeg se.

  6. Åh, Tina. For noen livsnære, herlige og ekte innlegg du har. Og som jeg ler av deler av de, – selv om det er dødsens blodig alvor, så skinner så mye av galgenhumoren og selvironien din igjennom. Kom innom en dag snart´a?! Du er så hjertens velkommen :-) Vi har mye å snakke om trur eg ;-)

    1. onskemamma

      Å, fine Beate. Klart jeg kommer innom Dynamisk salong snart. Veldig gjerne altså, for nå ER det virkelig mye å snakke om, og i salongen finnes jo både et og fire kloke hoder.
      Ja, heldigvis finnes selvironi og galgenhumor. Ellers tror jeg at denne prosessen hadde drept meg litt altså. Ha en finfin søndag i salongen. Hils Oda fra meg og si at hun er den aller beste, akkurat som hun er når hun står opp i dag. ❤️

  7. Bare stå på! 43 år er ikke noe lengre. Kjenner ei på 48 som etter årevis med ivf i flere land ble gravid med tvillinger og hun og mannen koser seg så med de nå.
    Du lykkes til slutt. Med egne eller donoregg. DNA er DNA men for barnet vil kun du være og forbli mamma alltid. Så stå på :-)

    1. onskemamma

      Takk for motiverende oss Cilje.
      Lyktes de med egne egg eller donoregg når hun var 48?

  8. Egne egg faktisk. Utrolig nok. Kjenner også til 2 andre damer 43+ som er single og til slutt lykkes med egne egg. Begge er alenemødre til hver sin gutt. Tross odds. Skal jo bare et gullegg til , til slutt :-)

    1. onskemamma

      Jøss! Det er jo helt utrolig. Men kanskje er det som Hausken sa til meg: prøver du bare mange no ganger så går det til slutt. Så for dem som har mulighet til å gjøre mange forsøk er jo det fine ord.

  9. Jeg fikk ut 2 egg , 3 som mest og 2 overlevet og jeg er 34.. dårlig med egg hver gang. 3 forsøk og 1 av 2 overlevde til dag 3. Er nå over 20 uker på vei. Så det er mulig. Stå på . Og fungerer det ikke med egne egg så er ikke donoregg noe nederlag. Morsrollen jo ikke DNA til syvende og sist men oppdragelse, hvem som er der for barnet hver dag osv :-)

    1. onskemamma

      Wow, så fantastisk Cilje! ❤️
      Over 20 uker på vei, tenk det. Med et litt dårlig utgangspunkt. Så fantastisk heldig du har de siste månedene på å lade opp til lange våkenetter, såre pupper og masse kjærlighet.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *