Hvorfor velger du ikke å adoptere eller å bli fostermor?

I går kveld kom Ønskemamma sent hjem til flere mailer fra IVF Cube. Kjempespennende! Jeg hadde nesten forstått prisene riktig, men ikke helt. Hva som faktisk var riktig skal jeg oppdatere deg på i morgen, men i dag lovte jeg å svare på en kommentar, eller noen spørsmål. For i går fikk jeg en kommentar med spørsmål fra en av dere, Heidi.

Jeg kjenner ikke deg Heidi, men i dag blir du representant for alle som stiller meg akkurat de samme spørsmålene – og for dem som ikke stiller meg disse spørsmålene, men som likevel lurer på det samme. For det er jammen flere enn deg. Spørsmålene var som følger:

Adoptere

Først: nei, jeg synes ikke det er frekt eller krenkende. Hvis jeg ikke hadde sittet med all kunnskapen denne prosessen har gitt meg, så hadde jeg nok kanskje lurt på det samme selv. De av dere som leser jevnt og trutt vet at jeg svarte på akkurat det samme for to dager siden, men jeg tar svarene på akkurat dette her «i plenum» også.

Det finnes allerde nok av barn i verden som virkelig trenger fine, trygge voksne med nok av ressurser. Så hvorfor skal jeg forsøke å få egne barn da? (…og hvorfor skal egentlig noen av oss, single eller par, få egne barn da, hvis vi forfølger den tanken?) Dette var spørsmål Ønskemamma stilte seg selv i starten av prosessen. Kunne jeg etisk forsvare å forsøke å bli gravid og få barn når det allerde fantes så mange som trengte den omsorgen jeg mener at jeg har?

Mange mennesker har et iboende driv etter å få barn av «eget kjøtt og blod». Biologiske barn altså. De fleste mennesker har det i utgangspunktet slik tror jeg, for sånn er vi nok biologisk skapt. For å føre slekter videre – la eget DNA overleve. For meg personlig var det nok ikke like viktig som det er for mange andre å bære frem et barn selv. Så før jeg begynte prøvingen sjekket jeg muligheten for adopsjon med alle organisasjonene som finnes i Norge. Og skrev om det i flere blogginnlegg. Det viste seg da dessverre at alt jeg hadde hørt var sant – det var umulig. Ikke vanskelig, eller nesten umulig, men helt umulig.

Det er tillatt for norske single kvinner å adoptere, men Norge har ikke avtale med noen land som vil adoptere bort barn til single. Da hjelper det så lite at det er tillatt i Norge. Kanskje handler det om at man i andre land ikke helt kan forstå at det faktisk ville gå fint å være alene med barn i Norge? Jeg vet ikke, jeg vet bare at realiteten er at man ikke har kunnet skrive seg på adopsjonsliste som singel i Norge på snart ti år. Og for ti år siden tenkte jeg ikke på det.

Så åpnet det seg jo, som jeg også har skrevet om her på bloggen, i fjor en ny mulighet med adopsjon for single via 72-timersprogammet. Det er et samarbeid mellom Kina og Inoradopt, der barna har eller har hatt en/flere fysiske eller psykiske helseutfordring av en slik art at CCWA (kinesiske mydigheter) har vurdert at disse barna ikke kan tildeles direkte til en familie. Til dette programmet ønsket de særlig pedagogisk eller helsefaglig utdannede søkere. Jeg ringte Inoradopt bokstavelig talt et minutt etter at jeg hadde lest annonsen – men kvalifiserte dessverre ikke. Kina krevde nemlig at søkere hadde en formue på over 100 000 dollar. Det har jeg ikke, og da kunne jeg ikke søke. Dette kravet er nå nedjustert til 80 000 dollar, uten at det endrer noe for meg.

Når det gjelder forsterbarn har jeg tenkt at jeg kan være åpen for det, men (som jeg også har skrevet om) vært usikker på om jeg ville tåle det å eventuelt miste et eller flere fosterbarn igjen – kanskje til en omsorgssituasjon som ikke var god. Det har ikke forhindret meg i å snakke med Bufetat her jeg bor (for øvrig en veldig lang og hyggelig prat), og også å søke om deltakelse på PRIDE-kurs.

Fosterhjemstjenesten har ulike krav til hvem som kan gå på kurs og bli forsterforeldre på ulike steder i landet. Det vet jeg fordi flere i prøvegruppen min har gjort det samme som meg. En har fått delta på kurs, og har blitt godkjent som fostermor – men må kanskje vente flere år på tildeling fordi familier med to voksne prioriteres først. En annen (som bor i en annen by) fikk ikke delta på PRIDE-kurs nettopp fordi hun var enslig. For meg er situasjonen at jeg ikke vet. Jeg har meldt meg på kurs, men så langt ikke fått plass. Det fremkom i samtale at fosterhjemstjenesten her jeg bor stiller krav til boligutforming som jeg ikke oppfyller. De har krav om at barn må ha soverom med egen dør som ikke ligger slik at barnet må gå gjennom mors soverom, eller mor gå gjennom barnets soverom for å komme til sitt. Hun som allerede er godkjent fyller heller ikke det kravet, men det var ikke en forutsetning i den byen hun bor i. Så Bufetat har sånn sett ikke et felles regelverk.

Så nei Heidi, det hadde nok kanskje ikke vært veldig forskjellig å blir noens forstermor kontra det å få barn med dobbeltdonor. Samtidig veldig, veldig forskjellig – på mange ulike plan som jeg ikke skal skrive om i dag. Men jeg tror jeg forstår hva du mener, for verken fosterbarn eller barn unnfanget ved hjelp av dobbeltdonor ville vært knyttet til meg genetisk. Så det ville sånn sett være likt og ulikt det å være forstermor samtidig. Kanskje ville det føltes enda mer meningsfylt å bli fostermor. Jeg vet ikke? Men jeg vet at det altså ikke nødvendigvis en mulighet.

For mange vil et soleklart førstevalg være å forsøke å bære frem egne biologiske barn. Det vil for mange føles som det eneste riktige, det eneste tenkelige. Det tenker jeg er både naturlig og fint, og ikke et valg noen trenger å forsvare. Jeg synes forsåvidt verken single, heterofile eller likekjønnede par trenger å forsvare verken det om de ønsker å være barnløse, få biologiske barn, forsterbarn, adoptivbarn eller kanskje en god blanding.

For meg var det ikke sånn at jeg opplevde at jeg absolutt måtte forsøke å få et barn som var biologisk mitt – mitt førstevalg ville vært adopsjon. Det var dessverre umulig. Så samtidig som jeg er takknemlig over at jeg lever i 2016, og dermed har mulighet til å prøve å få barn ved hjelp av donor, er jeg ditto frustrert over at i et velstands-Norge i fred så kan single menn eller kvinner (med under 700 000 kroner i formue) dessverre ikke adoptere barn. Det er vondt å tenke på. Ikke fordi jeg mener at alle mennesker skulle få adoptere barn, men fordi jeg tror det finnes veldig mange mennesker som både ønsker og kan gi barn god omsorg, men som ikke får muligheten (det gjelder for så så vidt ikke bare for single, men også for en del par).  Og et annet sted i verden finnes samtidig barn som mister den muligheten det kunne vært for dem. Dét synes jeg er frustrerende.

Håper det var svar på det du, og mange med deg, lurte på Heidi. Det var fint at du spurte, for det er nettopp disse spørsmålene som går igjen oftest.

Noe psykologen i meg synes er interessant er hvorfor så få stiller akkurat disse spørsmålene til heterofile, gifte par – altså til dem som faktisk har de mulighetene jeg ikke har. På et vis virker det som det bare forventes at den type etablerte par skal få biologiske barn, mens single eller likekjønnede par på et underlig vis moralsk sett forventes å velge annerledes. Det synes jeg ganske enkelt er litt forunderlig og spennende samtidig.

25 kommentarer

  1. Jeg tror at noe av årsaken bak at single/homofile par får det spørsmålet fremfor heterofile par er selve prosessen rundt det å bli gravid. For heterofile par er det, i de fleste tilfeller, ganske enkelt og rett frem. Man har samleie, blir gravid og får barn. Man kan gjøre det så ofte man ønsker og lykkes det ikke første gangen, så er det like enkelt å prøve igjen og igjen og igjen. Single eller homofile har en lang og komplisert vei å gå. Så vidt jeg vet MÅ de til utlandet og de må bruke donor. Det er en lang reise med både lange avstander og en del medisiner.. Og det er dyrt. Det er heller ikke så lett å prøve igjen og igjen og igjen. Jeg tror at nettopp DET er årsaken til at mange tenker at det må da være like greit å adoptere barn/bli fosterforeldre. For veien er for mange like lang når det gjelder både adopsjon og assistert befruktning..

    1. onskemamma

      Ja, det kan nok være riktig Julie.
      I tillegg tror jeg en del av det er basert på mangel på kunnskap, både om bruk av donor, adopsjon og det å bli fosterforeldre. For det er jo ikke akkurat noe alle i Norge lærer om på ungdomsskolen – det er et lite felt av særinteresse for noen av oss :o)

  2. Kjære ønskemamma! Jeg får så vondt inni meg når du må forsvare deg sånn jeg opplever at du gjør nå og så tenker jeg på tidligere kommentarer om d å si A og ikke B. Syns det er så unødvendig! Syns at det du trenger er mange oppmuntrende klapp på skulderen og heiarop! Åååååååååå!!!!! som jeg hååååååper at du snart får en huleboer (eller 2….!) i magen som blir der inne til den/ de er klar for verden!!! Varm klem og stå på!!

    1. onskemamma

      Takk for fine ord Janne!
      Akkurat dette synes jeg egentlig det er helt greit å skrive om. For det er så mange som undrer seg, og det kan jeg i grunn forstå. Så da tenkte jeg det var greit å forsøke å formidle hva som faktisk er situasjonen angående adopsjon og det å være forsterforelder som singel i Norge i dag. Min erfarinng er helt klart at mange tror det er mye enklere enn det faktisk er.
      Så akkurat dette får jeg ikke vondt i magen av selv. Som en annen singeprøver skrev til meg i kveld. «Dette tror jeg at jeg må printe ut å ha i veska.» :o)

      For meg er det ganske enkelt sånn at jeg tenker at den eneste jeg virkelig må forsvare et slikt valg overfor er et eventuelt kommende barn. Uavhengig av valg.

      Så dette gir ikke mageonde. Det handler om sak, etikk, vanskelige valg og underlige realiteter. Det er det greit å håndtere. Direkte personangrep, som ikke i det hete tatt handler om sak, det kan gi litt mer vondt i magen. De kommer det noen av, men de kommentarene orker jeg ikke verken bruke tid på å svare på eller publisere. Så direkte, trollete, personagrep sletter jeg bare.

      Jaaaaa, jeg håper også på en huleboer snart altså. Virkelig!

      1. Det med kommentarer om A og B var virkelig ikke vondt ment fra min side hvertfall. Det var bare en kommentar om leseropplevelsen. Når ønskemamma påpekte at hun jo ikke jobber som blogger, så tenkte jeg at nei, det har jeg egentlig ikke tenkt over før. Hun tenker vel ikke på samme måte som en som har blogg som jobb, og sånn sett er vel ikke konstruktiv kritikk om leseropplevelsen så relevant heller. Jeg er en leser som leser fordi jeg synes denne bloggen, historien, refleksjonene og utfallet er spennende, ikke fordi den har relevans for min egen situasjon. Har ikke tenkt over at bloggen ikke i utgangspunktet er for lesere som meg men for lesere som er i samme situasjon selv. Altså at det er informasjonen og ikke narrativet som er bloggens fokus.
        Det var altså ikke meningen å såre noen.

      2. onskemamma

        Null stress Hege. I alke fall for meg.
        De som har blogg som jobb, og de har faktisk mange av de andre som ligger på United Influencers Topp-25-liste, de planlegger jo selvsagt innleggene sine på en helt annen måte. Mange av dem forhånsddskriver mange innlegg, som en historie fra A til G for eksempel. I rett rekkefølge :o)
        Mens jeg mer stikker innom på morgen eller kveld, der det finnes litt ledig tid for tanker mellom full jobb og interesser, og skriver om det som rører seg i hodet akkurat da. Så kan både B og C glippe tror jeg. Skal prøve å skjerpe meg litt på det altså, for når du sier det skjønner jeg at det kan være irriterende, men det kommer sikkert til å glippe igjen i farten.

  3. Ja, interessante spørsmål, altså det at single og likekjønnede par forventes å velge annerledes. Nå er det forøvrig vanskelig å adoptere for heterofile par også. Lang ventetid etter at man har blitt godkjent som adoptivforeldre. Det er ikke sikkert at man får tildelt barn selv om man er godkjent! Fordi det er færre land som adopterer ut av eget land.

    1. onskemamma

      Ja, det er vanskelig å adoptere også for heterofile par Anonym. Og for likekjønnede par, som nå også kan søke om å få adoptere barn.

      1. Da vi på et tidspunkt vurderte å adoptere og startet adopsjonsprosessen, ble det klart at det er flere par som ønsker å adoptere enn det er barn som er egnet for utenlandsadopsjon. Tilbudet er rett og slett høyere enn etterspørselen. Grunnen til det er vel at det er å foretrekke å beholde et barn i det landet og den kulturen det hører hjemme opprinnelig, og de fleste land ønsker å finne løsninger innenfor sine grenser, selvfølgelig helst innenfor familien barnet tilhører hvis det er mulig også. Det ble dermed snudd litt på hodet for meg: Adopsjon er for adoptivforeldre som ønsker seg et barn, ikke for å redde barnet men fordi de ønsker seg barn rett og slett, og det er lange køer for å få det.

      2. onskemamma

        Jeg tror det går begge veier Hege. At par adopterer både fordi de ønsker å leve sammen med barn, og fordi de ønsker å være til hjelp for barn.
        Enig i at det nok kan være best å holde barnet innen egen kulturen hvis barnet kan få hod omsorg der. Samtidig vet bi at dessverre finnes en del barn på barnehjem rundt om i verden som venter og venter på voksne som kan gi dem nok oppmerksomhet, kjærlighet mulighet for trygg og stabil tilknytning etc, mens vordende adoptivforeldre venter amdre steder i verden.

  4. Takk for et fint svar! Jeg registrerer at noen tenker at slike spørsmål krever at du forsvarer dine valg. Jeg håper (og opplever) at du ikke forsvarer – men forklarer. Jeg vil gjerne presisere at jeg forstår godt ønsket om å kunne bære fram biologiske barn hvis dette er en mulighet; uavhengig av sivilstatus og seksuell legning. Det var dette med å få barn ved hjelp av dobbeldonor jeg var nysgjerrig på – og eventuelle likheter og ulikheter rent emosjonelt mellom det å bruke dobbeldonor og det å for eksempel ta i mot et fosterbarn. Jeg forstår at dette selvsagt også handler om hvilke muligheter som finnes rent praktisk for akkurat deg i akkurat din livssituasjon.
    Mitt spørsmål var på ingen måte ment som kritikk av de valgene du gjør. Jeg ønsker deg alt godt – og håper du får det du ønsker deg mest av alt her i verden ❤️!

    1. onskemamma

      Ja, det ble et langt svar til deg Heidi – og til så mange andre. Og for så mange andre enn meg selv tenker jeg.

      Den andre delen av spørsmålet ditt har jeg helt klart noen tanker om også. De kan jeg dele en annen dag. :o)

      Håper det gikk greit for deg å bli brukt som eksempel.
      Og takk for fine ord. ❤️

  5. May-Britt

    Jeg får litt vondt i maven av at noen som, for meg i alle fall, fremstår som overkvalifisert til å ta seg av ett barn, ikke skal få lov å verken adoptere eller være fostermor. Er det ikke skrikende mangel etter fosterhjem da? Er ikke det viktigste at disse sjelene som trenger det, får komme til noen som faktisk kommer til å elske de, være der for de, og heie på de?
    Krysser fingre og tær for mageboer(e) jeg også :) Klem og heiarop i massevis.

    1. onskemamma

      Ja, der er vi to som undrer oss May-Britt.
      Det skrives jo mye om at mangelen er skrikende. Da er den sikkert det, men å komme med på kurs er ikke nødvendigvis lett likevel.

  6. HildeSu

    Fint spørsmål, – og fint svar! :-)
    Jeg signerer førøvrig undringen din omkring alle disse «ekstra-spørsmålene» som altså ikke stilles til heterofile par, som du skriver. En tankevekker…

    Mvh HildeSu

    1. onskemamma

      Takk for det HildeSu.
      Ja, er det ikke underlig….sånn når vi tenker over det….?

  7. Katrine Markhus

    Hei :)
    Er også begynt på denne prosessen, som singel med barneønske, men helt i startgropen. Har fulgt bloggen din en stund, den er så fin og du skriver så godt!
    Dette innlegget beskriver så veldig hva jeg selv tenker. Jeg har i utgangspunktet ikke noe behov for et biologisk barn, hadde jeg kunnet adoptere, hadde jeg helt klart valgt det. På plass nr 2 står å bli fosterhjem. Jeg har ikke mulighet til det heller (vet at jeg ikke ville kvalifisert akkurat nå). Ønsket om et barn blir ikke borte, så velger å forsøke å få et barn på denne måten.
    Jeg tenker at å bli fosterhjem, det kan jeg uansett bli på et senere tidspunkt, og kanskje er jeg da bedre «kvalifisert»? Jeg håper det!
    Takk for at vi lesere får følge reisen din og dele tankene dine. Jeg krysser absolutt alt av fingre og tær for deg!

    1. onskemamma

      Å, så spennende Katrine.
      Å være i startgropen av prosessen er krevende. Husk at vi har flere fine, hemmelige Facebookgrupper for single prøvere.
      Ja, min tanke er også at om jeg er beldig, veldig heldig kan jeg kanskje føde et barn først, og bli noens forstermor senere i livet. ❤️
      Ønsker deg masse lykke til! …og når du blir spurt om hvorfor du ikke bare adopterer kan du jo finne frem dette innlegget. :o)

  8. Jeg har ved flere anledninger vært praktikant ved et barnehjem i Kenya. Og jeg deler din frustrasjon over et system som i så alt for mange tilfeller er mer opptatt av garantier og formaliteter enn barnets beste. Siden jeg bare kjenner til adopsjon fra barnas side, var det virkelig verdifulle synspunkter du deler i dette innlegget. Så tusen takk for et flott svar på et spørsmål jeg selv har lurt på mange ganger. Jeg ønsker deg masse lykke til videre.

    1. onskemamma

      Tusen takk for fine ord Åse.
      Ja, jeg håper det var oppklarende for flere.
      Akkurat dette innlegget må dere gjerne dele – i kunnskapsdelinges tegn.
      Og du, så spennende å lære på et barnehjem i Kenya!
      Ønsker deg en fin dag!

  9. Snart mamma

    Jeg synes du har mange fine refleksjoner om veien du går, Ønskemamma, og synes dette var ett interessant innlegg. Enig med deg og mange andre her, om at det er trist at det skal være så vanskelig å hjelpe barna som trenger hjelp, bare fordi man er 1, og ikke 2.

    I forhold til spørsmålet om adopsjon eller egne barn på eget biologisk materiale er det noe vi som ufrivillig barnløse har blitt stilt spørsmål om også. Som heterofilt par i nærheten av 30-årene finner folk det forgodt å stille spørsmål om reproduksjonsplaner, i de rareste sammenhenger. Det er liksom en allmen-sak når man ønsker å få barn, og det er tydeligvis helt greit å blande seg opp i andres sengehalm… For flere år siden ble jeg overraska over det, men ikke nå lenger. Dessverre. Når man forteller at naturen ikke jobber med oss, og at man må over i IVF, så tror mange at en adopsjonsprosess kan være lettere. For oss er adopsjon «lettere» fordi vi jo er 2, men samtidig undrer jeg meg ofte over at andre mener vi skal gå gjennom den prosessen, som jo er lang og vanskelig også, bare fordi naturen ikke klaffer av seg selv. Velmenende råd og tanker kan frustrere, men ved tid og refleksjon «lærer» man seg hva man svarer.
    Heldigvis funka IVF for oss.

    Vet ikke helt hvor jeg ville med denne lange kommentaren, men tusen takk for at du tar oss med på din reise. Jeg krysser alt jeg har ❤️

    1. onskemamma

      Tusen takk for fine ord Snart mamma, og så fantastisk at IVF fungerte for dere.
      Ja, er det ikke fascinerende med alle kommentarer og spørsmål? Mange er godt ment, de er greie. Noen stammer fra uvitenhet, de er også greie. Andre igjen har rot i fordømmelse, og de har jeg mindre sansen for. Sånn er det.

      Takk for heiarop – jeg trenger dem. ❤️

  10. Camilla

    Takk for fint innlegg. Og bra blogg også. Selv festet jeg meg ved spørsmålet om tankene rundt bruk av dobbeltdonor. Jeg ser du venter litt med å svare på akkurat det. Jeg har lyst til å si noe om at jeg har tenkt mye over hvordan og hvorfor det spørres så mye rundt barn og biologi. Som om det til syvende og sist har noe å si for foreldrerollen? Det er som om vi mennesker er programmert til å tenke at et biologisk barn oppleves som noe ganske annet enn et ikke-biologisk barn. Som om det uansett ikke ville være stor forskjell på å bære frem et barn selv ved hjelp av dobbeltdonasjon eller å adoptere et annet ikke-biologisk barn. Barnet vil jo uansett ikke være ens biologiske barn. Er det det vi tror? Det er flott at Heidi spør på den måten hun gjør. Undrende. Og ærlig. Ærlig om at hun (- og sikkert mange andre også) synes det er vanskelig for henne forstå at det skal oppleves forskjellig å få barn på de to måtene.

    Det er klart det vil oppleves svært annerledes! Og helt likt også! Foreldrerollen og kjærligheten til barnet vokser frem av relasjonen mellom, i dette tilfellet, mor og barn. Det spiller liten eller ingen rolle om barnet er biologisk eller ikke. Å ha ansvar for et så lite menneskes ve og vel, gjør deg til en forelder. Å elske det barnet, og å orke det barnet – det gjør du som forelder. Det kommer av relasjonen. Ikke av biologien. Selv så tror jeg at det å bære frem et barn som kun har blitt til fordi det ble ønsket av en selv – om enn via donorhjelp, vil gi en ganske annen vei til foreldreskapet sammenlignet med å få barn via adopsjon eller fosterhjemstjeneste. Selv om sluttresultatet blir det samme. (her forenkler jeg fosterhjemsrollen kraftig.). Resultatet blir jo uansett en nær relasjon til et ønsket barn.

    Biologi er fint. Og ren ryggmargsrefleks. Og stolthet og sårhet. Og kjekt å ha tilgang til hvis og når det er relevant. Noen ganger hos legen. Noen ganger når avleggeren lurer på hvorfor ørene ser ut som de gjør. Av og til når en tar seg i å undre over hvordan egen biologi spiller inn i barnet/kunne ha spilt inn i et eventuelt barn. Resten er matpakker, skittentøy, rennende nese, små hender som griper etter hendene dine. Eller den skarpeste kniven…! Resten er ansvar, omsorg, ork og kjærlighet.

    Barneønsket. Det er stort. Det er større enn biologi. Og vi kan godt øve oss på å skille det ene fra det andre. Eller legge to og to sammen.

  11. Fostermor

    Amen!

    Jeg er enig med deg i at denne type spørsmål stort sett kommer fra folk som aldri har vært borti ufrivillig barnløshet.

    Jeg er selv fostermor, og opplever meg selv som en «ordentlig mamma», samtidig er det ikke til å komme forbi at det å være fosterforeldre medfører masse ekstra arbeid i form av samvær/møter med tilsynsfører/møter med barnevern . I tillegg vil det alltid være en sjanse (ihvertfall teoretisk) for at barnet skal tilbakeføres.

    Som du skriver er det en rekke krav til adoptivforeldre, både med tanke på økonomi, sivilstatus, bolig, nettverk, helse osv osv. For ikke å snakke om ventetiden.

    Man kan ikke likestille det å få barn gjennom adopsjon eller fosterhjem med det å føde sitt eget barn. Det er prosesser som krever mye, også at man blottstiller seg og sitt liv, slik at bufetat kan vurdere om en er egnet.

    Men jeg er sikker på at gleden man kjenner når barnet omsider er i hus, og kjærlighet til barnet er like stor uansett hvordan barnet kom inn i ens liv.

    Jeg ønsker deg all mulig lykke til! Stor klem

    1. onskemamma

      Ja, det tror jeg absolutt du har rett i fostermor. Både biologiske barn, fosterbarn, adoptivbarn, barn unnfanget ved hjelp av sæddonor eller dobbeltdonor flytter inn i hjertet – og blir der. ❤️
      Sånn tenker i alle fall jeg.

      Med inntak av det er det mange og store forskjeller i utfordringer, på godt og på vondt tenker jeg.

      Takk for fin melding.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *