Ønskemamma

Monthly Archive: "May 2016"

25 results

Ukategorisert

Hos Nahid og Olivares

Published on: May 31, 2016 at: 12:25 pm
12 comments

For det som nå er lenge siden, da Ønskemamma først gikk i gang med denne prosessen, var første skritt en fertilitetsutredning. Den gjorde jeg hos en privat gynekolog i nærheten av der jeg bor. Nahid heter hun, og er en utrolig flott dame, som har dette lekre kontoret.

Nahid kontor Nå har flere år gått, og Ønskemamma står ved et mulig nytt veiskille. Fortsette forsøk med egne egg, eller kanskje gå over til eggdonasjon? Med mange tanker om valgene, og en eggleder eller eggstokk som fortsatt gir noe smerter, bestemte jeg meg for å bestille en ny time hos Dr. Nahid. Fordi hun var fin å prate med, og fordi hun står på utsiden av prosessen. Hun er ikke tilknyttet klinikkene jeg har brukt eller skal bruke.

Hun ringte straks hun fikk mailen, sa hun hadde besøk av en utenlandsk fertilitetslege som skulle holde foredrag ved klinikken deres i helgen, og lurte på om Ønskemamma kunne komme på en lørdagstime. Det kunne jeg. Det viste seg å være Dr.Olivares som var på besøk, en spansk lege. Fra Barcelona. Det er han de eneggede tvillingene Nina og Bente, som mange av dere nok har lest om, var i behandling hos.

Nina og Bente tvillingerDr.Olivares tok seg god tid til å høre gjennom hele Ønskemamam sin etter hvert ganske brokete historie. Han kom med innspill som hørtes kloke og fornuftige ut. Han trodde valget av en av medisinene jeg har fått knalle forsøkene har vært uheldig for meg, og mente det var noen flere blodprøver som burde tas med tanke på de to abortene, sammen med nye infeksjonsprøver.

FurstSå i går var Ønskemamma tilbake på Fürst. Ni prøveglass med blod ble fylt, og så kommer ny venting på resultatene. Noe går det raskt å få svar på mens anet visstnok vil ta lang tid.

Kanskje mer tid enn jeg har. For tida løper. Snart fyller jeg 43 år. Da er det et godt spørsmål hva som er det klokeste neste trekket. Det hadde Dr.Olivares en ganske klar formening om.

Og hva det var – det skal jeg dele med deg litt senere.

 

Share
12 comments
Ønskemammatanker

Meningen

Published on: May 29, 2016 at: 4:55 pm
38 comments

Ønskemamma har valgt åpenhet. Tatt et valg om å skrive om noe av det mest sårbare i livet. Det å strebe etter og streve med å få barn. Noe mange mennesker går gjennom, både par og single. Mange i hemmelighet eller stillhet. Noen i åpenhet. Alle liv er ulike, men i denne prosessen har de fleste noe felles – noe av det samme håpet, den samme tvilen, alle tankene, oppturene og nedturene. Mye av det samme som Ønskemamma opplever for tida.

Å skrive om denne prosessen er å legge hodet på hoggestabben. Og når hodet ligger der vil alltid prøve å hugge det av – forsøke å skade en hvis de kan. Det er en del av det valget om åpenhet bærer med seg. Det har jeg vært klar over fra starten av, og sånn er det.

Ikke alle er enige i valgene jeg tar. Det er på mange måter fint, fordi det er vanskelig tematikk. Det at vi alle tenker på hver vår måte kan gi spennende innspill og refleksjoner. Kommentarer som handler om om sak svarer jeg nesten alltid på.

Så vil det alltid være noen som ikke er opptatte av sak, men person. Som skriver kommentarer som mest er ment som personangrep. Noen av de negative kommentarene som kommer velger jeg å poste. Som kommentaren fra hun som hisser seg opp over den éne iskremen Ønskemamma har spist i 2016, og har skrevet om den (en Royal lakris-is for øvrig) i flere ulike kommentarer – under flere ulike kallenavn. Eller hun som bare vil opplyse om at hun synes jeg er stygg, uten å ha noe mer å komme med. Hun som stadig er provosert over at jeg faktisk kan finne på å besøke den gamle faren min i Hellas. Hun som er voldsomt provosert over at jeg veier det jeg veier. Noen av de negative kommentarene poster jeg, andre sender jeg bare rett i søpla. Hvis det eneste noen holder på med er gjentakende personangrep sender jeg etter hvert bare meldingene fra den personen rett i søpla uten å lese dem. Fordi de ikke tilfører saken noe og jeg ikke orker å bruke av tiden min på dem.

Negative kommentarer, noen av dem uten mål og mening, er en del av valget om åpenhet. Det er nesten uungåelig tror jeg. Det skjer med alle de jeg kjenner som velger åpenhet eller tar plass i det offentlige rom. Det er en del av prosessen, men selvsagt like fullt en tilleggspåkjenning.

Det vil alltid være noen som nærer seg på å forsøke å skade andre. Som forsøker å gjøre seg selv litt større ved å tråkke på menneskene rundt seg. Dette skjer dessverre også daglig mellom barn i mange skolegårder, og mellom voksne på ulike arenaer. For de små menneskene, barna, de lærer av oss som er voksne. Det spiller en rolle hvordan vi oppfører oss.

Mobbing bully bullies

Ønskemamma har så langt valgt å bruke liten tid på dem som er mer ute etter å forsøke å skade meg som person enn å snakke om sak. Det tenker jeg å fortsette med etter dette innlegget. For målet for meg er ikke verken å være pen, tynn eller perfekt. Dette er ingen rosablogg. Ikke noe moteblad. Ei heller et livsstilsmagasin. Ingen fortelling om det perfekte livet. Det er en historie om barnløshet, tanker, tro og tvil. En historie Ønskeamma deler med så mange andre ønskemammaer, om enn på ulike måter.

Meningen for meg er å lære selv (og jeg synes jeg lærer noe nytt nesten hver dag i denne prosessen), at andre også skal kunne lære noe av det jeg finner ut underveis i prosessen, og mest av alt å kanskje kunne gjøre prosessen litt enklere for noen av dem som kommer etter meg. Eller som går side om side med meg. Som skal gjennom fertilitetsutrdedninger, valg av klinikker, prøverørsforsøk, hormoner og  annen medsisinering, kanskje donorvalg og refleksjoner rundt hva en tror er best for et eventuelt kommende barn. Hva selv kan stå for – og stå i. Det er det som er meningen.

For noen dagen siden fikk jeg denne mailen, som jeg har fått lov til å dele anonymt med dere. Den kom etter innlegget “Blodprøvesvar“, som har fått både mange hyggelige og noen lite hyggelige kommentarer. Mailen lyder slik:

Jeg føler sånn med deg Tina! Jeg leser bloggen din hver dag, og i dag ble jeg ekstra lei meg på dine vegne 😞 Jeg unner deg så veldig at ting begynner å gå din vei. Det er litt av et år med sykdom og motgang du har hatt nå.

Mens ting går mot deg, kjemper du fortsatt og baner vei for oss andre som går bak deg i skyggen.

Jeg vil bare minne deg på at vi er så mange som er deg uendelig takknemlig, og som krysser det vi har for at du nå blir frisk, får satt inn eskimoen din, og at eksimoen vokser seg stor og sterk og du får det du drømmer om ❤”

Det var ord jeg satt stor pris på. Takk for den fine påminnelsen. ❤️

Rhodos hjerteFor er dette som er meningen. Dette er grunnen til at jeg skriver. Hvis jeg kan bane vei for noen som kommer etter meg, hvis noen opplever at prosessen blir bare bitte litt enklere av å rusle i skyggen av min åpenhet, er målet nådd. Og for flere er det slik. Det vet jeg, og det er fint.

Så får jeg heller tåle at noen forsøker å kappe av meg hodet i prosessen. Jeg velger helst å bruke lite tid på negative mennesker. Og jeg tenker at for dem som blir veldig provoserte over det jeg skriver, det jeg spiser eller den jeg er – ja, da er det beste å la være å lese denne bloggen. Livet er for kort til å bruke på unødvendig negativitet – livet er bare et blaff nesten. Det gjelder å bruke tid på fine folk og gode relasjoner mens vi er her.

Angry anger sinnaHeldigvis består livet mitt av mer enn denne prøvingen. Ellers tror jeg at jeg hadde blitt gal. Det ser (naturlig nok) for noen av dere ikke ut til at jeg holder på med andre ting, fordi det er jo stort sett er denne deler av livet jeg skriver om. Det er i grunn derfor bloggen heter Ønskemamma.

Enn så lenge fortsetter jeg å skrive, og å fokusere på fine folk. For dem er det heldigvis flest av, både på Ønskemammabloggen og ellers i livet. Så takk til alle dere fine, varme og kloke lesere – både dere som kommenterer her på bloggen og dere sender mail med spørsmål og kloke kommentarer. Dere er verdsatt. Fine små glimt av lys langs en spennende vei som jeg ikke vet hvor ender.

Gatelys streetlights vei roadMen på vei er jeg, og i helgen har veien tatt meg innom ikke bare en, men to gynekologer. Samtidig! Fra hvert sitt land, men hvert sitt språk. There is a first time for everything. Haha! Det var en….annerledes opplevelse, men det var samtidig veldig spennende. De hadde mange spennende tanker og innspill.

Og hva de sa, det skal jeg dele med deg i uka som kommer.

 

 

 

 

 

Share
38 comments
 
Ønskemammatanker

Hva vi sier til barn kan gjøre stor forskjell

Published on: May 28, 2016 at: 4:00 pm
0 comments

Så flink du er! En tegning er tegnet. En skrivelekse utført. Da er det så lett å si akkurat det: “Så flink du er.” Og det både kan og bør vi si til barn noen ganger, men ikke hele tiden.

Så flink du er, så søt du er, så tøff du er…det er karakteristikker som er godt ment, men som det viser seg at også kan “låse” barn, og skremme dem. Få dem til å bli engstelige for å ikke leve opp til karakteristikken. For ikke å være flink nok, søt nok, tøff nok.

På en lørdag ville jeg dele denne studien, som jeg synes er fin.

Forskning barnDen viser at det å snakke om innsats kan være bedre enn å snakke om karakteristikker. At det å si: “så bra du jobbet” nå eller “jeg satt pris på at du ikke ga opp” kan gjøre barn tryggere og mer villige til å prøve seg på nye oppgaver enn karakteristikker som “så flink du er.” Resultatene av studien kan du se her:

Det spiller en rolle hva vi sier til hverandre.

Det gjelder for barn, og det gjelder også for voksne. I morgen skal jeg dele noen ord noen sa (eller rettere sagt skrev) til Ønskemamma som jeg satt stor pris på. De spilte en rolle, også mellom to voksne.

I dag, på en lørdag, skal jeg tilbake til den gynekologen som gjorde den aller første fertilitetstutredningen min. Det er lenge siden nå, men jeg har ikke glemt henne. Jeg likte henne så godt. Opplevde henne som klok, erfaren og veldig direkte. Jeg har bestilt en time for å snakke litt med henne om hva hun, og en gynekolog hun denne helgen har på besøk fra et annet land, tenker om prøvehistorien jeg har så langt og hva de – som står helt på utsiden av prosessen min  – ville tenke at er den beste og klokeste veien videre nå.

 

Share
0 comments
Helse

Hverdagslivets forviklinger

Published on: May 27, 2016 at: 5:55 pm
9 comments

På en torsdag møtte Ønskemamma opp for å ta CT-bilder av lungene etter denne lange Legionellarunden. Går fortsatt på antibiotika, og de siste blodprøvene så ikke så gode ut men formen er absolutt økende.

Til min forbauselse ble jeg tatt inn en kvarter før tiden. Det skjer jo ikke ofte i helsevesenet, men jammen var det mitt navn de ropte. I grunn var jeg alene i ventesone 2 også. Ble enig med han som skulle ta bildene om at det var flaks å komme inn så tidlig.

Med unntak av en bh med spiler hadde Ønskemamma bevisst kledd seg i tøy uten metall, slik at jeg ikke skulle ha noe som kunne gi skygge på bildene, men likevel kunne beholde tøyet på. Unntatt den bh-en altså, men den er jo enkel å lirke av seg. Har vært til noen undersøkelser tidligere i livet, så her stiller vi forberedt.

“Da kan du bare legge deg på benken, du trenger ikke ta av verken klær eller sko.” sa han.

“Jeg må vel kanskje ta av den bh-en jeg har under, for den har spiler?”

“Neida, det trenger du ikke.”

“Jeg trodde metallet kunne forstyrre bildene?”

“Det er bare hvis det skygger over området, men dette går bra. Du kan bare legge deg.”

“Er du sikker? De spilene er av metall, og jeg tror de vil være rett over bildet.”

“Neida, ikke noe problem. Bare legg deg her du.”

Hmmmmm, Ønskemamma klødde seg i hodet men tenkte at jeg er jo ikke noen radiograf heller, og det kan sikkert ha skjedd tekniske nyvinninger siden sist jeg tok CT-bilder. Så jeg la meg lydig ned, men klær, sko og bh med metallspiler.

CT lungerTrommelen satte i gang. Snurret rundt og rundt over øynene mine. Med litt ulike lyder.

“Han stiller inn maskinen”, tenkte Ønskemamma. Det tok litt tid, men jeg skulle jo ingen steder. Så jeg lå der, slappet av og tenkte at det er deilig med CT i forhold til MR – mye mindre klaustrofobisk.

“Sånn, nå er vi ferdige” sa han. Nå kan du komme ned fra benken.

Hva? Ferdige? Det kunne jo umulig stemme. Trommelen hadde jo bare snurret som en karusell over øynene mine, og slettes ikke snurret en eneste runde over brystkassen.

“Du vet at det var bilder av lungene jeg var henvist for?” spurte Ønskemamma.

“Lunger? Lunger….hmmm, le meg se….lunger altså? Da må jeg ha sett på feil pasient. Vi har nettopp tatt bilde av bihulene dine.”

Hahaha! Godt jeg har vært på CT tidligere, og vet at maskinen må være i linje med den kroppsdelen det skal tas bilde av. Ellers kunne jeg risikert å gå hjem, og lungelegen ville om noen dager fått bilder av bare bihuler. Knegg altså!

Så da var det påan igjen – denne gangen uten spile-bh, nettopp fordi den ville kastet skygger over lungebildene. Vi måtte bare le litt begge to. Han beklaget så mye, og opplyste at stråledosen heldigvis er lav. I tillegg kunne han opplyse at han jo ikke var lege, men at han i alle fall trodde bihulene mine så bra ut. For når bildene likevel var tatt kunne han likegodt ta en titt, som han sa. Og at bihulene så bra ut var jo fint, for de har jeg i grunn ikke hatt noe trøbbel med siden i fjor.

Hehe! Sånn kan det gå. Ønsker deg en fin fredagskveld!

 

 

Share
9 comments
 
Helse

Fra hjerte til lunger

Published on: May 26, 2016 at: 5:55 am
3 comments

Tirsdag kveld skrev Ønskemamma om hjerter. Om det å ta vare på hjerter med skrubbsår. Barnehjerter, voksne hjerter, eget hjerte.

Hjerte med plasterPå en torsdagsmorgen er det ikke så mye hjerter, men mer lunger jeg tenker på. For i dag har Ønskemamma time til CT av lungene for å se om det begynner å se bra ut etter denne mildt sagt kjipe Legionellarunden.

Jeg kjenner at jeg får litt vondt i magen av å tenke på det, men krysser fingre for gode resultater. Jeg hoster fortsatt, men mye mindre enn for noen uker siden. Samtidig går jeg fortsatt på antibiotika, og kjenner at jeg er spent på hva som skjer en uke etter at den avsluttes. Det gikk dessverre ikke bra sist.

For å tenke på noe annet leser jeg for tida en del i et nettforum for ungdommer og voksne unnfanget ved hjelp av eggdonor, sæddonor eller såkalt dobbeltdonor – altså både egg og sæddonor. Hva tenker de om egen oppvekst? Hva sliter de med nå? Hva setter de pris på? Hva skulle de ønske foreldrene hadde gjort annerledes? Både privatpersonen og psykologen i meg synes det er veldig interessant lesning. Virkelig!

Sæddonor spem donor spermbank Cryos donorbarnOg for å være et skritt foran i egen prosess har Ønskemamma bedt klinikken i Danmark sende journalen i posten, slik at den kan sendes til det som blir Ønskeamma sin neste klinikk dersom jeg ikke lykkes med blastocysten som ligger i fryseren i Danmark. For den journalen med alle tidligere behandlingsplaner har de etterspurt. Nå får de den snart.

Det er fint å ha følelsen av at noe skjer mens jeg er på ufrivillig vent. For så fort jeg får klarsignal om å fortsette må jeg bevege meg fort fremover. Skritt for skritt, men så fort jeg kan. Da gjelder det å ha planene klare, og de planene – ja, den forsøker jeg å legge nå.

Og hva de blir, ja det skal du få vite ettersom bit for bit i puslespillet forhåpentligvis lander på rett sted. Akkurat nå vet jeg jo ikke helt selv hvordan puslespillbitene ser ut, og er kjempespent på hvordan bildet vil se ut et år frem i tid.

Forhåpentligvis er det et barn på bildet om et år.

Det vet jeg ikke. Men bare om et par-tre uker tror jeg at vi vet mer om hvor veien går.

Share
3 comments
Ønskemammatanker

Å ta vare på et hjerte

Published on: May 24, 2016 at: 6:55 pm
0 comments

Noen av dere har sikkert allerede lest denne nydelige, lille kronikken fra Bergens tidene. Den er skrevet av sosiallærer og forfatter Jan Arild Gundersen, og er vakker og viktig. Så vakker at den fikk en Ønskemammatåre til å trille.

Kronikk

Kronikk

Kronikk hjerte

Resten av kronikken kan du lese her.

Hånd i hånd

Det er akkurat dette som gjør at Ønskemamma på mange måter kunne tenke seg å være fostermor. For å kunne hjelpe til med å ta vare på et barnehjerte det har gått skår av. Eller som har gått i tusen biter. Som kanskje aldri kan lappes helt sammen igjen, men som kan bli til fin mosaikk. Som kan bli til et hjerte, en livshistorie, å leve med.

Så på mange måter kunne jeg godt tenke meg det. På andre måter ikke alene, uten partner. Vi får se hvilken retning livet tar med tiden. Kanskje blir det et egenfødt barn først og et fosterbarn senere? Kanskje bare et egenfødt barn? Kanskje et fosterbarn? Kanskje ingen barn. Det er i alle fall godt med plass i hjertet til flere enn meg selv.

Det er også en del av arbeidshverdagen min, å jobbe med hjerter med skrubbsår eller arr. Da er det voksne hjerter jeg jobber med. Det er spennende, utfordrende og fint. Prøve å finne plaster eller gips til et arrete, sprukket eller knust hjete – eller kanskje en passende nøkkel eller et par vinger til et hjerte som har vært innesperret lenge. Plastre, lappe, gipse eller sette hjerter fri gjennom tanke, ord og blikk.

Hjerte med plasterDenne sosiallæreren fanget dette så fantastisk i ord – og enda mer i handling. Heldige er de som møter ham langs livsveien.

Og på en tirsdagskveld lurer Ønskemamma på hvilke, om noen, barnehjerter hun skal få vandre sammen med deler av veien gjennom resten av livet.

Ta godt vare på hjertene til de rundt deg. Og ditt eget.

Share
0 comments
 
Prøverørsbehandling

Blodprøvesvar

Published on: May 23, 2016 at: 6:00 pm
22 comments

Det er mandag. Grå og våt mandag. Jeg tror våren vasker verden klar for sommeren. Grå mandag. Blå mandag.

For Ønskemamma er det blåmandag. For i dag har blodprøvesvarene kommet. Eller, jeg har ikke fått dem fysisk, men jeg har fått beskjed fra gynekologen om hvordan det står til.

Hvordan gikk det med de prøvene – tror du jeg kan starte igjen med innsett av den frosne blastocysten på den syklusen som straks kommer?” Spurte Ønskemamma og holdt pusten bitte litt.

Infeksjonsprøvene dine henger fortsatt en del igjen” sa han. 

Henger igjen. Henger litt igjen som at det kan gå bra å forsøke nå, eller henger mye igjen slik at jeg fortsatt må vente tenker du?” spurte Ønskemamma mens hun kjente at sommerfuglene i magen stille sluttet å blafre spent med vingene…. men hun håpet fortsatt bitte litt.

Ja, jeg synes du fortsatt må vente. Ta alle de samme blodprøvene på nytt om noen uker, og så håper vi på neste syklus”.

Ønskemamma har vanligvis ikke noe i mot mandager, men i dag….:

Elefant mandag blåmandag

Aaaaaargghh! Svarte banankliss og spraglete slimfluer altså! Det var virkelig ikke planen, eller ønsket. Such is life. Da er det bare å se femover og lage en plan for hvordan formen kan komme seg best mulig disse neste ukene.

Og det, det har jeg allerede noen tanker om….

Share
22 comments
Prøverørsbehandling

Så hvordan starte?

Published on: May 22, 2016 at: 6:00 am
13 comments

Så har det blitt søndag, og en vårhelg tikker mot slutten. På fredag svarte Ønskemamma på del en av et leserspørsmål. Del 2 av samme spørsmålsstilling er: Så hvordan starter man egentlig?

Mine råd ville være:

LES. Før du har bestemt deg helt, les! Les gamle blogginnlegg her hos Ønskemamma, les om andres prosesser, les deg opp på ulike klinikker i ulike land. Les, les, les og lær. Min erfaring er i alle fall at det var veldig mye jeg trengte å lære meg for å kunne ta gode valg.

Ugle bok lese læreSNAKK. Snakk med ulike klinikker i ulike land. Ikke velg den klinikken som er nærmest nødvendigvis, men den som gir deg best inntrykk. De beste svarene, den beste magefølelsen. Det er mange, mange klinikker å velge mellom. Danmark, Finland, Tsjekkia, Spania, Hellas, Russland, Latvia og mere til….det er mange. Mange kanskje ikke så gode, mange veldig gode. Starter du tidlig, og kan gå for enkle inseminasjoner, er ikke klinikkvalg så viktig som det er ved prøverørsbehandling tenker jeg.

I tillegg ville jeg funnet en fin, nær støtteperson å snakke med. En venninne, en søster, en kamerat, en mor….ja, den du vet kan være fin for deg.

GYNEKOLOG. Gå til en god gynekolog og gjør en fertilitetsutredning. Det skal tas blodprøver på ulike syklusdager og gjøres en gynekologisk undersøkelse. Du må ta prøver for både hormoner, eggreserver, HIV og andre eventuelle sykdommer (alle klinikker krever at slike prøver er mindre enn seks måneder gamle ved behandlingsstart.) Klinikkene kan opplyse deg om hvilke prøver som skal tas, men gynekologen vet det nok også. Velg en gynekolog som hjelper single kvinner med et smil.

TENK. Hva slags donor ønsker du for barnet ditt (ikke for deg, for barnet ditt). Åpen identitet etter barnets 18 års alder eller anonym livet ut? En barnet bare skal vite basic ting om, som høyde vekt og farger på hår og øyne, eller en barnet skal vite mye mer om med en såkalt utvidet profil (helsehistorikk, utdanning, personlighet, hobbier, hvorfor han ble donor etc.) Be klinikkene om mulig tilgang til Europeanspermbank (eller kjøpt egen tilgang) og begynn å lese, se og tenke.

Så tenk, men ikke tenk deg i hjel. For det er det lett å gjøre. Hilsen Ønskemamma liksom, som kan ha tendens til å tenke i overkant mye. Når det er sagt så liker jeg takknemlig over å ha fått utdelt en god dose refleksjonevne.

Når du har bestemt deg for at dette er noe du kan stå for og vil gjøre:

FINN EN NETTGRUPPE. Grupper av andre single damer i samme prosess er gull verdt. Virkelig! Ønskemamma har vært medlem i flere. Nå driver jeg en slik nettgruppe med i underkant av 40 erfarne prøvere, og vet om en ny gruppe som finnes på nett. Det lages stort sett minst en ny prøvegruppe hvert år. Gruppene er hemmelige og usynlige, da mange selvsagt ønsker diskresjon rundt at de prøver å bli gravide (som mange par ønsker det når de prøver hjemme), men mailer du meg skal jeg fortelle deg hvor du finner dem.

TE FOR TO? Og bor du i Oslo eller Grenlandsområdet, ja da kan du alltids be Ønskemamma på en kopp te eller vi kan ta en helgeprat for å diskutere temaet under fire øyne også. Jeg har møtt flere lesere ute på café, for en rusletur i parken eller hjemme hos dem, og hatt en fin prat.

Det er mine første tips tror jeg. Så finnes mange, mange flere tips, men dette tror jeg er en god start. Der andre erfarne prøvere, fyll gjerne på i kommentarfeltet. Kanskje tenker andre prøvere helt annerledes enn Ønskemamma. Hva er de viktigste tipsene dere har til dem som vurderer om de snart skal i gang?

Prøverør IVF Ønskemamma ønskebarn donorbarn eggdonorMasse lykke til med alle valgene du har foran deg Anonym, og alle andre i samme situasjon – valgene er mange, og de er spennende!

Share
13 comments
 
Prøverørsbehandling

Svar på et leserspørsmål

Published on: May 20, 2016 at: 6:55 pm
14 comments

Heisann! På en fredag kveld tenkte Ønskemamma å svare på dette leserspørsmålet. Svaret kommer i to deler, litt i dag og litt i helgen. Jeg fikk nettopp en mail fra en av dere, som ser slik ut:

Hei! Ivrig leser av bloggen din, for jeg ser for meg å komme i samme situasjon etterhvert. Jeg ønsker egentlig bare å foreslå ett bloggtema, det er sikkert flere enn meg som lurer; hvor gammel var du når du begynte på denne reisen? Jeg fyller straks 33 år, og har ingen kjæreste i sikte. Har heller ikke hatt noen de siste åra. Så når er det egentlig “på tide” å begynne

Jeg har alltid sett for meg at hvis jeg er singel når jeg er 35 så skal jeg begynne å prøve. Og nå nærmer 35 seg med stormskritt syns jeg! Og også – hvordan tar man første steget i denne prosessen? Takknemlig for alle råd ;) Krysser fingrene for deg Tina, og håper lille ønskebarnet kommer snart!”

Så det var mailen. Tusen takk for lykkeønskningene – koselig! I dag, det første spørsmålet: Når er det på tide å begynne?

Det finnes gode, men samtidig kanskje ikke gode svar på det spørsmålet.

Tiden renner. Tiden løper. Eller tiden kommer. Alt etter som man ser det. Alt jeg vet er at tiden går fort. Fortere og fortere jo eldre vi blir. Julen kommer oftere og oftere synes jeg. Somrene er kortere og kortere.

liv død foreldre barn timeglass uendelighet selvmordHadde jeg levd om igjen, vært den utgaven av meg selv som jeg er nå tidligere enn jeg ble den, hadde jeg begynt tidligere – mye, mye tidligere. Når man skal starte handler om så mange ting. Så har alle sitt liv, sin prosess og må finne sin egen vei. Sin egen rette tid. Derfor finnes ingen gode svar på spørsmålet.

Samtidig gjør det kanskje det. For deg som spør tikker klokka mot 35 år. Ok 33, men snart 35. Da ville jeg sagt det en gynekolog sa til meg da jeg var hos henne for denne utredningen da jeg akkurat var blitt 40 år gammel. Hun sa: “Hvis kvinner ikke har fått barn innen de er 34 år gamle, bør fastlegene ta spørsmålet opp med dem.”

Det er jeg enig i. For meg var det ikke en mulighet å gjøre dette da jeg var 28 eller 34 år, fordi sånn var mitt liv. Hadde jeg levd om igjen, på en annen måte, hadde jeg håpet å få barn i 26-30 års alder. Med en partner. Det ville vært en fin tid i livet for barn.

Skulle jeg begynt med fertilitetsbehandling alene ville rådet mitt være å ikke vente en eneste dag når du nærmer deg 34 år, for det kan ta flere år å få det til og sjansene synker og synker. Hos reproductivefacts.org finner du eksempelvis dette, som er ganske talende:

imageSå mitt råd ville være: start nå om du kan. Ja, faktisk nå i år. Senest neste år.

Ved 33 års alder er sjansen ganske god for å lykkes med enkle inseminasjoner. Venter du til du er 37-38 er sannsynligheten høy for at du må gjennom kostbare og krevende prøverørsbehandlinger. Starter du nå er sjansene gode for å kunne gi barnet søsken om du vil. Senere er sjansen for det ikke lengre god, kanskje fraværende.

Det er Ønskemamma sine tanker, så må du finne din egen vei.

Og hvordan du kan komme i gang, jo det skal jeg svare på i helgen.

 

 

Share
14 comments