Ønskemamma

Monthly Archive: "May 2017"

21 results

Baby-baby

En hilsen fra meieriet

Published on: May 31, 2017 at: 4:30 pm
54 comments

Takk for alle koselige meldinger dere! De er lest og satt pris på selv om du ikke har fått svar. ❤️

Dagene snegler seg raskt av gårde. Ja, for akkurat sånn kjennes det. Det går så sakte, så sakte – og så fort så fort samtidig. Jeg vil at hun skal være liten for alltid. Samtidig som jeg lengter til hun blir litt større, litt sterkere, lærer seg å smile…

Jeg vil ha det neste – samtidig ikke gi slipp på nå. Jeg spiser henne med øynene.

Mye av dagene går med til det helt enkle: Mat inn, mat ut, kjærlighet. I grunn går absolutt hele døgnet med til akkurat det. Mat inn, mat ut (og hun er rågod på mat ut), kjærlighet. Men så er det jo sånn at får man til det er vel mye gjort får vi tro.

Men det var det med å få til det da. Her produseres mye melk, men enn så lenge har jeg fått den mest tungvinne kombinasjonen av mating føler jeg: amming, skjold, pumping og flaske i en slags evig runddans….med ditto sterilisering.

Kun flaske ville på et vis vært enklere, for Prinsessen spiser mye raskere av flaske enn av bryst med de dumme skjoldene som vrenger seg, løsner, faller av…og…ja… Vi banner en del over de skjoldene altså. Samtidig som vi trenger dem, for prinsessen kan ikke ta brystet uten. Fordi skjold gir lavere sugekraft må det pumpes tre ganger per dag, og innimellom må prinsessen få flaske. Den tar hun heldigvis.

Tungvinn kombinasjon, men vi fortsetter med kombinasjonen, for målet er ren fullamming når lille Prinsesse A får større munn og mere sugekraft. Enn så lenge pumper vi med en Medela Harmony vi har leid på Rikshospitalet. Den er helt topp, men stor som et lite monster. Planen er å bytte til en Medela Freestyle vi har bestilt. Da blir vi ikke avhengige av å være koblet til en strømkontakt, for den går både på strøm og batteri.

I går var vi på ammepoliklinikken på Rikshospitalet, hos fantastiske Torill. Dama med de milde øynene, de rolige ordene og de gode grepene. Alle skulle hatt en Torill i det nybakte mammalivet – virkelig.  Hun tror vi kan få til fullamming uten skjold…om tre måneder. Gjesp! Tre måneder med dette kjennes leeenge nå. Men så er jo hun her verdt det da, datteren min. Bare å kunne si de to ordene kan få tårene til å sile.

Se så fint hun satt i Aldoriasjalet sitt på Riksen i går. Smelt!

Inntil de ukene eller månedene har gått får jeg finne meg i å føles det som jeg er et levende fulltidsmeieri. Er i alle fall takknemlig for at det finnes melk. Det er jo slettes ikke gitt. Nå: ny runde med sterilisatoren. Den er jeg glad jeg arvet den!

Fødselshistorien, som  jeg tenkte skulle ha kommet nå, får komme stykkevis og delt når meieriet forhåpentligvis får litt mer ordnede åpningstider :o)

Share
54 comments
Baby-baby

Å holde

Published on: May 28, 2017 at: 6:23 pm
31 comments

Jeg holder din lille, spinkle hånd i min. Hånden med de lange fingrene og de vakre neglene,

Jeg holder ditt myke, sårbare hode i min voksne hånd.

Jeg holder ditt hjerte i mitt. Hele døgnet.

Jeg holder pusten, og tenker at nå kan jeg aldri dø. Jeg må bli 84 år – minst. Se deg bli gift og få barn. Jeg må bli gammel, sånn at jeg kan feire 40-årsdagen din.

For ingen kan holde deg som meg. Ingen kan elske deg som meg. For du har bare én mamma. Det har vi alle. Det gjør dette fantastiske enormt sårbart.

Men hele livet skal jeg holde deg.

Holde av. Holde ut. Holde om.

Jeg lover. ❤️

 

Share
31 comments
 
Baby-baby

Kaosdagene – hånd i hånd

Published on: May 26, 2017 at: 5:41 pm
31 comments

Så er vi hjemme hjemme. Hånd i hånd – sammen for livet. ❤️

Det er mange smil, en zillion barseltårer (minst), det fullendte kaos, en forkjøla frøken som akkurat nå vil spise hver time men med en tett nese som gjør suging utfordrende, en operert mamma med masse melk men med bryster frøkna foreløpig ikke får taket på.

Det er skifting, gulping, pumping, koking av skjold, amming, raping, bæsjing, ny skifting, rugging, spede skrik og søvnløse netter. Det er prøving og feiling – masse feiling. Tidenes raskeste voksenopplæring!

Det er gulp på t-skjorta og bæsj på buksa (bæsjing er en prinsessespesialitet). Livet del 2.0 har startet. Den viktigste i livet er Prinsesse A. Sånn skal det være, disse hellige dagene.

Middagen får vente. Telefoner får vente. Meldinger får vente. Bloggen får vente. Akkurat som det skal være. 👶🏼❤️

For en bitre liten hånd som er helt ny i verden skal slippe å vente.

Men jammen har vi mye å fortelle – etter hvert.

Share
31 comments
Baby-baby

Versjon 1.0 og 2.0

Published on: May 24, 2017 at: 6:15 am
32 comments

Så er hun her. Det er som å trykke restart. Alt er nytt, fint, utfordrende og fullt av tårer.

Baby versjon 1.0 kommer helt uten bruksanvisning viser det seg. Hva jeg skulle gjort uten de utrolig fine, varme folka på barsel på Rikshospitalet aner jeg ikke.

Baby versjon 1.0 har ankommet og livet versjon 2.0 har startet. Et døgn etter keisersnittet så den mest idylliske delen av livet slik ut….

…og den delen er jammen verdt den mindre glamorøse delen av barseltilværelsen.

Share
32 comments
 
Baby-baby

En keiserlig prinsesse er født!

Published on: May 21, 2017 at: 2:00 pm
188 comments

Ja, du hadde rett. DET betydde faktisk gårsdagens innlegg.

Nå er hun her, min lille prinsesse! Dette etterlengtede, vakre menneskebarnet. Hun som er helt ny i verden, men samtidig har et blikk som om hun har levd i hundrevis av år.

Det er ikke til å fatte!

Hun kom til verden på keiserlig vis, med ti fingre og ti tær.

Ønskemamma er på rom E2.3059 på Rikshospitalets barselavdeling – nyoperert, smertepreget, sliten, energisk, overveldet, lykkelig, livredd, rørt, vannvittig glad, tårevåt, takknemlig….ja….alt på en gang. Og mere til.

Mer om alt senere. Nå skal vi bare bli kjent, Prinsesse A og jeg. I stillhet skal vi sammen ha disse neste, hellige dagene. Nå skal jeg langsomt vise henne verden, mens hun lærer meg hva det er å være mamma. Som bare hun kan.

For nå er Ønskemamma….mamma. For resten av livet.

Til døden skiller. Tårene strømmer.

Det var alt for i dag, og kanskje for de neste dagene også, men jeg lover at resten av historien kommer. Etter hvert.

Det kommer etter at jeg forhåpentligvis har kom meg meg litt til hektene etter denne operasjonen (som slettes ikke er noen spøk) og har øyne for noe annet enn min vakre, lille prinsesse.

Hvis jeg noen gang får øyne for noe annet.

Drikk et glass champagne for oss så lenge! Nei vent, to glass – minst!

Share
188 comments
Graviditet

38 uker: Et vakkert ordtak

Published on: May 20, 2017 at: 8:10 am
19 comments

38+0. I dag ville jeg bare dele et vakkert ordtak. Mange av dere har hørt dette ordtaket tidligere. Selv hørte jeg det første gang da ei jeg kjenner skulle bli mor til lille Alva for over to år siden. Jeg synes det er så utrolig fint, så i dag vil jeg dele det med deg.

The woman existed, but the mother – never.

Så sant, så sant. Er det ikke vakkert?

….og hvorfor dette ordtaket akkurat i dag tror du? More to come…

Share
19 comments
 
Graviditet

Romeo er ikke overbevist

Published on: May 19, 2017 at: 2:20 pm
12 comments

Det har blitt fredag. 37 + 6 i dag. Romeo er allerede forhåndssjalu. Litt snurt faktisk, over at han snart må dele oppmerksomheten med lillesøstra si. Enda mer snurt ble han av å måtte teste enda en underlig ting for den kommende bylten. Selv ville han nemlig gjerne teste denne:

Men så ble det ikke vogn han fikk teste, men vår nyinnkjøpte Ergobaby swaddler. Nok et Finn-kupp. Nuvel, kupp og kupp sier Romeo:

Ikke vet jeg om prinsessen vil like svøping eller ikke. Noen spedbarn elsker det vel, mens andre misliker det. Verdt et forsøk tenker Ønskemamma, for det ligner jo på sånn de har det inni magehuset. Kanskje liker hun det.

Roemo derimot….

Ønskemamma ønsker deg en fin fredagskveld. Romeo gidder ikke ønske noen noe som helst før han slipper fri sier han. Så jeg får vel kanskje vurdere det  :o)

Share
12 comments
Baby-baby

Den usynlige toåringen

Published on: May 18, 2017 at: 6:05 am
9 comments

Håper du hadd en fin 17.maifeiring i går. Her valgte jeg ganske enkelt å løse skoutfordringen ved å ikke ta på sko i det hele tatt. Hehe!

Holdt meg hjemme, med beina høyt, barnetogene på tv, skravling på telefonen, reker, aioli, jordbær med økologisk lakrissukker og alkoholfrie bobler. Ikke så verst det heller, selv om det hadde vært hyggelig å ta turen ut. Neste år. Neste år skal vi definitivt ut! Romeo synes det var stas med selskap hjemme.

Prinsesse A kan ankomme når som helst. Virkelig når som helst nå. Dermed var det et forunderlig sammentreff i tid da denne mailen fra babyverden kom nå. For Ønskemamma har fortsatt ikke slått av mailoppdateringene etter den første av disse tre graviditetene.

To år ville det første barnet fylt nå, omtrent samtidig som Prinsesse A gjør seg klar til å innta verden. Hadde jeg hatt en toåring ville Prinsesse A aldri blitt. Det er en underlig tanke. Ikke trist lengre heldigvis. Jeg tenker sjelden på det nå, men når det dukker opp nyhetsbrev tenker jeg litt på hvordan det hadde vært hvis jeg lyktes den første gangen. Hvem hadde kommet til verden da, og hvordan ville livet vært de siste årene? Hva ville jeg lært og hva ville jeg gått glipp av?

Det ble aldri noe menneske den gangen – selv om det så slik ut i ti fine uker. Sånn er livets tilfeldige spill, for oss alle. Vi tenker bare sjelden på det.

Hadde ikke de som skapte oss vært akkurat der de var akkurat når de var det, nei – da hadde kanskje ikke vi vi heller vært her.

Ved unnfangelse en måned før eller etter, eller kanskje bare en time før eller etter hadde trolig en annen celle vunnet kappløpet om å bli et menneske. Så hadde vi aldri blitt. En spennende og forunderlig tanke, synes Ønskemamma.

Tenk at vi fikk sjansen, blant millioner av celler. Sjansen til et liv.

Et liv! Det er så vannvittig stort at det er ubegripelig. Enda klager vi på været, eller irriterer oss over kassakøen på butikken. Jeg også.

Sjansen til et liv håper jeg Prinsesse A blir glad for en vakker dag.

En som ikke er så glad er Romeo. Han har nemlig vært ute på nytt testoppdrag, og for første gang henger han litt med geipen. Mer om det i morgen.

God torsdag så lenge!

Share
9 comments
 
Ønskemammatanker

Gratulerer med dagen!

Published on: May 17, 2017 at: 6:10 am
4 comments

Hipp hurra for 17.mai, og gratulerer med dagen til alle dere fine lesere. I år har ikke Ønskemamma et eneste pynteantrekk som passer, og ikke vil jeg kjøpe det så nærme termin heller. Så i dag blir det en ganske upyntet 17.maifeiring. Får ta på 17.maisløyfa og regne den som antrekk :o)

Det får bare være. Vi har fred, frihet og røde jordbær. Det er mer enn nok.

Nystelte undersåtter har jeg også. Gårsdagens luksus. Er heldig å ha en kjempegod fotterapeut bare minutters kjøring hjemmefra. Der er jeg stort sett ikke noe særlig mer enn én gang i året, og det ble i går.

Det beste jeg har gjort på lenge, for nå er det ikke så enkelt å rekke ned selv. Med hovne føtter var stell og massasje vel verdt pengene må jeg si, selv om det fortsatt bare er et eneste par sko som passer. Men neste 17.mai har jeg forhåpentligvis både kjole og sko som passer og ei lita, bunadskledd prinsesse på armen også. For en utrolig koselig tanke!

Det gjør at dagens nasjonaldag føles lysere og lettere enn de forrige, selv om sola uteblir. Her på Bekkestua regner det en tidlig 17.maimorgen. Håper det roer seg før barnetoget, så de minste slipper å bli våte og kalde.

Ønsker deg en finfin nasjonaldag, hvor du enn er.

Share
4 comments
Graviditet

Det vanskelige ansvaret

Published on: May 15, 2017 at: 7:30 pm
36 comments

Å ha ansvaret for barn er….ja…ganske enkelt et veldig stort ansvar. Sånn vil det bli resten av livet. Når Prinsesse A blir født vil jeg bekymre meg for om hun puster, for om hun er for varm, for kald, har for lite eller for mye klær på seg, om hun er sulten, har vondt i magen, har sovet for kort, for lenge, for om hun er syk….ja, det blir ganske enkelt mer enn nok å bekymre seg for. Gjennom mange år. Kanskje gjennom alle år.

Sånn tror jeg det er for de fleste foreldre. Det gruer jeg meg litt til, men det er jo bare del av ansvaret. Bekymringene er del av valget alle foreldre tar når de velger å få barn – bekymringer og gleder går hånd i hånd.

Samtidig gleder jeg meg veldig til jeg faktisk kan ta vare på prinsessen på utsiden av magehuset, for å ta vare på henne på innsiden – ja, det opplever jeg som skikkelig utfordrende. Som jeg skrev i lørdagens innlegg har den siste uken vært vanskelig. Det har vært usikkerhet, redsel, tårer og glede. Og flere ekstra kontroller.

Etter å ha hatt halvannen uke der jeg endelig både har kunnet kjenne og se prinsessen tydelig i og utenpå magehuset hver dag ble det stille. Alt for stille. Det var onsdag – eller egentlig var det sånn fra tirsdag kveld, men onsdag morgen var jeg svett av skrekk. Vi hadde time på Rikshospitalet på torsdag, men etter å prøvd alle triks i boka uten å kjenne snev av liv på mange, lange timer (drikke kaldt, drikke varmt, spise søtt, hoppe, ligge på siden +++) turte jeg til slutt ikke vente lengre. Så da tok jeg bilen og putret av gårde til sykehuset i 10-tida. Uten å ta med noe annet enn “Helsekort for gravide” i sin lilla plastmappe.

På Riksen er det fine folk. De tok det på alvor. En nydelig lege gjorde straks en ultralyd. Hun fant heldigvis puls og fin blodstrøm i navlestrengen. Men bevegelser…det var det lite av. “Vi venter på de spontane bevegelsene. Jeg er alltid optimist”, sa legen under ultralyden. Mange ganger. Men fant ikke noe annet enn små pustebevegelser.

Så ble vi sendt videre til CTG. Prinsessens puls var høy, som min var det, men hun beveget seg lite. “Du skjønner at vi ser det samme” sa lege blid, “hun beveger seg ikke mye nå.” De ga meg derfor saft, en banan og saft igjen – uten særlig respons. Blodtrykket mitt ble målt til å være alt for høyt. Fire ganger. 170/105. Sølvglitter danset foran øynene. Skrekk!

Så ble vi lagt inn for observasjon. “Skulle det bli nødvendig er hun ute på minutter”, sa de.

Ønskemamma var alene. De to venninnene mine som etter planen skal være med på fødselen bor langt unna. En på Hamar og en i Tønsberg. Det tar mer enn minutter å komme seg derfra til Riksen. Bagen, som ikke var ferdig pakket heller, sto hjemme. Der lå mobilladeren også. Heldigvis kastet snille Linda seg rundt, og kom heseblesende til sykehuset. Med en klem og mobillader. Det er jeg så takknemlig for. Det finnes dager da det virkelig er drittalt å være singel.

Blodtrrykket ble etter hvert målt til normalt. Sølvglitteret ble borte. Blodprøver med tanke på svangerskapsforgiftning ble tatt, og så fine ut. Det ble tatt en ny CTG, som så litt bedre ut. Noen timer senere enda en ny CTG, som var kjempefin. Pjuh! Bildet over er fra en av de to siste målingene. Da var prinsessen aktiv, og pulsen hennes var lavere. Som jeg kjenner henne var hun endelig da. Lettelse. Fikk en veldig fin og lang samtale med en annen hyggelig lege (det hadde jo vært vaktskifte innen vi kom så langt), og fikk dra hjem sånn rundt kl 18 på kvelden, med avtale om nye kontroller dagene etterpå.

Så ble det ny kontroll både torsdag og fredag. Og i dag. Det vet de av dere som følger Ønskemamma på Instagram. Heldigvis så det fint ut, og lege blid mener nå at alt skal være bra i magehuset.

Skrekk altså! Så nærme målet. Samtidig så uendelig langt unna,

Ønskemamma lurer på hva som skjedde da det ble så stille så stille. Lurer på om prinsessen ikke er frisk – om hun ikke har det bra. Om hun er påvirket av alle medisinene jeg brukte under alle månedene med lungebetennelse. Den store skrekken er at noe skal skje med henne nå – før hun er her ute i verden.

Jeg opplever det som veldig vanskelig å passe på henne akkurat nå. Eller…på dager der jeg kjenner liv er det ikke vanskelig. Som på trikken i dag. Da tok hun seg en godt synlig dans, som nesten fikk meg til å le høyt. Da er det jo enkelt. Når det plutselig blir helt, helt stille over mange, mange timer derimot. Da er det vanskelig. For så mange timer som det gikk nå skal det ikke gå sier Rikshospitalet. Da skal jeg kontakte dem.

Vanskene med å passe på henne kommer jeg nok til å kjenne på etter fødselen også, men når jeg lurer på om hun puster midt på natten etter fødsel kan jeg slå på lyset, ta på henne, holde henne, sjekke. Nå er jeg avhengig av å reise til sykehuset, få andre til å sjekke for oss – og så stole på at de tar de riktige beslutningene.

De riktige beslutningen for barnet mitt.

Det synes jeg er vanskelig. Ikke fordi jeg ikke stoler på legene og jordmødrene på Rikshospitalet. Det gjør jeg. De er de beste folka. Men bare jeg er prinsessens mamma. Bare jeg kjenner hvordan hun oppfører seg der inne. Det de andre ser er flyktige øyeblikksbilder. De må basere seg på dem. Men jeg har fulltidsansvaret for henne.

Det har vært en utfordrende uke. Virkelig. Angst, tårer og lettelsens smil i en salig blanding. Håper uka vi har begynt på i dag blir bedre – helst med mye magehusdans.

Nå teller jeg ned til hun er her. Så får jeg heller sitter våken og se på henne en hel natt i juni hvis jeg lurer på om hun er ok. Det må være bedre enn å ligge og kjenne etter bevegelser fra magehuset som ikke kommer. Håper jeg.

Share
36 comments