Ønskemamma
Graviditet

Forventningen om de doble følelsene

Published on: May 14, 2017 at: 9:55 am
80 comments

Det nærmer seg prinsessens ankomst. Med stormskritt. Hun jeg har ventet på i det som føles som et helt liv. Det har jeg jo ikke, men i mange år har jeg ventet. Og det har jammen flere av dere også.

Snart titter hun ut av magehuset, og så ER hun her. Det er ubegripelig.

Jeg vet ikke hvordan det blir, men forventer et følelseskaos.

Jeg forventer på et vis at andre skal tenke at jeg umiddelbart blir lykkelig når hun endelig er her – at jeg øyeblikkelig får mammafølelsen. Selv forventer jeg å bli overveldet, glad, livredd og takknemlig og full av tårer dersom hun kommer trygt til verden.

Jeg forventer å bli ekstremt takknemlig for henne – og samtidig veldig trist over at hun ikke blir født inn i en kjernefamilie. Jeg forventer å kjenne stolthet over å ha gitt henne livet – og skyldfølelse over at jeg kanskje ikke vil gi henne det livet hun hadde fortjent.

Jeg forventer å glede meg til mammalivet starter hjemme – og være livredd for å ikke takle det. Jeg forventer å føle stor omsorg for henne – og samtidig kanskje samtidig kjenne på en følelse av å være totalt fremmed. For sannheten er jo at vi slettes ikke kjenner hverandre. Vi må vokse sammen, dag for dag.

Jeg forventer ikke at morsfølelsen skal komme svevende som på en rosa sky i det sekundet jeg ser henne. Jeg forventer å måtte jobbe meg inn i den – å måtte tåle å vente på den.

Jeg forventer å kjenne på sterk tosomhet – og kanskje minst like sterk ensomhet.

Jeg forventer mest av alt et slags følelsesmessig kaos…og vet at jeg har ingen idé om hva jeg egentlig kan forvente.

Men jeg velger å på stole på at prinsessen selv viser vei i ukjent landskap. At vi skal finne en vei – sammen.

Hvordan var dine første uker med barn?

Share

Comments (80)

  1. De første ukene var enkle :-)
    Jeg hadde ikke mammafølelse før etter rundt 2 måneder, men det var veldig koselig å se og oppleve dette lille mennesket jeg hadde skapt før mammafølelsen kom også. Utfordringen kom sammen med kolikken da han var 3 måneder. Håper du slipper det ❤

    1. onskemamma

      Det er en fin tanke – at det kan være fint å være sammen med et lite menneske man enda ikke har mammafølelse for. Kolikk får vi bare krysse fingre for å slippe, men det blir vel som det blir :o)

  2. De første ukene mine var bare følelseskaos, dårlig med søvn, og gjenerelt “uforberedt” på hva man plutselig fikk i det sekundet lille kom i armene. Og ikke minst den ubeskrivelige kjærligheten som er uendelig! og tenker at ingen opplever det likt men jeg tror alle kan føle på en ekstremt stolthet og lettelse etter en fødsel enten vaginalt eller ks, og det tror jeg man ikke kan sammenlikne med noe annet?!:-S jeg har aldri opplevd de følelsene som møtte meg da hvertfall:-)❤️ Gleder meg utrolig mye på dine vegene!<3

    1. onskemamma

      Ja, det blir spennende Hanne – kjempespennende!
      Jeg har alltid tenkt at det jeg kaller 4.trimester ikke er den aller største opplevelsen. Vi får se hvordan det blir når det faktisk starter.

  3. Mine første uker var et kaos uten like. Jeg var lykkelig og veldig ulykkelig. Jeg et også alene men det har aldri gått noe inn på meg. Jeg turte aldri være alene, så mamma måtte bo hos meg. Jeg fikk ikke til å sove på 5 døgn pga adrenalin. Det gjorde vondt verre med psyken. De tre første månedene var et rent følelsehelvete egentlig. Jeg elsker forutsigbarhet, men det er inteteksisterende de tre første månedene. Etter tre måneder ble alt bedre. Mitt beste tips, ikke forvent noen ting :)

    1. onskemamma

      Hehe! Ja, da passer forventingene ine om at jeg ikke vet hva jeg kan forvente ganske godt Ingrid. Jeg har alltid tenkt at det jeg kaller 4.trimester ikke er noen særlig staselig periode i mammalivet. Midt i usikkerheten, og før mini kan smile og kommunisere med annet enn gråt. Det får bli som det blir – men spennende, det blir det!

  4. Hei Tina☺️
    Så fantastisk å lese at du ikke setter den situasjonen om å få barn i det drømmende og lyserosa lyset hvor vi skal sveve på en sky fra dag en…for slik var det ikke for meg
    Fra dag en som jeg ble gravid hadde jeg problemer med kroppen og det var egentlig ikke idyllisk en eneste dag…slik det nå sto i disse mamma bøkene jeg hadde kjøpt inn
    Og da jenta vår ble født kom hun til verden med hastekeisersnitt og med fult skrik som ikke gikk over før etter 3,5 måned…så denne morsfølelsen kjente jeg ikke noe til dessverre og ble jo egentlig ganske så deprimert av hele situasjonen
    Og når man skulle møte opp på barselgruppe kom jo mange overidyliske historier om hverdagene til noen av mammaene som gjorde det tøft å kunne snakke om min situasjon…!!
    Når man utvikler et hat til sitt nyfødte barn kjenner man jo på skyldfølelsen bare av å tenke tanken,til og med å skrive dette nå 11-år etter føles vondt men det var min realitet…og jeg ønsker å være ærlig slik at dette temaet ikke skal bli så tabubelagt som det er.
    For å gjøre en historie kort så har jeg blitt fylt opp av morskjærlighet til min fantastiske datter og jeg kan tenke tilbake på alle årene som noe lærerikt jeg måtte igjennom,men det har vært en kamp hver dag

    Når det er sagt så er du nå på en spennende reise hvor dere to skal skape et liv sammen og historien skal dere skrive sammenNoe som blir en helt unik reise for dere begge
    Og det som er så flott er at ingen historier er like men vi er fortsatt like unike…for et fantastisk utgangspunkt spør du meg

    Lykke til Tina

    Mvh
    Cecilie

    1. onskemamma

      Takk for ærligheten Cecilie. Jeg tenker at det der er realiteten for mange – og at det også kan bli det for meg. Denne graviditeten har vært veldig langt fra å løpe smilende i blomstereng med vekker blondekjole over en liten struttemage…for å si det sånn. Jeg er evig takknemlig for å ha blitt gravid (hele tre ganger), men fine – nei, det har disse månedene ikke vært.

      Jeg har ganske enkelt allerede sagt fra til jordmor og helsesøster på min lokale helsestasjon at det jo kan være sånn at jeg blir deprimert etter fødsel. For det vet man jo ikke. Det eneste jeg vet er at det blir mye å stå i alene, og at det vil komme helt an på om både prinsessen og jeg er friske etter fødsel hvordan det vil gå. Det ønsker jeg at vi skal ha en åpen dialog om. De folka på helsestasjonen er utrolig fine, så det tar de på alvor – og sier at skulle det skje, ja da er de der.

      Har du lest denne som nylig kom forresten?
      https://www.fhi.no/nyheter/2017/depresjon-hos-mor/
      Kanskje kan den ta bort litt av skyldfølelsen som fortsatt er en liten del av deg. Og du – takk for gode ord!

      Spent på de neste ukene – veldig spent!

  5. Det går seg til, men det er jo godt å være forberedt på at man faktisk ikke vet hva man kommer til å føle. Noen snakket til meg om disse berømte barselstårene som jeg garantert kom til å grine. Hvorfor skal jeg grine, tenkte jeg. Men herregud som jeg grein, hehe. For alt og ingenting. Det går opp, og det går ned. Men som du sier så vet man jo ikke hvordan følelsene blir. Men premien er en nydelig tulle :)

    1. onskemamma

      Ja, det blir kjempespennende hvordan det blir Line – med både barselstårer og alt annet.

  6. “Hva har jeg gjort!!? Var dette så lurt da???!! Savner mitt gamle liv!” Følelsen av anger; hvor jeg savnet mitt gamle liv kunne skylle innover meg og de første dagene hjemme var kaos med dype daler og høye tinder! MEN jeg var heldigvis forberedt og turte å både kjenne på og sette ord på stormen av følelser, noe som hjalp veldig. I tillegg har mine fire vært av den bedagelige typen da, det skal dog sies at de første 8 ukene ble tilbragt med baby på brystet; godt og trygt for både mor og barn. Jeg tror du stiller godt forberedt og da er grunnlaget det beste!!

    1. onskemamma

      Å, så deilig at en bruker ordet anger Grethe. Det tror jeg flere nybakte foreldre enn dem som sier ordet høyt hører på. Jeg har snakket med flere nybakte mødre om det, og det er gjerne noe som ligger langt inne å si høyt om man skulle føle det sånn. Det går jo helst over, men livet blir jo snudd på hodet fra et minutt til et annet. Det er ikke nødvendigvis noen dans på roser. Glad jeg i det minste er gammel nok til å vite akkurat det – selv om jeg ikke kan forutse hvordan de neste månedene skal bli.

  7. De første ukene var et følelsesmessig kaos. Jeg var overlykkelig og lei meg. Verdensmester og livredd. Gruet meg til nettene og gledet meg til dagene. Jeg var sår og sliten og hormonell og samtidig Queen of fucking everything Jeg hadde verdens fineste baby, og jeg hadde lyst til å gå ut på verandaen og rope til hele verden, han her har JEG født! I stedet satt jeg inne mens svette og tårer og melk rant, og var engstelig for om jeg klarte å mestre mamma rollen og det enorme ansvaret. Etter de første kaotiske ukene roet det seg, og ting falt på plass. I dag er han 14, og det ser ut til å ha gått aldeles strålende Som jeg vet at det kommer til å gjøre med deg og prinsessa

    1. onskemamma

      For en deilig, deilig kommentar Beate.
      En fantastisk god beskrivelse av doble følelser. Takk!
      Måtte jeg få noen øyeblikk der jeg føler meg som Queen of fucking everything.
      ….og tenk at du allerede har en 14-åring.

  8. Så bra at du tenker på den måten!
    Første tiden med datteren min, ble det mye tårer. Hadde aldri hørt om barselstårer, så følte meg helt fortapt den uka på sykehuset. Morsfølelsen kom ikke før etter en måned, da bare hun og jeg satt hjemme.. en sein kveld, i romjula.. eller nyttår. Husker juletreet i bakgrunnen.. og den lille “gamle mannen” i armene (hun var et lite rynkete potetmenneske) og tilfredsheten. Men den første tida er tøff… det blir heldigvis bedre!

    1. onskemamma

      Ja, glad jeg er forberedt…på å være uforberedt Linn. Altså er jeg cirka akkurat like uforberedt som det du var – for jeg tenker at dette, det er det umulig å forberede seg på. Det jeg vet er at jeg i tankene ikke gleder meg veldig til det jeg kaller 4.trimester, tida da alt i morsrollen er ukjent, prinsessen og jeg ikke kjenner hverandre og hun har veldig begrensede muligheter for kommunikasjon. Er takknemlig for at de første månedene faller i en lys årstid. Regner med at vi ikke kommer oss alt for mye ut i starten, men balkongen…det er forhåpentligvis en overkommelig strekning :o)
      Takk for ærligheten!

  9. Det kan bli et følelsesmessig kaos ja, men det kan også bli lykkerus på rosa skyer. Barseltårene tror jeg kommer uansett, men de går jo fort over.. Her har jeg opplevd lykkerus med to av barna, og det jeg i ettertid vil kalle fødselsdepresjon med nr.2 (kolikkbarn som sov maks 15 minutter sammenhengende gjennom hele døgnet). Det var tøft og vanskelig! Men så gikk det over det også. Melkespreng og feber, og uforutsigbare netter var tøft med alle. Husker jeg grudde meg til nettene.. Hadde jo så lyst å sove da, men så var dagene lyse og de ble fylt med deilig babyinnhold, barselgrupper, turer, baking og baby på brystet. Det gjelder å sette pris på noe av kaoset. Samtidig husker jeg alle som måtte mase om å nyte tiden, “da den går så fort”.. Sant nok, men det ER vanskelig å nyte ekstrem trøtthet og kolikkbaby. Så da gjelder det kanskje å tenke at det blir bedre tider, for det gjør det jo dersom man får kolikkbaby. Jeg tror du er ganske godt forberedt på tiden du skal inn i, og tenker at den blir ganske fantastisk. Fingers krossed for dere!

    1. onskemamma

      Takk for fine ord Anett!
      Jeg tenker også at mye vil avhenge av hvordan prinsessen faktisk er – og om jeg selv kommer meg helskinnet gjennom fødselen. For det er annerledes å få et barn som stort sett spiser og sover, kontra et som hyler store deler av døgnet. En venninne av meg fikk en sønn som var heeelt utrøstelig, og det var kjempeslitsomt. Da angret hun på at hun fikk barn. Det husker jeg godt. Nå har han vokst seg stor, blid og fri for mageplager – og de koser seg masse. Jeg er spent på hvordan det blir. Barselstårene…de synes jeg jammen allerede har begynt. Lettrørt er jeg i alle fall om dagen :o)

  10. Nybakt mamma

    Min datter er nå en uke gammel og hun er så herlig ❤ de ser himla rare ut med en gang de kommer ut men blir jo bare finere og finere merker at det meste kommer automatisk av stell og det baby trenger og man får veldig god oppfølging av sykehuset om det er noe. Det er veldig slitsomt med nyfødt da de skal ha mat hver 2-3 time og hun her sover typisk bedre på dagen en natten så om natten tar det fort et par timer før hun sover igjen. Men det er jo så vært det når man ser på den lille skatten sin ❤ lykke til!

    1. onskemamma

      Aaaaaw, bare en liten uke – tenk det! Og ja, de ser oftest ganske underlige ut i det de kommer ut disse små. På mine egne babybilder synes jeg fortsatt at jeg ser veldig rar ut de første 1-2 ukene, men så begynner jeg å ligne på meg selv.
      Deilig med god oppfølging fra sykehuset. Jeg er så langt utrolig imponert over gravideomsorgen i Norge – blir spennende å se hvordan barseloppholdet oppleves. Kos deg med den nyankomne prinsessen!

  11. Elisabeth

    Mine første uker med lille var overveldende og vanskelige, jeg spiste og sov dårlig i tillegg til og være overveldet av dette lille mennesket som nå var mitt ansvar. Morsfølelsen kom med tiden, men jeg tok ansvaret og oppgavene fra første stund- der slo instinktene inn!

    1. onskemamma

      Ja, sånn tror jeg mange har det i starten. Man tar ansvaret, men kaoset råder og gleden lar vente på seg.

  12. Usikker på om jeg tør skrive noe nå. Vil jo ikke skremme deg sånn rett før fødsel… Men nå sitter jeg her og er superlykkelig med mine flotte barn nå. Min mann fikk farsfølelsen allerede da vi så den positive graviditetstesten. Jeg fikk ikke noen morsfølelse da. Ikke da poden ble født heller. Fødselen ble dramatisk og barnet fikk skader han enda har senvirkninger av enda (5 år etter). Jeg hadde omsorg for han. Jeg var sterk knyttet til barnet. Jeg ville ofret mitt eget liv for han. Jeg hadde kjærlighet i massevis. Men ingen morsfølelse. Lillebror kom til verden halvannet år etterpå, men fortsatt ingen morsfølelse. Først når barna selv begynte å kalle meg “mamma” kom morsfølelsen. JEG var deres mamma. For min del tror jeg dette kom fordi jeg en del år tidligere fikk beskjed om at jeg sannsynligvis ikke kan få egne barn pga sykdom. Vi fikk i tillegg en “tøff start” på foreldrerollen. Men nå… nå er jeg supermamma. Løvemamma. Kosemamma. Lekemamma. Fotballmamma. Trøstemamma. Veileder. Mentor. Og bare mamma.

    1. onskemamma

      Sånn er det flere enn deg som har et Tove. Det er ikke så lenge siden det var en artikkel om en mor som hadde det slik – jeg tror kanskje det var i Aftenposten. Bare at for henne gikk det dessverre ikke over.
      Jeg jobber til psykolog som daglig – jeg lar meg sjelden skremme av andres følelser. Heldigvis. Men når følelsene rammer oss selv er vi alle like – uavhengig av profesjon. Spent på de neste ukene og månedene. Bare livet vil vise hvordan det blir. Alvorlige fødselsskader på prinsessen er (og har lenge vært) en frykt. Det skjer jo dessverre, selv om det ikke er normen. Må bare krysse fingre for det aller beste. Takk for ærligheten!

  13. Jeg forventet at det skulle bli veldig tøft de første månedene, men så ble det faktisk veldig fint. Morskjærligheten kom umiddelbart for meg, bare for å dele en gladhistorie også :) Når amminga var i gang og vi var i gjennom den overraskende skarpe smerten det var å amme den aller første tiden, ble det å være matemaskin store deler av døgnet en fin opplevelse. Nå sov gutten min mye og var lett å roe, noe jeg ikke hadde forventet, selvsagt har jo det alt å si. Jeg tenker at du har tenkt i gjennom så mye og er så godt forberedt som du kan bli. Sender deg alt av gode ønsker for den fantastiske, herlige og ekstreme fødselsopplevelsen som venter. Det hjalp meg veldig å finne et slags felleskap i alle kvinner som har født gjennom historien, og blandt alle kvinner som føder under slags forhold ulike steder i verden. Den kraften kvinner kan hente fram i en fødsel, altså. En urkraft! Tenk så heldige vi er som føder på denne tiden og på akkurat dette stedet på jorden. Jeg er takknemlig for å få følge deg og de fine refleksjonene dine i denne prosessen. Varme klemmer til deg, ønskemamma!

    1. onskemamma

      Så deilig med en gladhistorie Heidi!
      Håper intenst å få til å amme prinsessen altså, men skulle det ikke gå overlever hun vel bra på MME også. De er også en heldig ting ved å bo i denne delen av verden som jeg har tenkt på – at skulle ikke mor produsere nok melk trenger vi ikke være redde for at barna dør av sult. Det er det trygt og fint å tenke på…og ditto sårt å tenke på at ikke alle har det sånn.
      Takk for gode ord Heidi!

  14. Karianne

    De første dagene var intense! Ingen rosa følelser etter fødselen, da var jeg mest takknemlig og litt overrasket over at vi begge overlevde og at det faktisk gikk bra. Men en enorm stolthet da jeg hang over trillesenga til verdens fineste gutt med de slarkete hoftene mine i kantinen på sykehuset kom med en gang! Han her har jeg faktisk laget!! :D Svette, amming, såre bryst, sårt underliv og litt tårer de første dagene men kroppen er helt vanvittig til å komme i et slags hakk igjen. Helt som før blir man jo ikke med det første, og kanskje aldri :) for meg var den største bøygen ammingen. Jeg fikk ikke melk før det hadde gått noen dager og jeg stresset sånn med at jeg ikke kunne gi han nok mat. Som et resultat gråt vi jo begge to og jeg hadde fått beskjed av jordmor at han IKKE trengte erstatning. I dag hadde jeg gitt erstatning de første dagene for å gi oss begge en pause, men jeg var så redd for å gjøre feil. Smokk hadde jeg også gitt med en gang. Når melken kom så var han jo fornøyd, sov bedre og jeg fikk noen sårt tiltrengte pauser. Det gikk seg fint til men var stritt mens det stod på :) Av første barseltid lærte jeg uttrykket “whatever floats your boat”. Råd er fint og flott, men gjør det du må og det som kjennes rett for deg og barnet og be om hjelp når det kniper :)

    1. onskemamma

      Herlig beskrivelse Karianne. Synes jeg ser deg, de slarkete hoftene og verdens fineste prins.
      …og “whatever floats your boat” I like it.
      Hilsen hun som allerede har sterilisert og pakket smokker i fødebagen. Vet det ikke er anbefalt før amming er etablert (og har sterkt ammeønske), men bedre å ha dem med enn ikke tenker jeg :o)

      1. Karianne

        Med nummer to var smokk med i fødebagen, erstatning lå klar hjemme i tilfelle jeg hadde behov for den, overnattingsbesøk og annet besøk var helt utelukket før jeg sa fra om at vi var klar, besøkende fikk beskjed om å ta med det de evt ville spise og vi hadde mye take-away, Fjordland og toro. Kroppen gav jeg også blaffen i å tvinge ned de siste kiloene og vi bare koste oss den første sommeren. Unntakstilstand må behandles deretter :) Er det en ting jeg angrer på så er det at jeg ikke bad mer om avlastning. Jeg har ikke allverden med hjelp rundt meg men burde så absolutt ha utnyttet de tilbud som kom. Om så bare for en dusj uten små tilskuere, handletur uten barn eller en time på puta :)

      2. onskemamma

        Aaaaah, gode tips! Noterer og noterer.
        Føler meg alltid så mye bedre etter en dusj, så avlastning om det kun er for 30 minutter til dusj og skifting tror jeg vil være kjærkomment.

  15. Jeg har jo ikke barn (enda) så mulig jeg ikke kan uttale meg, men jeg blir så rørt av refleksjonene dine. Tror det er viktig jeg, at man tar innover seg at alt ikke automatisk blir idyll.

    En av mine nærmeste venninner, som dessverre bor langt unna, fikk barn for litt over et år siden. Han var ikke planlagt og jeg var litt bekymret for at hun kom til å utvikle fødselsdepresjon. Jeg vet at hun angret flere ganger i svangerskapet, selv om det er følelser man liksom ikke skal si høyt. Jeg dro derfor opp til henne og var der i 3 uker etter fødsel.
    Jeg tror mye av grunnen til at hun klarte å utvikle mammafølelser fort, at hun ikke fikk depresjon i etterkant, var fordi hun fikk mye hjelp. Jeg hadde han hver natt i de tre ukene. Da fikk hun sove skikkelig ut og tatt seg inn igjen etter fødsel. Hun følte heller ikke at dette livet ble “tvunget” på henne, men hun fikk ta det i sitt eget tempo.
    Før jeg dro hjem, hadde vi en skikkelig prat om følelser rundt babyen og hun sa at nå var de på rett vei. Hun angret ikke lenger og var klar til å ta over hele ansvaret.
    Jeg tror på å be om hjelp og innrømme at alt ikke er rosenrødt hele tiden.

    For min del var det en fantastisk tid. Jeg fikk øve på å være mamma. Jeg fikk se hvordan det faktisk er å få en nyfødt i hus. Kolikk. Det at dette lille vesenet har fryktelig vondt, uten at man kan gjøre noe for å hjelpe. Våkennetter, sykdom, bleieskift midt på natten, hvor bleien har kommet på bak frem osv. I tillegg til kvelder med den lille liggende på brystet, sovende. Høre lydene, luktene og utviklingen fra dag til dag. Hvordan babyen roet seg av at jeg sang til ham. En fantastisk tid, på tross av alle utfordringene. Jeg ble ikke mindre klar for å bli mamma for å si det sånn.

    Skjønner godt du har mange tanker nå. Måtte den siste tiden gå så smertefritt som mulig. Gleder meg til fortsettelsen!

    1. onskemamma

      For en vannvittig heldig venninne du har Katrine! Det ene er den praktiske hjelpen du ga. Det tenker jeg at var utrolig viktig. Inni mott hode er vi ment for å komme hjem til storfamilien etter en fødsel – og ikke til et tomt hus. Det andre er det å tørre å ta praten om det som kan være litt tabubelagt. Det kan ha vært vel så viktig at dere gjorde.
      Jeg beundrer deg.

      1. Katrine

        Jeg ser på meg selv som den heldige. Hun våget å si høyt det hun følte og tenkte til meg (priviligert følte jeg meg!), hun våget å ta imot hjelpen min, og jeg fikk noen fantastiske uker som jeg aldri vil glemme.

        Godt at dere ikke vil komme hjem til et tomt hus. Bra du har gode mennesker rundt deg, slik at du også kan be om hjelp, dersom det blir for mye på en gang. Det ER overveldende å få en liten nyfødt i hus. Jeg prøvde bare i 3 uker, kan jo kun forestille meg hvordan det vil bli på heltid.

      2. onskemamma

        Man kan bare spørre folk om vanskelige ting hvis de gjør det mulig. Du gjorde det mulig for henne.
        Selv har jeg allerede spurt noen venninner om de kan rullere på å komme innom den første uka etter fødselen. Det vil heldigvis flere. Så er selvsagt spørsmålet akkurat når det blir (folk har jo barn og familie selv, og da er det ikke alltid så lett uten en konkret dato å planlegge ut fra) men jeg tror på at det ordner seg. Og tenker at det er klokt å be om hjelp.

  16. Jeg hadde en ganske fin tid, jeg koste meg og hadde for det meste gode følelser. Men jeg kunne stresse litt, spesielt siden jenta mi ikke ville ligge alene ett sekund på flere måneder var det vanskelig å finne tid til ting som må gjøres. Når jeg ser tilbake angrer jeg på at jeg stresset, jeg skulle bare hatt et grisete hus, spist toast til hvert måltid og hatt fett hår og heller bare kost mer med jenta mi som ville kose med meg hele tiden. Jeg var også bekymret for å gjøre ting feil og spesielt alle tingene jordmødrene sier er “farlig”.. men skal jeg følge alle de advarslene blir det ingen kos og bare stress igjen… nei, mammaen vet hva som er best for sin egen baby :) dette skal jeg ta med til neste baby, da skal vi kose oss mest mulig og ikke tillate litt stress engang :)

    1. onskemamma

      Aaaaah, jeg noterer: ha fett hår, spise toast og Fjordland, slappe av. Tida går jo så fort (eller fort og langsomt samtidig kanskje?) så egentlig er det om å gjøre å ta vare på den. Spent på om jeg får ei sånn frøken jeg ikke kan legge ned. Har kjøpt flere bæresjal i tilfellet det blir sånn, og håper i det minste hun da vil tolerere å oppholde seg i et av dem. Men bra du for det meste hadde en fin tid Marie. Takk for gode innspill :o)

      1. Ja jeg var sjokkert da hun ikke ville ligge for seg selv, jeg trodde babyer sov hvor som helst Men nå tenker jeg at det er jo det beste jeg har opplevd i livet! Bæresjal blir sikkert en hit for dere begge Jeg gleder meg på dine vegne!!

      2. onskemamma

        Herlig! Nei, babyer vil nok ikke ligge hvor som helst. Jeg håper bare at lille prinsesse kan finne seg i å ligge i vogna på trilleturer. Det hadde mora syntes var til stor hjelp.

  17. Inger-Lise

    Mine første uker var veldig fine. Det som overrasket meg litt var følelsen av at jeg ikke brydde meg så mye om hva mannen min gjorde den tiden. Det var meg og babyen min, og om han så hadde flyttet til månen hadde jeg egentlig ikke brydd meg så mye der og da. Jeg er innmari glad i han altså, men han “hadde gjort sitt” og jeg følte ikke jeg trengte noe annet enn babyen min der og da. Jeg er selvsagt glad i ettertid for at jeg fortsatt er gift altså :p

    Kjærligheten til den lille var ikke for meg noe som plutselig dukket opp etter fødselen. Det var mer noe som hadde bygget seg opp i svangerskapet. Jeg hadde et enkelt svangerskap uten plager, og en enkel fødsel (vaginal, med 20 minutter med åpningsrier, pluss noen press) så jeg hadde ingen plager i starten. Selvfølgelig er ikke renselse, brystbetennelse og barsellstårer noe som følger med, og som jeg også opplevde. Det var på en måte kaos de første ukene med å finne rutiner og bli kjent med den lille, men det var mest preget av kjærlighet, ro og kos :)

    1. Inger-Lise

      det snek seg med en ikke der. Jeg mente at renselse, barselstårer og brystbetennelse er noe som hører veldig med :)

      1. onskemamma

        Herlig Inger-Lise. Får gøyale bilder i hodet av mannen din på månen, med Aftenposten og en litt svett, gammel matpakke. Tror mange har det sånn en periode – universets sentrum skifter….for så forhåpentligvis å skifte tilbake igjen (eller i det minste fordele seg) på sikt.

  18. Duangdaw

    Jeg syntes det var kaotisk de første ukene, spesielt før det første skikkelige smilet kom! Var redd han ikke likte meg i og med han bare var survete og ikke smilte før etter 7-8 uker.
    Enkelte ganger, når han survet og skreik i flere timer i strekk, så tenkte jeg “hva i helvete skulle jeg med den jævla ungen?” Så kom den dårlige samvittigheten over de tankene veltende, og jeg satt grinende med han på fanget! Han er jo verdens vakreste lille skatt, som jeg visste veldig godt at jeg hadde ønska meg i årevis og som jeg elsker over alt på jord!
    Det var en befrielse å møte barselgruppa på helsestasjonen da han var ca 6 uker. Alle de andre syntes (også) at de første 6 ukene hadde vært tøffe, vanskelige, utfordrende, slitsomme, krevende, fylt med alt av følelser, osv, og alle de hadde en mann som tok sin del av ansvaret! Da følte jeg meg plutselig mye bedre, for jeg klarte jo alt dette alene, og de med mann syntes jo det var krevende til tross for at de var to om ansvaret!

    1. onskemamma

      For en fin melding Duangdaw. Jeg tenker også at tida før det sosiale smilet kommer er spesielt utfordrende. For sannheten er jo at da er det vanskelig å vite hvordan det lille frøet egentlig har det, og hvordan man etter hvert vil komme overens. Tenk om du hadde visst de første kaotiske ukene at prinsen skulle bli en skikkelig gladprins! Det hadde gjort de ukene enklere tror jeg – men sånn er det jo ikke.
      Gleder meg til barselgruppe. Håper den kommer på plass etter ikke alt for lang tid.

  19. Kjære deg, min kloke mamma bruker ofte å seie at det vil som regel gå bra. Tenk positive tankar, og det positive vil skje. Ingenting kan forberede deg på rollen som mamma, men den kjem til å kome snikande over deg om du vil eller ei. Dei første vekene mine som mamma var fryktelege, både fysisk og psykisk. Det tok over tre månader før eg var nokonlunde ålreit igjen fysisk sett og fleire år psykisk sett. Men likevel kom morsfølelsen snikande over meg etter kort tid, og det til tross for at mannen min og eg sa fleire gongar “kva HAR vi gjort??”. ;-). Og vi hadde verdens snillaste baby som sov 12-14 timer på natta, pluss lur på dagen, drakk alt han fekk – pupp, litt for varm flaske, litt for kald flaske – alt gjekk ned i den fornøgde vesle babyen. Det som eg følte – og føler fortsatt – var det aller, aller, aller viktigaste var at barna mine var velskapte. Alt anna ordner seg. Du ber jordas mirakel under hjertet ditt, alt anna er uviktig inntil det eventuelt dukker opp. God klem til deg

    1. onskemamma

      Så heldige dere var med så rolig baby. Så er det nok sånn at uansett hvor positiv mamma tenkte du skulle være så er det hormonkaoset og det ukjente som styrer mye av den første tida likevel. Akkurat som du opplevde det.
      Ja, min klare bønn er en frisk og velskapt liten frøken. Det tenker og håper jeg på – minst en gang i timen.

  20. Ann-Karin

    De beste rådene jeg fikk? Ikke lat som du har det bra når du ikke har det, og se mye på ungene når de sover….
    Jeg forventet meg ikke den enorme, overveldende følelsen av utilstrekkelighet. Jeg som alltid ellers fikser alt, hadde totalt mistet kontrollen. Det var vondt å føle seg så mislykket, panikken tok meg flere ganger. Stresset ga meg illsint eksem over hele kroppen, det ødela resten av søvnen min…
    Alene med tvillinger er ingen spøk, men ville jeg gjort det igjen? JAAAAAAAAAA!!!

    1. onskemamma

      Fin beskrivelse Ann-Karin! Den panikken tror jeg at jeg skal kjenne på flere ganger jeg også. Selv om jeg blir alene med en og ikke to. Og så håper jeg at om et år frem i tid sier jeg som deg: “…ville jeg gjort det igjen? JAAAAAAAAAA!!!”

  21. De første ukene er intense. For meg kom morsfølelsen med en gang. Jeg har blitt utrolig “forelsket” i barna. Første gang ble jeg overrasket over de følelsene, fordi jeg hadde forberedt meg på at det ville bli lite søvn og veldig slitsomt. Og det var slitsomt- men de enorme varme følelsene var jeg underlig nok ikke helt forberedt på. Så for meg ble det en enorm opptur! De fysiske utfordringene med min egen kropp var jeg heller ikke helt forberedt på. Vonde pupper, vondt i sting bristet halebein og mye svette, klamhet og morsmelk over alt gjør også sitt til noen litt intense uker. Fint og vondt på en gang

    1. onskemamma

      Så deilig med en real opptur Helen – kroppslige utfordringer til tross. Jeg prøver å forberede meg på uant slitsomt – som om det er mulig å forberede seg.

  22. Guro Nygård

    Mi erfaring med tre barn er at gravid- og fødselsomsorga er fantastisk, men at barselomsorga kan vere så som så. Det er flotte folk på jobb, men dei er ofte opptekne med meir akutte situasjonar enn ei nybakt mor med ammeproblem. Eg har vore sprek fram til fødsel med alle tre og hatt gode fødselsopplevingar, men har kjent på kroppen at det kan ta tid å kome seg i ettertid. Kroppen heng liksom ikkje saman med seg sjølv i mange månader (år!) etterpå. Det er jo slett ikkje alle som har det slik, men det er jo og noko ein kan vere førebudd på. Ynskjer deg lykke, lukke til og alt godt!

    1. onskemamma

      Ja, tror barselomsorgen varierer mye fra sykehus til sykehus. Rikshospitalet er et sykehus med stor pågang og kort liggetid. Det kan nok påvirke barselomsorgen. Blir spennende å se!

      1. Ønskerenliten

        Jeg fødte på Riksen for 3 uker siden og jeg synes vi fikk veldig god oppfølging på barsel. De hjelpte meg med å legge til babyen hver gang i starten og kom med en gang jeg ringte på. De gikk heller ikke over intimgrensen min og ba alltid om lov til å ta på brystet. De barnepleierene som var hos meg var superhyggelige. Eneste negative er at jeg lå på dobbeltrom. Ble lite søvn.

      2. onskemamma

        Å, så deilig å høre. Håper vi får en like fin opplevelse. Selv om vi sikkert får like lite søvn også.

  23. Min lille ivf-skatt er snart tre måneder nå, og hu hei livet har endret seg! Fra et jeg-gjør-hva-jeg-vil-når -jeg-vil-det liv til å stå på pinne for lillegutt hele døgnet har vært en overgang. Men gurimalla så mye jeg elsker han! Kjærligheten kom umiddelbart faktisk, den første uka kunne jeg gråte av å se det lille brystet gå opp og ned når han sov. Han levde, han var virkelig! Etter så mange forsøk og så mye savn! Gutten elsker pupp og suger som en verdensmester, det gjør jo den delen litt enklere. Puppene var et lite katastrofeområde den første uka, men så ble det plutselig ikke vondt lenger. Skulle ønske jeg visste det da jeg sto og smurte purelan til den stor gullmedalje. De beste dagene er de der jeg lar han styre showet. Sovner han på puppen i sofaen, ja så ligger vi der kanskje en times tid. Stresser ikke med å legge han over i vugga, men nyter nærheten. Vil han ha mat tre ganger på to timer, ja så får han det og. Det beste vi kan gi er kjærlighet, kjærlighet og mer kjærlighet, er det ikke sånn?

    1. onskemamma

      Å, så heldig du har vært Mari. Endelig!
      Jo, jeg tror på kjærlighet, kjærlighet og kjærlighet.

  24. Marit Holm

    Kjenner meg veldig igjen i grubleriene dine da jeg var gravid med førstemann. Har to barn med samme donor, en på 6 og en på 1 år. Husker jeg tenkte mye på om hvordan det ville bli å være helt alene om omsorgen, hvordan barnet ville forholde seg til ikke å ha en pappa, ja lista var lang. Da nr to kom var jeg på mange måter “ferdiggrublet” og det var utrolig deilig. Samtidig hadde jeg mye dårlig samvittighet over eldstejenta som nå ville få mindre oppmerksomhet. Det har jeg fortsatt, men det begynner å gå seg til. Vil anbefale deg å være aktivt med i en barselgruppe for andre mammaer som har brukt donor? Det er du kanskje allerede? Dette var en utrolig god støtte og er det fortsatt etter seks år. Problemstillinger som har dukket opp underveis har blitt luftet og fordøyd og vi støtter hverandre i hverdagen (både praktisk og emosjonelt) Det virker som du har en sunn innstilling til det som kommer, at det ikke blir en dans på roser. Viktig med god dialog med helsestasjonen om ting blir vanskelig. Jeg opplevde å ikke få, og heller ikke be om hjelp, da jeg strevde med eldstejenta. Med minstemann var jeg ærlig på at vi strevde litt utpå høsten ifjor, og fikk da god hjelp via helsestasjon og home start. ønsker deg masse lykke til:-)

    1. onskemamma

      det er litt deilig å gruble litt også synes jeg. Derav yrkesvalget :o)
      Ja, jeg har heldigvis det som virker å være verdens beste helsestasjon så langt. Sammenligningsgrunnlaget er riktignok null, men er superfornøyd med dem så langt. Virkelig!
      Andre i samme situasjon har jeg stor tro på. Jeg er administrtator for flere nettgrupper med kvinner i lignende situasjon, så likesinnede skal jeg nok finne. Men til syvende og sist, når kvelden kommer eller barnet hyler natta lang, så er man jo alene.

  25. Jeg fikk et endorfinkick uten sidestykke av fødselen når jeg fikk Storkfrøken. Og svevde på en lykkesky iallefall i to uker. Jeg hadde energi og krefter fra en annen verden og tok henne med på shopping og utflukter etter kort tid. Jeg hadde forventet kaos og at jeg kanskje ville føle meg nedstemt siden jeg hadde slitt med det i første trimester. Og jeg hadde jo lest og hørt om fødselsdepresjon. Men jeg kjente ikke et snev av det. Heller ikke ensomhet. Alt var fullstendig annerledes enn jeg hadde forventet og annerledes enn andre beskriver sine første uker. Denne gangen har de første ukene vært annerledes, men også denne gangen mye bedre enn forventet og fryktet. For min del har forventningene ikke hjulpet meg så mye. Jeg trodde jeg skulle være sliten og at det ville bli en tøff overgang. Men det har ikke vært noen brå overgang i det hele tatt. Og absolutt ikke tøff. Jeg har nok av dem rundt meg som har fortalt meg om hvor tøft det kommer til å bli for meg jeg synes egentlig det er litt synd for det trenger absolutt ikke bli det. Alle babyer, barn og mødre er ulike og hvordan livet sammen som ny familie blir vet man bare i ettertid. Fram til det må man bare stille med åpent sinn og ta livet som det kommer og gjøre det beste ut av situasjonen slik den er.

  26. Utrulig deilig å lese alle de forskjellige tilbakemeldingene, det hjelper på som førstegangsgravid med termin i august! Jeg forventer alt og ingenting, og kjenner meg igjen i at også svangerskapet byr på forskjellige følelser. Helt til ca uke 22 følte jeg meg utilpass i kroppen min, og syntes faktisk det var flaut og vise frem magen. Til og med for min kjære samboer. Så dette måtte jeg jobbe med for å bli komfortabel med, og kan endelig i uke 28 si at jeg synes magen er fin :-) Jeg har også kjent panikkfølelsen komme sigende i enkelte øyeblikk, hvor jeg innser “HVA HAR VI GJORT?” og at det faktisk kommer et lite menneske til verden på sensommeren. Angret har jeg faktisk også gjort i svært korte øyeblikk, men det hang nok sammen med den nevnte panikken og at formen i første trimester var heller dårlig. Samtidig har jeg også angret meg intenst kort tid etter og fått dårlig samvittighet. Kjenner ikke på en kjærlighet eller morsfølelse ennå, så er spent på hvordan det blir når hun er her. Jeg antar at omveltningene i tilværelsen vil gi meg et lite sjokk, men for samboeren min blir det nok ennå verre. Han aner virkelig ikke hva vi går til, så jeg gjør mitt beste for å forberede han. Det går nok bra, men jeg er veldig, veldig spent på hvordan dette blir å gå. Alt avhenger nok av hvordan barnet er, om hun vil sove mye eller ha kolikk, om jeg får til å amme, etc.

    Takk til alle som har delt så ærlige kommentarer! Jeg synes også at du, Tina, virker å være veldig reflektert. Jeg tror at dersom man er åpen for det meste, så vil overgangen bli lettere :-) Masse lykke til med innspurten!

  27. Åh! Det er så nærme og du virker så reflektert. Tenk, uten deg ville det aldri blitt henne, det er du som gir henne liv. Bærer henne frem. Hun er ditt barn! Om mammafølelsen ikke er der med en gang så er denne tråden utrolig smart å ha. Men jeg har på følelsen – utfra det du har skrevet i løpet av svangerskapet – at dere to vil kjenne og merke hverandre med en gang. Og som alenemor på åttende året – det kan bli ensomt. Men da må du være flink til å finne på noe, lage en plan, få gode foreldrebekjente i barnehagen og skole som dere kan finne på ting med. Man må liksom være litt ekstra på hugget sånn sosialt sett, og det kan kanskje virke skummelt eller slitsomt, men det funker. Og, som jeg har skrevet før, husk at velmenende råd fra andre foreldre er nettopp velmenende, men at du vet best for du er mamman! (PS: ingen hadde advart meg om barseltårer. Den tredje dagen var helt vill, jeg gråt over absolutt alt, og jeg kunne slett ikke forstå hvorfor. Jeg var så forvirra! Ble så lettet dagen etter da jeg var tilbake i meg selv – jeg var redd gråtingen var kommet for å bli.)

  28. Jeg er fortsatt så lei meg over hvor vanskelig alt var den første tiden med vår første datter. Jeg hadde masse helseproblemer fordi jeg fikk påvist cøliaki i svangerskapet, i tillegg til store blødninger under svangerskapet og to påfølgende operasjoner, var jeg på ingen måte i form til å gi den kjærligheten og tålmodigheten hun fortjente. Ammingen måtte jeg gi opp etter tre måneder og mannen min overtok til slutt rollen min i en lang periode. Jeg følte meg ubrukelig som mamma og det tok lang tid før jeg trodde hun likte meg. Jeg følte at hun skjønte at jeg feilet. Det var helt annerledes med nummer to og tre. Da var helsa på plass og jeg kunne gi og elske alt jeg ville. Det som var helvete første gang var himmelen andre gang, og det gir meg fortsatt skyldfølelse og en slags sorg over det som kunne vært men ikke ble første gang. Man legger på en måte hele identiteten sin i potten, så det er sårbare greier og kan sette dype spor, så det er like greit å ta høyde for alt og tilgi seg selv i forkant.

  29. De første ukene var fanstastiske! Selvfølgelig var det kaos og redsel her også, men kjærligheten til den lille klumpen var så sterk at alt bare var greit og fint, noe som overrasket meg. Barseltårer kommer, men jeg klarte å le av at jeg gråt fordi jeg var mett og egentlig ville ha mer, eller at jeg gråt fordi jeg så på enten samboeren eller jenta mi. Det tok også litt tid før jeg turte å stole på magefølelsen og morsinstinktet mitt. Men man lærer så utrolig fort, snart er du mester. Google blir din beste venn, du blir stamkunde på apoteket og antrekket ditt består som regel av joggebukse og en åpen ammesinglett (gå aldri ut av leiligheten uten å sjekke, minst 2 ganger, at begge matstasjonene er pakket inn)!
    Min lille er født i Juni, snart 1 år siden, perfekt mnd å få barn i syns jeg. Blir spennende å se om det blir mai eller juni på lille Amelia :)<3

  30. Jeg synes det er lurt å være forberedt på at det kan bli tøft å få en nyfødt baby. At det ikke nødvendigvis blir å sveve på en rosa lykkesky fra første sekund, nå som du har ventet så lenge. Men mitt innspill her må være at det kan jo godt hende at det går bra også. Da jeg ble mamma for første gang var jeg mest lykkelig over at fødselen var over, de sterke mammafølelsene kom litt over tid. Og barseltårene kom og ungen skrek og det var mange andre farger på den skyen enn rosa. Men jeg var likevel trygg på at ettersom det jo er et menneske jeg hadde satt til verden, og jeg selv er et menneske, hadde jeg nokså god kjennskap til hvordan jeg skulle ta vare på gutten. Ved å gjøre så godt jeg kunne, ved å gi omsorg og bysse og synge og mate og være der med min varme kropp, følte jeg en trygghet likevel. Utfordringer har det kommet, ingen tvil om det, men ikke alle på en gang. Det gjør det lettere å vokse inn i rollen. Alle babyer er ferske og det tar tid å bli kjent med dem. Men det er jo det man gjør som nybakt mamma, bruker all sin tid på akkurat det.

    Man mister seg selv litt i en sånn fase, setter seg selv langt bak i rekka og gjør virkelig mye rart for at den lille skal ha det bra (jeg var glad ingen filmet meg på natta hvertfall). Men det er et slit å være baby for noen. For min var det det. Og det var krevende og slitsomt og jeg var frustrert og utslitt. Men ikke redd eller trist eller engstelig.
    Kanskje du også slipper det?
    Uansett må man ta de utfordringene som kommer, jeg heier på deg!

  31. Da må nok jeg hoppe inn her som en av de “rosa skyene”, for det finnes det også. Her var det rett og slett null stress, bare glede!! Jeg elsket han fra første stund, men det hysteriske morsinstinktet kom etter et par uker, tenker jeg.
    Jeg tror at det å være voksen og i tillegg ha ventet på dette en stund, hjelper oss.
    Jeg fikk på en måte akkurat det jeg forventet, bare enklere.
    Jeg hadde jo hørt en million ganger hvordan det skulle bli, ikke sove, ikke spise varm mat, ikke kunne dusje og tenke noe på seg selv, såre bryster, sprengte bryster, ødelagt kropp, you name it.
    Sånn ble det rett og slett ikke. Ja, jeg fikk et barn som forandret livet mitt, men gud for et fantastisk liv han endret det til <3
    Lykke til med innspurten.

  32. Det å bli mamma rekker over hele følelsesspekteret, helst på samme time Med første prins så var det veldig fint etter vi kom hjem. Vi fikk infeksjon begge to så første tiden var preget av bekymringer og var så redd som jeg aldri har vært før.. (Selv om jeg skjønner at infeksjon var godt under kontroll hos lille, men mammaredselen er ikke å kimse av. Hjelper ikke å være sykepleier heller) Men når vi kom hjem kosa vi oss hele tiden, han var så rolig og sikkelig kosete Med prins nr 2 så har alt vært litt trøblete, mere vonde følelser enn gode.. Men nå er han 6 mnd og vi har flere gode dager enn dårlige! Kjærligheten til gutta er så sterk, så sterk, kanskje sterkere for hvert smil Håper du har litt hjelp så du kan ta deg en dusj uten å tenke på om lille prinsesse har det fint. Handle inn så du har mat den første tiden. Prøv å nyt lille A, se på henne når hun sover, når hun ligger inntil deg og gløtter opp på deg med de fineste øynene! Selv om hun ikke fødes inn i en A4 famile er hun jaggu ventet på og blir fylt med kjærlighet- det beste man kan gi et barn! En fantastisk mamma blir du- stol på det, selv om noen dager er det å være mamma litt utfordrende ❤️

    1. onskemamma

      Takk for nydelig melding Astrid.
      Ja, mye vil avhenge av hvordan prinsessen er – og det kan jo bare tiden vise. Men krysser fingre for mulighet for en dusj altså.

  33. For 17, snart 18 år siden ble jeg alenemamma til verdens vakreste jente, og om morsfølelsen kom med en gang eller hvordan det var husker jeg ikke, men det jeg husker best i de første månedene/årene var hvor bittert det var at alt handlet om kjernefamilien. Alle blader foreldre og barn og mamma og alle de hadde så mye fokus på mor og far og hvordan man skulle hjelpe og støtte hverandre. Det husker jeg godt. Helsestasjonen, overalt møtte jeg forventninger til kjernefamilien. Nå er det jo mye bedre i dag og det er “normalt” å være alene, men du kommer kanskje til å føle litt på det. Men vi klarte oss og jeg har verdens fineste snart 18 åring:)

    1. onskemamma

      Ja, jeg tror jeg kommer til å kjenne en del på det Nik, selv om det er vanligere å være alene med barn i dag. Håper vi følger i dine fotspor, og har klart oss godt 18 år frem i tid.

  34. Benedicte

    Vil tipse deg om “Dunstan baby language”. Jeg har ei på 3 uker og dette fungerer så utrolig bra. Ved å tolke babyens lyder og signaler har vi hatt det så mye bedre, mindre uro og gråt. Det er klart de første dagene og kanskje ukene/månedene er tøffe, men så er det jo så verdt det. Det finnes ikke noe bedre enn en sovende baby på brystet og lukten av babyhud.
    Masse lykke til i tiden fremover!

    1. onskemamma

      Ja, den har jeg allerede kjøpt og hørt på flere ganger Benedicte. Og skal høre igjen. Spent på om teori og praksis vil samsvare.

  35. Marianne

    Jeg hadde ikke nok melk til noen av jentene mine, og jeg var nok ikke mest glad i ammingen heller, men grudde meg veldig til å komme på helsestasjonen første gang, og si jeg ga tillegg. Alle de andre ammet og skrøt av det, og jeg satt der som en 30 år gammel jente som følte jeg var hos rektor, og sa at jeg ga tillegg. Verdens mest sympatiske helsesøster sa: jammen, du får fine barn på flaskemelk også. Gå inn på flaskeposten.org og les mer om det der. Det var en lettet mamma som forlot helsestasjonen. Jeg syns forresten aldri det var så stas å gå hjemme i barselspermisjon, og gråt jenta vår inn i barnehagen, ti mnd gammel, dagen etter påskeferie.. Det gikk fint det også:)

  36. Det som overrasket meg mest første gang var etterblødningene i åtte uker, smertene i stingene og at ungen bare ikke sov mer enn 8 timer per døgn (og aldri mer enn en halvtime i strekk). Om jeg ikke bar eller ammet var tårekanalene på full styrke på to sekunder. En ganske tøff babyperiode. Siden har jeg fått fire barn til, og har verken vært plaget av store blødninger eller smerter i etterkant. Barna har også sovet størsteparten av døgnet, og de siste gangene ble jeg bedre til å stupe i seng samtidig med dem. Søvn er nøkkelen til en lykkelig babytid. Og ferdigmat…

    Det beste rådet er å ikke planlegge noe annet eller stille krav til deg selv. Greier du å spise, gå på toalettet, mate og stelle babyen er du fantastisk, vidunderlig og en god mor.

    Hormonstormen og amminga kan gjøre deg svevende lykkelig på et vis som slår enhver forelskelse, men også mer sårbar og sensitiv enn vanlig. Bare å bli kjent med deg selv igjen. Nesten som en ny fødsel også for mamma. Og etter sju uker kommer de fleste babyer og mødre inn i en slags rytme som gjør alt mye enklere enn den første kaosperioden. Du er også heldig som føder om sommeren, mye lettere å komme seg ut og lufte prinsessa og mammas hode da. Jeg har faktisk syntes babytiden var lettere som enslig enn med en pappa ved min side. Trodde jeg skulle savne å dele babytiden, men det var tvert imot deilig å bare tenke på meg selv og babyen.

    1. onskemamma

      “Greier du å spise, gå på toalettet, mate og stelle babyen er du fantastisk, vidunderlig og en god mor.”

      Noteres. Noteres, og skal gjentas ofte etter fødsel. ❤️

  37. Du skriver så ærlig og fint. Mange av disse tankene har jeg selv tenkt på. Jeg har selv prøvd i over 4 år på å bli gravid. Nå er jeg i uke 26 med ei prinsesse og disse tankene/følelsene du skriver er så fine og dekkende for også min situasjon.
    Takk ❤️

    1. onskemamma

      Å, tenk at du også lyktes. Da har vi prøvd cirka lile lenge. Uke 26 med en prinsesse er jo fantastisk. Et par uker til så er du ganske trygg også. Jeg tror på ærlighet…og er kjempespent på hva fremtida bringer.

  38. Ønskerenliten

    Jeg fødte for 3 uker siden og jeg var veldig bekymret på forhånd om jeg ville på morsfølelsen med en gang. Det hadde jeg ikke trengt å bekymre meg for, for følelsene kom over meg som en bølge første dagen. Når hun ble lagt på brystet første gangen var jeg litt for utslitt til å kjenne på følelsene, men etter å ha tittet på henne så var det som om det var meningen at det var akkurat hun som kom.
    Selv om følelsene var på plass etter fødsel så har barselstiden til nå vært tøff likevel. Mest fordi hun er mye kavete og jeg klarer ikke alltid å roe henne. Jeg hadde en illusjon om at en mor som regel klarer å roe barnet sitt, men det har jeg lært ikke stemmer. Så jeg fikk en knekk, men har fått mye hjelp og tett oppfølging fra helsestasjonen. Mitt beste råd er å ikke bli stresset hvis babyen gråter. Sjekk om hun er mett, ren bleie og gi kos. Hjelper ikke dette så er du fortsatt en god mamma. Anbefaler også å kjøpe en bærbar hvit støy maskin. De har en liten pingvin som spiller hvit støy på barnas hus. Vi hadde ikke klar oss uten den :)

    1. onskemamma

      Å, så koselig – gratulerer med den lille Ønskerenliten.
      Nei, det er slettes ikke alltid en mamma kan roe barnet sitt. Ganske ofte kan en det ikke i starten tror jeg. Og når verken mor eller barn vet hva som er galt tenker jeg at det må kjennes helt fortvilende. En sau med hvit lyd er allerede kjøpt inn. Håper å slippe å bruke hårføneren, som jeg vet en del gjør :o)

  39. Min lille har snart rukket å bli hele 6 mnd, det er uvirkelig. For oss var den første tiden den enkleste, babyen sov lite på dagtid, men spiste godt og sov hele natta (med noen ammepauser innimellom) og fra ca 5 uker lekte han seg fint alene i babygymmen og jeg fikk mye “alenetid” innimellom, bla tid til å spise, som kanskje er det som lettest går i glemmeboka.. i barselgrupper på helsestasjonen føltes det nesten som jeg beskrev drømmelivet for en nybakt mamma og jeg turte nesten ikke fortelle om alle de fraværende utfordringene. Det var først ved 4 mnd, da han kunne rulle rygg til mage, at ting ble litt mer utfordrende. Plutselig var ikke babygymmen noe stas lengre og vippestolen kunne vi bare glemme. Da ble det mye bæring og sutring i ca 1,5 mnd før han plutselig knakk koden på å åle seg på gulvet. Det går opp og ned, og nå koser vi oss masse igjen!
    Masse lykke til med fødsel og barseltid!

  40. Caroline

    Hei. Så fint innlegg! Så
    Smart at du har tenkt på dette på forhånd.
    Jeg hatet hvert sekund av de første mnd. Hadde “drømmefødsel” som varte i 30 minutter, friskt barn som sov masse og spiste. Men allikevel synes jeg liksom alt var grusomt. Angret og savnet det gamle livet mitt. Ble provosert når jeg fikk mld og hilsener med “nyt tiden, den går så alt for fort!” Jeg Gruet meg til hver kveld og opplevde kun små lykkeøyeblikk når babyen sov i vognen og jeg kunne gå gatelangs på Frogner og drikke take away kaffe eller når noen andre passet henne. Jeg prøvde å være åpen om hvor dritt jeg synes det var, men turte ikke helt å si det for høyt. Turte ikke å være helt ærlig med mannen min for jeg var redd han hadde det like ille.. Jeg følte at jeg egentlig ikke hadde noe å klage over… Men litt etter litt slapp den forferdelige følelsen og jeg begynte å bli glad i henne. Fikk nr to for et år siden og denne gangen gikk det mye bedre! Mine viktigste råd er hold ut, snakk med folk og ta i mot all hjelp du kan!
    Og til sist; baby er jo det største mirakel på jord! Er så glad på dine vegne!

  41. Fant bloggen din først idag. Gratulere så masse med prinsessen. Vi brukte vel rundt 3 år med ivf for å bli gravid, oppi alt dette(nest siste forsøk) så traff jeg veggen. Jeg mistet helt meg selv, og kjente meg ikke “normal” før jeg var rundt 6 mnd på vei. Fikk ett steintøft svangerskap med MASSE SMERTE fra 3mnd frem til 8mnd. Så var høvelig sliten når mini endelig kom.Men til tross for at vi hadde prøvd så hardt for å få barn så ble det ikke særlig mye idyll når mini kom. Syntes ikke det var hyggelig/koselig å være mamma, og nå når mini er 1 år så føler jeg forsatt ofte det! Synes det ofte er stress, savner alenetid,og ikke viste jeg hvor sinnsylt dårlig tålmodighet jeg har. Jeg får enormt med dårlig samvittighet!(sidenote: mens jeg skrev dette så våknet mini, rant noen tårer mens jeg hadde hun på fanget, snøste i håret og susset den myke huden! For hvordan i all verden kan jeg føle det slik som jeg gjør)

Write a Reply or Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *