Ønskemamma
Graviditet

Det vanskelige ansvaret

Published on: May 15, 2017 at: 7:30 pm
36 comments

Å ha ansvaret for barn er….ja…ganske enkelt et veldig stort ansvar. Sånn vil det bli resten av livet. Når Prinsesse A blir født vil jeg bekymre meg for om hun puster, for om hun er for varm, for kald, har for lite eller for mye klær på seg, om hun er sulten, har vondt i magen, har sovet for kort, for lenge, for om hun er syk….ja, det blir ganske enkelt mer enn nok å bekymre seg for. Gjennom mange år. Kanskje gjennom alle år.

Sånn tror jeg det er for de fleste foreldre. Det gruer jeg meg litt til, men det er jo bare del av ansvaret. Bekymringene er del av valget alle foreldre tar når de velger å få barn – bekymringer og gleder går hånd i hånd.

Samtidig gleder jeg meg veldig til jeg faktisk kan ta vare på prinsessen på utsiden av magehuset, for å ta vare på henne på innsiden – ja, det opplever jeg som skikkelig utfordrende. Som jeg skrev i lørdagens innlegg har den siste uken vært vanskelig. Det har vært usikkerhet, redsel, tårer og glede. Og flere ekstra kontroller.

Etter å ha hatt halvannen uke der jeg endelig både har kunnet kjenne og se prinsessen tydelig i og utenpå magehuset hver dag ble det stille. Alt for stille. Det var onsdag – eller egentlig var det sånn fra tirsdag kveld, men onsdag morgen var jeg svett av skrekk. Vi hadde time på Rikshospitalet på torsdag, men etter å prøvd alle triks i boka uten å kjenne snev av liv på mange, lange timer (drikke kaldt, drikke varmt, spise søtt, hoppe, ligge på siden +++) turte jeg til slutt ikke vente lengre. Så da tok jeg bilen og putret av gårde til sykehuset i 10-tida. Uten å ta med noe annet enn “Helsekort for gravide” i sin lilla plastmappe.

På Riksen er det fine folk. De tok det på alvor. En nydelig lege gjorde straks en ultralyd. Hun fant heldigvis puls og fin blodstrøm i navlestrengen. Men bevegelser…det var det lite av. “Vi venter på de spontane bevegelsene. Jeg er alltid optimist”, sa legen under ultralyden. Mange ganger. Men fant ikke noe annet enn små pustebevegelser.

Så ble vi sendt videre til CTG. Prinsessens puls var høy, som min var det, men hun beveget seg lite. “Du skjønner at vi ser det samme” sa lege blid, “hun beveger seg ikke mye nå.” De ga meg derfor saft, en banan og saft igjen – uten særlig respons. Blodtrykket mitt ble målt til å være alt for høyt. Fire ganger. 170/105. Sølvglitter danset foran øynene. Skrekk!

Så ble vi lagt inn for observasjon. “Skulle det bli nødvendig er hun ute på minutter”, sa de.

Ønskemamma var alene. De to venninnene mine som etter planen skal være med på fødselen bor langt unna. En på Hamar og en i Tønsberg. Det tar mer enn minutter å komme seg derfra til Riksen. Bagen, som ikke var ferdig pakket heller, sto hjemme. Der lå mobilladeren også. Heldigvis kastet snille Linda seg rundt, og kom heseblesende til sykehuset. Med en klem og mobillader. Det er jeg så takknemlig for. Det finnes dager da det virkelig er drittalt å være singel.

Blodtrrykket ble etter hvert målt til normalt. Sølvglitteret ble borte. Blodprøver med tanke på svangerskapsforgiftning ble tatt, og så fine ut. Det ble tatt en ny CTG, som så litt bedre ut. Noen timer senere enda en ny CTG, som var kjempefin. Pjuh! Bildet over er fra en av de to siste målingene. Da var prinsessen aktiv, og pulsen hennes var lavere. Som jeg kjenner henne var hun endelig da. Lettelse. Fikk en veldig fin og lang samtale med en annen hyggelig lege (det hadde jo vært vaktskifte innen vi kom så langt), og fikk dra hjem sånn rundt kl 18 på kvelden, med avtale om nye kontroller dagene etterpå.

Så ble det ny kontroll både torsdag og fredag. Og i dag. Det vet de av dere som følger Ønskemamma på Instagram. Heldigvis så det fint ut, og lege blid mener nå at alt skal være bra i magehuset.

Skrekk altså! Så nærme målet. Samtidig så uendelig langt unna,

Ønskemamma lurer på hva som skjedde da det ble så stille så stille. Lurer på om prinsessen ikke er frisk – om hun ikke har det bra. Om hun er påvirket av alle medisinene jeg brukte under alle månedene med lungebetennelse. Den store skrekken er at noe skal skje med henne nå – før hun er her ute i verden.

Jeg opplever det som veldig vanskelig å passe på henne akkurat nå. Eller…på dager der jeg kjenner liv er det ikke vanskelig. Som på trikken i dag. Da tok hun seg en godt synlig dans, som nesten fikk meg til å le høyt. Da er det jo enkelt. Når det plutselig blir helt, helt stille over mange, mange timer derimot. Da er det vanskelig. For så mange timer som det gikk nå skal det ikke gå sier Rikshospitalet. Da skal jeg kontakte dem.

Vanskene med å passe på henne kommer jeg nok til å kjenne på etter fødselen også, men når jeg lurer på om hun puster midt på natten etter fødsel kan jeg slå på lyset, ta på henne, holde henne, sjekke. Nå er jeg avhengig av å reise til sykehuset, få andre til å sjekke for oss – og så stole på at de tar de riktige beslutningene.

De riktige beslutningen for barnet mitt.

Det synes jeg er vanskelig. Ikke fordi jeg ikke stoler på legene og jordmødrene på Rikshospitalet. Det gjør jeg. De er de beste folka. Men bare jeg er prinsessens mamma. Bare jeg kjenner hvordan hun oppfører seg der inne. Det de andre ser er flyktige øyeblikksbilder. De må basere seg på dem. Men jeg har fulltidsansvaret for henne.

Det har vært en utfordrende uke. Virkelig. Angst, tårer og lettelsens smil i en salig blanding. Håper uka vi har begynt på i dag blir bedre – helst med mye magehusdans.

Nå teller jeg ned til hun er her. Så får jeg heller sitter våken og se på henne en hel natt i juni hvis jeg lurer på om hun er ok. Det må være bedre enn å ligge og kjenne etter bevegelser fra magehuset som ikke kommer. Håper jeg.

Share

Comments (36)

  1. Jeg har 3 prøverørsbarn og akkurat det der er det jeg har synes har vært tøffest også. Så lenge de er inni magen er det så vanskelig å vite. Det er utrolig godt når de kommer ut. Klart man blir bekymret da også, men det er lettere å bedømme om alt er bra eller ikke når man ser dem og kan ta og føle på dem.

    1. onskemamma

      Så deilig å høre Hanne. Håper det blir sånn for oss også.
      Og så heldig du er, med hele tre spirer!

  2. Det er alltid noe å bekymre seg over. Da datteren min var liten, sjekket jeg om hun pustet, temperatur og at hun spiste nok. Nå, når hun snart er fire, tenker jeg fortsatt på om de kler på henne nok i barnehagen. Hjelper de henne på do, spiser hun nok. Etterhvert kommer bekymringene når hun skal på skole: passer de på henne, tenk om hun bare går hjem og de ikke merker det. Aaah, bekymringer altså. Og man blir så irritert på seg selv av å gå å tenke sånn. Men det er bare mammahjertet som banker ekstra hardt for de vi elsker mest i hele verden <3

    1. onskemamma

      Ja, sånn er det bare Line. Hele livet ut tror jeg.

  3. Du kommer til å bli verdens beste mamma :-) Hun kommer til å få deg bekymret hele tiden, men det er deilig å ha noen å bekymre seg over! Sånn er det når man elsker noen høyere enn alt :-)

    1. onskemamma

      Aaaaw! Fine Vibeke – for en skjønn melding. ❤️

  4. Så guffen uke. Nei nå må ho snart komme ut. Det blir helt noe annet å se ta på og føle… enn å måtte gå å kjenne etter hele tida. Lykke til med innspurten. Du starta dramatisk og nå må det gå knirkefritt resten. Det får være nok action fra ei prinsesse

    1. onskemamma

      Ja, måtte det gå knirkefritt resten av tida.
      Enig med deg: mer en nok action – hele veien gjennom.

  5. Skjønner deg godt. Dette høres veldig krevende ut!! Håper de kan få i gang en fødsel snart. Hva enn du gjør, så stol på din egen magefølelse. Den leder deg på rett vei. Lykke til med innspurt og fødsel!

    1. onskemamma

      Ja, det er utrolig krevende. De er flinke til å si at jeg skal ta kontakt en gang for mye heller en en gang for lite, men det er en vanskelig vurdering det der. Man vil ikke mase. Samtidig vil man for all del passe på babyen sin.

  6. Må si meg enig i at det er litt ekstra utfordrende å passe på dem når de er inne i magen. Nå vil du sikkert bare at hun skal komme ut. Den følelsen kjenner jeg godt igjen. Det føles ut som de egentlig er ferdig utviklet så sent i svangerskapet og at nå er det bare risiko igjen – fordi du har hatt et risikosvangerskap. Får bare håpe hun er aktiv helt frem til fødselen fra nå. Min første hadde også en sånn lang, stille periode, men alt var bra med henne også.

    1. onskemamma

      Stemmer Hege. Nå vil jeg bare at hun skal komme ut….samtidig som jeg ønsker at hun skal få den tida hun trenger i magehuset. Måtte hun danse seg gjennom de siste dagene eller ukene.

  7. Jeg kjenner igjen skrekken, dette gikk jeg gjennom med begge mine barn. Plutselig lå de helt stille. Det er grusomt. Det endte med hastesnitt med begge to, en og to måneder før termin. De lever fordi jeg var påpasselig. Håper de siste ukene dine blir bedre, men blir de ikke det, så heng i dørklinka på sykehuset!

    1. onskemamma

      En viktig påminnelse om å være påpasselig denne siste tida Mari – skikkelig påpasselig.

  8. Åh, jeg skjønner godt at du blir stressa og bekymret når det er så stille. Håper legene bare henter deg inn og setter deg igang/tar keisersnitt!:) Bare sånn for å være helt hundre prosent sikker på at alt går bra, noe annet er ikke et alternativ. Kanskje er det i situasjoner som denne at man bare skal droppe alt av “folkeskikk” og “høflighet” og nesten flytte inn på sykehuset!:) Tenker ofte på deg og lille A og håper så inderlig at du snart sitter med henne trygt på utsiden<3

    1. onskemamma

      Uff ja, stress dette her altså. Men det er fine folk på Riksen. De er like tålmodige hver dag – selv om jeg møter like engstelig hver gang.

  9. I går spurte du hvordan vi lesere hadde det i barseldagene. For meg kom morslykken og morskjærligheten strømmende med en gang på begge barna. Jeg gikk rett inn i bobla og husker det som nydelig og helt unikt! Men, med nummer en er det også en annen følelse som sitter spikret i minnet… han var ikke mange timene gammel før jeg husker at jeg tenkte “herregud jeg kommer aldri mer resten av livet til å være hundre prosent ubekymret”. Jeg tror de fleste mammaer alltid er litt eller mye bekymret for barna sine, både når de er små og når de blir store og voksne. Sånn er det å være foreldre… Verdens beste rolle, men med små og store bekymringer livet ut.

    Glad du skal føde på Riksen, et sted som tar vare på hele mennesket, med alle små og store bekymringer man måtte ha! Lykke til med innspurten!! En dag du har overskudd hadde det vært interresant med et innlegg om dine tanker rundt fødsel som enestående mor. Du ga oss jo et lite innblikk nå om to venninner som skal være med. Hører gjerne mer om det.

    1. onskemamma

      Så heldig du var med umiddelbar morslykke og morskjærlighet Heidi. Jeg tenker at sånn blir det nok ikke. Så får det heller komme som en enorm bonus om det skulle bli sånn.
      Så bra du hadde en god opplevelse på Riksen. Håper det blir sånn for oss også. Innlegg om tanker rundt fødsel som enestående mor er jeg usikker på om kommer. Vi får se etter hvert, men jeg er utrolig takknemlig for at jeg har venninner som kan og vil være med.

  10. Jeg kjenner meg sånn igjen. Jeg mistet to ganger (aborter) før jeg fikk nummer to. Og mot slutten av svangerskapet- jeg var så redd og engstelig. Ville bare ha babyen min ut. Jeg gråt og gråt! Og pga svangerskapsforgiftning ble fødselen satt i gang! Og ut kom verdens fineste gutt! ♥️

    1. onskemamma

      Ja, slutten er vanskelig Anonym. Det tror jeg er ganske ubegripelig for dem som aldri har mistet etter stått i risiko. Man har jo fremtida under hjertet og ALT å tape. Så bra at det endte med at verdens fineste gutt kom ut. Satser på at verdens fineste jente kommer her.

  11. Ble så rørt nå. Takk for at du deler. Tror ikke en leser som meg (to barn produsert uten særlige bekymringer i 20-årene) kan noen gang fullt forstå hvordan en mor som deg har det i svangerskapet, men jeg kom nå kanskje en smule nærmere denne forståelsen.
    Hva angår å bekymre seg for barnet etter fødsel, der vil jeg så gjerne oppmuntre deg! Dette vil du kjenne, sanse, lukte, føle, høre og se helt uten spesialopplæring. Du blir en supermamma. Fra nybegynner til ekspert på en uke. Jeg er glad i dyreprogrammer, liker du dem? Det er så mye fint fra dyreverden man kan inspireres av. Kiwifugl som presser ut egget sitt som er 50% av fuglemors volum, og det går bra. Elefantmamma som vet akkurat hvordam hun skal klappe elefantbabyen for at han forstår at han er ute og begynner å puste. Krokodillemamma som bære de små babyene sine i sin skumle krokodillekjeft. Vi mennesker kan alt tilsvarende, og i tillegg har vi helsevesenet som støtter oss når det trengs.
    Digital klem til deg!

    1. onskemamma

      Det tror jeg du har rett i Nina – at det er vanskelig å forstå hvordan risikosvangerskap oppleves hvis man aldri har hatt det. Det merker jeg på noen av dem jeg kjenner der alt har gått på skinner. Sånn er vel livet.
      Ja, dyreprogrammer er fine. Lenge siden jeg har sett et, men etter de nydelige beskrivelsene der fikk jeg jammen lyst!

      1. Her er en lenk til kort amatørvideo av mammakatt og kattunge, hvis det er innenfor å dele her: https://youtu.be/Vw4KVoEVcr0 :)

      2. onskemamma

        Ja, den der er helt herlig!
        Nå fikk jeg lyst på katt også. ❤️

  12. Ingenting som heter masing når det gjelder dette. Enig med alle, bare heng på dørklinken! Riksen er SUPRE!

    1. onskemamma

      Deilig å høre!

  13. Det går aldri over. Denne maimåneden sjekker jeg pust og allmenntilstand til sliten russegutt om natten mens hjertet sprenger av mammakjærlighet over synet av min fine store lille gutt i en altfor skitten russedress❤panikk og kjærlighet hånd i hånd,, det er mammalivet. Sender deg gode, gode tanker.

    1. onskemamma

      Aaah, det ga veldig koselige (og litt stressende) bilder i hodet.

  14. Å- så utrolig vanskelig! Men som de andre skriver- så fint at du deler og setter ord på noe som mange kan kjenner seg igjen. Men som ingen helt egentlig kan forstå. Jeg var i en lignende situasjon- men samtidig helt annerledes. Min lille prinsesse hadde vekstaavvik. Alt endte helt fint da- men den følelsen. Den kommer av morskjærligheten den… du er så uendelig glad i prinsessa allerede. Kjenner henne og kjenner henne ikke. Og tanken på at noe skal skje med det mest dyrebare i verden er ikke til å holde ut. Heldigvis går det jo nesten alltid bra- og heldigvis er det mye omsorg og kompetanse i helsevesenet. Masse gode tanker!

  15. Puh, slitsomme siste uker fram mot fødsel. Mange som har vært gravide vil nok kjenne seg igjen i den vanskelige balansegangen mellom behovet for å bli trygget og ønsket om ikke å være masete. Jeg liker å tenke at helsevesenets oppgave er å tåle engstelige, masete mødre – og mammaens oppgave er å tåle å oppleves som masete. Min første graviditet var jeg frisk og rask – og veldig opptatt av å ikke skulle være masete og tidkrevende i møtet med helsevesenet. Jeg forstod for sent – eller akkurat tidsnok, om du vil – at babyen min nær termin ikke hadde det bra lenger. Det har vært vanskelig for meg å leve med at litt mer mas fra min side kunne vært avgjørende for mitt barns helse. Barnet mitt fikk omfattende funksjonshemminger – men overlevde ❤️. Jeg var mye flinkere i mine to neste svangerskap til å tåle å føle meg masete. Dette er ikke en historie jeg håper skremmer deg – men kan være med på å legitimere overfor deg selv at det ALLTID er greit å kontakte helsevesenet som gravid. Føler man seg masete etterpå er man heldig – da er jo babyen frisk . Litt masing tåler både den gravide og helsevesenet uten varige mén. Ønsker deg og veslejenta alt godt på ferden videre!

    1. onskemamma

      Den viktigste kommentaren av alle.
      Takk!

  16. Kristine

    Du skriver nydelig om et stort tema – takk! Og jeg vil også si, som flere har gjort, at du må ALDRI la være å ta kontakt om du blir urolig for Prinsesse Å i magen. Selv bare en vag, lite konkret følelse av at noe er annerledes skal både du og sykehuset ta på alvor! Jeg er også en av de som har endt opp med et levende, friskt barn fordi jeg tvang meg inn på sykehuset på bakgrunn av en vag følelse av noe annerledes sent i svangerskapet (4 uker før termin). Realiteten da var morkakeløsning og dårlig fosterlivet, og gutten var ute minutter etter at det ble oppdaget. Hadde det gått en time til hadde han mest sannsynlig ikke overlevd. Som hun.over skriver, sier ikke dette for å skremme, men for å understreke hvor viktig det er. Man må ikke gå i timesvis med lite liv før det er greit å ringe føden, altså!

    1. onskemamma

      Så sant Kristine.
      Ingen ting slår mammafølelsen tror jeg.
      Så bra det endte godt for dere. Jeg skal følge godt med på aktiviteten i magehuset den tiden som gjenstår.

  17. De igangsetter deg nok nå om du setter hardt mot hardt. Jeg ble igangsatt i uke 37 etter påtrykk fordi jeg var dårlig og kjente lite liv. Babyen var et kg mindre enn målt på flere ul og morkaka fungerte ikke godt nok. Også dramatiak noen minutter under fødsel. Babyen kom ut i tide og fikk endelig næring nok.

    1. onskemamma

      Hun pluggen her er målt så mange ganger at de ganske sikker på at hun er stor og god. Det tror jeg også, for magen eser stadig ut. Bra det endte godt for dere. Det er neimen ikke bare-bare dette.

  18. Kjære ønskemamma, jeg skjønner allermest følelsen av å vøre alene på sykehuset da. Hadde vi kjent hverandre hadde jeg gjerne stilt opp og holdt deg i hånden. Krysser fingre for at alt går bra så lenge det skal.

Write a Reply or Comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *