Ønskemamma

Monthly Archive: "June 2017"

16 results

Baby-baby

Amming, mamming og sprø som Totenflak

Published on: June 30, 2017 at: 6:25 pm
22 comments

Fredag ettermiddag. I dette øyeblikk pludrer faktisk prinsessen fornøyd under babygymen ved siden av meg. Kryss i taket! Tenk, seks uker i går og stor jente. 3306 gram da hun ble født, og nå er hun straks 4700 gram.

Hjelp! Jeg vil stoppe tiden. Og spole frem. Samtidig. Her er hun i rosa heldress på treff med barselgruppa. Staselig!

Hun vokser i rekordfart synes jeg, og enn så lenge er det morsmelk hun vokser på. Utrolig rart synes jeg, at unger vokser så mye på melk alene. Men det har jo vært – excuse my language – et helvetes styr så langt, med koppmating, skjold, dårlig sugetak, gnafsing, biting så det blir såkalte buksepress i brystvortene, halvspiste måltider, magevondt hos prinsessen, supervonde og hvite brystvorter, Raynauds fenomen, pumping, flasker, sterilisering og stadig krav om mer mat fra prinsessen….som ofte ikke har blitt mett på grunn av ammetrøbbelet stakkars. Det halve kunne gjort en utålmodig halvgrekerinne sprø.

Og sprø ble jeg. S p r ø altså – sprø som Totenflak og sur som en sitron har jeg vært innimellom slaga. Har følt meg tjora fast på døgnpris i lenestolen vi bruker for amming. Smertene har vært verst, fordi de varer ikke bare under amming men døgnet rundt. Blæ altså!

Nå var jeg ganske frynsete følte jeg, og tenkte at hvis jeg ikke får hjelp NÅ må jeg bytte amming med mamming. På sekundet. For nå var jeg drittlei både amming, smerter, pumping (som det slettes ikke er tid til når prinsessen ikke vil sove fordi hun ikke er mett) og snart av hele ungen også – som ville spise av de vonde puppene hele, hele hakkende tida. Det blir fine unger av morsmelkerstatning også, så det ville ikke være krise…men litt synd med mye melk innabords.

På barselgruppa vi har fått hadde to av de andre vært hos privat ammeveileder hos Bekken og Barn på Stabekk, bare en ti minutters kjøretur hjemmefra. De hadde begge vært hos Tine Greve, som er utdannet jordmor og internasjonalt godkjent ammeveileder. IBCLC heter det visst. Hun jobber på Nasjonalt kompetansesenter for amming også. De som hadde vært der var så fornøyde, og ga meg kortet hennes.

Jeg tenkte at jeg gir ammingen et siste forsøk, ved å bestille time for veiledning hos henne. Det er jeg så glad for at jeg gjorde. Jeg vet fortsatt ikke om vi kommer til å få dreisen på det, men etter seks uker med slit døgnet rundt var det første gang jeg fikk skikkelig ammeveiledning. Det var virkelig det.

Tine tok oss på alvor (jeg sa at nå orker jeg ikke amme et eneste minutt til hvis vi ikke får veldig god hjelp) og vi lærte for første gang skikkelig gode grep. Prinsessens tungebånd, munnmotorikk og nakke ble sjekket og hun ble EU-godkjent uten anmerkninger.

Utfordringene ligger i, sier Tine, lite menneske mot mors store bryster med flate brystknopper og dette helsikes Raynauds fenomenet. Raynauds (som jeg også tidlvis har i en finger) har også blitt påpekt på ammepoliklinikken på Rikshospitalet flere ganger. Det jeg dessverre ikke har fått vite før jeg møtte Tine er at så uttalte tilfeller bør behandles medikamentelt. Så nå har jeg startet på tablettene Adelat tre ganger per dag, og har håp om at det kan hjelpe.

Mye kan løse seg mellom barnets seks og åtte ukers alder sa Tine. Jeg sa, som sant var, at to uker til er helt uholdbart å prøve dersom det ikke endrer seg asap. Etter første time ble vi dermed enige om å gi ammingen to dager til, og så var jeg tilbake til ny time. Og selv om jeg ikke kan juble over suveren, rask og smertefri amming enda går det faktisk allerede litt bedre.

Skikkelig veiledning er alfa omega, og det fikk vi nå. Vi ble møtt, hørt og tatt på alvor. Med supergode forklaringer, alvor og humor. Første gang var vi der i over to timer. Neste gang også lenge. Vi fikk så innmari god info. Jeg ble glad, og samtidig lei meg over at vi ikke hadde fått denne informasjonen tidligere. Det ville kanskje spart oss for mye smerter og mange tårer altså.

Nå gikk hele den første barnetrygden med til ammeveiledning, og det var det jammen verdt. For skulle vi få det til å funke er jo amming både fint og praktisk. Og går det ikke så har vi i alle fall forsøkt etter skikkelig gode råd, og da blir det mamming med visshet om at jeg forsøkte alt.

Akkurat nå er jeg innstilt på å øve og prøve frem mot prinsessens 8-ukersmerke. Og det var jeg ikke for bare noen dager siden, for å si det sånn. Hurra for Tine Greve altså. Skulle ønske jeg hadde visst om henne tidligere, men bedre sent enn aldri.

Tenker at andre også burde vite om denne dama. I neste innlegg: tilbake til operasjonsstua og keisersnittet.

Share
22 comments
Graviditet

Fødselshistorien: Så kommer skalpellen frem

Published on: June 29, 2017 at: 6:10 am
6 comments

Jeg blir livredd. Forsøker å puste, og sier til anesteilegen at det går ikke…at jeg kan ikke puste. Der sluttet forrige innlegg.

Ved min side hadde jeg heldigvis overlege Dr.Stødig. Gubban, så glad jeg er for det. Nå mistet du følelse for langt opp sa han, men du har muskelfunkjson selv om det ikke føles sånn. Nå kjennes det som du ikke kan puste, men du kan det likevel. Metningen er på 98, sa Dr.Stødig.

Han fant frem en bommulsdott og testet meg for hudfølelse. Den var forsvunnet til der halsen starter. Det var ikke meningen, men så skjedde det likevel.

Metningen er på 98 – det går bra. Metningen er på 98 – det går bra, sa jeg for meg selv, i et forsøk på selvberoligelse. Det fungerte bare sånn passe. Jeg hev etter pusten, og tenkte at dette går slettes ikke bra. Jeg ba Dr.Stødig si det på nytt – at det gikk bra. Det gjorde han. Igjen og igjen.

Så glad jeg hadde engler ved min side. Dr.Stødig, som hele tida oppdaterte meg på fin metning, og Hege som var bedre enn noen partner kunne vært.

Så takknemlig jeg er for å ha en venninne som dette!

På den andre sida av forhenget hadde jobben til Dr.Nydelig og Dr.Mild startet. To veldig fine, kvinnelige leger som begge hadde fulgt oss gjennom graviditeten. Så fint at akkurat de to sto der nå. Skalpellen hadde kommet frem, og de skar seg gjennom lag etter lag i kroppen min. Jeg er glad jeg ikke hadde samme utsikt som Eva Rose akkurat da…

Hvis jeg ikke tar feil er det syv lag man skjærer seg gjennom for å komme inn til barnet under et keisersnitt. Det er hud, fett, bindevev, muskelhinne, muskulatur, bukhinne, livmor… Best å ikke tenke på det når man ligger der syntes jeg.

Underveis fikk jeg blodtrykksfall. Ubehagelig. Dr.Stødig rettet det opp ved å raskt beordre at et medikament skulle settes i den ene veneflonen. Så gikk det også bra. Pjuh!

Når Dr.Nydelig og Dr.Mild først var kommet gjennom alle syv lagene med skalpellen var prinsessen raskt ute. Kl 09:07 var hun født. Her kommer hun!

Bildet fra hun har kommet helt ut mens morkaken fortsatt er inni kroppen er veldig fascinerende synes jeg. Det skal du få se i neste fødselsshistorieinnlegg. Men før det er det mulig det kommer et ammeveiledningsinnlegg, for nå har jeg vært hos en av Norges beste ammeveiedere en gang og i dag skal jeg tilbake. Tine Greve heter damen – og for ei dame! Det var dyrt, men veldig bra.

Hvordan det går vet jeg enda ikke, men det skal du få vite når vi har vært tilbake. Akkurat nå blir jeg klin hakke sprø av hele amminga. Sprø som ekstra crispy Totenflak faktisk. Men vi gir det en time til, før jeg eventuelt må kaste inn håndkleet. En time til i håp om at kanskje, kanskje kan det funke til tross for dårlig sugetak, for sTore bryster til for lite menneske, Raynauds fenomen og utdrivningskramper.

Det skal neimen ikke være enkelt….

Ellers er prinsessen hele seks uker i dag! I går var vi på 6-ukerskontroll på helsestasjonen og hun har blitt så stor. Kjempestor. Herlighet! Mer om det senere. De av deres som følger oss på Instagram stories får med seg litt av hverdagslivet med prinsessen, så dere har kanskje allerede sett at hun vokser i rekordfart.

God torsdag til deg!

Share
6 comments
 
Graviditet

På operasjonssalen: Spinal gone wrong

Published on: June 27, 2017 at: 3:35 pm
6 comments

Så var tida kommet. Senga parkeres utenfor operasjonssalen.

Er du klar? spør anestesilegen? Klar? Not at all. Livredd derimot. Akkurat så nervøs:

Jeg mistet oversikt over tiden, men tror vi var på operasjonssalen allerede kl 08:00. Så deilig å slippe å vente i alle fall. EKG monteres opp. Før operasjonen kan starte må spinalbedøvelse settes. Jeg starter med godt mot, selv om jeg vet det blir vondt og at de trolig kommer til å bomme. Jeg har tatt flere spinalprøver tidligere.

Nåla skal inn mellom noen av de nederste ryggvirvlene. Huden bedeøves med lokalbedøvelse, og anestesilegen stikker. AU! Jeg kjenner at det ble bom, og smertene skyter ut på høyre side

Han starter på nytt. Jeg krummer ryggen tilbake så godt som det går med et helt lite menneske liggende mellom brystet og skambenet.

Ny bedøvelse i huden, nytt stikk inn i ryggkanalen. AU! Ny bom.

Så enda en bom. Kaldsvetten pipler frem på panna. Jeg begynner å synge, deler av en skala opp og ned. Det er mange måter å forsøke å håndtere smerte på.

Innimellom slaga er jeg (nesten) like blid:

Kjenner du det på en av sidene?, spør anesteislegen. Ja, på høyre, sier jeg, og jeg har hatt mange prolapser så det er nok kanskje trangt i ryggkanalen. Sånn er det.

Legen spør hvor prolapsene har vært. De har vært i alle de tre nederste lumbalnivåene som det heter. Han bestemmer seg for å gå et nivå høyere opp enn han ønsket med den lange nåla og bedøvelsen. Jeg tenker at det er skummelt, men at det bare er å kjøre på – for prinsessen venter på å bli født. Ikke at hun vet det, men operasjonsteamet, de sitter klare. De vifter med bena i blomstrete helsesko og snakker om bunader mens de venter. Vi må le litt av akkurat det.

Ny bedøvelse, nytt stikk, og der traff han. Følelsen i bena forsvinner raskt. Fort og effektivt legger de meg ned på benken. Legger en pute under den ene siden av ryggen, slik at jeg blir liggende halvveis på siden. Slik er det visst de legger pasienter til keisersnitt.

Jeg har regnet med å bli midlertidig lam fra livet og ned, og regnet med at det vil være ubehagelig. Det blir verre. Spinalbedøvelsene brer seg begge veier. Jeg mister hudfølelsen ikke fra livet og ned, men hele veien fra halsen og ned. Kjenner at det begynner å prikke oppover magen, så utover i begge armene og oppover hele brystet. Hjelpes! Jeg får ikke puste. Hiver etter pusten, mens panikken tar meg. Jeg tenker: Nå mister ikke bare bena, men også pustemusklene mine funksjon – og da ender det i tilfellet med intubering og narkose. Da forsvinner fødselsøyeblikket og timene etter.

Jeg blir livredd. Forsøker å puste, og sier til anesteilegen at det går ikke…at jeg kan ikke puste.

More to come.

Share
6 comments
Graviditet

Fødselshistorien: Turen går til Rikshospitalet

Published on: June 25, 2017 at: 9:00 am
29 comments

Det har blitt den 25.juni, her i virkeligheten. I overimorgen har jeg bestilt meg time hos en ammeguru på Stabekk. Det trengs for Prinsessen dreper brystvortene til mammaen sin. De er hvite, blodløse, såre og vonde – døgnet rundt. Jeg får ikke prinsessen til å gape høyt nok. Hun gnafser og biter. To ganger har jeg bedt Ammepoliklinikken på Riksen sjekke tungebåndet hennes, og det skal være ok sier de. Håper vi kan få hjelp på tirsdag altså, for så lenge det finnes melk vil jeg veldig gjerne amme henne. Men skal det være som dette går det ganske enkelt ikke. Auauauu! Fingers crossed.

Tilbake til fødselshistorien. Så var dagen kommet – den 18.mai 2017. Dagen da Prinsesse A skulle bli født. Oh My Lord altså! Livets største dag…sånn etter den dagen da jeg selv ble født.

Oppmøte var kl 07:00. Jeg sto opp litt før kl 05:00, for å dusje og vaske håret med Hibiscrub, samle sammen det siste av det jeg trengte og gjøre meg klar. Samtidig satt min fine venninne Brita seg i bilen fra Tønsberg. Både hun og Hege skulle være med på denne store dagen. Begge har vært venninnene mine siden jeg var 7 år gammel. Vennskapene nærmer seg 40 år altså. Tenk det! Så heldig jeg er.

Jeg tror alle tre var nervøse. Brita og jeg selv, som begge jobber i helsevesenet, kanskje mer enn Hege. Vi visste om mye som kunne gå galt.

Brita hentet meg hjemme – Hege kom kjørende til Riksen litt etter oss.

Kl 06:50 var vi fremme på Riskhositalet. Fødselsfotografen Eva Rose og journalist Trine, som jobber med boken “Fødsel” var også der. De skulle følge med som stille skygger gjennom dagen. Her er Eva Rose i korridoren på Riksen, allerede kledd i grønt for å bli med  inn på operasjonssalen. Det er Eva Rose som har tatt alle bildene du kommer til å se av dagen for keisersnittet. Bildet av Eva Rose, det er det Brita som har tatt.

Jeg var redd. Livredd. Jeg jobber selv i en kirurgisk avdeling, og vet noe om hva som i verste fall kan gå galt når noen skjærer i en kropp – selv i rutineoperasjoner. And what to when scared? Dance! Så Ønskemamma satt på musikk, og så danset vi inne på rommet jeg fikk tildelt.

Når jordmor kom inn i et rom fylt med musikk og dans hadde hun store øyne og lurte på hva vi drev med. Jeg tror dermed at de fleste som skal til keisersnitt velger andre varianter enn dans til full afromusikk for å roe nervene. Hehe!

Vel, når jordmor ankom var dansen over og de egentlige forberedelsene til keisersnittet startet. Jordmor skulle kjenne hvordan prinsessen lå, sette veneflon og kateter.

Ballongen ytterst i kateteret sprakk med et realt smell – inne i kroppen min. Au! I følge jordmor hadde det aldri skjedd i hennes yrkesliv. Typisk at det var meg som lå der da det skjedde. Så var det påan igjen….

Hvor ble det sv den ballongen? Det lurte jeg på her…. “Den er i enden av kateteret” sa jordmor, men verken hun eller vi kunne se den der. Jeg var redd den ble igjen inni kroppen, men fikk stole på at det gikk bra.

Når kroppen endelig var passe klar trillet vi mot operasjonssalen. Det var bare å krysse fingre….

More to come….

 

Share
29 comments
 
Graviditet

Fødselshistorien: Den 17.mai

Published on: June 24, 2017 at: 4:10 pm
2 comments

Det var blitt den 17.mai – dagen før keisersnittet. Været var grått og vått. Beina var hovne, og verken klær eller sko egnet for 17.maifeiring passet. Jeg valgte å forbli innendørs. Det ble en lang dag, der jeg bare ventet, ventet og ventet på det som skulle komme.

Instruksene fra sykehuset var å dusje med den desinfiserende såpen Hibiscrub på kvelden, sette klysrér (det var også en 17.maisyssel altså…), faste fra midnatt og dusje og vaske håret med Hibiscrub på morgenen. Hibiscrub og klystér gir liksom ikke den helt store feststemningen. Men Romeo…jo, han holdt litt fest likevel:

Jeg følte at jeg gikk i ring rundt meg selv hele dagen – veldig spent på morgendagen. Lille Prinsesse A hadde ingen idé om at hun snart sskulle bli født stakkars, men mamman…hun tenkte ikke på annet.

Hvordan ville keisersnittet gå? Ville alt gå bra med prinsessen? Og mammaen? Ville det oppstå komplikasjoner? Jeg var nervøs for spinalbedøvelsen, nervøs for blødninger, nervøs for at de skulle komme borti prinsessen med skalpellen, nervøs for at de skulle komme til å kjære meg i urinblære eller tarm, nervøs for stort blodtrykksfall, nervøs for at jeg ikke skulle få se prinsessen etter fødsel og kjempenervøs for at skriket man ønsker seg ikke skulle komme….ja, i det hele tatt – nervøs med stor N.

Kvelden kom og Hibiscruben ble funnet frem. Da måtte også smykker av. Både øreobber, nesepiercing…og ikke minst fertilitetsgudinnen jeg bar rundt halsen hver eneste dag av forsøket og graviditeten. Smykket jeg fikk av Helene.

Jeg kjente at jeg egentlig ikke ville ta det av før jeg hadde prinsessen trygt i armene, men jeg måtte jo det. Smykker hører ikke hjemme på operasjonssalen.

Den 17.mai gikk mot slutten. Oppmøte på Rikshospitalet var kl 07:00 den 18.mai. Det var bare timer igjen – bare timer som skilte meg fra å holde mitt eget barn.

Det ble en natt med lite søvn.

Share
2 comments
Graviditet

Å velge fødselsdato

Published on: June 23, 2017 at: 3:25 pm
9 comments

Sånn – la oss fortsette. På bakgrunn av det samlede bildet med lite liv og flere risikofaktorer ble det bestemt at Prinsesse A skulle hentes ut av magehuset før tiden. Det føltes fint og vanskelig samtidig. Fint, fordi jeg så gjerne ville møte henne, holde henne, se at hun var ok og trøste henne. Vanskelig fordi det er en grunn til at terminen er der den er. Spedbarn har det i utgangspunktet best i magehuset.

Jo tidligere ut, jo mer umodne er barna.  “Vi tar henne  ganskesnart. Du kan få velge mellom den 16. og den 18.mai” sa Dr.Nydelig. Oioio – velge bursdag for eget barn! Rare saker.

Jeg ble i tvil om hva jeg skulle velge – dagen før eller etter 17.mai. Det ville være svangerskapsuke 37+3 eller 37+5. “Det som er risiko ved å ta henne nå er at hun er litt umoden, at hun nok suger litt dårlig, og muligens vil kunne trenge bitte litt oksygen” sa Dr.Nydelig. Men datoen var opp til meg å velge.

En del av meg tenkte at jeg bare ville holde og holde henne den 17.mai – at det ville gi verdens beste nasjonaldag i år. Den andre delen av meg ville gi henne all den tiden hun kunne få i magehuset. What to do?

Dr.Nydelig løste det for meg. “Det er kanskje ikke så greit med bursdag den 16.mai” sa hun “…da skal jo alle stryke skjorter, lete etter bundadskoene og slikt.”

Så var det avgjort. Det måtte bli den 18.mai. Og den avgjørelsen, ja den ga en veldig spesiell og nervøs 17.mai i år. Det er noe underlig, fint og skummelt med å vite akkurat hvilken dag barnet ditt skal bli født – og å vite at for at hun skal bli født må du selv skjæres åpen i lag etter lag….

Share
9 comments
 
Baby-baby

Te til spedbarn

Published on: June 20, 2017 at: 5:26 pm
19 comments

Takk for gode ord og gode tips dere. Før resten av fødselshistorien kommer (jag rakk faktisk å skrive de første to delene i helgen – kryss i taket!) tenkte jeg at jeg ville dele en lenke med dere. Flere har nemlig tipset meg om å gi fenikkel-te til spedbarn. Det vet jeg at var et tips flere fikk og fulgte tidligere. Jeg vet også at det frarådes per 2017. Det kan det hende flere ikke har fått med seg. Tenkte derfor at jeg ville dele dette med dere:

Hele artikkelen kan du lese her.

Alle får finne sin egen vei i forhold til hvordan de vil navigere i versjonen “spedbarn 1.0 uten bruksanvisning”, men selv vil jeg i alle fall holde meg unna te til Prinsesse A. Så får det holde med at jeg selv drikker amme-te. Om den gjør godt vet jeg ikke, men den smaker i alle fall godt  :o)

En bruksanvisning for spedbarn 1.0 derimot…det skulle jeg gjerne hatt.

Share
19 comments
Graviditet

Uka før – resten av magebildene

Published on: June 18, 2017 at: 6:10 pm
20 comments

Tida løper! Det har blitt søndag, og Prinsesse A er fire uker og tre dager gammel allerede. Vi har allerede sovet skulder mot skulder mer enn en måned. Tenk det! Hun er for øvrig det kuleste lille mennesket jeg vet om – til tross for magevondt og bretteleppe.

Som jeg skrev i forrige innlegg bestemte jeg meg helt plutselig for å ta magebilder når jeg skjønte at prinsessen ville komme til verden før tiden. Det ble så konkret liksom, når jeg fikk en dato. Jeg fikk forresten to datoer for keisersnitt – og kunne selv velge mellom de to. Det sto mellom den 16. og den 18.mai. Som du vet nå endte jeg med den 18.mai.

Mer om fødselen, og hvorfor jeg valgte den siste av de to datoene, kommer etter hvert – men først lovet jeg å vise deg resten av magebildene jeg tok hos Saman hos Profilfoto. Jeg lukker øynene og hopper i det. Her er de:

Det lilla tøyet med Amelia på er Prinsesse A sitt sammenbrettede lille teppe. Det ble flittig brukt på sykehuset.

Selv om kroppen var tung, rund og full av vann er det jo livets under dette – og jeg er så glad jeg valgte å ta bildene selv om jeg egentlig ikke hadde kjempelyst. Så glad for det at jeg ville anbefalt andre gravide å gjøre det samme faktisk. For hos Profilfoto hadde en nybakt mamma time rett før meg. Hun skulle ta nyfødtbilder, og sa hun angret på at hun aldri hadde tatt de magebildene de hadde tenkt på. Nå har vi disse bildene til prinsessen. Så gøy det blir når hun blir stor nok for historier.

Enn så lenge får jeg nøye meg med å fortelle fødselshistorien. Håper du har hatt en finfin helg. Vi har ikke fått gjort spesielt mye kan jeg si, utover amming, skifting, amming, et par besøk, ny amming, en trilletur med vogna og mer skifting. Og litt bading. Vi suller og luller liksom bare rundt her i en bitte liten verden foreløpig, men sånn er det vel i starten.

Share
20 comments
 
Graviditet

Uka før – magebilde!

Published on: June 16, 2017 at: 7:15 pm
16 comments

Det var blitt uke 36+0 av graviditeten. Jeg visste nå at prinsessen trolig ville komme til verden ved keisersnitt, og sannsynligvis også raskere enn antatt. Det ga meg sparket i rumpa til å få tatt et magebilde. Eller i grunnen flere.

For plutselig tenkte jeg at en dag vil det være morsomt og koselig for prinsessen å se hvor hun en gang bodde – før hun ble født. Jeg tenkte at jeg kunne jo ta en selfie, men nei…det ville liksom ikke bli bra. Så snublet jeg over en fotodeal på Lets deal, og kjøpte den. Det var fotografering hos Profilfoto i Oslo.

Et eneste bilde ville jeg ha. For jeg tenkte at 36-ukers gravidekroppen full av vann tross alt ikke ser sååå veldig artig ut, sånn at et bilde ville være helt nok. Sånn ble det ikke.

Tok turen til studio på Grefsen, og møtte en skikkelig hyggelig fotograf. Saman het han. Han gjorde det faktisk gøy å ta magebilder, selv for meg som ikke er glad i bilder av meg selv – verken med eller uten gravidemage. Lokalene lå sentralt på Grefsen, med god parkering. Rett ved trikken også for øvrig.

Saman hadde mange gode ideer, humoristisk sans og det tok faktisk ikke så lang tid før jeg glemte at det egentlig var flaut å ta bilder av seg selv og magekula. Det ble lattermildt tatt bilder stående, sittende og liggende – og med flere antrekk.

Kort tid etter timen kom et godt utvalg flygende på mail, og jeg skulle velge dette ene bildet som inngikk i dealen jeg allerede hadde kjøpt. Det viste seg å bli umulig å velge det ene bildet, og jeg endte opp med en pakke på fem bilder i stedet. Forhåpentligvis blir bildene et fint minne for Prinsesse A – fra en tid hun ikke selv kan huske.

Det ene bildet skal du få se i dag:

Herlighet – tenk at dette fine, lille mennesket som sover side ved side med meg nå, som jeg mater, skifte bleier på, bysser og luller har bodd der inne i magehuset. Det er ikke til å tro, men der bodde hun altså, i måned etter måned.

Er så glad jeg svelget en flau kamel og tok turen til Profilfoto for å ta disse bildene. Særlig dyrt var det heller ikke, så det var verdt turen. De andre bildene skal du få se i neste innlegg. Hvis jeg tør :o)

Share
16 comments
Graviditet

Fødselshistorien – med magen inntakt

Published on: June 14, 2017 at: 7:02 pm
32 comments

Sånn! Da har det dumpet inn masse flotte bilder fra fødselen, OG fra uka før.  Da tror jeg jammen at jeg skal begynne på fødselshistorien, sånn bit for bit. Det er neimen ikke mange sekundene jeg har til rådighet om dagen. Det er utrolig at et så lite menneske kan ta opp så mye tid – cirka all tiden, hvert sekund hver time hele dagen faktisk. Sånn er det med et lite menneske som har en vond, liten mage. Men i dette sekund slapper prinsessen endelig av litt – om et sekund eller opp til flere minutter vites ikke.

Bildet over er fra vi triller sengen inn til keisersnitt. Oh my! Da var jeg nervøs da. Mer om det senere. Først til uka før.

Det var uke 36 av graviditeten. Det var enda fire uker til termin. I magehuset var det så stille, så stille. Alt for stille. “Ta kontakt dersom du ikke kjenner liv på to timer” sa de på sykehuset. Jeg visste at det var en umulighet. For det gikk nesten hele tiden mer enn to timer mellom periodene da jeg kjente liv. Skulle jeg navigere ut fra totimersregelen måtte vi bodd på sykehuset – mageprinsessen og jeg.

Nettene var verst. De var så lange, så lange, så lange. Det kunne gå hele netter uten at jeg kjente liv i det hele tatt. Jeg ble liggende våken og vente på livstegn fra magehuset. Time etter time – natt etter natt. Noen netter kom det tegn til liv – andre netter ikke i det hele tatt. Jeg var svett av angst, og følte at stresshormonene nesten sprutet ut av ørene. Ikke på mange år har jeg vært så redd.

Så redd hun var syk. Så redd noe skulle skje med henne – at jeg ikke passet godt nok på henne. Så redd hun var blitt skadd av alle medisinene jeg tok i svangerskapet. Så redd det skulle gå galt, helt inne på oppløpssida.

Opplevelsen av å ikke kunne passe på henne var så sterk. Å passe på en liten prinsesse med magevondt alene om natta er krevende, men å forsøke å passe på et ufødt liv som ikke ga livstegn fra seg – ja, det var mye verre. Det var det.

Nå er det endelig over.

Rikshospitalet var så fine. De fulgte godt opp. Sa jeg måtte kontakte dem – heller en gang for mye enn en gang for lite. Det var vanskelig – for jeg ville passe på henne, samtidig ikke mase. Fra denne uka ble det kontroller nesten hver dag, med CTG og hvis de tenkte det var nødvendig også med ultralyd. Det tenkte de flere dager. Vi begynte å snakke om å forløse henne tidlig. Ganske snart faktisk. Med keisersnitt.

Da tenkte jeg plutselig at jeg jo ikke hadde noe skikkelig bilde av magen. Ikke at jeg selv syntes jeg måtte se så mye på den magen, men jeg tenkte at det er jo et hyggelig minne for henne en dag – å kunne se at hun faktisk har bodd der inne. Da bestilte jeg en time for å ta et bilde. Et eneste bilde tenkte jeg at jeg skulle ta.

Og bilde ble det. I neste innlegg skal du jammen få se det også. Nå: tilbake til prinsessen som våkner og gråter…igjen. Krysser alle fingre for at magevondten går over…i alle fall om en åtte ukers tid.

Share
32 comments