Ønskemamma

Monthly Archive: "June 2017"

13 results

Graviditet

Fødselshistorien: Turen går til Rikshospitalet

Published on: June 25, 2017 at: 9:00 am
22 comments

Det har blitt den 25.juni, her i virkeligheten. I overimorgen har jeg bestilt meg time hos en ammeguru på Stabekk. Det trengs for Prinsessen dreper brystvortene til mammaen sin. De er hvite, blodløse, såre og vonde – døgnet rundt. Jeg får ikke prinsessen til å gape høyt nok. Hun gnafser og biter. To ganger har jeg bedt Ammepoliklinikken på Riksen sjekke tungebåndet hennes, og det skal være ok sier de. Håper vi kan få hjelp på tirsdag altså, for så lenge det finnes melk vil jeg veldig gjerne amme henne. Men skal det være som dette går det ganske enkelt ikke. Auauauu! Fingers crossed.

Tilbake til fødselshistorien. Så var dagen kommet – den 18.mai 2017. Dagen da Prinsesse A skulle bli født. Oh My Lord altså! Livets største dag…sånn etter den dagen da jeg selv ble født.

Oppmøte var kl 07:00. Jeg sto opp litt før kl 05:00, for å dusje og vaske håret med Hibiscrub, samle sammen det siste av det jeg trengte og gjøre meg klar. Samtidig satt min fine venninne Brita seg i bilen fra Tønsberg. Både hun og Hege skulle være med på denne store dagen. Begge har vært venninnene mine siden jeg var 7 år gammel. Vennskapene nærmer seg 40 år altså. Tenk det! Så heldig jeg er.

Jeg tror alle tre var nervøse. Brita og jeg selv, som begge jobber i helsevesenet, kanskje mer enn Hege. Vi visste om mye som kunne gå galt.

Brita hentet meg hjemme – Hege kom kjørende til Riksen litt etter oss.

Kl 06:50 var vi fremme på Riskhositalet. Fødselsfotografen Eva Rose og journalist Trine, som jobber med boken “Fødsel” var også der. De skulle følge med som stille skygger gjennom dagen. Her er Eva Rose i korridoren på Riksen, allerede kledd i grønt for å bli med  inn på operasjonssalen. Det er Eva Rose som har tatt alle bildene du kommer til å se av dagen for keisersnittet. Bildet av Eva Rose, det er det Brita som har tatt.

Jeg var redd. Livredd. Jeg jobber selv i en kirurgisk avdeling, og vet noe om hva som i verste fall kan gå galt når noen skjærer i en kropp – selv i rutineoperasjoner. And what to when scared? Dance! Så Ønskemamma satt på musikk, og så danset vi inne på rommet jeg fikk tildelt.

Når jordmor kom inn i et rom fylt med musikk og dans hadde hun store øyne og lurte på hva vi drev med. Jeg tror dermed at de fleste som skal til keisersnitt velger andre varianter enn dans til full afromusikk for å roe nervene. Hehe!

Vel, når jordmor ankom var dansen over og de egentlige forberedelsene til keisersnittet startet. Jordmor skulle kjenne hvordan prinsessen lå, sette veneflon og kateter.

Ballongen ytterst i kateteret sprakk med et realt smell – inne i kroppen min. Au! I følge jordmor hadde det aldri skjedd i hennes yrkesliv. Typisk at det var meg som lå der da det skjedde. Så var det påan igjen….

Hvor ble det sv den ballongen? Det lurte jeg på her…. “Den er i enden av kateteret” sa jordmor, men verken hun eller vi kunne se den der. Jeg var redd den ble igjen inni kroppen, men fikk stole på at det gikk bra.

Når kroppen endelig var passe klar trillet vi mot operasjonssalen. Det var bare å krysse fingre….

More to come….

 

Share
22 comments
Graviditet

Fødselshistorien: Den 17.mai

Published on: June 24, 2017 at: 4:10 pm
2 comments

Det var blitt den 17.mai – dagen før keisersnittet. Været var grått og vått. Beina var hovne, og verken klær eller sko egnet for 17.maifeiring passet. Jeg valgte å forbli innendørs. Det ble en lang dag, der jeg bare ventet, ventet og ventet på det som skulle komme.

Instruksene fra sykehuset var å dusje med den desinfiserende såpen Hibiscrub på kvelden, sette klysrér (det var også en 17.maisyssel altså…), faste fra midnatt og dusje og vaske håret med Hibiscrub på morgenen. Hibiscrub og klystér gir liksom ikke den helt store feststemningen. Men Romeo…jo, han holdt litt fest likevel:

Jeg følte at jeg gikk i ring rundt meg selv hele dagen – veldig spent på morgendagen. Lille Prinsesse A hadde ingen idé om at hun snart sskulle bli født stakkars, men mamman…hun tenkte ikke på annet.

Hvordan ville keisersnittet gå? Ville alt gå bra med prinsessen? Og mammaen? Ville det oppstå komplikasjoner? Jeg var nervøs for spinalbedøvelsen, nervøs for blødninger, nervøs for at de skulle komme borti prinsessen med skalpellen, nervøs for at de skulle komme til å kjære meg i urinblære eller tarm, nervøs for stort blodtrykksfall, nervøs for at jeg ikke skulle få se prinsessen etter fødsel og kjempenervøs for at skriket man ønsker seg ikke skulle komme….ja, i det hele tatt – nervøs med stor N.

Kvelden kom og Hibiscruben ble funnet frem. Da måtte også smykker av. Både øreobber, nesepiercing…og ikke minst fertilitetsgudinnen jeg bar rundt halsen hver eneste dag av forsøket og graviditeten. Smykket jeg fikk av Helene.

Jeg kjente at jeg egentlig ikke ville ta det av før jeg hadde prinsessen trygt i armene, men jeg måtte jo det. Smykker hører ikke hjemme på operasjonssalen.

Den 17.mai gikk mot slutten. Oppmøte på Rikshospitalet var kl 07:00 den 18.mai. Det var bare timer igjen – bare timer som skilte meg fra å holde mitt eget barn.

Det ble en natt med lite søvn.

Share
2 comments
 
Graviditet

Å velge fødselsdato

Published on: June 23, 2017 at: 3:25 pm
9 comments

Sånn – la oss fortsette. På bakgrunn av det samlede bildet med lite liv og flere risikofaktorer ble det bestemt at Prinsesse A skulle hentes ut av magehuset før tiden. Det føltes fint og vanskelig samtidig. Fint, fordi jeg så gjerne ville møte henne, holde henne, se at hun var ok og trøste henne. Vanskelig fordi det er en grunn til at terminen er der den er. Spedbarn har det i utgangspunktet best i magehuset.

Jo tidligere ut, jo mer umodne er barna.  “Vi tar henne  ganskesnart. Du kan få velge mellom den 16. og den 18.mai” sa Dr.Nydelig. Oioio – velge bursdag for eget barn! Rare saker.

Jeg ble i tvil om hva jeg skulle velge – dagen før eller etter 17.mai. Det ville være svangerskapsuke 37+3 eller 37+5. “Det som er risiko ved å ta henne nå er at hun er litt umoden, at hun nok suger litt dårlig, og muligens vil kunne trenge bitte litt oksygen” sa Dr.Nydelig. Men datoen var opp til meg å velge.

En del av meg tenkte at jeg bare ville holde og holde henne den 17.mai – at det ville gi verdens beste nasjonaldag i år. Den andre delen av meg ville gi henne all den tiden hun kunne få i magehuset. What to do?

Dr.Nydelig løste det for meg. “Det er kanskje ikke så greit med bursdag den 16.mai” sa hun “…da skal jo alle stryke skjorter, lete etter bundadskoene og slikt.”

Så var det avgjort. Det måtte bli den 18.mai. Og den avgjørelsen, ja den ga en veldig spesiell og nervøs 17.mai i år. Det er noe underlig, fint og skummelt med å vite akkurat hvilken dag barnet ditt skal bli født – og å vite at for at hun skal bli født må du selv skjæres åpen i lag etter lag….

Share
9 comments
Baby-baby

Te til spedbarn

Published on: June 20, 2017 at: 5:26 pm
19 comments

Takk for gode ord og gode tips dere. Før resten av fødselshistorien kommer (jag rakk faktisk å skrive de første to delene i helgen – kryss i taket!) tenkte jeg at jeg ville dele en lenke med dere. Flere har nemlig tipset meg om å gi fenikkel-te til spedbarn. Det vet jeg at var et tips flere fikk og fulgte tidligere. Jeg vet også at det frarådes per 2017. Det kan det hende flere ikke har fått med seg. Tenkte derfor at jeg ville dele dette med dere:

Hele artikkelen kan du lese her.

Alle får finne sin egen vei i forhold til hvordan de vil navigere i versjonen “spedbarn 1.0 uten bruksanvisning”, men selv vil jeg i alle fall holde meg unna te til Prinsesse A. Så får det holde med at jeg selv drikker amme-te. Om den gjør godt vet jeg ikke, men den smaker i alle fall godt  :o)

En bruksanvisning for spedbarn 1.0 derimot…det skulle jeg gjerne hatt.

Share
19 comments
 
Graviditet

Uka før – resten av magebildene

Published on: June 18, 2017 at: 6:10 pm
20 comments

Tida løper! Det har blitt søndag, og Prinsesse A er fire uker og tre dager gammel allerede. Vi har allerede sovet skulder mot skulder mer enn en måned. Tenk det! Hun er for øvrig det kuleste lille mennesket jeg vet om – til tross for magevondt og bretteleppe.

Som jeg skrev i forrige innlegg bestemte jeg meg helt plutselig for å ta magebilder når jeg skjønte at prinsessen ville komme til verden før tiden. Det ble så konkret liksom, når jeg fikk en dato. Jeg fikk forresten to datoer for keisersnitt – og kunne selv velge mellom de to. Det sto mellom den 16. og den 18.mai. Som du vet nå endte jeg med den 18.mai.

Mer om fødselen, og hvorfor jeg valgte den siste av de to datoene, kommer etter hvert – men først lovet jeg å vise deg resten av magebildene jeg tok hos Saman hos Profilfoto. Jeg lukker øynene og hopper i det. Her er de:

Det lilla tøyet med Amelia på er Prinsesse A sitt sammenbrettede lille teppe. Det ble flittig brukt på sykehuset.

Selv om kroppen var tung, rund og full av vann er det jo livets under dette – og jeg er så glad jeg valgte å ta bildene selv om jeg egentlig ikke hadde kjempelyst. Så glad for det at jeg ville anbefalt andre gravide å gjøre det samme faktisk. For hos Profilfoto hadde en nybakt mamma time rett før meg. Hun skulle ta nyfødtbilder, og sa hun angret på at hun aldri hadde tatt de magebildene de hadde tenkt på. Nå har vi disse bildene til prinsessen. Så gøy det blir når hun blir stor nok for historier.

Enn så lenge får jeg nøye meg med å fortelle fødselshistorien. Håper du har hatt en finfin helg. Vi har ikke fått gjort spesielt mye kan jeg si, utover amming, skifting, amming, et par besøk, ny amming, en trilletur med vogna og mer skifting. Og litt bading. Vi suller og luller liksom bare rundt her i en bitte liten verden foreløpig, men sånn er det vel i starten.

Share
20 comments
Graviditet

Uka før – magebilde!

Published on: June 16, 2017 at: 7:15 pm
16 comments

Det var blitt uke 36+0 av graviditeten. Jeg visste nå at prinsessen trolig ville komme til verden ved keisersnitt, og sannsynligvis også raskere enn antatt. Det ga meg sparket i rumpa til å få tatt et magebilde. Eller i grunnen flere.

For plutselig tenkte jeg at en dag vil det være morsomt og koselig for prinsessen å se hvor hun en gang bodde – før hun ble født. Jeg tenkte at jeg kunne jo ta en selfie, men nei…det ville liksom ikke bli bra. Så snublet jeg over en fotodeal på Lets deal, og kjøpte den. Det var fotografering hos Profilfoto i Oslo.

Et eneste bilde ville jeg ha. For jeg tenkte at 36-ukers gravidekroppen full av vann tross alt ikke ser sååå veldig artig ut, sånn at et bilde ville være helt nok. Sånn ble det ikke.

Tok turen til studio på Grefsen, og møtte en skikkelig hyggelig fotograf. Saman het han. Han gjorde det faktisk gøy å ta magebilder, selv for meg som ikke er glad i bilder av meg selv – verken med eller uten gravidemage. Lokalene lå sentralt på Grefsen, med god parkering. Rett ved trikken også for øvrig.

Saman hadde mange gode ideer, humoristisk sans og det tok faktisk ikke så lang tid før jeg glemte at det egentlig var flaut å ta bilder av seg selv og magekula. Det ble lattermildt tatt bilder stående, sittende og liggende – og med flere antrekk.

Kort tid etter timen kom et godt utvalg flygende på mail, og jeg skulle velge dette ene bildet som inngikk i dealen jeg allerede hadde kjøpt. Det viste seg å bli umulig å velge det ene bildet, og jeg endte opp med en pakke på fem bilder i stedet. Forhåpentligvis blir bildene et fint minne for Prinsesse A – fra en tid hun ikke selv kan huske.

Det ene bildet skal du få se i dag:

Herlighet – tenk at dette fine, lille mennesket som sover side ved side med meg nå, som jeg mater, skifte bleier på, bysser og luller har bodd der inne i magehuset. Det er ikke til å tro, men der bodde hun altså, i måned etter måned.

Er så glad jeg svelget en flau kamel og tok turen til Profilfoto for å ta disse bildene. Særlig dyrt var det heller ikke, så det var verdt turen. De andre bildene skal du få se i neste innlegg. Hvis jeg tør :o)

Share
16 comments
 
Graviditet

Fødselshistorien – med magen inntakt

Published on: June 14, 2017 at: 7:02 pm
32 comments

Sånn! Da har det dumpet inn masse flotte bilder fra fødselen, OG fra uka før.  Da tror jeg jammen at jeg skal begynne på fødselshistorien, sånn bit for bit. Det er neimen ikke mange sekundene jeg har til rådighet om dagen. Det er utrolig at et så lite menneske kan ta opp så mye tid – cirka all tiden, hvert sekund hver time hele dagen faktisk. Sånn er det med et lite menneske som har en vond, liten mage. Men i dette sekund slapper prinsessen endelig av litt – om et sekund eller opp til flere minutter vites ikke.

Bildet over er fra vi triller sengen inn til keisersnitt. Oh my! Da var jeg nervøs da. Mer om det senere. Først til uka før.

Det var uke 36 av graviditeten. Det var enda fire uker til termin. I magehuset var det så stille, så stille. Alt for stille. “Ta kontakt dersom du ikke kjenner liv på to timer” sa de på sykehuset. Jeg visste at det var en umulighet. For det gikk nesten hele tiden mer enn to timer mellom periodene da jeg kjente liv. Skulle jeg navigere ut fra totimersregelen måtte vi bodd på sykehuset – mageprinsessen og jeg.

Nettene var verst. De var så lange, så lange, så lange. Det kunne gå hele netter uten at jeg kjente liv i det hele tatt. Jeg ble liggende våken og vente på livstegn fra magehuset. Time etter time – natt etter natt. Noen netter kom det tegn til liv – andre netter ikke i det hele tatt. Jeg var svett av angst, og følte at stresshormonene nesten sprutet ut av ørene. Ikke på mange år har jeg vært så redd.

Så redd hun var syk. Så redd noe skulle skje med henne – at jeg ikke passet godt nok på henne. Så redd hun var blitt skadd av alle medisinene jeg tok i svangerskapet. Så redd det skulle gå galt, helt inne på oppløpssida.

Opplevelsen av å ikke kunne passe på henne var så sterk. Å passe på en liten prinsesse med magevondt alene om natta er krevende, men å forsøke å passe på et ufødt liv som ikke ga livstegn fra seg – ja, det var mye verre. Det var det.

Nå er det endelig over.

Rikshospitalet var så fine. De fulgte godt opp. Sa jeg måtte kontakte dem – heller en gang for mye enn en gang for lite. Det var vanskelig – for jeg ville passe på henne, samtidig ikke mase. Fra denne uka ble det kontroller nesten hver dag, med CTG og hvis de tenkte det var nødvendig også med ultralyd. Det tenkte de flere dager. Vi begynte å snakke om å forløse henne tidlig. Ganske snart faktisk. Med keisersnitt.

Da tenkte jeg plutselig at jeg jo ikke hadde noe skikkelig bilde av magen. Ikke at jeg selv syntes jeg måtte se så mye på den magen, men jeg tenkte at det er jo et hyggelig minne for henne en dag – å kunne se at hun faktisk har bodd der inne. Da bestilte jeg en time for å ta et bilde. Et eneste bilde tenkte jeg at jeg skulle ta.

Og bilde ble det. I neste innlegg skal du jammen få se det også. Nå: tilbake til prinsessen som våkner og gråter…igjen. Krysser alle fingre for at magevondten går over…i alle fall om en åtte ukers tid.

Share
32 comments
Ønskemammatanker

Sorgen i kjærligheten

Published on: June 11, 2017 at: 11:33 am
14 comments

Søndag formiddag. Prinsessen er i dag en umettelig igle, og har allerede spist fire ganger…før kl 11. Godt hun kommer i en så søt innpakning at hun blir tilgitt maset. Og jammen må hun spise mye så mye som hun planlegger å vokse. Hun har allerede vokst fra flere av plaggene i str 50. Den lille, perfekte sykehusdressen har nå blitt knebukse. Iiiiik! Stopp tiden!

Men enda er hun heldigvis liten. Det synes når sokkene som er så små i mammas hånd ser sånn ut på:

I forrige innlegg kunne du lese blogginnlegget Jannorama skrev etter at hun hadde vært på besøk her. Det var så vakkert.

Janne har sin familie, med mann og to barn. Det kom ikke enkelt. Det kom med prøverør, risiko, angst og tårer. Men det endte godt, og nå er familien komplett. Kvelden etter innlegget sendte jeg en takk på messenger, og her er konversasjonen som fulgte:


Så skrev vi ikke mer. Det var greit oppsummert, og egentlig ikke mer å si.

For sånn er det. Ønsket var kjernefamilien. Mann, barn, labrador og stasjonsvogn. Flere barn. Sure sokker på badegulvet, matbokser glemt i ryggsekken og irritasjon over han som drakk rett fra melkekartongen.

Sånn ble det ikke. Nå går den store kjærligheten og gleden over det som nettopp har blitt sammen med sorgen over det som aldri ble.

Det er det som er sannheten. ❤️

PS: Vi venter fortsatt på de digitale bildene fra Fødselsfotografen. Når de kommer skal du få se noen. Jeg synes de er kjempefine.

Share
14 comments
 
Baby-baby

Snufs!

Published on: June 9, 2017 at: 7:35 pm
1 comment

En bursdag er over. Festen sparer vi til senere, men det ble en dag med flere besøk, mange telefoner, koselige gaver og rørende ord.

Blant dem som var innom var selveste Fødselsfotografen, Eva Rose og journalist Trine. De var med oss på fødselen, og jammen hadde Eva Rose brukt tid på å printe ut bildene og lime dem inn i et album til lille prinsesse A. Snufs altså!

Bildene var så rørende – fra både før, under og etter fødsel. Du skal få se flere av dem etter hvert.

Fine Janne, med bloggen Jannorama, kom også innom. Vi fikk arve en hel haug av klær, sko og leker…og Janne tok med litt babystøv hjem. Nå skal ikke de ha flere babyer der i huset altså. Jammen skrev hun et blogginnlegg etterpå også, som ganske enkelt fikk Ønskemamma til å snufse litt….eller ærlig talt hulke.

Innlegget starter slik:

…og resten kan du lese her om du vil.

Fine ord kom i fleng – på Facebook og på private meldinger. Blant annet disse utrolig fine ordene, fra selveste englekordirigenten:

Så innmaei koselig. Og under skrev en av mine foregående sjefer ganske enkelt “Amen!”. Da snufset jeg litt til.

Telefonen ringte med hyggelige hilsener og sang, og jammen kom det noen gaver i posten også. Blant annet et bidrag vi skal bruke til babysvømming til høsten, så i går meldte vi oss på Kråkebolle-bading med oppstart i august. Stas! Mor ønsker nemlig at prinsessa skal bli glad i vann og bading, akkurat som mammaen sin.

Ingen fest, men en fin dag. Jeg føler meg så heldig. Veldig heldig. ❤️

Share
1 comment
Baby-baby

Bursdag!

Published on: June 8, 2017 at: 6:29 am
17 comments

Hipp, hipp hurra!

I dag (sånn cirka akkurat kl 09:07) fyller Prinsesse A tre uker, mens mammaen – ja, hun fyller 44 år. Dobbelbursdag altså, for det er klart at tre uker også må feires litt.

Første bursdag som mamma er stas.

Ok, så har jeg ikke pynta meg. Det går i yogabukse fra Cubus, ammetopp (som garantert snart har store melkeflekker) og knall rosa hårstrikk. Ok, så har jeg ikke bakt, men mormor har levert deilig krydderkake som ligger i fryseren. Resten av fryseren er snart overfylt av frossen morsmelk, og jeg trenger seriøst en ny fryseboks.

Ok, så har jeg ikke fest, men det kommer besøk (og vi er kjempespente på de bildene Fødselsfotografen har tatt). Ok, så skal jeg ikke drikke verken vin eller champagne, men Pepsi Max blir det garantert. Og en kopp amme-te, eller kanskje til og med to.

Ok, så skjer det kanskje ikke egentlig noe storslagent på denne bursdagen – men det gjør ikke noe. For det mest fantastiske har allerede skjedd. Den største gaven har jeg akkurat nå bundet fast på brystet i et lilla Aldoria bæresjal (for øvrig noe av det smarteste jeg har brukt penger på).

Og se på denne lekre bursdagsgaven vi har fått av Hege med familie (hun som var med både til Praha og på fødselen vet dere).

Smelt! En fødselssten for prinsessens maibursdag (en vakker, grønn smaragd) skal også henges på kjedet, men den måtte bestilles. Dette smykket tar nå plassen til fruktbarhetsgudinnen jeg bar rundt halsen gjennom hele graviditeten. Et finfint bytte.

Hurra for bursdag altså!

 

Share
17 comments