Sorgen i kjærligheten

Søndag formiddag. Prinsessen er i dag en umettelig igle, og har allerede spist fire ganger…før kl 11. Godt hun kommer i en så søt innpakning at hun blir tilgitt maset. Og jammen må hun spise mye så mye som hun planlegger å vokse. Hun har allerede vokst fra flere av plaggene i str 50. Den lille, perfekte sykehusdressen har nå blitt knebukse. Iiiiik! Stopp tiden!

Men enda er hun heldigvis liten. Det synes når sokkene som er så små i mammas hånd ser sånn ut på:

I forrige innlegg kunne du lese blogginnlegget Jannorama skrev etter at hun hadde vært på besøk her. Det var så vakkert.

Janne har sin familie, med mann og to barn. Det kom ikke enkelt. Det kom med prøverør, risiko, angst og tårer. Men det endte godt, og nå er familien komplett. Kvelden etter innlegget sendte jeg en takk på messenger, og her er konversasjonen som fulgte:


Så skrev vi ikke mer. Det var greit oppsummert, og egentlig ikke mer å si.

For sånn er det. Ønsket var kjernefamilien. Mann, barn, labrador og stasjonsvogn. Flere barn. Sure sokker på badegulvet, matbokser glemt i ryggsekken og irritasjon over han som drakk rett fra melkekartongen.

Sånn ble det ikke. Nå går den store kjærligheten og gleden over det som nettopp har blitt sammen med sorgen over det som aldri ble.

Det er det som er sannheten. ❤️

PS: Vi venter fortsatt på de digitale bildene fra Fødselsfotografen. Når de kommer skal du få se noen. Jeg synes de er kjempefine.

14 kommentarer

  1. Linda og twinsa

    Husk at hvis det som aldri ble hadde blitt, ville det som ble aldri ha blitt til. Og det er en umulig tanke. ❤️

    1. Det er så sant. Det også. ❤️

  2. Vi ønsker oss ting på den og den måten, men så blir livet som det blir. Håper gleden er større enn sorgen!
    Men så snill, varm og sjarmerende dama som du er, må ikke du helt gi opp andre drømmer enn babydrømmen. Det er nok snille gode single menn der ute, om det skulle bli et ønske. Dem som har barn fra før og dem som ikke har. Dem som liker katter, hunder eller begge deler. Det er fortsatt mye som livet kan bringe! ❤

  3. Nå er dere to en familie så god som noen! Jeg er selv alene med barn og har vært det i tjue år. Vår familie er ikke mindre verdt av den grunn! Det er vel få familier som har så sterkt samhold som de små. Å se på alle «kjernefamilier» som går i oppløsning med barn i alle retninger og barn og unge som sliter på grunn av alle samlivsbrudd er jammen ikke noe å trakte etter. Jeg er så takknemlig for at jeg har kunnet gi mine barn en stabil oppvekst i et godt hjem ❤️

  4. Så trist å lese. Men jeg kan ikke forstå hvorfor det er vanskeligere for deg å få drømmen, enn for andre. du har selv valgt et liv uten kjernefamilien, uten mann. Håper du finner gleden større enn sorgen, det fortjener både du og datteren din:-)

  5. Jeg er sikker på at du finner kjærligheten❤. Jeg heier på deg og vet at det finnes en der ute som venter på deg❤Nyt øyeblikkene med den lille.
    Klem.

  6. Det fins helt sikkert passende single småbarnsfedre der ute også, enten de har vært enslige hele tiden eller er blitt det etter samlivsbrudd. Og du skal heller ikke se bort fra at du har en helt annen tilgang til disse nå som du selv er blitt mor. Livet er fylt av eventyr <3 Men den sorgen midt i gleden du beskriver der, kjente jeg veldig på første gangen jeg trodde jeg skulle bli mor. Man vil så gjerne ha noen å dele alt det store med. Vet ikke om det er fullt ut mulig å forstå for dem som ikke har vært der selv, men alle har sitt å stri med. Du slipper ihvertfall å bekymre deg for potensiell konflikt og fremtidig samlivsbrudd med barnefar, og slik sett vil datteren din få en stabil oppvekst med ett hjem og ingen fare for lojalitetskonflikt :-)

  7. Hvorfor opplever du at drømmen om kjernefamilien forsvant akkurat nå? Slapp du ikke taket og forsonet deg med det da du startet prosessen med å få barn på egenhånd? Tenk hvis du ikke hadde kommet i mål med drømmen om å få barn. Da var det den virkeligheten du hadde måtte forsonet deg med nå. Nå er du jo fortsatt så nære drømmen om kjernefamilien du er mulig å komme. Du har allerede ditt eget barn, som et minimum, men kan fortsatt få både mann og flere barn i mixen. Og da kommer de sure sokkene og de mugne matboksene i fleng og lykken blir komplett!

  8. I min tidligere jobb (sykepleier på nyfødt intensiv) ble uttrykket «drømmebarnet» brukt en del. Dette var de drømmene og forventningene foreldre hadde under et svangerskap. Det kunne være alt fra å forvente et friskt barn, til å se for seg hvordan man skal feire sin datters første menstruasjon eller forestillingen om hva sønnen skal studere når skoletiden er over. Det er sjelden disse drømmene kan oppnås eller vil oppnås. Jeg tenker det samme er det i din situasjon også. Man har en drømmefamilie, hvor man har mann, stasjonsvogn, barn, hund og sure sokker på badegulvet. Det skal være lov å sørge litt over en drøm som brister eller som ikke blir som man ønsker, men samtidig må man gå videre med det man får utdelt i livet :) Jeg har mann og et barn, og jeg har to bonusbarn. Drømmen min er at jeg og mannen skal få et barn til sammen. Det er ikke mannens drøm. Han er ferdig med å få barn, og fornøyd med de tre han har. Hvem har «retten på sin side» til å bestemme om vi skal få en til eller ikke?

    Plutselig, og når du minst venter det så står det en mann der og smiler til deg og prinsesse A. Da er det kanskje ikke lenge til det ligger sure sokker på badegulvet hos deg heller (de er forresten ikke noe å trakte etter de sure sokkene altså, bare så det er sagt). Det er ikke for sent, og det er ikke slik at du nå har tatt et valg om at det kun er deg og lille prinsesse A. Det kan fortsatt være plass til flere :)
    Men jeg skjønner at det føles ensomt når lille prinsesse A ikke er i form, når hun gråter og bare vil bli bært, når du så gjerne skulle ha fått tatt en dusj eller smurt frokosten din. Da hadde det vært fint å vært to om det, og det er helt greit å kjenne litt på, og sørge litt over.

  9. Så fine dere er, dere to.

    Før visste du ikke om du ble en del av en egen familie. Nå vet du at det er dere to for resten av livet. Så kan det hende det dukker opp flere, kanskje bare i perioder, eller så kanskje det blir dere to. Jeg skjønner at sorgen finnes tross lykken. En stor drøm er blitt virkelig, samtidig som en annen drøm for øyeblikket er av samme grunn blitt avsluttet eller utsatt. Men veien går sjelden rett frem. Nå er du gjennom en sving, kanskje er det flere svinger så du ikke ser hva som kommer. Og litt bakker. Men du er så sterk. Og med Amelia har du fått andre krefter også. Selv om du kanskje kan føle deg svakere enn før innimellom, så er du nettopp ikke det. Jeg heier på dere. Gleder meg til å høre om første gang du skal vise henne Rhodos.

    Du hr gjort det du selv kan for å skape din egen familie. Så viser livet deg resten ❤️

  10. Hei Tina! Gratulerer med den lille, nydelige babyen! Jeg kontakter deg fordi jeg er 37 år og gravid i 3. måned med en donorbaby! Og nå ønsker jeg å komme i kontakt med flere donormødre. På diverse forum fremgår det at det finnes hemmelige grupper for dette på facebook – og blant annet ble din blogg nevnt som et sted hvor man kan få kontaktdetaljer til disse gruppene. Stemmer dette? Jeg blir kjempetakknemlig dersom du har mulighet til å sende meg denne infoen på mail når du har tid. På samme måte som deg har jeg en sorg over en kjernefamilie som aldri ble. Men livet er langt og jeg tror enda at det er mulig selv om drømmene ikke oppfylles akkurat i den innpakningen og rekkefølgen vi opprinnelig ønsket oss :) Stor klem.

    1. Hei Lykkeli!
      Mail er sendt deg! Slike grupper er virkelig uvurderlige.

  11. Har ikke samme erfaringen som deg, men ville bare legge igjen en liten hilsen. Først og fremst; GRATULERER så mye med prinsessen! Den første tiden rommer så mange følelser man ikke trodde var mulig å ha. Glede, utmattelse, kjærlighet, uro og fullkommen lykke i et sammensurium. Det er vel antakelig naturlig, men for en som opplever det for første gang føltes det til tider nokså unaturlig ut. Selv var jeg en del av et vi, så sorgen i gleden for min del var av en annen art. Men jeg ble nokså tussete, så det er nok ikke sammenlignbart med din. Gikk i nesten to måneder med en takknemlighet utav en annen verden ovenfor mannen min (altså.. jeg fødte frøkna.. haha) fordi han stelte så pent med meg under fødselen, mens jeg bebreidet meg selv for at jeg ikke var flinkere. Gikk og kjøpte gaver til ham ukentlig *himler med øynene og ler litt oppgitt over seg selv* Idag lurer jeg på hva i himmelens navn jeg tenkte med, og svaret er nok hormoner

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *