På operasjonssalen: Spinal gone wrong

Så var tida kommet. Senga parkeres utenfor operasjonssalen.

Er du klar? spør anestesilegen? Klar? Not at all. Livredd derimot. Akkurat så nervøs:

Jeg mistet oversikt over tiden, men tror vi var på operasjonssalen allerede kl 08:00. Så deilig å slippe å vente i alle fall. EKG monteres opp. Før operasjonen kan starte må spinalbedøvelse settes. Jeg starter med godt mot, selv om jeg vet det blir vondt og at de trolig kommer til å bomme. Jeg har tatt flere spinalprøver tidligere.

Nåla skal inn mellom noen av de nederste ryggvirvlene. Huden bedeøves med lokalbedøvelse, og anestesilegen stikker. AU! Jeg kjenner at det ble bom, og smertene skyter ut på høyre side

Han starter på nytt. Jeg krummer ryggen tilbake så godt som det går med et helt lite menneske liggende mellom brystet og skambenet.

Ny bedøvelse i huden, nytt stikk inn i ryggkanalen. AU! Ny bom.

Så enda en bom. Kaldsvetten pipler frem på panna. Jeg begynner å synge, deler av en skala opp og ned. Det er mange måter å forsøke å håndtere smerte på.

Innimellom slaga er jeg (nesten) like blid:

Kjenner du det på en av sidene?, spør anesteislegen. Ja, på høyre, sier jeg, og jeg har hatt mange prolapser så det er nok kanskje trangt i ryggkanalen. Sånn er det.

Legen spør hvor prolapsene har vært. De har vært i alle de tre nederste lumbalnivåene som det heter. Han bestemmer seg for å gå et nivå høyere opp enn han ønsket med den lange nåla og bedøvelsen. Jeg tenker at det er skummelt, men at det bare er å kjøre på – for prinsessen venter på å bli født. Ikke at hun vet det, men operasjonsteamet, de sitter klare. De vifter med bena i blomstrete helsesko og snakker om bunader mens de venter. Vi må le litt av akkurat det.

Ny bedøvelse, nytt stikk, og der traff han. Følelsen i bena forsvinner raskt. Fort og effektivt legger de meg ned på benken. Legger en pute under den ene siden av ryggen, slik at jeg blir liggende halvveis på siden. Slik er det visst de legger pasienter til keisersnitt.

Jeg har regnet med å bli midlertidig lam fra livet og ned, og regnet med at det vil være ubehagelig. Det blir verre. Spinalbedøvelsene brer seg begge veier. Jeg mister hudfølelsen ikke fra livet og ned, men hele veien fra halsen og ned. Kjenner at det begynner å prikke oppover magen, så utover i begge armene og oppover hele brystet. Hjelpes! Jeg får ikke puste. Hiver etter pusten, mens panikken tar meg. Jeg tenker: Nå mister ikke bare bena, men også pustemusklene mine funksjon – og da ender det i tilfellet med intubering og narkose. Da forsvinner fødselsøyeblikket og timene etter.

Jeg blir livredd. Forsøker å puste, og sier til anesteilegen at det går ikke…at jeg kan ikke puste.

More to come.

6 kommentarer

  1. Åh, du har virkelig fått gjennomgå både med graviditet og fødsel. Håper det ordner seg med amming og at det blir litt lettere etterhvert. Selv har jeg en baby som ligger på tvers og til fredag skal de prøve å snu. Om det ikke går blir det nok keisersnitt på meg også selv om jeg helst vil slippe det. Det har vært fint å følge deg i graviditeten med termin ca 6 uker etter din. Takk for at du har delt din historie.

  2. Oj nå venter jeg spent på fortsettelsen! Det med kateteret skjedde meg og, ballongen sprakk da jeg skulle flytte meg fra sengen til operasjonsbordet. Fy fader så vondt! Og spinalbedøvelsen brukte de 18 forsøk før de fikk til, ryggen var full av små blå merker dagen etter. Mye man skal gjennom for disse små.

    1. onskemamma

      Ja, sprukken kateterballong kan jeg ikke anbefale noen. Det må jeg si :o)

  3. Marianne

    Husker når jeg fikk spinalbedøvelse med førstemann, første legen prøvde fire ganger uten hell, andre legen klarte det på forsøk nr tre. Jeg sa til mannen min at han måtte legge ned bena mine for jeg klarte ikke selv. Mistet følelsen i hele meg, hørte legen rope: jeg trenger en telefon, og hører du meg, hører du meg. Jeg tenkte, jada jeg hører deg, jeg bare orker ikke å svare… Fikk pustemaske, kastet opp, de tok fostervannet og skrudde en dings inn i hodet på babyen. Heldigvis gikk alt fint, og jeg fortsto heldigvis ikke alvoret før etterpå

  4. Jeg føler med deg! Her stakk de 8 ganger (jeg sa egentlig stopp etter 6) for å sette epidural, og bomma hver eneste gang!!! Så vondt, og håpløst med tette rier på toppen!

  5. Toneroten

    Ååå, kjenner med såååå igjen! Jeg ELSKER keisersnitt, men de bommet kun når 2. mann skulle ut… de trodde de hadde bedøvd meg, men når de begynte å nappe i magen kjente jeg ALT, så jeg ropte ut i redsel for at de skulle skjære før jeg var bedøvd… (har en venninne som opplevde det og da skal jeg si de fikk farten opp og lagt henne akutt i narkose…

    Gøy å følge med på tv-skjerm når de skjærer og tar ut de små! Ekstra spennede gang nr 3 når tvillingene skulle ut! Kunne hatt mange keisersnitt til (og de mobbet meg på ene jobben at jeg burde få operert inn glidelås). Gleder meg til fortsettelsen Tina

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *