Ønskemamma

Monthly Archive: "July 2017"

11 results

Baby-baby

Ferie! …og sjekk den feriehabitten

Published on: July 20, 2017 at: 8:27 pm
3 comments

Prinsessen har vært i verden i ni fine uker i dag, og nå har hun jammen tatt ferie. For aller første gang pakket vi bilen med vogn, babynest, bleier, stellekluter, klær til liten og stor, badebalje, gulpekluter og mye mere til. Pjuh!

Det er neimen ikke bare bare å være uerfaren babypakker, men vi kom oss av sted. Prinsessen inntok bilen i feriehabitten – mor med kryssede fingre.

Det er ikke alle forunt å ha en kollega som hekler verdens søteste Converse, men jeg er så heldig at jeg har en. Eline heter hun, og hun selger dem også. På bildet klarte jeg å ta dem på feil fot, men det klassiske merket finnes selvsagt der. Smelt!

To timer skulle vi kjøre, og heldigvis gikk det veldig fint. Hun likte seg på ferie også, mitt lille favroittmenneske. Det vet jeg, for nå har vi faktisk kommet hjem igjen etter seks fine dager. Nå merker jeg tydelig at prinsessen begynner å kjede seg på dager da hun bare er samme med meg. Et tydelig skifte fra bare noen uker tilbake, nåe hun helst ville ligge på mammas bryst døgnet rundt.

Nå skjønner mor at vi faktisk må – eller i alle fall kan – finne på mer enn jeg hadde tenkt resten av sommeren. For nå som vi er hjemme igjen tror jeg ganske enkelt ikke prinsessa synes det er nok som skjer i verden.

20.juli allerede. Det gjelder å skynde seg å nyte disse fine sommerdagene!

 

Share
3 comments
Baby-baby

Nyfødtfotografering – bildene!

Published on: July 16, 2017 at: 6:10 am
19 comments

Søndag, og enn så lenge sprutende regn nå på morgenkvisten (klokken er i dette øyeblikk 04:58 og mor pumper seg etter andre nattamming) – men for en deilig helg det har vært. Prinsessen og mammaen har vært på farten, og den lille barnehjernen er full av nye inntrykk. Det skjer helt tydelig utvikling dag for dag nå. Kjempespennende!

Det blir ikke mange bilder av prinsessens ansikt her på bloggen fremover, men i dag blir det. Som jeg skrev i forrige innlegg var vi på nyfødtfotografering hos fotograf Anna Brandsdal når prinsessen var bare åtte dager gammel. Det var egentlig enda en stund til hun skulle bli født.

Fotograferingen var ganske enkelt en vakker opplevelse, og det speiles i bildene. Det tror jeg man ser, selv om man ikke er moren – for mor synes selvsagt at sin egen baby er vakker, men disse bildene….aaaaaw, disse bildene krever ingen ord. Jeg fikk stor respekt for nyfødtfotografering underveis, for å ta gode bilder der det ser ut til at spedbarnet baret er lagt i en tilfeldig nyfødtpositur er utrolig mye jobb. Det bysses, lulles, danderes, stikkes forsiktig myke kluter inn under det underlaget barnet ligger på, bysses og beroliges enda mye mer, danderes litt til og så enda litt…,ja, det går virkelig med mye tid for å få de gode bildene. Men den tida er det verdt når resultatene blir som dette!

So here we go. Foto: Anna Brandsdal Fotografi:

…og en av mine absolutte favoritter:

Dette var noen vakre bilder. Hjemme har vi enda noen flere. Valget sto mellom 5, 10, 15 eller 25 bilder i pakken. Med et barn er egentlig 10 eller 15 bilder nok tenkte jeg. Å velge ti var klin umulig. Fra min egen barndom har jeg bilder fra to profesjonelle fotograferinger – en fra rundt et års alder og en fra fem års alder. Ikke så mange bilder fra hver fotografering, men de bildene jeg har er kjempefine. Det er bilder jeg er så glad jeg har nå som voksen.

Problemet når det tas så utrolig mange fine bilder er selvsagt å ikke velge absolutt alle og å tapetsere veggene med dem. Hehe, synes jeg stua vår liksom. Hvilket eller hvilke av disse vakre nyfødtbildene av prinsessen som etter hvert skal på veggen vår blir umulig å velge tror jeg. Hvilket er din favoritt?

Når prinsessen blir større, og kan smile og gurgle, bestiller vi ny time hos Anna. Det gjør vi definitivt! Vi var på besøk hos ei finfin lita frøken i går som hadde tatt fotografbilder ved nyfødtalder, seks måneder og et år. Det var veldig fint synes jeg. Nå fyller hun snart fem år, og de tenkte på å ta nye bilder. Det var også ei frøken som bodde sammen med mammaen sin, og når man er bare to er det ikke alltid det blir så mange bilder av mor og barn. For da blir det liksom til at mor bare tar bilder av barnet, og glemmer at hun selv også er der. Hos fotografen hadde de fått noen nydelige bilder der de var sammen.

Får du barn kan jeg på det aller varmeste anbefale fotograf Anna altså! Minner for livet. Er så glad jeg gjorde det, for denne flyktige spedbarnsperioen er definitivt allerde over. Nå er Prinsesse A ikke lengre et åtte dager gammelt spedbarn, men en åtre uker gammel baby. Det er jammen kjempestor forskjell på det – på så mange måter. Så tusen takk for tipset til den av dere lesere som også hadde tatt nyfødtbildene sine hos akkurat Anna, og valgte å dele dem med meg. Hadde jeg ikke fått det tipset av Marte hadde vi ikke hatt disse bildene. Da tror jeg egentlig ikke jeg hadde tenkt på å ta bilder så tidlig.

Nå er hele fødselshistorien delt – i alle fall de delene vi ville dele. Det betyr at fremover er vi i nåtid. Det føles bra, for allerede kjennes det som en evighet som prinsessen var så liten som hun er på disse bildene.

Ønsker deg en fin søndag!

Share
19 comments
 
Baby-baby

Nyfødtfotografering

Published on: July 14, 2017 at: 4:05 pm
1 comment

En gang i livet får jeg barn. En gang er hun liten. Nyfødtstadiet er flyktig. Jeg ville forevige det nye, glatte, myke, stille og uskyldsrene. Det som nå, snart åtte uker senere, for lengst er historie. En av dere kloke lesere tipset meg om fotografen Anna Brandsdal, som hadde tatt nydelig nyfødtbilder for tipseren. Takk for at jeg fikk se dem.

Jeg forelsket meg i bildene, og bestemte meg for å bestille time samme sted. Det var på Frogner, ikke så langt utenfor Oslo. Hadde aldri vært der før selv, men det var greit å finne frem. Bildene måtte helst tas før prinsessen var 14 dager gammel for at nyfødtkroppen skulle være intakt sa Anna. Så allerede på levedag åtte satt vi kurs mot studio.

Keisersnittmoren kunne ikke løfte og bære, så fine Vibeke sa hun kunne være med. Utrolig snilt, for nyfødtfotograferinger tar mange timer.

Vi ankom studio med liten prinsesse i bilsete, pledd, flaske, skjold, gulpeklut, flere skift, matpakker…ja med en hel del ganske enkelt. Vi ble tatt i mot i et varmt studio – varmet opp for en naken, nyfødt kropp. Det var rolig musikk på, sammen med appen Babysusher. Stemningen var så nydelig – som fotografen selv.

Rommet var fylt med utstyr. Bakgrunner og tepper/tøy i alskens farger, esker, bokser, sofaer, puffer, hårpryd, kjoler, bamser og mye mere.

Anna satt i gang på egen hånd. Underveis fikk hun en del hjelp av Vibeke. Mor holdt seg litt i bakgrunnen, for å holde melkelukten litt på avstand. Hehe!

Så begynte jeg å grine. For jeg hadde sett for meg at en fotograf tar bilder. Jeg hadde ikke sett for meg at en fotograf skulle ta i barnet mitt med minst like stor kjærlighet som jeg selv kjenner for henne. Det var varme, rolige hender som holdt, beroliget og bysset. Time etter time. Det var så hjertet mitt nesten eksploderte.

Jeg gjemte meg bak denne fotoparasollen og gråt stille.

Bildene ble like fine som jeg opplevde at kjærligheten i rommet var stor. Og de bildene – ja de skal du få se i nesten innlegg. Ikke alle, for vi har veldig mange, men noen av dem skal du få se. Det er helt nydelige.

Lille, nye, vakre menneskebarn. ❤️

Share
1 comment
Baby-baby

8 uker!

Published on: July 13, 2017 at: 6:35 am
3 comments

Herlighet, som tida flyr! I dag er du åtte uker gammel – eller åtte uker ung heter det kanskje. Du veide 3306 gram den dagen du ble født, og nesten bare tre kilo når vi forlot sykehuset. Nå har du akkurat passert fem kilo!

Du var 48 cm lang. Nå har mamman din allerede måttet pakke bort alt av str 50 og 56, for nå er det str 62 som passer. Vi rakk ikke en gang kle på deg alt du hadde i de minste størrelsene. Det går så fort – så skremmende fort!

I dag vil jeg dele et av favorittbildene mine med dere. Det ble tatt for nøyaktig fem uker siden, da du var tre uker gammel. Da kom Eva Rose og Trine på besøk her hjemme med alle bildene fra fødselen.

Det var 8.juni 2017 – dagen da du fylte tre uker og mamma fylte 44 år.

Tror dette for evig blir et av favorittbildene mine:

I morgen skal du få bli med på nyfødtfotograferingen. Der tok vi mer polerte, men slående vakre nyfødtbilder.

Så fort som tida løper nå blir minnene fine å ha – det kjenner jeg allerede.

Share
3 comments
 
Baby-baby

De viktige hendene

Published on: July 11, 2017 at: 6:20 am
4 comments

Du hviler ditt myke hode i mine to voksne hender. Hodet som enda ikke har en ferdig utviklet benstruktur. De myke feltene er vakre og skumle samtidig.

Du hviler din uferdige, ustabile nakke i min hånd.

Du hviler hele den lille kroppen din i min armkrok.

Du gir meg din lille hånd for å kle på deg bodyen eller jakken – hånden med fingrene som er små at et vindpust nesten kunne brekke dem.

Du gir meg din lille fot, så jeg kan massere den varm når du har mista sokken for tusende gang og blitt kald.

Og jeg tenker, så viktige de er – hendene. Så viktig det er for deg at du blir holdt av kjærlige, sterke, trygge hender. Hender som vil deg godt.

Jeg smører litt luktfri babyolje på hendene og masserer de små leggene dine, armene med de nye, små valkene, magen du så ofte ynker deg over. Forsiktig, men bestemt. Vil gi deg gode sanseopplevelser. Gode møter med din egen kropp. Du liker aller best å bli massert under føttene. Det vet jeg nå.

Du er heldig, mitt barn, for du har så langt i livet møtt mange kjærlige hender. Måtte det bli mange, mange flere. Det tror jeg at det blir. Du kommer til å møte kjærlige hender hos meg, hos mormor, hos tante Hege, tante Brita og Bente, tante Tone…hos Vibeke, Liss Mona, Janne, Erna, Bente, Tonje, Morten, Mark, Helene, Serena, Marte, Anne, Reidun, Inger-Elisabeth….ja hos veldig mange.

Jeg kjenner tårene stå i øynene, for der du ligger foran meg blir det så tydelig at du er helt avhengig av at andre gir deg kjærlighet – betingelsesløst. Du kan ikke skjerme deg – verne deg, hvis noen vil deg vondt. Du kan ikke flykte fra hard håndtering eller utålmodige hender.

Måtte du også møte de kjærlige hendene hos andre. De vi enda ikke kjenner. Hos personalet i barnehagen når du savner mamma, hos assistenten på SFO når du har skrapet opp kneet ditt, hos din første kjæreste…

Jeg skal gi deg en god start, i å ha gode sanseopplevelser fra egen kropp. Og håpe at det varer, selv når jeg ikke er sammen med deg.

Allerede tenker jeg på de gangene jeg kommer til å ta i deg med utålmodige hender – kanskje fordi du vil nekte å kle på deg mens jeg vet vi må rekke barnehagen. Jeg får litt dårlig samvittighet på forhånd. Allerede har du opplevd mine utålmodige hender i blant, når jeg for tusende gang prøver å flytte den armen som veiver i vei og er i veien for ammepuppen.

Men for det meste blir du heldigvis tatt i med stor tålmodighet foreløpig, for nå har vi tid – all verdens tid. Så heldige vi er med barselpermisjonen i Norge.

Jeg tenker på alle barna som ikke opplever gode hender. De som kanskje ikke har voksne rundt seg i det hele tatt, eller de med voksne med så vanskelige liv at de for øyeblikket ikke kan gi bort kjærlighet til andre.

En stille tåre triller.

En stille tåre trillet også åtte dager etter at du ble født. Ikke en, men flere. På den 8.levedagen din møtte du nemlig noen av de mest kjærlige hendene jeg noen gang har sett. Noen tok på deg med like stor kjærlighet som jeg selv kjenner for deg – lenge. En du aldri før hadde møtt, og kanskje aldri mer møter.

Det var en fotograf, som tok de vakreste bilder, med de kjærligste hendene. Mer om det snart.

Share
4 comments
Graviditet

Fødselshistorien: Barseltårene

Published on: July 9, 2017 at: 6:25 pm
28 comments

Takk for alle gode reisetrilletips. Prinsessen og jeg svingte innom Barnas Hus for en titt i går ettermiddag. Synes Baby jogger city mini GT i den nye fargen “slate” var kjempefin. Det stoffet var ikke så glatt som de andre. Kanskje er det glatte stoffet mer praktisk forresten? Dette virket mindre klamt. Vogna var kjempefin og virket praktisk. Men prisen – oh my! Flere av modellene dere tipset om hadde de ikke, så de får jeg se på andre steder etter hvert. Vi har ikke dårlig tid.

Så tilbake til fødselshistorien. Jeg hadde hørt om dem – barseltårene. Tårene som skulle komme sånn rundt tre dager eter fødsel. Store medisinske leksikon sier dette om barseltåene:

“Barseltårer, gråtedag som forekommer normalt hos de aller fleste, 2–4 dager etter fødselen. Tilstanden kommer overraskende på mange og går som regel over raskt. Årsaken er ukjent, men mange er helt utrøstelige og det kan virke nesten skremmende på den nærmeste familien.”

Jeg tenkte at sånn blir det sikkert. Det er bare å vente på tårene.

Prinsessen ble født en torsdags morgen.

Torsdag, fredag og lørdag gikk uten at tårene kom. Jeg tenkte at i morgen, den fjerde dagen, blir nok dermed kanskje den dagen – dagen for de uforklarlige tårene. Psykologen i meg var nysgjerrig på fenomenet – privatpernonen: not so much.

Men søndagen kom og søndagen gikk, uten de uforklarlige tårene. Stunder der jeg var dypt rørt, absolutt, men ikke barseltårer. Søndag kveld reiste fineste Hege hjem til sine. Prinsessen og jeg var alene på sykehuset. Fire dager hadde passert. Da tenkte jeg at neivel, da kanskje jeg er en av dem som ikke kommer til å oppleve dette med barseltårer.

Den natta tok vakthavende sykepleier prinsessen inn på vaktrommet flere timer. Blodtrykket mitt var plutselig blitt for høyt, og de ville at jeg skulle sove. Du trenger å hvile, sa de. Jeg har aldri sover dårligere enn den natta. Aldri hvilt dårligere. Det var som å prøve å sove med hjertet langt utenfor kroppen . Det var helt umulig. Jeg savnet henne med hver celle i kroppen, men som “lydig pasient” hentet jeg henne ikke. Det ville jeg endret på om jeg kunne spole tiden tilbake. For nettene før dette hadde jeg hatt henne på brystet i kenagrutoppen i flere timer. Mage mot mage – hjerte mot hjerte. Det var fint for oss begge.

Natten passerte sakte. Mandagen kom – den femte dagen. Og BAM! Der var de – tårene. Oh my! Det var en merkelig opplevelse, for plutselig rant tårene i strie strømmer av absolutt alt – fint, trist, vondt eller vakkert. En del av meg måtte neste le av det, men jeg kunne bare gråte. Gråte, gråte og gråte. Jeg gråt av at jeg ikke fikk spist frokost fordi en samtale en sykepleier ville ha drøyde så lenge, jeg gråt av at det ikke var mer kjøttpålegg igjen når jeg først fikk spist lengt utpå formiddagen, av at jeg kanskje ikke kunne gi prinsessen det hun skulle ha, av at ammingen var så plundrete, av at jeg var så vannvittig takknemlig for dette underet av et menneskebarn….ja, av absolutt alt.

Psykologen i meg tenkte; nå er jeg jammenimeg helt emosjonelt ustabil. Og et helt vanlig menneske.

Det var fint og det var vondt. Det var helt umulig å stoppe, eller å ha kontroll på. En merkelig opplevelse synes jeg. Jeg var takknemlig for at jeg fortsatt var på barsel da det skjedde, for det var fint å ha noen å snakke med denne dagen. Og på barsel på Riksen var det fine, kloke og erfarne folk å snakke med – de som møter disse barseltårene på jobb hver eneste dag. Hele året. Det hadde ikke vært ok å være alene hjemme den dagen – det hadde ikke det.

Siden mange reiser hjem etter tre netter på barsel tenker jeg at mange må oppleve å bli “ovefalt” av barseltårene hjemme. Da tror jeg ikke det er noe ok å være helt alene med nyfødt baby. Nå er nok de fleste minst to voksne hjemme, men slettes ikke alle.

Som leksikonet sier varte disse overveldende barseltårene ikke mange dagene i min verden, men når de først var der så var krana åpen. Vidåpen! Jeg er faktisk takknemlig for de tårene, og kjenner at det er en opplevelse det er fint å ha fått med seg i livet det også.

Hvordan var det for deg når du fikk barn? Kom barseltårene som de visstnok ofte gjør? Og kom  de da før eller etter at du hadde forlatt barselavdelingen?

Share
28 comments
 
Baby-baby

Reisetrilletips ønskes

Published on: July 8, 2017 at: 6:30 am
73 comments

Den brakkesyke mammaen tar en liten pause i fødsels-og barseloppholdshistorien for å spørre dere om råd. Vi vil ut å reise! Ok, ikke helt enda altså men etter hvert. Kanskje besøker vi noen i Spania allerede i november…. Da er prinsessen seks måneder gammel.

Vi planlegger å besøke fine Vibeke på Gran Canaria først, og så forhåpentligvis dra en tur til selveste Rhodos neste år. Når den tid kommer vil vi ha en reisetrille. Den skal vi selvsagt etter hvert bruke her hjemme også, for en rask handletur på storsenteret f.eks. Og kanskje på tur til Skien, for det blir jo ikke plass til noen annen bagasje i bilen når den fantastiske Stokkevogna er pakket inn der.

Her er Gamlebyen i Rhodos by. Der skal den definitivt brukes.

Gubban, som jeg savner Rhodos! Vil helst reise dit akkurat , men det må nok vente til 2018. Siden mor altså er brakkesyk googler hun både reiser og reisetriller. Vi kjøper nok en brukt trille på Finn.no, men hvilken? Det er jo så mange å velge mellom!

Ønsker fra mor:

* Ryggen må kunne legges helt ned. Helt.

* God og lang solskjerm.

* Lett å trille. Rhodos har både smale, hullete fortau og litt brostein.

* Og aller helst vil jeg at sittedelen skal kunne vendes begge veier, slik at prinsessen skal kunne sitte vendt mot meg i starten. Akkurat det er kanskje det vanskeligste å finne.

Enn  så lenge holder den uerfarne mammaen kanskje en knapp på Baby jogger City mini GT. Den kan ikke snus, men virker ellers ok. Er det noen av dere som har erfaring med den?

Får by på litt mer Rhodos med det samme. Hadde vært stas å ta med prinsessen på denne gåturen også etter hvert – en nydelig tur over høyden med Akropolis og utsikt over Rhodos by. Dette bildet tok jeg sist jeg gikk der:

Dere kloke lesere – har dere gode tips? Hva bruker dere selv? Noe dere vil anbefale til hun reiselystne nybegynnermammaen?

I neste innlegg går turen tilbake til Rikshospitalet, og barseloppholdet….nærmere bestemt barseltårene. (Oh my!)

Og så skal dere etter hvert få være med på nyfødtfotografering også. Altså, de bildene…. ❤️

Share
73 comments
Baby-baby

Fødselshistorien: det de glemte

Published on: July 7, 2017 at: 6:05 am
24 comments

I forrige innlegg skrev jeg litt om oppholdet på barsel på Riksen, som samlet sett overgikk mine forventinger. Masse fine, varme og omsorgsfulle folk.

Keisersnitt er tungvint, fordi man verken kan stå, gå eller gjøre noe så enkelt som å snu seg i  senga helt i starten – og å hoste og å le er helt uaktuelt. Auauauu! Men med unntak av en litt dramatisk episode den første natta gikk det veldig fint synes jeg. Overraskende fint egentlig. Allerede etter 16-18 timer var jeg oppe og gikk i korridorene, med sykehusskjorte, kateter og hele pakka. Lekkert! Hadde det ikke vært for at jeg våknet med kjempehøy puls og brystkassa full av slim jeg ikke fikk hostet opp denne første natta hadde jeg nok kanskje ikke vandret rundt så tidlig altså, for sånn innmari godt var ikke det, men det gikk. Fordi det måtte.

Allerede fra natt nummer to (mener jeg å huske) sto jeg opp selv for å stelle prinsessen. Å komme seg opp og ut av senga var utvilsomt det mest utfordrende, sett bort fra det med hostingen. I sær var det vanskelig å komme seg ut av senga fra liggende stilling med prinsessen i armen. Utrolig nok gikk det også, med dype smertepust. Det gikk fordi det opplevdes så viktig tror jeg.

Det mest tungvinne med keisersnitt, sånn jeg opplevde det, er jo at man ikke kan løfte noe som er tyngre enn barnets vekt på seks uker. Det gir en del begrensinger når man bor alene, med tanke på barnevogn, bilsete, handling av mat, bleier og slikt, men det gikk det også. Nå er vi endelig ferdige med de ukene med restriksjoner, og det er kjempedeilig.

Så til det ene, bitte lille og trivielle de glemte på barsel. To av dere gjettet det:

Yepp, de glemte det lille brettet med flagg og saft i stettglass på. De ga det til andre på avdelingen, det så jeg jo, men ikke til oss. Det spiller jo ingen rolle, men jeg husker at jeg tenkte på det en eller annen gang i timen etter fødselen, for akkurat det øyeblikket hadde jeg gledet meg til. Jeg var jo ofte på Riksen i svangerskapet, og så mange av de brettene bli båret inn på rom der undre nettopp hadde skjedd. Jeg tenkte at en dag er det vår tur til å feire med flagg, hvis alt går bra, og for en følelse det skal bli!

Så glemte de det ganske enkelt, selv om jeg vet de egentlig har det som praksis. Kanskje er det oftere sånn ved keisersnitt, for jeg vet  at sånn har det vært for flere som har fått barn på keiserlig vis. Det er ikke viktig, for hun jeg hadde i armene var finere enn hele verdens flagg til sammen, men jeg husker at jeg tenkte på det akkurat den første dagen.

Så det øyeblikket, og det bildet som jeg hadde tenkt at skulle inn i prinsessens minnebok, gikk vi glipp av. Jeg har derfor fått låne bildet fra barsel hos Caroline Berg Eriksen...og så kan vi jo late som om det var vårt. Hehe!

Romeo fikset forresten dette med våret eget bilde ved å flagge hjemme da. Det er storebroren sin det! Mulig har tok seg et glass champagne i det stille også. Hvem vet? Han føler seg forresten litt neglisjert for tida kan han hilse å si. Lillesøstra får liksom all oppmerksomheten her i huset,

I morgen skal jeg spørre deg om et råd. Dere er så mange kloke, erfarne folk dere lesere, så jeg satser på massevis av gode svar.

Share
24 comments
 
Baby-baby

Fødselshistorien: På barselavdelingen

Published on: July 5, 2017 at: 7:35 pm
3 comments

Rotavaksinen gjennomført. Det var ikke stas syntes prinsessen, som fik en kveld der hun var slapp, utilpass og hadde vondt magen. Grønn, skummende bæsj fikk hun også stakkars. Men nå er det gjort – frem til neste vaksine da. Tilbake til fødselshistorien:

Endelig, mange timer senere, var følelsen i bena tilbake. Helt ned i tærne. Fire av tærne på den ene foten var blitt helt lilla (og sånn forble de faktisk til dagene etter). Det var tydelig at foten hadde ligget i klem en god stund uten at noen hadde fått det med seg. Det skal egentlig ikke skje, men sånn var det altså.

Portøren kom og kjørte oss over på barsel. Den trilleturen føltes som starten på det nye livet. På barselavdelingen skulle Prinsessen og jeg bo sammen med Hege, som hadde satt av hele tre netter til å være sammen med oss. Er det mulig å være så heldig?

Vi ble innlosjert, og sykepleiere var ut og inn. Sjekking av operasjonssåret, jevnlige sjekk av at livmoren trakk seg sammen, kunne vi få til at prinsessen kunne få  litt melk fra mor, fungerte kateteret, var prinsessen passe varm, måling av blodtrykk, puls og temperatur hos mor….ja…det var litt sånn ut og inn med folk. Det var fint – de passet godt på.

Jeg hadde bare øye for henne. Prinsessen. Mitt barn.

Med et helt nytt keisersnitt kommer man seg verken hit eller dit. Ikke kommer man opp eller ned av sengen, ikke kan man stå eller gå og ikke kan man snu seg i sengen heller. Å le eller å hoste er uaktuelt – noe som dessverre skulle vise seg bli en utfordring bare noen timer frem i tid…men det visste jeg heldigvis ikke enda. Man er i grunn ganske hjelpeløs.

Med gode venninner var det ingen sak. De hentet saft, kom med prinsessen, skiftet på henne, ordnet og fikset. Jeg er så utrolig takknemlig for den venninnehjelpen jeg fikk under fødselen og dagene på barsel. Det sparte meg fra å dra i den røde snora over senga mer enn hundre ganger. Og det er noe annet å få hjelp til helt trivielle ting av nære og kjære enn av dem i hvitt – hvor flotte de i hvitt enn er.

Men herlighet så mange flotte folk som jobber på barsel på Riksen. Virkelig! Det var en sterkt positiv kontrast til timene på postoperativ avdeling. Hvite engler fløy rundt oss både dag og natt synes jeg. Skulle ønske at jeg husket dem alle. Det gjør jeg ikke. Men jeg husker Kari, som satt seg ned for en skikkelig god prat på sengekanten og som pakket sprengte, ømme bryster inn i fettvatt. Hun som gjorde de ekstra tingene man slettes ikke trenger. Jeg husker Torill, med de milde øynene og hendene som forsiktig men veldig kyndig viste oss både amming og badestell. Jeg husker hun som kom med saft med isbiter og hun som ba meg putte et par sokker i armhulen når jeg fikk en melkefylt, smertefull kul der på størrelse med en golfball. Jeg husker hun med det lyse håret som alltid passet på at det var nok bleier, kluter og skifteunderlag. Det at det var så fine folk der ga oss en ro. Peace, sier prinsessen:

Jeg husker bare gode folk, smil og suveren omsorg – både for prinsessen og for meg. Må si at barseloppholdet som helhet overgikk mine forventninger. Ikke at jeg hadde så mange forventninger egentlig, men det var i alle fall overraskende fint, til tross for smerter, tårer og nybakt-mammakaos. Det var ingen utålmodighet, ingen sure miner, ingen som klagde over at de løp bena av seg (for det gjør jammen de som jobber på barsel i mai måned), ikke noe mas. Det var trygghet, kunnskap, omsorg – og god smertelindring i tillegg. Det er jammenimeg viktig etter keisersnitt det også.

Vi var heldige å få beholde et enerom hele tida. Der trilla de inn en ekstra seng til Hege. Det ble trangt, men det gikk. Så sto hun opp den første natta og tok stellene jeg selv ikke kunne ta. Prinsessen fikk en ekstra hånd å holde i når mammaen ikke rakk henne. Det at det var nettopp en nær venninne gjorde at det ikke føltes sårt at jeg ikke kunne plukke prinsessen opp når hun ba om det. For gode, kjente hender gjorde det for oss. Jeg smelter av dette bildet, der den helt nyfødte prinsessen holder så godt i Hege sin finger.

Men en ting glemte de faktisk på barsel, og det var den ene lille tingen jeg visste at de gjorde som jeg hadde tenkt på og gleda meg til på forhånd. Triviell, men likevel viktig. Dessverre altså fraværende.

Mer om det i neste innlegg. Ønsker deg en fin kveld!

Share
3 comments
Graviditet

Fødselshistorien: de lamme bena og postop

Published on: July 4, 2017 at: 6:06 am
9 comments

Kl 09:07 var prinsessen trygt ute. Mor ble sydd sammen lag for lag bak forhenget. Jeg var glad for å slippe å se det, selv om den delen av keisersnittet gikk kjempefint. De kunne sine saker, Dr.Nydelig og Dr.Mild.

Ved hodeenden lå prinsessen – vi lå kinn mot kinn. Jeg kunne ikke røre meg og tenkte at jeg kan ikke se henne – bare deler av henne. Jeg lå der og lurte på hvordan hun så ut.

Når alt var sydd sammen gikk turen til postoperativ avdeling. Der skulle vi være til lammelsene gikk ut av kroppen. Hege og Brita byttet på å være der sammen med meg eller oss. Det er jeg så takknemlig for. Når prinsessen ble tatt ut en liten stund var noen jeg kjente sammen med henne, for da ble en av dem med. Det var fint å tenke på. På bildet nedenfor kommer de trillende med henne, til en glad mamma:

Spinalbedøvelse er jo genialt, med tanke på at man kan være våken samtidig som man opereres. Under et keisersnitt er det jo fantastisk å få lov til å være våken. Men lammelsene….de synes jeg var ekle. I noen timer er man jo helt lam fra livet og ned. Det er umulig å føle underkroppen, og å røre den. Jeg kjente på den snikende frykten av at lammelsene ikke skulle gå ut igjen. Lå i senga på postoperativ avdeling og ventet. Kjente etter og kjente etter. Kunne jeg røre noe nå? Nei. Nå da? Nei. Nååå da? Fortsatt nei.

Det tar litt lengre tid enn vanlig, sa de som var på jobb der. Du må nok kanskje bli her noen timer. Jeg tenkte at dette må jeg ikke tenke på. Jeg må bare tenke på prinsessen. Likevel lagde hjernen allerede scenarioet: Hva om følelsen ikke kommer tilbake? Hva om jeg må være mor alene med lammelser? Sånn er hjernen bare skapt.

Til dem som ventet på meg sa de at det så ut til at det kunne ta seks timer. Heldigvis tok det ikke fullt så lang tid, men det kjentes som en evighet. Jeg ville bare ha tilbake følelsen og kunne ta meg litt av barnet mitt. Ville ut av situasjonen der andre måtte ta seg av meg.

Dr.Stødig kom innom og fortalte hva som var gått galt med spinalen. Det var fint. Mens jeg lå der fikk jeg spinalkløe også. Det hadde jeg faktisk aldri hørt om. Jeg klødde, klødde og klødde. De forklarte hva det var også, og sa de ville sette antihistamin. Jeg ba dem la det være. Tenkte at det, sammen med de smertestillende jeg allerede hadde fått, ville gjøre meg trett og sløv. Det var det siste jeg ville være sammen med prinsessen. Disse gylne minuttene og timene ville jeg ikke døse bort. De ville jeg ha med meg. Da ville jeg heller klø noen timer. Så jeg klødde og drakk saft med isbiter, klødde og drakk saft med isbiter. Kateter er topp for den som har måttet tisse flere ganger i timen i slutten av graviditeten. Nå kunne jeg drikke alt jeg ville uten å bli tissatrengt. Hehe! Aldri så galt, så godt for noe sies det.

Dr.Stødig gikk igjen. Jeg rakk heldigvis å si til ham at jeg syntes han hadde gjort en fabelaktig god jobb i å roe meg når panikken over å ikke få puste tok meg. Ære være ham altså.

Underkroppen var like lam. Kan du røre litt på tærne? spurte de. For mange ganger. Jeg ble stressa, for jeg kunne ikke det. Tenkte at siden de spurte så mange ganger skulle jeg kunnet det nå. Sykepleieren som var på jobb ble tydelig utålmodig. Hun ville gjøre stell, og få oss over på barsel. Men stell skal vente til følelsen er på plass og pasienten kan hjelpe til med bevegelse. Vi kunne kjenne utålmodigheten i rommet. Til slutt kjente jeg det. Snev av kontakt med det venstre låret. Ikke noe i høyre. Ikke noe i noen av leggene, anklene, føttene eller tærne. Det varte og rakk – i det som kjentes som en evighet.

Til slutt valgte hun å ikke vente. Det ble en dum opplevelse, med store vansker med bevegelse og mye smerte under stellet. Hva er smerten på en skala fra 1-10 nå? spurte hun før stellet. Jeg lå stille – hadde jo ligget stille hele tiden, og sa 4. Da gir jeg ikke mer smertestillende, sa hun. Jeg tenkte at det var fint.

Så fort stellet begynte ble jeg bedt om å rulle meg fra side til side i senga. Med et sår som gikk gjennom hele buken, og ben jeg ikke kunne hjelpe noe særlig til med ble det vondt. Kjempevondt. Jeg sa fra – sa at nå var smerten langt høyere enn den 4-eren. Nå spurte jeg jo da, og da sa du 4. Da baserer jeg meg på det, sa sykepleierenUtålmodigheten var tydelig. Brita og jeg vekslet blikk. Jeg så at vi tenkte det samme. Jeg skjønte at mer smertestillende nå ikke var særlig aktuelt for sykepleieren og tenkte samtidig at det var unødvendig av henne – at hun som hadde dette som jobb burde vite hvordan en typisk smerteutvikling under stell etter keisersnitt kunne være.

Når man aldri verken har hatt spinal før eller gjort keisersnitt før er det jo umulig å forestille seg hvordan smertene skal skyte gjennom kroppen første gang du må snu deg i senga – uten å ha ben å hjelpe til med. Det kunne enkelt vært løst med å dra på med litt ekstra smertestillende. Jeg kunne krevd det også selvsagt, men tenkte at det stellet må bare bli ferdig – så jeg kan komme meg bort herfra.

Til slutt var det over og portør ble tilkalt. Han trillet prinsessen og meg over på barsel. Der kom vi til å bli i fem netter. Det visste vi ikke da, men sånn ble det. Og for noen fine folk som jobber på barsel på Riksen! Timene på postoperativ avdeling ble heldigvis den eneste litt dårlige opplevelsen. Mer om barseloppholdet… etter hvert. Men her skal du få se noen av de nydelige bildene Eva Rose tok mens prinsessen og jeg var atskilt en liten stund. Det blir nok (som du kanskje allerede har forstått) ikke veldig mange bilder av henne her på bloggen der ansiktet vises, men det blir noen fra denne aller første dagen i livet, etter hvert noen fra en nydelig nyfødtfotografering vi har vært på og så et helt fantastisk bilde fra hun er tre uker gammel som jeg har forelsket meg i. Det gleder jeg meg til å dele.

Her er prinsessen helt ny. Jordmor, som var med under fødselen, holder henne på det første bildet. Det er ikke bare-bare å bli født altså:

På disse neste bildene har hun blitt cirka to timer gammel:Hey, det var visst ikke så verst med denne verden likevel:

Aaaaaw – smelt! Så glad for disse bildene altså. Håper og tror prinsessen selv vil like dem etter hvert.

I dag skal vi på helsestasjonen. Rotavaksinen står på planen. Mor gruer seg med tanke på at lille hjerte kanskje blir utilpass og får vondt i magen etterpå. Får gjøre meg klar for å trøste og bære, trøste og bære.

Share
9 comments