Fødselshistorien: På barselavdelingen

Rotavaksinen gjennomført. Det var ikke stas syntes prinsessen, som fik en kveld der hun var slapp, utilpass og hadde vondt magen. Grønn, skummende bæsj fikk hun også stakkars. Men nå er det gjort – frem til neste vaksine da. Tilbake til fødselshistorien:

Endelig, mange timer senere, var følelsen i bena tilbake. Helt ned i tærne. Fire av tærne på den ene foten var blitt helt lilla (og sånn forble de faktisk til dagene etter). Det var tydelig at foten hadde ligget i klem en god stund uten at noen hadde fått det med seg. Det skal egentlig ikke skje, men sånn var det altså.

Portøren kom og kjørte oss over på barsel. Den trilleturen føltes som starten på det nye livet. På barselavdelingen skulle Prinsessen og jeg bo sammen med Hege, som hadde satt av hele tre netter til å være sammen med oss. Er det mulig å være så heldig?

Vi ble innlosjert, og sykepleiere var ut og inn. Sjekking av operasjonssåret, jevnlige sjekk av at livmoren trakk seg sammen, kunne vi få til at prinsessen kunne få  litt melk fra mor, fungerte kateteret, var prinsessen passe varm, måling av blodtrykk, puls og temperatur hos mor….ja…det var litt sånn ut og inn med folk. Det var fint – de passet godt på.

Jeg hadde bare øye for henne. Prinsessen. Mitt barn.

Med et helt nytt keisersnitt kommer man seg verken hit eller dit. Ikke kommer man opp eller ned av sengen, ikke kan man stå eller gå og ikke kan man snu seg i sengen heller. Å le eller å hoste er uaktuelt – noe som dessverre skulle vise seg bli en utfordring bare noen timer frem i tid…men det visste jeg heldigvis ikke enda. Man er i grunn ganske hjelpeløs.

Med gode venninner var det ingen sak. De hentet saft, kom med prinsessen, skiftet på henne, ordnet og fikset. Jeg er så utrolig takknemlig for den venninnehjelpen jeg fikk under fødselen og dagene på barsel. Det sparte meg fra å dra i den røde snora over senga mer enn hundre ganger. Og det er noe annet å få hjelp til helt trivielle ting av nære og kjære enn av dem i hvitt – hvor flotte de i hvitt enn er.

Men herlighet så mange flotte folk som jobber på barsel på Riksen. Virkelig! Det var en sterkt positiv kontrast til timene på postoperativ avdeling. Hvite engler fløy rundt oss både dag og natt synes jeg. Skulle ønske at jeg husket dem alle. Det gjør jeg ikke. Men jeg husker Kari, som satt seg ned for en skikkelig god prat på sengekanten og som pakket sprengte, ømme bryster inn i fettvatt. Hun som gjorde de ekstra tingene man slettes ikke trenger. Jeg husker Torill, med de milde øynene og hendene som forsiktig men veldig kyndig viste oss både amming og badestell. Jeg husker hun som kom med saft med isbiter og hun som ba meg putte et par sokker i armhulen når jeg fikk en melkefylt, smertefull kul der på størrelse med en golfball. Jeg husker hun med det lyse håret som alltid passet på at det var nok bleier, kluter og skifteunderlag. Det at det var så fine folk der ga oss en ro. Peace, sier prinsessen:

Jeg husker bare gode folk, smil og suveren omsorg – både for prinsessen og for meg. Må si at barseloppholdet som helhet overgikk mine forventninger. Ikke at jeg hadde så mange forventninger egentlig, men det var i alle fall overraskende fint, til tross for smerter, tårer og nybakt-mammakaos. Det var ingen utålmodighet, ingen sure miner, ingen som klagde over at de løp bena av seg (for det gjør jammen de som jobber på barsel i mai måned), ikke noe mas. Det var trygghet, kunnskap, omsorg – og god smertelindring i tillegg. Det er jammenimeg viktig etter keisersnitt det også.

Vi var heldige å få beholde et enerom hele tida. Der trilla de inn en ekstra seng til Hege. Det ble trangt, men det gikk. Så sto hun opp den første natta og tok stellene jeg selv ikke kunne ta. Prinsessen fikk en ekstra hånd å holde i når mammaen ikke rakk henne. Det at det var nettopp en nær venninne gjorde at det ikke føltes sårt at jeg ikke kunne plukke prinsessen opp når hun ba om det. For gode, kjente hender gjorde det for oss. Jeg smelter av dette bildet, der den helt nyfødte prinsessen holder så godt i Hege sin finger.

Men en ting glemte de faktisk på barsel, og det var den ene lille tingen jeg visste at de gjorde som jeg hadde tenkt på og gleda meg til på forhånd. Triviell, men likevel viktig. Dessverre altså fraværende.

Mer om det i neste innlegg. Ønsker deg en fin kveld!

3 kommentarer

  1. Flagg, kanskje? Det glemte de til meg, i alle fall, to av tre ganger (de to planlagte keisersnittene, tror jeg fikk det etter det akutte). Synes det var trist. Litt nedvurdert med planlagt keisersnitt, liksom. Ikke helt verdig et flagg?

  2. En ting de glemte med oss begge gangene, var flagg og et fat med mat og saft, som er vanlig å få. Virker som de begynner å gå vekk fra det nå :(

  3. Jeg har født tre ganger og har aldri fått noe flagg. Hvertfall ikke som jeg kan huske selv. Det hadde ikke hatt noen betydning uansett. Jeg ville sikkert ikke lagt merke til det.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *