De viktige hendene

Du hviler ditt myke hode i mine to voksne hender. Hodet som enda ikke har en ferdig utviklet benstruktur. De myke feltene er vakre og skumle samtidig.

Du hviler din uferdige, ustabile nakke i min hånd.

Du hviler hele den lille kroppen din i min armkrok.

Du gir meg din lille hånd for å kle på deg bodyen eller jakken – hånden med fingrene som er små at et vindpust nesten kunne brekke dem.

Du gir meg din lille fot, så jeg kan massere den varm når du har mista sokken for tusende gang og blitt kald.

Og jeg tenker, så viktige de er – hendene. Så viktig det er for deg at du blir holdt av kjærlige, sterke, trygge hender. Hender som vil deg godt.

Jeg smører litt luktfri babyolje på hendene og masserer de små leggene dine, armene med de nye, små valkene, magen du så ofte ynker deg over. Forsiktig, men bestemt. Vil gi deg gode sanseopplevelser. Gode møter med din egen kropp. Du liker aller best å bli massert under føttene. Det vet jeg nå.

Du er heldig, mitt barn, for du har så langt i livet møtt mange kjærlige hender. Måtte det bli mange, mange flere. Det tror jeg at det blir. Du kommer til å møte kjærlige hender hos meg, hos mormor, hos tante Hege, tante Brita og Bente, tante Tone…hos Vibeke, Liss Mona, Janne, Erna, Bente, Tonje, Morten, Mark, Helene, Serena, Marte, Anne, Reidun, Inger-Elisabeth….ja hos veldig mange.

Jeg kjenner tårene stå i øynene, for der du ligger foran meg blir det så tydelig at du er helt avhengig av at andre gir deg kjærlighet – betingelsesløst. Du kan ikke skjerme deg – verne deg, hvis noen vil deg vondt. Du kan ikke flykte fra hard håndtering eller utålmodige hender.

Måtte du også møte de kjærlige hendene hos andre. De vi enda ikke kjenner. Hos personalet i barnehagen når du savner mamma, hos assistenten på SFO når du har skrapet opp kneet ditt, hos din første kjæreste…

Jeg skal gi deg en god start, i å ha gode sanseopplevelser fra egen kropp. Og håpe at det varer, selv når jeg ikke er sammen med deg.

Allerede tenker jeg på de gangene jeg kommer til å ta i deg med utålmodige hender – kanskje fordi du vil nekte å kle på deg mens jeg vet vi må rekke barnehagen. Jeg får litt dårlig samvittighet på forhånd. Allerede har du opplevd mine utålmodige hender i blant, når jeg for tusende gang prøver å flytte den armen som veiver i vei og er i veien for ammepuppen.

Men for det meste blir du heldigvis tatt i med stor tålmodighet foreløpig, for nå har vi tid – all verdens tid. Så heldige vi er med barselpermisjonen i Norge.

Jeg tenker på alle barna som ikke opplever gode hender. De som kanskje ikke har voksne rundt seg i det hele tatt, eller de med voksne med så vanskelige liv at de for øyeblikket ikke kan gi bort kjærlighet til andre.

En stille tåre triller.

En stille tåre trillet også åtte dager etter at du ble født. Ikke en, men flere. På den 8.levedagen din møtte du nemlig noen av de mest kjærlige hendene jeg noen gang har sett. Noen tok på deg med like stor kjærlighet som jeg selv kjenner for deg – lenge. En du aldri før hadde møtt, og kanskje aldri mer møter.

Det var en fotograf, som tok de vakreste bilder, med de kjærligste hendene. Mer om det snart.

4 kommentarer

  1. Nydelig skrevet og så utrolig sant! De er så hjelpesløse og totalt avhengige av oss disse «babisene». De fleste av oss vil verne og passe på de, og det er vondt å tenke på de som ikke får en slik kjærlig oppvekst! Nyt tida, og ha en fin dag!

  2. Så nydelig skrevet

  3. Du skriver så vakkert❤! Ha en fin sommer!

  4. Så nydelig og hjertevarmt skrevet <3 Og såååå viktig <3 Tenk om "alle barn i verden hadde det så godt….."

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *