Kadooonk sa det!

Vi skulle på svømming, vi to. Bagen var pakket. Prinsessen var plassert i bilsetet. Bilen rullet rolig. Vi skulle bare svinge til høyre et sted det var en ujevnhet i bakken. Farten må ha vært på under 20 km i timen, men likevel gikk det galt.

Kadooonk sa det. Så da det dunk, klonk, dunk og klonk.

Det var ingen tvil – noe løsnet under bilen. Men hva? Jeg har ikkke peiling på bil, men kunne høre av lyden at det kom til å bli dyrt. Vet du den feelingen når du helst bare vil skru opp stereoanlegget i bilen, kjøre videre og late som om alt er ok? Selv om du vet at det er det definitivt ikke? Den følelsen fikk jeg da.

Men med verdens mest dyrebare last var det helt uaktuelt å stikke hodet i sanden. Vi bladde dermed opp nummeret til bilverksteder i nærheten, og var heldige å få time på rappen hos Bærum Auto Teknikk på Stabekk.

Så da rullet vi rolig dit. Mor kjørte som en yppersteprestinne i finstasen. Jeg tenkte med med selv at dette blir jo veldig klønete. Mor med prinsesse i bilsete men plutselig ingen bil…. Jeg så for meg å prøve å få tak i taxi som ville ta med baby hjem…og så tilbake igjen når bilen forhåpentligvis var ferdig fiksa.

Så er det sånn at noen ganger møter man så fine folk, som bare helt uoppfordret hjelper til uten å bli spurt. Etter en halvtimes venting i lokalene på bildet over her var diagnosen satt på bilen. Det måtte repareres litt her og litt der, men de skulle klare det i løpet av dagen. Og vet du hva? Han om eide verkstedet viste seg å ha en sønn på åtte måneder – en sønn han elsket minst like høyt som jeg elsker Prinsesse A. Og han sa det – at han elsket sønnen så høyt at han nesten ikke klarte å la han bære i fred. Han bare måtte kose og leke med han. Det var så koselig. Vi delte definitivt en følelse av det enormt store i å være relativt nybakte foreldre.

Helt uoppfordret kjørte han oss hjem – i arbeidstida si! Og ikke nok  med det! Like uoppfordret hentet han oss igjen i vår egen bil når den var ferdig samme ettermiddag. Så kjørte vi han ned igjen. Tenk at det finnes sånne folk!

Det kostet oss med enn fem tusenlapper å reparere bilen. Penger vi slettes ikke hadde tenkt å bruke på den gamle Yarisen. Skikkelig sure penger. Men servicen på dette bilverkstedet var så utenom det vanlige at jeg bare må si at aldri har jeg vært så blid etter å ha brukt så sure penger.

Tommel opp for fine folk altså. Jeg tror den lille gutten har vært superheldig med pappaen sin.

Nå krysser jeg alle fingre for å slippe flere reparasjoner før vi en gang forhåpentligvis har en litt bedre bruktbil. For får vi nye dunk og klonk nå, ja da må jeg seriøst vurdere å skru opp musikken på stereoanlegget.

Akkurat nå kjører vi i alle fall rundt i en bil uten klunk og dunk. Kjørefølelsen ble markant mye bedre etter reparasjonen, så det der var sikkert en «accident just waiting to happen.». Hendelsen fikk meg ellers til å tenke en del på det med sikring av barn i bil. Mer om de tankene snart. Ha en finfin fredag!

1 kommentar

  1. Så fin grønn bil :-) Håper den vil gå et lang vei enda!

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *