En dag for takknemlighet

Det er den 1.desember 2017. Dagen da mange, mange barn landet over åpner den første luken  i julekalenderen. Dagen da juleforberedelsene starter for alvor.

Her er det dåpsforberedelser som gjelder, så juleforberedelsene får vente litt, men takknemlighet – det trenger ikke vente. I dag er jeg takknemlig.

Advent og jul er på mange måter barnas tid. I alle fall er det sånn det har blitt. I mange år nå har jeg opplevd desember som dobbelt. Jeg har sett det koselige, og jeg liker egentlig julen godt, men jeg har syntes det har vært skikkelig stusselig. Jeg har vært med, men følt meg på utsiden. Jeg har sett på familier som gjør hyggelige juleaktivitetene sammen, med en klump i magen.

Jeg har ventet og lengtet – etter noe jeg ikke visste om ville komme. Lengtet etter en advent og en jul med barn.

Nå er hun endelig her. Datteren min. Det fineste mennesket jeg vet om.

I år etter år har jeg lengtet etter å kunne lage jul for et lite menneske – eller flere. Lengtet etter skjeve papirlenker på juletreet, stress med kakebakst og husvask, å ta med et barn på julekonsert, bake pepperkaker og kokosmakroner, forberede julekalenderaktiviteter i de sene nattetimer, se Luciatog i barnehagen, krype sammen under et pledd foran julekalderen på barne-tv med lunken kakao i koppen og barn på fanget.  Få en barnetegning fra mitt eget barn i julegave.

De som har lengtet som meg vet hvordan det kjentes. De som enda lengter vet det aller best.

Nå er hun her, mitt lille hjerte. Vi skal ha advent og jul sammen i år. Enda er hun for liten til å kunne forstå hva julen handler om – i flere år til. Enda er hun for liten til at mammaen lager i stand julekalender, for liten til at vi skal bake pepperkaker og lage nellikspiker sammen. Men hun er ikke for liten til å bli med på julemarked. Ikke for liten til å høre julemusikk, smake en klementin, kjenne nysnø mot hånden eller lukte på en nellikappelsin. Hun er ikke for liten til å med tindrende øyne se på blanke julekuler og glitrende julelys.

Vi har allerede ruslet mellom julebodene i Spikersuppa, og jeg kjente takknemligheten som små lykkebobler i hver pore i kroppen. Tenk å få dele julen med verdens beste lille datter på armen.

I dag er jeg så innmari takknemlig.

Samtidig tenker jeg på dem som fortsatt venter.  På dem som ønsker seg å kunne lukte på et mykt babyhode som enda ikke finnes. Som ønsker seg et hus med små barneføtter som tasser over kalde gulv. Gulv der slike lyder enda ikke høres.

I dag tenker jeg på dem som har kroppen full av kjærlighet til et barn som enda ikke er født. Et lite menneske man bare vil det aller, aller beste for.

Måtte mange av dem få kjenne på disse fine, varme, takknemlige følelsene neste jul.

2 kommentarer

  1. ❤️❤️

  2. Christina

    Akkurat sånn ❤️ Har du hørt «Di første jul» med Tone Damli (etter du fikk barn)? Den spilte jeg mens tårene rant den første julen med sønnen min. Han hang i bæreselen mens vi bakte haugevis av slag I år er det første jul med en liten jente i tillegg, føler meg så heldig jeg også ❤️

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *