En epoke er over

Det har blitt lørdag kveld, og jeg har krøpet opp i sofaen med pledd og kveldsmat til Grand Prix. Dagens foredrag hos Ønskebarn er over. Det var meningsfylt og fint synes jeg. En gruppe bestående av både par og single som enda venter på barnet sitt.

Samtidig som foredraget er over er også en epoke over. Snart ti måneder har prinsessen sovet i sin Chicco Next2Me bedside crib. Vi har elsket det- begge to! Side ved side – bare en håndsrekning unna. Ikke noe skille mellom hennes lille seng og min litt større.

Hver morgen har vi våknet, sett hverandre rett inn i øynene og smilt. Vi elsker morgener! Dere som er på Instastory vet det. Vi pludrer, skravler, tøyser og koser oss i senga om morgenen. Frem til for bare et par ukers tid siden ble hun liggende i den lille senga si til jeg løftet henne over til meg. Men nå kryper hun rundt på gulvene i rasende fart, og hadde dermed også begynt å krype ut av senga si og over i min. Så lenge jeg selv ligger der er det uproblematisk, men før jeg legger meg er det jo farlig. Da kan hun falle ut.

Jeg prøvde å løse det med å dra opp den siste langsiden, som var av netting med en tøykant øverst. Det fungerte noen dager, men så fant hun ut hvordan hun kunne krabbe over kanten. Så i dag er det slutt. Bedsidecriben er fjernet og skal legges ut på Finn.no, gulvet nitidig vasket og sprinkelsenga har tatt plassen.

Det var med en klump i brystet jeg gjorde den endringen. Både fordi morgenene da vi våkner og ser hverandre rett i øynene uten noe mellom oss er over (i alle fall frem til hun blir stor nok til å kunne krype oppi senga mi og ligge der trygt en natt om hun vil), og fordi det var en bekreftelse på hvor fort hun vokser. Prinsessen begynner å bli en stor liten jente. Snart er hun barnehagejente. Hvor ble dette første året av?

Opp gjennom årene kommer jeg til å få denne følelsen av vemod mange ganger. Det vet jeg. Vemod over fine epoker som er over. Vemod over tida som løper. Vemod over at jenta mi vokser så fort, så fort. Vemod over at det ikke er mulig å nagle fast øyeblikket, hvor sterkt man enn ønsker det.

liv død foreldre barn timeglass uendelighet selvmord

Jeg skal øve meg på å feire det som kommer. Øve meg på å glede meg over at hun vokser og lærer. Je gjør jo det selvsagt, men akkurat i kveld kjenner jeg på det første vemodet. Og jeg er spent på natten. Vi har prøvd sprinkelseng noen netter hos mormor, og hun hatet det. Fingers crossed!

4 kommentarer

  1. Og der fikk klump i halsen. Vet så utrolig godt hvordan det føles. Og det bare fortsetter… Føler det samme når jeg pakker bort klær og leker hun har vokst ifra, og kjenner det også når jeg ser på bilder og videoer der hun pludrer ivei. Hvor ble det av babytiden nå er hun tre år, snakker som en foss, går på do og kler på seg selv. Men heldigvis kommer hun ofte krypende opp i fanget og vil kose ♥️ fortsatt er hun mammas lille jente (og det vil hun jo alltid være) men hun vokser og utvikler seg i rasende fart. Om man bare kunne stoppet tiden litt… Sånn av og til

  2. Mamma til tre

    Vi har gitt opp sprinkelsengen, vi, er ikke sjanse. Nå sover hele hurven på madrass rett på gulvet, mens vi venter på at hun skal lære å krype ned med rumpen først.

    Og vemodet, ja, det er lykkens bror. Jeg kan ikke forstå at jeg har fått et lite barn, og ikke lengre har en nyfødt baby.

  3. Ble aldri sprinkelseng her heller, men madrass på gulvet og mini i armkroken Følger med på babycall med kamera om kvelden. Har tatt av en side på sprinkelsengen og satt den inntil, men blir bare brukt til lek!

  4. Samsov:) Vi har to som sover sammen med oss, utrolig koselig og praktisk:)

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *