Det går så fort nå

Det går så fort nå, Amelia min.

Du var å liten. Så hjelpeløs. Så skjør at vi alltid måtte passe på nakken din. Hjelpe deg å finne brystet. Ofte gjette på hvilke behov du hadde i øyeblikket. Du ble liggende der du ble lagt.

Dagene tikket mykt av sted, og plutselig satt du deg opp. Alene. Det går så fort nå.

Du utforsker alt du kan finne. Snur og vender på det med et granskende blikk. Kjenner på alt med de små fingrene dine, og med de myke leppene. Litt med de skarpe, nye tennene dine også. Du har fire små tenner nå. Spiser så stolt biter av brødskive med leverpostei alene. Elsker appelsin, gulrot og maiskorn. Og en pakke med røde sugerør. Hater kaviar, og å bli tørket under nesa. Grynter høyt etter melkeflasken din. Strekker deg, med hele kroppen,  etter akkurat den tingen du vil ha tak i. Du kan si fra nå, på ditt vis, hvordan du vil ha det. Og det gjør du. Sjeldnere må jeg gjette.

Det går så fort nå.

Nå reiser du deg og står, i mammas armer eller inntil det du kan finne, stoltere enn en hel gård med haner.  Du har fått et nytt perspektiv på verden. Du reiser deg, snur deg strålende mot meg for bekreftelse. Bekreftelse på at verden er trygg og at du er ok. Der sitter jeg, rett bak ryggen din. Enn så lenge.

Det går så fort nå, Amelia min.

Snart går du.

Snart går du lille venn. Ut i verden. Inn i barnehagen. Så til skolen, med nye sko. Kanskje universitetet etterpå, eller bare rett ut i den store verden.  Kanskje drar du til USA, Japan,  eller Hellas. Kanskje vil du finne ut mer om Tsjekkia. Hvor du enn vil gå håper jeg at jeg har gitt deg grunnmur til å stå støtt. Fjellstøtt – uavhengig av hva andre måtte mene om deg eller dine valg.

Det går så fort nå, Amelia min.

Hver eneste dag, og nesten hvert minutt, er jeg bak ryggen din nå. Bekrefter smilende, igjen og igjen, at du kan være superstolt når du reiser deg. At du er trygg. Jeg har deg hver gang du faller.

Det går så fort nå.

Om ikke lenge er det andre som skal være tryggheten din mens jeg er på jobb.

Det går så fort nå, Amelia min. Noen dager synes jeg tida fra klokka 16 og frem mot leggetid snegler seg av sted. Vi har gjort alt vi pleier, vi er alene hjemme og begge er litt slitne og lei. Jet venter bare på at klokka skal bli leggetid. Så kommer jeg på det – at snart, så veldig snart skal vi ikke lengre dele hele døgnet. Snart skal jeg lengte etter deg – og kanskje du etter meg.

Det går så fort nå, Amelia min. Jeg løfter deg opp, og knuger deg hardt inntil meg, med en stille tåre i øyekroken. Håper intenst at du kan kjenne kjærlighet, og at du føler deg elsket og dønn trygg.

For alltid skal jeg være her, rett bak ryggen din. Også når du ikke ser meg. Husk det jenta mi.

Så lenge jeg lever har jeg ryggen din. No matter what.

Det går så fort nå, Amelia min. La oss gå ut i dagen og leke.

(…og ja, i dag hadde jeg jo egentlig tenkt å skrive mer om bilseter, men det får vente til neste gang – for det var dette som bare rant ut gjennom fingrene. Det passet i grunn bra, for det gir oss mulighet til å testkjøre vårt splitter nye bilsete i helgen før jeg skriver mer om det.)

Nyt helgen. Det går så fort nå.

10 kommentarer

  1. Nydelig ❤️

    1. Takk, Anne!

  2. Fine ord Tina <3 Nyt hvert sekund <3

    1. Ja, det gjelder å holde hardt i sekundviseren Jorun!

  3. Heldige Amelia som har deg som mamma!

    1. Vi koser oss mye sammen Mari.
      Hilsen verdens heldigste mamma.

  4. Det var vakkert skrevet:)

    1. Tusen takk for det Britt!

  5. Åå … så nydelig skrevet! ❤️ Tårene rant her fordi jeg kunne kjenne meg igjen i hvert eneste ord du skrev. Har ei på 11 mnd som nettopp tok fire! steg alene idag og etter sommeren venter bhg og en annen hverdag enn den som er nå. Det går såå fort ❤️

    1. Så fort, så alt for fort Nina!
      Tenk – fire skritt. Snart løper hun.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *