Disse dagene

Disse dagene. Disse første dagene i barnehage. Dagene jeg har gledet meg til. Dagene jeg har fryktet. Nå er de her.

Dagene som markerer en overgang. Nå er det ikke lengre de som elsker deg høyest og kjenner deg best som skal passe deg. På dagtid er det nå verken mormor eller meg som skal gi deg mat, trøst, omsorg eller ny bleie.

Jeg kjenner tårene stå i øyenkroken.

Barnehage blir bra for lille A – det har jeg trodd lenge. For hun er blid, trygg og sosial. Jeg har i flere måneder tenkt at barnehage fra august, det blir bra. Men jeg har ikke tenkt sånn alltid. Da hun var 7-8 måneder gammel grudde jeg meg vanvittig til barnehage skulle bli aktuelt. Jeg tenkte at jeg for alltid ville holde henne her – trygt inntil hjertet.

Så vokste hun, litt mer dag for dag. Begynte etter hvert å krype, krabbe, utforske. Så gikk hun. Nå løper hun. Fort som en liten virvelvind. Hun trenger flere enn meg nå. Selv om vi alltid har vært mye på farten trenger hun lekekamerater. Sosialisering. Nye inntrykk.

Derfor tror jeg barnehage blir bra.

Men tårene står i øynene og klumpen ligger hardt i magen i denne overgangen. For nå er det ikke oss, vi som elsker henne høyest, som skal holde henne trygg på dagtid. Det kjennes naturstridig. Samtidig er det realiteten.

Jeg tror hun skal få det fint. Men akkurat nå som hun er der inne og jeg er her ute i verden lengter jeg etter henne. Da barnehagen for et par timer siden meldte meg om at hun hadde lekt fint men blitt lei seg da hun skulle legge seg for en formiddagslur ville jeg helst bare løpe tilbake. Holde henne. Trøste henne. Selv om jeg visste at hun allerede hadde sovnet.

Jeg gikk ikke tilbake. Men det dryppet en tåre. Eller tre.

Etterpå skal jeg klemme henne hardt. Så skal vi tøyse, tulle og dra på hyttetur sammen. For nå er det helg, og bilen er pakket. På mandag er det barnehage igjen. Jeg er takknemlig for at den finnes, og for at vi har fått plass. Men enn så lenge går jeg derfra mens jeg kjenner på angsten over om hun er trygg og sorgen over at et fantastisk kapittel i livet er over. Så vanvittig heldige vi er som bor i et land med god barselpermisjon!

Glede, angst, sorg, undring. Sånn er det å være menneske tenker jeg. Vi kan ha flere følelser rundt noe samtidig – følelser som trekker i ulike retninger. Og det er helt greit. Jeg tror det er mange nybakte barnehageforeldre som deler et svingende følelsesregister med meg i disse dager.

4 kommentarer

  1. JA! Det er plass til alle følelsene. Både over hvor utrolig godt den kaffen på jobb smaker, som kan drikkes i eget tempo – og det enorme savnet som gjør at man småløper i stedet for å gå når man nærmer seg barnehagen. Heia deg! Heia henne!! Og heia lang barselpermisjon, intervjuet nettopp en amerikansk høygravid dame som kun får to måneder hjemme med baby

    1. onskemamma

      Takk for nydelig kommentar!
      Ja, vi er så heldige med barselpermisjonen. Viktig å tenke på når hjertet blør over at vi plutselig skal bruke så lite tid sammen.

  2. Inger-Lise

    Det er tøft å være mamma. Man går fra å tilbringe all tid med barnet sitt, til kun å være sammen en kort og hektisk morgenstund, og noen dyrebare timer på ettermiddagene. Helgene blir ekstremt viktige. I dagens samfunn er det nok slik at det er i barnehagen de treffer venner, får stimulering av jevnaldrende (som og er viktig) og lærer utrolig mye. Men uansett vil mamma alltid være mamma ❤️

    1. onskemamma

      Sant Inger-Lise. Helgene blir ekstremt viktige når tida sammen blir så alt for knapp. ❤️

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *