Jeg kan ikke slutte å tenke på det.

Jeg har bestemt meg for å slutte å tenke på det. Mange ganger. Veldig mange ganger. Likevel tenker jeg på det – hver eneste dag. Faktisk mange ganger hver eneste dag.

Dette bildet fikk meg til å tenke enda mer på det.

Det å ha , eller ikke ha, søsken. Det er det jeg tenker på.

En dag blir foreldre borte. Jeg kjenner at hjertet gråter ved tanken på at barnet mitt – mitt hjerte, mitt alt – kanskje skal stå helt alene i den situasjonen. Bli igjen alene i verden. Yngre enn disse søskenene på bildet over – for jeg er en eldre mor enn Stoltenberg var far.

Tårene triller.

Hver eneste dag tenker jeg på det – søsken. Å være søsken er ingen garanti for å være venner i voksen alder. Samtidig er det å være søsken å være to (eller flere). Det er å dele oppveksthistorie. Å forstå det om oppveksten ingen andre kan forstå. Å vite om hverandre det ingen vet. Å være flere om vanskelige avgjørelser, som når foreldre f.eks må på sykehjem. Å være flere om gleder. Å være tanter og onkler til hverandres barn.

Selv er jeg enebarn. Som barn var det greit, og ikke noe jeg tenkte veldig mye på. Det var liksom bare sånn det var. Jeg var heldig, jeg hadde gode venner. Hadde alltid noen å leke med – være sammen med. Som voksen savner jeg søsken. Veldig.

Jeg har sett på dette bildet av Jens og Camilla Stoltenberg i sin fars begravelse sikkert hundre ganger. Med stille tårer trillende. Søsken. For en støtte å ha i en vanskelig situasjon.

Venner sier du? Klart venner er viktige. Kjempeviktige! Men de er likevel ikke familie.

Lille A har ikke søsken. I fryseren på klinikken ligger fire av hennes søskenembryoer. Potensielle søsken. Det er vanskelig å tenke på – på en måte det var umulig å forstå på forhånd. Hennes genetikk. Hennes mulige søsken. Kanskje ville det være enklere om de ikke lå der. Hvis muligheten ikke var til stede.

Prøverør IVF Ønskemamma ønskebarn donorbarn eggdonor

Verken praktisk eller økonomisk kan jeg se for meg at det ville være særlig håndterbart å ha to barn med ulik alder. I tillegg er jeg gammel. Likevel kan jeg ikke slutte å tenke på det.

Hver dag tenker jeg at nå skal jeg ikke tenke mer på det. Så klarer jeg det ganske enkelt ikke. Ikke enda i alle fall. Eller…ærlig talt tror jeg at jeg alltid kommer til å tenke på det.

Hva er dine tanker om det å ha eller ikke ha søsken?

Det å ha eller ikke ha flere barn?

Og eventuelt det å være alene med flere barn i ulike aldre?

33 kommentarer

  1. Følg hjertet ditt! Alt er mulig! Jeg er enig, søsken er nesten viktigere i voksen alder. Jeg har selv 3 søsken å det er godt å ha både i fest og i sorg. Gjør det som er riktig for deg!
    Å være alene med to små barn er beintøfft. Nå er ikke jeg alene mor, men har en mann som jobber offshore og fikk to tette barn. Mens de var små gikk jeg i en evig overlevelsesmodus, men til gjengjeld hadde de alltid hverandre! Jeg kunne faktisk sette meg ned med en kopp kaffe fordi de hadde så mye lek og glede med hverandre! Nå har vi fått en etterpåklatt og guri som jeg savner at hun har et søsken på samme alder noen ganger. For her må det lekes med og aktiviseres hele tiden, noe som gikk mer av seg selv med de to eldste. Lykketil med avgjørelsen! Du er tøff!

  2. Som du vet så har jeg de samme tankene, med de samme såre tårene…
    7 potensielle søsken i fryseren,
    7 potensielle håp…
    Tenk om det kunne gå…
    Tenk om Prinsesse A og Gladprinsen kunne slippe enebarntilværelsen…

  3. Jeg forstår veldig godt dilemmaet ditt. Er selv gravid som eldre enslig mor nå og klarer ikke se for meg at jeg skal orke å gå gjennom den prosessen igjen med et barn å ta meg av. Men dersom jeg hadde hatt egg igjen i fryseboksen, tror jeg likevel ikke at jeg hadde greid å la være. Imidlertid ville jeg nok ha ventet litt slik at jeg slapp å få to bleiebarn samtidig. Selv om du føler deg gammel nå, har du likevel relativt god tid på deg i ed-verden, og det er viktig å hente seg inn etter fødsel og komme godt inn i rutinene med eldstemann før man setter i gang med nr. to, særlig når man er alene. Samtidig vil du sikkert helst kjøre på mens du fremdeles kan føle deg trygg på at moren din er frisk nok til å hjelpe til.

    Når det gjelder søsken, har jeg fire, et helsøsken og tre halvsøsken. Helsøskenet mitt brøt med familien for mange år siden, så jeg kommer til å være helt alene om ansvaret for moren min når den tid kommer. Ansvaret for faren min kan jeg dele med to av halvsøsknene mine og sannsynligvis en yngre stemor. Den ene halvbroren min har foreløpig kommet skeivt ut i livet og kan muligens bli et ekstra ansvar som vi andre må ta over dersom han ikke kommer på rett kjøl igjen så lenge vi fortsatt har oppegående foreldre som kan trå til. Så av fire søsken sitter jeg igjen med to som jeg regner med kan være en støtte til barnet mitt om jeg skulle falle fra. Det er 50% odds for «suksess».

    1. Flodedama

      Jeg skulle si noe av det samme som Avenger. Et søsken kan bli fysisk eller psykisk sykt og dermed bli en belastning snarere enn en støtte, og dét perspektivet syns jeg er viktig å huske.

      Det betyr derimot ikke at jeg ikke anbefaler tobarnsmortilværelsen. Det betyr bare at jeg mener at den avgjørelsen må funderer på dine egne ønsker og behov, ikke på prinsessas mulige fordeler og ulemper. For jeg skjønner godt at du grubler. Muligheten ligger jo bokstavelig talt og venter.

      1. «Det betyr bare at jeg mener at den avgjørelsen må funderer på dine egne ønsker og behov, ikke på prinsessas mulige fordeler og ulemper. For jeg skjønner godt at du grubler.»

        Veldig godt skrevet! Det oppsummerer vel egentlig det jeg tenker om dette, på en mye mer konsis måte enn jeg klarte å formulere selv.

  4. Har barn på 5 og 1 år, er litt «gammel» jeg også med mine 43 år. Leker med tanken på ett barn til slik at de blir 3, for jeg skulle gjerne hatt flere søsken selv (har en bror). Enn så lenge er aldersforskjellen fin, storesøster skjønner at av og til må hun vente. Hun kan faktisk være til hjelp noen ganger også, hehe. Detvar en periode i tenårene hvor aldersforskjellen på 4 år var merkbar, men nå er det ikke en issue. Helt enig med deg i det du skriver om å dele glede og sorg. Selv med 2 voksne og to barn synes vi det er krevende til tider, men tanken på 3 barn vender tilbake av og til likevel. Lykke til videre.

  5. Vet du jeg sitter med de samme tankene. Jeg har to på frys og var bestemt på å prøve igjen for å gi sønnen min et søsken. gikk det ikke med de to som var igjen så hadde jeg prøvd men da var det stopp. men etter å ha fått sønnen min som i dag er 1 år så ser jeg at det å være alene med 1 er tøft hvordan vil det bli med 2. (Min søster fikk netopp nr 2 for hun klarte ikke å slutte å tenke på at hennes datter burde ha en søsken. Og jeg ser hvor tøft det er med 2) tenk dobbel barnehage regning, dobbel sfo, dobbelt alt, men som du tenker så er det flott med søsken når man blir eldre, selv har jeg to. Jeg som du er gammel, og dersom jeg skulle prøve igjen og evt igjen så ville jeg fort bli 44 eller 45 før neste kom dersom jeg lyktes i det hele tatt. Jeg er heldig for jeg har søsken og mine søsken har barn. Barna er jevngamle dvs de er fra 6uker til 3 år og vi bor nært hverandre. Men selv om de er søskenbarn trenger de ikke å ende opp som venner, akkurat som søsken heller ikke trenge det som du sier. Jeg har sagt at det blir ikke fler på meg, jeg skal følge opp den jeg har og legge best mulig tilrette for han i fremtiden men jeg som du klarer heller aldri å slutte å tenke på…. hva om jeg lyktes og sønnen min kunne fått en bror eller søster….. vil jeg frarøve min sønn muligheten til å være 2, til å ha noen ved sin side…… valget er tatt men tanken blir aldri borte….

  6. Jeg har selv flere søsken. Samme mor samme far samme oppvekst. I voksen alder (etter 25) har jeg ikke kontakt med noen av dem og etter det jeg hører har de heller ikke kontakt med hverandre. Dette var grunnet til at min førstefødte skulle være enebarn. Det hadde jeg og ektefellen bestemt etter at barnet fylte ett år. Men så fikk barnet en kronisk sykdom, noe som førte til at vi ble usikkre. Da nummer 1 begynte på skole bestemte vi for å gi barnet en søsken. Slik at nummer 1 har noen som kan passe henne, hjelpe henne, besøke henne på sykehus hvis noe skulle skje oss. Da har de i det minste hverandre. Ingen garanti for at de vil være venner i voksen alder nei, men vi som foreldre sitter med LITT bedre samvittighet for å ha prøvd

  7. Hei!

    Jeg er ikke i din situasjon, men alternativet kunne fort vært det. Dog er vi to om saken, men fikk brev om utredning den dagen jeg tisset positivt med eldstemann (nå 4 år). Som foregående setning beskriver har vi altså to. To englebarn etter en lang og kronglete vei med mange nedturer. Lillesøster var ikke planlagt, vi var veldig klare på at vi skal bare ha en for både veien til graviditet og svangerskapet var en psykisk påkjenning med mye bekymring. Alder taler heller ikke for, med mine 38 år i kroppen. Men nå ble det sånn at etter en(!!) kveld skjønte jeg at lillesøster hadde flyttet inn i magen. Jeg skal ikke legge skjul på at det å ha to og med en mann som pendler og jeg som inntil nylig ikke har hatt førerkort har vært en ferd med mange fartshumpler, men i dag når minsten er 2 og storesøster er 4 tenker jeg at jeg er så ufattelig glad for at de har hverandre. 10 uker inn i svangerskap med minsten mistet jeg brått mamma`n min og har fått et blikk på hvor vond verden kan være og evig takknemlig for mine søsken som sto sammen med meg og pappa når vi fikk sjokkbeskjeden og i tiden etterpå. På en eller annen måte kommer man seg gjennom, det materialistiske kommer og med nummer to har man mer trygghet og selv om den får like mye kjærlighet ser man at alle ting man kjøpte til nr. 1 var kanskje litt overflødig og nr. 2 får en minst like innholdsrik og bra barndom selv med mindre rom for utskeielser osv. Her har man også flotte venner og fine Facebook-grupper hvor man kan finne mange kupp! Jeg sier: gjør det som føles rett og ikke sitt igjen å angre på noe! Jeg har fulgt deg på sidelinjen og en ting jeg er sikker på er at du har nok av kjærlighet for en til og med det kommer du lengst <3

  8. Jeg tenker mye på det også. Vi er to kronisk syke og kan ikke få flere pga helsen. Men det betyr ikke at det ikke er sårt at poden vår kommer til å være enebarn. Jeg tenker også mye på hvordan helsen vår kommer til å bli når vi blir eldre og håper vi ikke vil være for stor belastning for sønnen vår. Det er kjempevanskelig! Men jeg prøver å gjøre det beste for det ene barnet vi har og nyte tiden sammen med han, og fokuserer på at det tross alt er veldig mange enebarn som synes det er greit å være enebarn også.

  9. Jeg har ikke samme utfordringer som deg. Har fått et barn naturlig, har mann og kunne sikkert fått fler. Barnet mitt starter på mellomtrinnet nå. Jeg har ikke lyst på flere barn. Vil ikke.
    Skal jeg får flere barn for at barnet mitt skal ha søsken i voksenalder, når jeg ikke ønsker det for meg selv? Føles ikke helt rett det heller.
    Men jeg tenker mye på det. Føler mye på presset fra omgivelsene for å få fler. Men jeg vil ikke, ønsker ikke flere barn.
    Som du sier er ikke søsken en garanti for venner. I vårt tilfelle ville aldersforskjellen blitt så stor at de ville ikke vokst opp sammen, som gjevnaldrende gjør.
    Det vet jeg av egen erfaring.
    Det jeg vil frem til er at uansett situasjon man er i må man ta det valget som føles rett og håndterbart for en selv. Tenke litt på fremtiden til seg selv også.
    Uansett hva det blir til for deg og dere er jeg sikker på at datteren din får et fint liv, med eller uten søsken.
    Skjønner du tenker mye på det!

  10. Søsken er flott, jeg har to og ville aldri vært foruten. Likevel er man ikke garantert friske barn. Jeg fikk to syke søsken, så jeg vil stå alene med ansvaret for mine to søsken og mine to foreldre. Ser ikke for meg at det blir noe lettere enn et enebarn som har ansvaret for sin mor etterhvert.

  11. Hei fine ønskemamma. Jeg har fulgt deg lenge og beundrer deg som menneske og mamma. Datteren din ser så trygg og fin ut. Jeg tenker at du aldri vil angre på det å få et barn til Selv om det er viktige dilemmaer her så vil du kanskje til slutt ende med å angre på at du ikke forsøkte? Det er mange gode mennesker der ute som har mulighet for å yte hjelp og støtte i tøffe småbarnstider. Ikke økonomisk kanskje men menneskelig. Jeg bor i nabokommunen din og hadde mer enn gjerne stilt opp som barnevakt. Det er også mulighet for å få hjelp og avlastning gjennom for eksempel HomeStart. Der mennesker med varme hjerter tilbyr en hånd og et fang. Bare noen refleksjoner fra en mamma til en annen.

  12. Kjære ønskemamma Tina :) Jeg er enebarn og kjenner på det i voksen alder. Savnet av å ha søsken å dele med. Tryggheten som jeg ser min mann og hans søsken har. Jeg hadde en fin barndom. Mine foreldre var flinke å ta med venninner av meg på tur, ferier osv. Men savnet søsken lell. Venner er gode å ha men … Jeg tenkte at hvis jeg fikk barn så ville jeg gjerne ha flere. Var så heldig å få tvillinger <3 <3 Så jeg tror om jeg hadde vært i din situasjon, så hadde jeg ville prøvd å gi prinsesse A søsken. Man har jo ingen garanti for at det går med de nedfryste. Men da vet du at du ha prøvd. Men jeg er ikke deg. Det finns som nevnt i andres kommentarer over hjelp og bistand fra forskjellige instanser. Hadde nok tenkt mer på å flytte nærmere mormor for hjelp. Du har nok som enebarn tanker om dette. Men til sist må du ta avgjørelsen selv. Lykke til videre <3

  13. Hei Ønskemamma. Jeg er i samme situasjon som deg, etter alt mange spontanaborter fikk jeg en gutt. Han har et søskenembryo i en fryser. Jeg klarer ikke å la være å tenke på at han burde ha søsken. Samtidig unner jeg ham ikke en tidlig barndom med en sliten mor på hormonbehandling, i stadig redsel for at flere «perler» går over til å bli tårer. Jeg har vondt i hjertet, men tenker at jeg gir meg på topp. Jeg fikk ett mirakel.

  14. Kjære Tina. Jeg skjønner disse tankene så inderlig godt. Først og fremst samvittigheten overfor barnet som ikke får søsken. Samtidig skal jeg love deg at det ikke er egoistisk å få enebarn, selv om du har fått erfare de vonde sidene selv. Husk at alle saker har to sider! Selv har jeg etter mye kval valgt å bare få ett barn. Grunnen? Jeg tror man er en god forelder når man selv har det godt. Jeg har overskudd til å følge opp. Til å være med på alle foreldresamtaler, alle fotballtreninger, lesestunder, kosestunder, samtaler, alle de vonde stundene, alle de gode. Det er lett å få barnevakt til ett barn. Vi har råd til å reise på ferie. Vi kan ta en helg i dyreparken. Nå er selvsagt alle vi mennesker ulike, men jeg vet at med to barn, ville livet blitt vanskeligere. Jeg ville blitt en mer stresset, mer engstelig og mer sliten mamma. Jeg ser på venninner med to småbarn. Det er så mye megling mellom kranglende unger, masse logistikk, en våken unge når den andre endelig har sovnet og omvendt, dårlig samvittighet for det man ikke har råd til. Det finnes ingen garanti for at andremann blir frisk. Ingen garanti for at ungene kommer godt overens. Hvilket overskudd ville jeg hatt til å ta vare på det ene barnet mitt hvis det andre var autist? I et perfekt A4-liv ville jeg gitt barnet mitt søsken. Men jeg har ikke et slikt liv, og da vil jeg mye heller gi mitt ene barn all kjærlighet, oppmerksomhet og overskudd jeg kan! Og masse fokus på å få gode venner til barnet!

    Og du- husk at Jens hadde hatt en kone, barn og drøssevis av gode venner å lene seg på i den begravelsen dersom søsteren ikke hadde vært der. Fine relasjoner skaper vi mange steder!

  15. Hei, jeg er vokst opp med en bror og enslig mor. Synes det var godt å ha søsken da jeg ikke vokste opp med en far. Da ble gjengen litt større :) Føler også nå som jeg er voksen at det er godt å ha et søsken, ikke alltid det passer å snakke med mor. Det hsr også vært godt, når ting ikke alltid er så greit. Mor sier det var noen slitsomme år, men at vi to lekte så godt sammen. Så ferier etc var helt fint, for vi to kose Og lekte hele dagen :)
    Jeg synes du skal prøve, du virker så fin og trygg i rollen din :) At dette klarer du:) Du angrer aldri på barn du får❤️

  16. For et års tid siden, da du fikk valget om å betale for å ha embryoene på frys videre eller ikke, rådet jeg deg til å betale og vente, for jeg mente (og mener) det ikke er særlig lurt å ta en beslutning om ikke å få flere barn når man har et spedbarn. Nå vil jeg råde deg til å vente (men betale) igjen, så du får en mulighet til å se hvordan hverdagslivet og økonomien henger sammen med jobb og barnehage. For permisjonen er så kort, plutselig er den over. Det er i årene etterpå, som det er mange flere av også, man ser hvordan det egentlig fungerer. Henting, bringing, syke barn, regninger, foreldresamtaler – livet. Ikke gå på akkord med deg selv fordi du så gjerne vil gi A noe langt fram i tid. Det viktige for A er her og nå. Spesielt siden du er alene om ansvaret, må du tenke nøye over hva du gjør før du begir deg ut på en ny graviditet – din forrige var ikke enkel. Det er mye(!) tyngre å være gravid når man skal ta seg av en ettåring i tillegg (been there…). Og skulle noe noe skje med deg, hva da med A?

    Som du skjønner, jeg ser kanskje flere av de negative sidene enn de fleste andre som har svart så langt. Men jeg ville ventet. Hvis du om et år ser at det er vanskelig både økonomisk og tidsmessig, da blir det mye vanskeligere med to enn med ett barn. Men hvis du da, når du har levd dette småbarnslivet med jobb og barnehage en stund, ser at det går ganske bra, og at du ser for deg at det faktisk hadde vært fint med en til – for DEG også, ikke bare for A – da er det noe å vurdere seriøst.

    Klem! De store avgjørelsene i livet er sjelden enkle.

  17. Inger-Lise

    Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne for å kommentere dette, men min store sorg i livet er at jenta mi er enebarn, og at det desverre ikke blir søsken på hennes alder (hun er tre, og halvsøsknene er 23 og 20) er mitt livs store sorg.

    Jeg tror at hun har det bra, hun krever jo at vi leker med henne, og selvfølgelig gjør jeg det med glede. Denne jenta er mitt livs store kjærlighet, men jeg ser jo at mamma er litt kjip å leke med i feriene når bhg er stengt.

    Men jeg tror hun har det bra som enebarn. Forhåpentligvis har hun en partner og kanskje egne barn innen den tid kommer at jeg og pappaen trenger hjelp. Hun har jo søsken, men de har flyttet hjemmefra.

    Jeg har ikke det valget du har. Ingen på frys, ingen mulighet til å bli gravid, og må nok desverre bare godta at det blir med den ene. Men hun skal få det godt som enebarn.

  18. Enig med hun over her; du angrer aldri på barn du får….hvis du ikke prøver derimot, da vil du nok angre, tror jeg. Særlig når følelsene dine rundt dette er så sterke. Får du to tette vil det bli mye jobb, men så vil de også ha mye glede av hverandre. Jeg fikk min siste i 2011, 11 og 15 år etter de to andre. Jeg var 43 og overlykkelig, attpåklatten har vært og er en berikelse, men jeg ser jo at det krever mer av meg fordi han er veldig vant til voksenkontakt og «service», selv om vi har prøvd å unngå det siste…økonomisk ordner det seg sikkert, heier på deg:)

  19. Dette tenker jeg og mye på. Mi datter er ca like gammel som di. Jeg merker at på en måte har jeg ikke lyst på fler. Hvordan i huleste kan en eventuelt søsken bli like bra som første? Er så utrolig taknemmelig å glad for lille S som jeg har og vil gi henne all min oppmerksomhet. Men så kommer jo tankene om å få en til etterhvert for å gi henne søsken.

    Jeg har en mann men han er ikke så veldig baby/barn person og er veldig lite hjemme pga jobb. Det føles derfor somregel ut som at jeg er alenemamma og har fått beskjed om at det ikke blir noe mer hjelp å få med eventuelt en til.

    Veien var lang for første og måtte til ivf for å få det til så her er det 9 andre på frys. Tankene er mange om at det er jo ikke sikkert det går, det er veldig krevende og det koster jo masse penger.

    Heldigvis så måtte vi ha ventet noen år til pga utdannelse og jobb og bolig. Det er litt godt å ha et par år å bestemme seg på og det å bare ha lille flotte S alene en stund til.

  20. Både jeg og mannen min har opplevd å miste en forelder. Vi har begge søsken og vi har tenkt mange ganger på hvor utrolig ensomt det hadde vært å være helt alene om dette. Ikke minst å være alene om alle minnene, for det er ikke bare personen som dør, men også alle minnene om alt vi gjorde med dem. Jeg og broren min minnes til stadighet Pappa og ting bare vi to og han gjorde sammen. Jeg og mannen min minnes også svigermor, men alt det som skjedde mellom ham og moren hans før jeg kom inn i bildet kan jeg ikke være med å minnes, men det har han heldigvis to brødre som kan gjøre. Tenk om jeg hadde vært den eneste igjen som husket barndommen min og Pappa? Det er en tung følelse å kjenne på. Det var en av grunnene til at både mannen min og jeg var veldig klare på at vi skulle gjøre alt vi kunne for å ikke få bare ett barn.
    Vi har vært så heldige å få tre barn. Det føles godt å vite at de har hverandre. At det ikke bare er én person som skal føle seg forpliktet til å ta vare på oss hvis vi blir syke og når vi blir gamle, at det ikke bare er én person som skal bære bekymringer alene hvis noe skulle skje med oss, at det ikke bare er én person som skal sitte helt alene igjen med alle minnene om alt det fine og morsomme vi gjør nå i barndommen deres.
    For oss var dette riktig og viktig, men vi har luksusen av å være to og det har selvsagt mye å si. Jeg ser at min veldig gode venninne, og også alenemamma til et donorbarn, har helt andre forutsetninger for å ta det samme valget, om man skal ha ett eller flere barn. Det er helt klart vanskeligere for henne å vurdere hva som er riktig. Har hun tid og råd til flere barn, og samtidig, kan hun nøye seg med å ha bare ett barn vel vitende om at barnet allerede har en mye mindre familie enn de fleste andre har?
    Det er ikke mer egoistisk å få enebarn enn å få flere barn. Antall barn er et valg vi tar først og fremst for egen skyld, og det er basert på mange faktorer. Jeg tror at man til syvende og sist må følge hjertet. Jeg tror at de fleste praktiske utfordringer (som økonomi) er enklere å løse enn følelsen inni seg om at man burde valgt noe annet. Jeg tror jeg ville ventet litt og kjent riktig godt etter hva du ønsker for ditt liv og for A sitt liv, og jeg tror at det uansett blir det riktige valget for deg og dere til slutt. :-)

  21. Ååååå…. Vanskelig….. Kanskje er det noen spørsmål man tar med seg gjennom hele livet, og som man ikke klarer å slutte å tenke på, og som man ikke tar et aktivt valg i forhold til, men heller forholder seg passivt, tenkende, funderende, drømmende til… Spørsmål som bare blir på tenkestadiet, og som aldri settes ut i livet… Og kanskje er den lille nølingen «svaret»? Jeg vet ikke… I andre situasjoner vil vel både du og jeg og mange andre, ikke ha nølt, men latt det stå til! Gått aktivt ut, slik du gjorde første gangen… Så fikk det gå som det gikk. Men dette er et stort spørsmål, og med så mange usikkerhetsfaktorer. Hvis, hvis, hvis…. Hvis alt går på skinner, alt lykkes på første forsøk, alt går lett og greit underveis, og man får «en prinsesse A til», så hadde det vært lett(ere) å velge? Men alt dette vet man jo ikke.

    Jeg valgte selv å gå for en til, og drivkraften var både ønsket om å gi eldste et søsken, og å få et barn til selv. Det ble fem års aldersforskjell mellom dem. Jeg var vel 7-8 år yngre da enn du er nå. De er nesten voksne nå! Det har jo gått bra. Jeg har ikke angret på valget. Men jeg har stilt meg spørsmålet om det hadde vært like riktig å la det bli med den ene… Ble det nok fokus på det enkelte barnet? Ble det «godt nok»? Strakk jeg til? Skulle og kunne jeg gjort mer? Ja, du vet… Alt dette som vi mammaer er kjempeflinke til å gruble på, hvis vi ikke holder oss i nakkeskinnet!

    Tenk videre du….! Det er jo lov det…!

    Klem fra HildeSu

  22. Når jeg var barn satte jeg enormt stor pris på å ha søsken, men da skal det legges til at vi bodde langt fra andre barn i sånn ca samme alder. Nå som vi er voksne (og vel så det) lever vi svært forskjellige liv og har ikke så veldig mye kontakt. Jeg har to venninner som har fulgt meg gjennom store deler av livet, og må si at de står meg nærmere. Det er hos dem jeg finner det naturlig å be om hjelp hvis jeg har behov for det, og det er dem jeg har lyst til å tilbringe tid med. Jeg synes du skal prøve å få et barn til hvis du har lyst på en til, men jeg synes ikke du trenger å gjøre det for Amelia`s skyld. Man har ingen garantier for et godt søskenforhold :)

  23. Jeg skjønner utrolig godt tankene dine, jeg! Selv har jeg samboer og sammen har vi to flotte jenter på hhv fire og halvannet år, og det er få ting som varmer og rører mammahjertet mitt mer enn å se dem kose og le og tulle med hverandre, leke frydefullt sammen, og høre storesøster si at lillesøster er bestevennen hennes. De stortrives i hverandres selskap, og det er rørende å se hvordan storesøster leker med lillesøster i barnehagen og passer på henne nå under innkjøringen. De har det i det hele tatt så fint sammen at lysten på nummer tre har meldt seg for lengst ;)

    Når så det er sagt, så er det ikke alltid like rosenrødt. Noen ganger krangler de så busta fyker, spesielt under «dødens time» etter henting i barnehagen før middagen står på bordet, og blir den ene syk, kan du banne på at det bare tar et par dager før den andre er smittet av det samme… og så blir vi voksne syke, vi også… Så selv om vi kanskje har lyst på en til, velger vi å vente med ytterligere prøving for å riktig få kjent på hvordan hverdagen med to barnehagebarn er på godt og vondt.

    Så jeg syns rådene du fikk om å betale for lagring et år til, og å vurdere å flytte nærmere mormor, var et godt kompromiss: gi deg selv tid til å teste ut tilværelsen som alenemamma med barnehagebarn og full jobb det neste året slik at du får kjent godt etter om du har tid og krefter og overskudd nok til å ta deg av én til (at du har kjærlighet nok til to, er jeg ikke et sekund i tvil om :).

    Da får du også testet ut hverdagslogistikken med henting og levering og middagslaging og foreldremøter og alt det andre som hører med, og kan så smått begynne å se deg om etter et nytt sted å bo nærmere mormor og/eller andre nære relasjoner som kan stille opp for dere i det daglige.

    Dersom du så velger å kjøre på med innsett av de siste eggene, vil prinsesse A både være litt eldre og dermed litt mer klar for å skulle dele deg med et eventuelt søsken, og det vil være lettere for andre å skulle passe henne dersom du trenger avlastning i et nytt tøft svangerskap.

  24. Et vanskelig tema. Jeg er selv enebarn og som barn syns jeg det var stort sett veldig bra, men som voksen har jeg et enormt savn etter søsken. Har også lite familie så det forsterker kanskje følelsen. Jeg har selv ikke barn ennå, og strever med å få det. Skulle jeg lykkes er jeg evig takknemlig for ett, men kommer til å forsøke å få fler om muligheten er der. Jeg skjønner det må være vanskelig for deg, og en slik form for eksistensielle spørsmål er vanskelige å vri hodet sitt rundt med. Det vet du så klart mer om enn meg, men slike tanker er vanskelige. Som nevnt savner jeg selv søsken men jeg kjenner andre voksne enebarn som ikke gjør det, så det er nok også individuelt.

  25. Jeg har bare lyst å si til deg at du må følge hjerte. Ikke hodet..
    Ja barnehageregninga. Den klarer du isåfall. Du før søskenrabatt og en barnetrygd til.
    Ikke tenk økonomi. Vi tenker alle for mye penger og styr.
    Men følg hjerte og hopp i det.
    Jeg fikk 2 tette. 15 mnd mellom. Ikke planlagt men når jeg nå ser den gleden de har av hverandre drømmer jeg litt om nr 3. Men det føler jeg er et ennå større steg å ta igjen . Nå har jeg to hender. En til hver av dem.
    Tenk mer på gleden de har av hverandre. Og praktisk så er lille A i barnehagen mens du er i permisjon med minsten så det hadde du greid. Å bli mamma andre gang er noe helt annet. Man har en helt annen trygghet og følelse av kontroll. Jeg sier til alle man burde blitt 2.gangs mamma første gang;-)
    Hopp i det hvis du vil uten å tenke på alt det praktiske. Enten går det med et av de 4 eller så gjør det ikke. Men da vet du at du forsøkte fordi du hadde lyst :-)

  26. Heia deg! Dette er jo en tematikk som du selvfølgelig skal finne ut av på egenhånd, og det er fordeler og ulemper som man kan bruke for å veie for og imot begge alternativ.. Men ikke glem at en andregangsmor er tryggere enn en førstegangsmor, selv om du vil bli like sliten (minst), like fortvila, like frustrert som første gang – så vil du også oppleve dobbelt lykke, en større bevissthet på at «de tøffe tidene går over» og en helt unik glede over å se hvordan de to kan ha glede av hverandre.. Prinsessen vil ikke ha noe dårligere liv av å være enebarn, men kanakje vil du gi deg selv gleden av å bli tobarnsmor? Ta beslutningen basert på hva DU vil, innerst inne.. ❤

  27. Min gutt er nå 9 år og det blir ingen søsken. Og det er fortsatt sårt og noe jeg tenker på med jevne mellomrom, selv om valget ble tatt for flere år siden. Jeg tror det har vært rett valg, for oss. Jeg var ekstremt kvalm gjennom hele svangerskapet og hadde ikke vært noen god mamma da. Klarte heller ikke la være å tenke på hva som ville skje om noe gikk «galt», om jeg ikke skulle klare å ta meg av sønnen min fordi jeg var syk, eller helt knust pga spontanabort eller bekymring over barnet i magen. Samtidig kunne et nytt svangerskap selvfølgelig forløpt ukomplisert, men økt risiko med økt alder hos mor. Det er ingen tvil om at søsken kan være flott, men jeg ser også at det er mange ting vi kan gjøre og har gjort, fordi vi er en voksen og et barn, som ikke hadde vært mulig med en voksen og to små.
    Lykke til med tankene. Du lander sikkert på det som er riktig for dere to.

  28. Hei Tina
    jeg har ingen barn enda, men jeg må si jeg elsker å lese bloggen din. Du er så reflektert,ærlig og modig <3

  29. Tanken på søsken var viktig da jeg bestemte at jeg ville ha et tredje barn også. Viktigere enn mitt eget behov for et tredje barn. Jeg ville sikre omsorg i en flokk, og det er jeg fortsatt opptatt av. Jeg vil at de skal være glad i hverandre og legger til rette for at de skal lære seg å være takknemlige for den ressursen et søsken skal være. Jeg vil ikke at de skal ødelegge den gaven jeg mener de har ved å være tre. Så jeg skjønner hva du mener fordi jeg ser og etterlever verdien i det samme.

  30. Dette spørsmålet tenker jeg på selv hver dag. Vi har to. Jeg ønsker en til, men alderen min taler imot. Jeg er like gammel som deg, og det er ikke særlig sannsynlig at jeg i min alder blir gravid. Men håpet og ønsket er der. Samtidig er jeg veldig glad for de jeg har og man har ingen garanati for at søskenet blir friskt. Noen over her sa man angrer aldri på barna man får. Det er nok sant, i alle fall hvis man får et friskt barn. Men hva om man får er barn med mye omsorgsbehov; vil man angre da? Det er i alle fall et stort tabu å snakke om. Jeg har ingen råd å komme med, men synes kommentarene du har fått her er gode. Det er ingen fasitsvar.

  31. Hei, kjære gledesspredende blogger!

    Jeg er enebarn. Mine foreldre var 36 og 38 år da de fikk meg. De lever fortsatt godt og jeg er i dag 31 år. Jeg har aldri savnet søsken. Oppvokst i tykkeste Oslo hadde jeg venner i annenhver leilighet i blokka. Hva jeg kommer til å tenke når mine foreldre blir pleietrengende, eller ikke er mer, kan jeg ikke vite. Men jeg vet at jeg fortsatt kommer til å ha de fine vennene mine. Jeg vet også at jeg kommer til å ha verdens beste ektemann ved min side. Og det er veldig bra, bare det. Mer enn bra nok. Du og ditt ve og vel er også viktig. Også for ditt barn. Kanskje det gjør deg bedre rustet til å bistå ditt barn i å bli et godt medmenneske, og å hjelpe henne med å bygge gode, livsvarige relasjoner til egne små venner. Venner som vil kunne være vel så gode støttespillere den dagen du ikke er mer.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *