Tårer i bilen

Vi var ute og kjørte en tur i går. Bare en kort tur, for her er vesla full av snørr og hoste men mor må liksom likevel på butikken. Og apoteket. Sånn er livet alene med barn. Så da kledde vi oss og satt oss i bilen.

I posten hadde vi nettopp fått en ny jule-cd jeg hadde bestilt, nettopp til bruk i bilen. En med et barnekor som sang julesanger. Nå er det riktignok fortsatt november, men jeg synes vi så smått kan begynne å varme opp til jul.

Så inn i bilsetet satt jeg en varmt påkledd snørrete unge. Så kjørte vi, og jeg satt på den nye musikken. I speilet så jeg en straks halvannet år gammel jente som lyste opp i et digert smil. Hun gynget fra side til side i bilsetet, og det var ingen tvil om at hun elsket musikken.

Da kom tårene. Ikke hennes, men mine. For min lille datter kom ikke etter første graviditet. Hun kom ikke etter den andre graviditeten heller. Hun kom etter åresvis med prøving, håp, tro, tvil, sprøytestikk, aborter….og mye mere til. Dere som har vært her vet det. Veien har vært lang. Lang og bratt.

Begge de første graviditetene varte så lenge at jeg fikk se bankende hjerter på ultralydsskjermen. De varte så lenge at jeg kunne begynne å forberede meg på det nye livet. Mammalivet. De varte så lenge at jeg flere ganger satt i bilen, da uten barnesete, smilte for meg selv og tenkte at om noen måneder….om noen måneder sitter det faktisk et barn her – i bilen med meg. Så brast håpet da små, dunkende hjerter sluttet å slå.

I går så jeg i speilet, og der satt hun. I et barnesete i baksetet i bilen min satt….datteren min. Der satt hun og smilte sitt største smil, begeistret over et barnekor som sang julesanger.

I forsetet kom tårene. Tårer av glede og takknemlighet. Tenk at jeg får leve dette – mammalivet. ❤️

PS: Er du i Bergen mandag om en uke, den 26.november, kan du treffe både liten og stor på Litteraturhuset. Da fikk nemlig mor forspørsel om å delta i en diskusjon, eller mer et intervju kanskje, om dette på scenekanten. Det skal handle om akkurat dette, så det blir spennede. Er du i nærheten er det kjempekoselig om du kommer innom for å slå av en prat.

3 kommentarer

  1. Inger-Lise

    Jeg blir alltid rørt av at barn synger. Enten det er luciasangen, julesanger eller bæbæ lillelam. Og mer rørt blir jeg etter å ha fått barn selv. Her var også veien til barnet kronglete, og jeg kjenner meg så godt igjen i tanken om å ha bilstol i bilen. Husker jeg fikk reklamer fra barnas hus og drømte om hva jeg skulle kjøpe til mine barn. Sårheten over at andre ble gravide og fikk barn (gledet meg på venners vegne altså, men det var alltid noe vemodig over det på egne vegne). Ingen ting rører meg mer enn min egen treåring som legger armene rundt meg og sier jeg er den beste manman, eller når hun synger, leker og kommer for en kos <3 mammalivet har levd opp til forventningen for min del (slitsomt ja, men absolutt verd det!)

    1. onskemamma

      Ikke sant? Snufs altså.
      Mamamlivet er til tider dritslitsomt. Og veldig verdt det! ❤️

  2. Ann-Karin

    Så glad det ikke bare er meg. Jeg gråter i alle mulige situasjoner når jeg kommer på at «disse to skulle jeg ikke hatt om naturen hadde fått bestemme…..

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *