Dette lille landet ble brått enda mindre

Dette lille landet vårt. Norge. Dette vakre, lille men langstrakte landet her oppe i nord. Et fredelig demokrati.

Demokrati. For vi lever i et moderne demokrati – gjør vi ikke?

I fjor gikk et flertall av politikerne våre, stortingsflertallet altså, inn for at at de var for å:

  • Endre loven slik at eggdonasjon blir tillatt.
  • Åpne for assistert befruktning også for enslige.
  • Tillate at friske kvinner får lagre egg og eggstokkvev.

Men det var i fjor.

Denne uken glemte de det, der oppe på Gardermoen. I søken etter makt bestemte fire partier nå seg for å praksis gi KrF vetorett i forhold til det å gjøre endringer i Bioteknologiloven. Ikke en bokstavelig vetorett, men i praksis ble det sånn, fordi de har vedtatt at alle fire partier må være enige dersom bioteknologiloven skal endres. Dermed kan den nå ikke endres.

Fagmiljøet er sjokkert, skriver NRK. Selv er jeg ikke på noen måte sjokkert. Folk gjør det utroligste i sin søken etter makt. Det er ikke sjokkerende. Men i et demokrati er det trist at det kan gå an. Det er trist, og underlig, at et lite parti skal gis vetorett til å stanse noe stortingsflertallet er for. Det er trist at det nå i alle fall ikke på svært lang tid kan bli en likestilling mellom kjønn når det gjelder fertilitetsbehandling i dette lille landet vårt.

Dette lille landet som trenger flere barn.

Jeg hørte på Erna sin nyttårstale i år. Jeg hørte henne veldig tydelig. Hun ville ha flere barn. Norge trenger flere barn sa hun. Hun sa blant annet dette:

«Det er med undring og beundring vi kjenner et nyfødt barn gripe om fingeren vår første gang. Ser barnet ta sitt første skritt. Hører det si sitt første ord.

Små mirakler. Så vanlige, men likevel nesten uforståelige.

Barn er kilde til våre største gleder og våre største bekymringer.

Barn må få sine skrubbsår. Og de må ha noen som tørker tårer og setter på plaster.

Det er det en god barndom handler om.

En god barndom varer livet ut, sier vi.

En god barndom bygger også et samfunn. En fremtid.

Vi nordmenn får stadig færre barn. For å opprettholde folketallet, må hver av oss få litt over to barn i gjennomsnitt. I dag er tallet bare 1,6.

Da blir det relativt sett færre unge som skal bære en stadig tyngre velferdsstat på sine skuldre.

Norge trenger flere barn

Vakre ord. Men hva betyr de? Erna vil ha flere barn. Hun vil bare ikke ha disse barna. Ikke barn som mitt barn.

Helst vil ikke regjeringen vår ha flyktningebarna heller – du vet, de det flommer av i leire rundt om i verden. Barn som dette – den aller minste flyktningegutten jeg møtte i Hellas:

Et medlem fra et av partiene hun er i regjering med har nylig ytret at han mener innvandrere i Norge ikke burde få flere barn. Han er medlem av partiets innvandringsutvalg, og mener vi må sikre oss at den etnisk norske befolkningen vedlikeholdes.

Dermed ekskluderes vel faktisk også mennesker som meg selv, som bare et halvt norsk.

En kald vind blåser gjennom landet. Et slags forhistorisk sus bruser i ørene.

Sånn er det i dette lille landet vårt i 2019. I det moderne demokratiet Norge.

1 kommentar

  1. Er vel derfor de har strammet inn på abortloven for første gang på nesten 50 år….
    For å få flere etnisk norske barn….

    Og det gudfryktige Krf har solgt sjelen sin, og valgt å gå inn i regjering med Frp, enda de gikk til valg på at det skulle de aldri gjøre.

    Maktsyke er visst noe man får hvis man blir statsråd ser det ut til. Da kan Gudstro være gudstro. Makt er alt.

    Et stort gufs fra fortiden, som ikke er et gufs, men en nå reell problemstilling i det såkalt demokratiske Norge, som liker å vise hele verden hvor langt vi er kommet med likestilling, hvor godt velferdssamfunn vi har osv.

    Jeg kunne skrevet side opp og side ned om hvordan dette IKKE fungerer, ut fra egne erfaringer, men skal la være.

    Er det rart at politikerforakten øker?

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *