Jeg savner deg sånn!

Det var den aller første dagen i ny jobb. Lunchen var spist, og vi satt i vårt første psykologmøte da telefonen ringte. Det var onkel. Han ringte for å si at du var borte.

Du, som aldri hadde hatt helseplager. Du, som aldri var borte fra jobben en dag. Du, som var en tilsynelatende frisk og sprek dame i 60-årene. Så døde du bare. Helt plutselig.

Klokka 10 spiste dere en koselig frokost sammen, du og onkel. Klokka 11 puslet dere i den store fine hagen sammen. Klokka 12 var du død.

Det som ikke kan skje skjedde. Helt uventet for oss alle. Også for deg. Ingen rakk å forberede seg. Ikke du heller. Ingen rakk å ta farvel. Ingen rakk å si alt det fine de ville sagt til deg. For det var mye.

Jeg har savnet deg hver eneste time siden tante. Du, som var den blideste av alle. Du, som alltid ringte – gjerne etter at du hadde lest denne bloggen. Du likte å følge den – det vet jeg. Du, som alltid tenkte på Amelia. Som strikket til henne. Som planla at hun kunne fryde seg over å bade i balje på terrassen deres en varm sommerdag. Du som gledet deg så veldig over å dele gleden med en liten jente som dro sine aller første poteter opp av jorden i hagen deres.  Du som plukket jordbær, blåbær, tomater og agurk sammen med henne i den samme hagen. Du, som frydet deg over barnets engasjement og iver.

Du, som var glad vi flyttet tilbake til Skien – og sa det. Du, som gledet deg oppriktig til å komme hit for å se hvordan vi hadde fått det. Du, som skulle feiret 17.mai og Amelia sin bursdag her hjemme hos oss.

Fredag flyttet vi hit. Lørdag snakket vi sammen på telefonen. Mandag døde du. En vakker vårdag tok livet slutt – så alt for tidlig.

Du, som aldri sa noe vondt om noen. Du, som alltid bare var trygg. Som alltid ville alle vel. Men samtidig hadde bein i nesa og snert i replikken. Det største smilet. Og verdens aller grønneste fingre. Nå som vi har flyttet til en leilighet med en diger terrasse med plass til mange blomster hadde jeg gledet meg til å lære mye av deg.

Du, som i så mange år sørget for at julen ble fin for oss alle. Det var en trygghet å tenke på at Amelia skulle feire jul med deg i mange år fremover. For i familien din blir folk gamle. De fleste lever til de nærmer seg 100 år. Du skal aldri fylle 69. Det er uforståelig. Og så blodig urettferdig.

Vi savner deg sånn, alle sammen. Jeg veksler med å være inderlig lei meg over tapet, takknemlig over alt du var, og å tenke at du jo må komme tilbake. At det kan ikke være sant. Det var så mye mer vi skulle opplevd sammen – nå som vi endelig bodde nærmere hverandre.

Så blir det ikke sånn.

Det er bursdagen min i dag tante. Jeg vet med sikkerhet at du ville ringt meg for å gratulere, og at det ville vært en fin samtale. I dag kan du ikke ringe meg. Men jeg skal gå ut og plukke den vakreste blomsten jeg bare kan finne for deg tante. Sånn at du kan være litt sammen med Amelia og meg her i dag. Jeg tror du ville likt det.

Kjære Tante.
Du var et av de fineste menneskene jeg kjente. Takk for alt du var. Takk for alt du ga. Jeg tenker på deg hver dag og vi savner deg intenst. ❤️


NÅ.
Nå er alt vi har.
Si det du vi si – nå.
Gi dem du er glad i en klem – i dag. ❤️

3 kommentarer

  1. ❤️❤️❤️ veldig trist❤️❤️❤️ store klemmer til deg!

  2. Så fint skrevet, Tina. Og så utrolig trist. Stor klem til deg på bursdagen din.

  3. Kondolerer..

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *