Når det utenkelige fortsatt er virkeligheten.

Det er september 2020. Fem år har gått siden jeg var i flyktningeleiren på Rhodos. I åresvis har flyktninger levd i umenneskelige forhold i Hellas. I flere år har Norge sagt at de skal hente og beskytte noen av de minste og mest sårbare. De som ikke har hatt noen påvirkning på krig eller flukt. Barna.

Før storbrannen i forgårs bodde nesten 13 000 i Moria-leiren på Lesvos. Det er 13 000 mennesker de færreste av oss tenker på i hverdagen. Leiren er beregnet for maksimalt 3 000 personer. Nå har leiren brent ned. Det er på overtid å redde barna. Måtte Norge velge å hente flere enn 50. I dag deler jeg disse  blogginnleggene, skrevet i september for tre og fem år siden.


Det er søndag. En grå septemberdag i 2017. Jeg ligger på gulvet og leser en bok om barnemat, med prinsesse A ved min side. Jeg hadde tenkt å skrive noe annet i dag. Så dukket dette bildet opp i Facebookfeeden min.

Jeg kjenner det som en knyttneve i magen, her jeg ligger god og varm og leser om babymat. Dette bildet, tatt på Rhodos for nøyaktig to år siden, i september 2015. Bildet med den yngste flyktningen som overlevde ferden over havet. Han var bare  dager gammel. Jeg ser på Prinsesse A og tenker at verden er så urettferdig. Jeg lurer på hvor han er nå. Hvordan gikk det med han? Hvordan gikk det med Heba? Hvordan gikk det med alle disse som jeg flyktig krysset bane med i livet? Det tenker jeg på i dag, og reposter derfor dette innlegget fra september 2015:

Rhodos, september 2015. Dette er Heba. Hun har godkjent at vi skriver om henne, og godkjent bruk av bildet Ønskemamma har tatt. Jeg valgte et bilde der hun ikke synes så godt, men som jeg synes var beskrivende.

Hiba

Så dette er Heba. Hun er 35 år. For en uke siden var hun gift trebarnsmor. Nå er alt annerledes. Så annerledes at Ønskemamma skulle ønske det ikke kunne være sant. Så er det nettopp det. Reality sucks.

Heba er flyktning. Hun sitter her på Rhodos. Ser tomt fremfor seg, vekselvis med at hun ser meg inn i øynene med intens fortvilelse. Knuger en kleenex i den ene hånden. Holder frem mobiltelefonen med den andre. Viser meg et bilde av en skjønn jente på et år. Store, myke, brune krøller og et herlig barnesmil. Hiba blar videre. Viser meg bilder av de flotte sønnene sine på 10 og 11 år, og en ektemann hun elsker. Jeg tenker at han ser så koselig ut på bildet.

Heba og familien flyktet. Ruten var lang. Til slutt var de ved båten, den som skulle ta dem til Hellas. Mannen hennes syntes båten var for liten. «Han var redd for den båten», sier hun stille. «Men jeg», sier hun, «jeg tenkte at det var bedre med en mindre båt, for da var det ikke så mange mennesker.» De hadde ikke noe valg, for de hadde allerede betalt for den lille båten – med de siste pengene de hadde. Betalt seg en vei mot trygghet og fred.

Vi kan ikke snakke sammen med ord, Heba og jeg. Vi deler ikke talespråk. Tidvis har hun en tolk, en flott mann som befant seg på samme båt som henne, tidvis forsøker vi å kommunisere alene. Han orker uansett ikke tolke alt. Det blir for vanskelig, for han var der – om bord i den samme båten. Han kavet for livet over tre timer i vannet. Hadde egentlig gitt opp, da han likevel overlevde. Han har sett det som ingen skulle se.

Nå er Heba alene. Helt alene. Hun var den eneste fra sin familie på fem som kom i land. Alle de andre forsvant i havet. Det siste hun så av mannen sin var at han holdt alle de tre barna, så hardt han bare kunne. Det kjæreste han hadde. Så måtte han gi tapt. Han druknet, sammen med alle tre barna deres. Hun ville drukne sammen med dem, men overlevde. Det samme gjorde mobiltelefonen hennes, der hun har bilde av sitt eget pass, av mannen og av barna. Hun knuger den hardt i hånden, ser på bildene igjen og igjen. Vugger kroppen fra side til side mens hun stille sier det som høres ut som et mantra. Jeg tror det er en bønn, om at dette som har skjedd ikke må være sant, men jeg vet det ikke. Tårene hennes drypper og drypper ned på mobiltelefonen. Så mange at jeg tenker at den kanskje ikke vil tåle det.

Jeg vil at det ikke skal være sant. Jeg vil holde henne og si at alt kommer til å bli ok. At det kommer til å ordne seg. Men det kan jeg ikke, for det ville være løgn. Dette kommer aldri til å ordne seg. Barna hennes kommer aldri tilbake. Det gjør ikke mannen heller. Alle er døde. Alt jeg kan gjøre er å holde en hånd og stryke en rygg – Hebas hånd, Hebas rygg. Forrige uke var hun en gift trebarnsmor. Hadde en familie hun elsket, og som elsket henne. Nå er hun alene – har ingen.

Hun ser på en annen ettårig jente, som finnes blant flyktningene her, og sier at «Hun ser nesten ut som min«, før hun krøller seg sammen i gråt. Jeg ser på den vakre ettårige jenta med de brune krøllene og de store øynene, som ikke lengre har noen mamma. Hun forsvant også i havet. Hun har en pappa – i stor sorg. Jeg tenker: for et jævlig paradoks – her sitter en mamma uten familien sin, og ved siden av henne en familie uten mamma. De kan ikke trøste hverandre, fordi sorgen er alt for stor. Ved siden av dem sitter Ønskemamma, som vet hva sorg er, men som lever et liv i trygghet og fred. Så hjelpeløst til stede.

Familien til Heba betalte 2500 euro per voksen, og 1250 euro for hvert av de største barna, for å få lov til å være med den båten. 7500 euro betalte de for å få være med en båt som tok livet av nesten en hel familie. Etåringen døde gratis.

Heba overlevde. Sammen med en mobiltelefon. Det viktigste hun har nå, for hun har ingen andre bilder av mannen og barna enn dem hun har på den telefonen. Jeg ber henne sende bildene til Helping Hands of Rhodos, slik at de ikke går tapt hvis mobiltelefonen blir borte eller slutter å virke. Det gjør hun. Jeg tenker at en dag, sikkert ganske snart, kommer hun til å bli rasende over at hun klarte å redde en telefon, men ingen av barna sine – i tilfeldighetenes grusomme spill.

I dag er den telefonen viktig. Hennes forbindelse til livet hun nettopp hadde, der alt har gått tapt. Hun har en telefon, men ingen å ringe. Alle er borte. Foreldre og søsken har hun ikke. Hun har heller ikke noe hjem. Hun kan ikke dra tilbake dit hun kom fra – vet ikke hvor hun skal. Og hvorfor skal hun egentlig noe sted, når hele fremtiden er borte? Det tror jeg at hun tenker.

Vi stiller henne spørsmål. Jeg ber tolken stille spørsmålene våre ganske tett, for hvis hun bryter sammen underveis får vi ikke svarene vi behøver. Det forstår jeg. Vi må prøve å finne ut om hun kan ha noen – noe sted i verden. For sendes Hiba alene til flyktningekaoset i Athen, for å skulle finne veien alene gjennom Europa, da tror jeg ikke hun klarer seg. For hva har hun å kjempe for i dag, foruten egen selvoppholdelsesdrift? Og hvor sterk er den i dag?

Enda har vi ikke svarene, og båten med de andre flyktningene går etter planen til Athen allerede lørdag ettermiddag. Jeg føler meg bitte liten og helt hjelpeløs, fordi sannheten er at vi kanskje ikke kan hjelpe Heba. Jeg ber en stille bønn om at hun må klare seg – vel vitende om at kanskje ingen hører den bønnen.

Det finnes ingen måte å avslutte dette innlegget på, så jeg lar Bjørn Eidsvåg gjøre det. Og så ønsker jeg deg en fin helg, der du gir dine kjære en ekstra klem. Mens det ennå er tid.

Det var september 2015. Nå er det september 2020. Jeg vet dessverre ikke hvor de er – disse menneskene. Innimellom tenker jeg fortsatt på dem. På Heba og på flere av de andre. På den bitte lille gutten som fyller fem år i disse dager. Måtte han få en bursdag i fred og trygghet – en sånn bursdag som barn skal ha, med klemmer, kake og ballonger.

I dag tenker jeg aller mest på barna i Moria. De små, sårbare menneskene som er uten alt – mange av dem også uten vann.  Jeg ser på prinsesse A som sover trygt i sin varme gode seng med Fantorangen trygt plassert i armkroken. Tårene renner ned over ansiktet mitt. Så heldige vi er. Så vanvittig, ufortjent heldige.

Vi må finne måter å gjøre en forskjell på, lille Prinsesse. For dem som ikke har det sånn som oss. Det må vi to. Det må de som styrer landet vi bor i landet vi bor i. Norge tåler å ta vare på mer enn 50 ekstra mennesker i nød. Det haster nå. ❤️

9 kommentarer

  1. Nå gråter jeg.

  2. Dette var ufattelig sørgelig! Har fulgt deg lenge, Tina. Nå er jeg svært imponert over hva du gjør! Stå på!!

  3. Det er nesten så jeg ikke orker å lese dette, så vondt at jeg umulig klarer å sette meg inn i det. Fantastisk at du klarer være der å hjelpe, det et beundringsverdig❤️

    1. Og så kan du sette deg inn i det, nettopp fordi du er en gift mor med flere barn. Som om du skulle ha betalt hundre tusen kroner for å bli satt i en gummibåt i retning København i stiv kuling. Uten redninhsvester for deg og dine. I 2015 – mens verden ser på.

      1. Da skjønner man hvor utrolig desperate de er! Forferdelig :-(

      2. Ja, ingen foreldre legger ut på en sånn tur med barna sine hvis de har gode alternativer.

  4. Helt grusomt. Tenker på deg og alle andre der nede. Kan jeg gjøre noe? Dele dette på min blogg? Med kontonummer? Bare si hva jeg skal gjøre…dette må frem! Klem

  5. Kjenner jeg blir kjempesint på bakmennene som tar seg så godt betalt for å sende folk rett i døden! Hvor i all verden er moralen? Hvem er de? Finnes det ingen andre måter å komme seg til Europa på (med så mye kapital)? Kan ikke redningsbåtene heller hente dem i Tyrkia, enn å plukke dem opp på havet senere?

    1. Ja, de bakmennene tenker jeg mye på. Lurer veldig på hvordan de ka. Leve med seg selv, og hvordan de kan klare å bruke alle de blodpengene. Disse flyktningene tror jo oftest at de har kjøpt billetter til mye større båter, og blir gjerne truet om bord i de små. Med vold og makt. Det er til å bli rasende av.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *