Iherdighet lønner seg!

For et par dager siden skrev jeg om Riktige Leker sin fine novemberaksjon, der vi alle kan bidra til å gi barn som ellers ikke får julegaver to fine gaver under juletreet i år.

Flere av dere spurte om man kunne bidra selv om man ikke bor i Oslo, og kan gå i butikken. Jeg skrev til Riktige Leker. De sa at det dessverre ikke gikk i år – men kanskje neste år.

Det svaret kjente jeg at jeg ikke hadde verken samvittighetet eller tålmodighet til å godta. Så da skrev jeg til dem flere ganger:

Og vet dere hva? I går kveld ombestemte de seg!

Tjohooi! Iherdighet lønner seg jammen, både når det gjelder å få barn og å glede barn. Dette ble jeg skikkelig glad for. Det tror jeg flere av dere fine lesere blir også. Så enkelt kan det være å glede et barn til jul…og ganske sikkert foreldrene også.

I neste innlegg: svar på et leserspørsmål.

 

Wave of light

Det er den 15.oktober – den internasjonale minnedagen for barn som døde i svangerskapet og i livets begynnelse.

Wave of light. En bølge av lys går rundt kloden når lys tennes av så mange som savner sine små.

Jeg har også tent lys, og valgte lykten som er rød og varm – som levende hjerter.

Stille tårer triller. Noen tårer for dem jeg mistet – men mange flere for hun jeg har. Hun som akkurat nå klynker litt i andre enden av babycallen. Hun jeg straks skal løfte, mate, bysse, stryke forsiktig over hodet og holde tett inntil.

Stille tårer triller den 15.oktober – i dyp takknemlighet over livet. ❤️

#waveoflight #lub #takknemlighet #mygirl #tenkåfåværenoensmamma

 

Dette! La oss være med.

Det er tidlig søndag morgen. Prinsessen har nettopp drukket en pupp med melk, og sover søtt ved siden av meg. Det er mørkt og kaldt i rommet, og mor håper hun sover litt til mens jeg selv venter på at vaskemaskinen skal bli ferdig, leser litt nyheter og bare nyter roen.

Vi venter besøk fra Hamar i dag, og gleder oss! Vel, Prinsessen vet ikke at hun gleder seg enda – men det gjør hun. Både faddertante Hege, Kristoffer (10 år) og Nora (4 år) kommer. Prinsessen elsker disse folka…..som du kan se.

I dag ville jeg ellers bare dele noe jeg kom over på Facebook, før jeg glemmer det. Dette samarbeidet mellom Riktige Leker og Fattighuset syns jeg er en suveren idé!

Var ikke dette fint? Prinsessen og jeg skal garantert gå innom i løpet av november for å kjøpe en julegave til noen som trenger det. Og da får de to, fordi Riktige Leker da spanderer en ekstra gave til familien. Det kjente jeg at var en veldig fin tanke.

Riktige Leker er jo en veldig flott butikk synes jeg. Har du ikke vært der kan du lese litt om butikken her:

Julen kommer fort, og ingen barn bør sitte uten gaver på julaften. Ingen foreldre bør gå rundt med klump i magen fordi de vet de ikke har noen gave å legge under treet. Håper derfor at flere av dere velger å gå innom hvis dere er i Oslo i løpet av november. I denne tidlige morgentimen har jeg skrevet til dem også, for å spørre om mulighetene for å bidra hvs man ikke bor i Osloområdet. Skal si fra når vi får svar.

Ha en fin søndag da du!

 

Kadooonk sa det!

Vi skulle på svømming, vi to. Bagen var pakket. Prinsessen var plassert i bilsetet. Bilen rullet rolig. Vi skulle bare svinge til høyre et sted det var en ujevnhet i bakken. Farten må ha vært på under 20 km i timen, men likevel gikk det galt.

Kadooonk sa det. Så da det dunk, klonk, dunk og klonk.

Det var ingen tvil – noe løsnet under bilen. Men hva? Jeg har ikkke peiling på bil, men kunne høre av lyden at det kom til å bli dyrt. Vet du den feelingen når du helst bare vil skru opp stereoanlegget i bilen, kjøre videre og late som om alt er ok? Selv om du vet at det er det definitivt ikke? Den følelsen fikk jeg da.

Men med verdens mest dyrebare last var det helt uaktuelt å stikke hodet i sanden. Vi bladde dermed opp nummeret til bilverksteder i nærheten, og var heldige å få time på rappen hos Bærum Auto Teknikk på Stabekk.

Så da rullet vi rolig dit. Mor kjørte som en yppersteprestinne i finstasen. Jeg tenkte med med selv at dette blir jo veldig klønete. Mor med prinsesse i bilsete men plutselig ingen bil…. Jeg så for meg å prøve å få tak i taxi som ville ta med baby hjem…og så tilbake igjen når bilen forhåpentligvis var ferdig fiksa.

Så er det sånn at noen ganger møter man så fine folk, som bare helt uoppfordret hjelper til uten å bli spurt. Etter en halvtimes venting i lokalene på bildet over her var diagnosen satt på bilen. Det måtte repareres litt her og litt der, men de skulle klare det i løpet av dagen. Og vet du hva? Han om eide verkstedet viste seg å ha en sønn på åtte måneder – en sønn han elsket minst like høyt som jeg elsker Prinsesse A. Og han sa det – at han elsket sønnen så høyt at han nesten ikke klarte å la han bære i fred. Han bare måtte kose og leke med han. Det var så koselig. Vi delte definitivt en følelse av det enormt store i å være relativt nybakte foreldre.

Helt uoppfordret kjørte han oss hjem – i arbeidstida si! Og ikke nok  med det! Like uoppfordret hentet han oss igjen i vår egen bil når den var ferdig samme ettermiddag. Så kjørte vi han ned igjen. Tenk at det finnes sånne folk!

Det kostet oss med enn fem tusenlapper å reparere bilen. Penger vi slettes ikke hadde tenkt å bruke på den gamle Yarisen. Skikkelig sure penger. Men servicen på dette bilverkstedet var så utenom det vanlige at jeg bare må si at aldri har jeg vært så blid etter å ha brukt så sure penger.

Tommel opp for fine folk altså. Jeg tror den lille gutten har vært superheldig med pappaen sin.

Nå krysser jeg alle fingre for å slippe flere reparasjoner før vi en gang forhåpentligvis har en litt bedre bruktbil. For får vi nye dunk og klonk nå, ja da må jeg seriøst vurdere å skru opp musikken på stereoanlegget.

Akkurat nå kjører vi i alle fall rundt i en bil uten klunk og dunk. Kjørefølelsen ble markant mye bedre etter reparasjonen, så det der var sikkert en «accident just waiting to happen.». Hendelsen fikk meg ellers til å tenke en del på det med sikring av barn i bil. Mer om de tankene snart. Ha en finfin fredag!

 

Måtte du finne den

Jeg ser på deg. Du er så liten, og akkurat stor nok. Hele livet ligger foran deg. Med blanke ark, og forhåpentligvis et helt hav av fargestifter. Myke, duse farger. Sterke klare farger. Lyse, deilige farger. Uungåelig også noen mørke. Måtte det bli flest av de lyse.

Jeg ser på deg der du smiler stort til den gule og sorte bien som henger i uroen over stellebordet, med den perfekte tannløse gommen din. Mange ganger om dagen gleder du deg over den uroen.

Jeg ler med deg, mens du hikster av latter fordi jeg kiler deg under haka.

Jeg smiler langt inn i hjertet når jeg hører deg synge med den lille stemmen din når du hører musikk, eller når du ler av ristende maracaser. Jeg tror du liker musikk.

Gleden er så nær deg nå. Du er i smil og latter uten blygsel, uten skam. Det ligger ingen sosiale normer mellom deg og hva du opplever at det er lov å glede seg over. Det er deilig!

Måtte det fortsette min venn – livet ut.

Måtte du alltid finne gleden – i de store livshendelsene, men aller mest i de små hverdagslige tingene.

Måtte du finne glede i blomster og trær. Måtte du finne glede i vinden som blåser og bølgene som slår. Måtte du finne glede i solnedganger og pøsende regnvær. Måtte du finne stor glede i å skitne til den nye kjolen din, fordi du velger å hoppe med begge beina i en sølepytt. Måtte du finne gleden i sushi, og i knekkebrød med leverpostei. Måtte du finne glede i gode klemmer og snille mennesker. Måtte du finne gleden i å bevege din egen kropp – akkurat på den måten du selv ønsker det.

Måtte du finne stor glede i å se andre mennesker bli glade. Måtte du gi gode klemmer og si gode ord. Måtte du fortsette å smile ditt store, deilige smil (men senere helst med tenner).

Måtte du fortsette å finne glede i sorte og gule bier.

Måtte du finne gleden mitt barn, og gjenfinne den dag etter dag.

I dag er det den 10.oktober 2017. Det er Verdensdagen for psykisk helse. Årets tema er nettopp «Noe å glede seg over», som oppfordrer mennesker til å finne de små og store tingene rundt seg som gir glede for en selv og andre.

Jeg gleder meg over deg, min vakre lille venn. Gleder meg over deg, og gleder meg med deg. Hver eneste dag. Du lyser som en sterk, liten sol i livet.

Måtte du alltid kjenne det lyset som boblende glede – fra innsida.

 

Et hjertedilemma

Så kom den – mailen. Og med den dilemmaet. Et dilemma som kjennes i hjertet. Jeg visste det skulle komme, men hadde likevel ikke tenkt mye på det. Det har ikke vært tid til det.

Da prinsessen kom til meg var hun en perfekt blastocyst, altså et fem dager gammelt befruktet egg. Hun var ikke den eneste. Det ble fire fine blastocyster til, som var gode nok til at de kunne fryses ned. Så var det flere som ikke egnet seg for nedfrysning.

Blastocystene fra et forsøk fryses automatisk ned et år. Og så…..så kommer valget.

Nå har det gått et år, og denne mailen dukket opp:

Det ga meg et dilemma – et hjertedilemma. For jeg skal ikke ha flere barn. Verken med tanke på alder eller økonomi kan jeg nok velge det. Men…så kjenner jeg at det er en utrolig vanskelig tanke, at der – i fryseren – ligger blastocyster som potensielt kunne bli prinsessens helsøsken.

Jeg har ikke søsken selv. Det skulle jeg ønske at jeg hadde.

Jeg ser på henne – prinsessen. Det fineste, lille mennesket jeg vet om. Og vet ikke hva jeg skal gjøre. Eller jeg vet det, men så vet jeg ikke likevel.

Jeg skal ikke ha flere barn. Men jeg klarte ikke la være å betale 150 euro for et års oppbevaring likevel. Et års oppbevaring av en tanke som ikke egentlig lar seg tenke.

I går var vi i Frognerparken. Jeg tok dette bildet.

Det passer fint i dag synes jeg. En vei inn i fremtiden. Vi kan ikke se helt hvor veien ender.

Og det er kanskje bra. For enda klarer jeg ikke tanken på å destruere disse spirene. Ikke nå. Ikke enda. Veien vi går akkurat nå er spirende grønn og vakker som denne.

For nå gjelder det å nyte akkurat det.

 

Hvor mye kan et hjerte vokse?

Hoppla! Vi har vært på en aldri så liten høstferie, men nå er vi tilbake.

Vi er tilbake, og du er 20 uker i dag.

Holde om. Holde av. Holde ut. Alltid.

Det lovte jeg deg da du ble født. Det har jeg lovet deg hver dag i 20 uker. Det skal jeg fortsette å love deg – hver eneste dag, resten av livet.

Noen dager handler det mest om å holde ut. Det gjør det. Men de fleste dager handler det bare om å holde av og å holde om. Som dette, som var en kosestund før leggetid i går kveld:

Jeg gruer meg allerede til den dagen du vokser ut av dette. Å bli holdt om håper jeg aldri du vokser ut av, men det at hele den myke, varme, deilige lille kroppen din kan ligge mykt mot min – og så ofte gjør det….i full tillit – det er en flyktig del av livet.

Jeg vet det, og knuger deg litt hardere inntil meg.

20 uker. Et hjerte kan vokse seg enda mye større enn det var på 20 uker. Veldig mye større. Det kan det. Hvor stort kan det bli til slutt mon tro? Hvor mye kjærlighet kan et hjerte romme liksom? Minst et verdenshav – det gjetter jeg.

Det gjorde en mail som nettopp kom til et dilemma. Et hjertedilemma.

Mer om det i neste innlegg. Nå: ut og rusle en tur i dagslys og frisk høstluft.

Nyt dagen. Hold om. Hold av. Hold ut om du må.

 

Gjenåpning!

Time etter time, dag etter dag, uke etter uke. Annenhver time på dagtid og tredje hver time på natt – pumping:

Fordi jeg plutselig mistet melken, og fordi den lile prinsessemagen slettes ikke tålte verken NAN eller Hipp. Og da var ikke mor så lysten på å prøve andre tillegg. For «det repareres best ved hjelp av morsmelk» sa helsestasjonen.

Så jeg har pumpet, pumpet og pumpet. Drukket amme-te og litervis med havremelk. Det tok mer enn en uke før noe skjedde. Jeg pumpet bare ca 50-70 ml – til sammen – fra begge sider. Og det var ikke nok for en sulten prinsesse.

Men nå..nå har det endelig løsnet. En nattpumping nå kan se sånn ut, men da har det gått fire timer siden sist amming.

Jeg trekker et lettelsens sukk, og erklærer herved Tina meierier for gjenåpnet.

Iherdig innsats lønte seg. Måtte det vare mange måneder til!

 

Det første dykket!

Etter at Prinsessen fikk sitt første (og siste) møte med NAN og Hipp for snart tre uker siden fikk hun masse mageplager stakkars. Det rant og rant grønn avføring. Usjameg! Det gjorde at vi dessverre måtte hoppe over et par ganger av Kråkebollekurset på Babyswim. Det var synd, men vi kunne ikke risikere å bli dem som gjorde at bassenget ble stengt liksom….

Denne uken var vi heldigvis tilbake. Det viste seg at de andre babyene hadde lært seg å dykke siden sist. Oioioi! Her var det bare å henge på!

Så denne uken fikk prinsessen prøve sitt livs to første dykk. De var det svømmelæreren som sto for. Sånn er det alltid de første to gangene sa hun, og det er sikkert lurt.

Det er en underlig følelse å gi fra seg spedbarnet sitt til noen som uten forvarsel for den lille skal dukke det ned under vann. Veldig underlig. Det var bare for mor å smile, holde pusten og håpe på det beste.

Svømmelæreren tok henne i armene. Seile litt til høyre i vannet, til venstre…og så….boff….under! Med hele seg. Noen sekunder senere var hun oppe igjen – litt forskrekket kanskje, men heldigvis ikke redd. Hun bare spyttet litt og plasket videre.

Mor smilte både med munn og hjerte. Fine, lille badebabyen min!

Måtte hun like vannet på Rhodos like godt, når turen etter hvert går dit. Det blir nok ikke før om et års tid. Vi får satse på å bade masse i Norge først.

 

Vinterbæring – tips?

Prinsessen kan fortelle at hun så langt ganske enkelt elsker sin nye Ergobaby Omni 360 bæresele. Ganske enkelt elsker den – til mors store glede. Hun sitter som et tent lys på tur, ser seg om og er tydelig fornøyd. Mye mer fornøyd enn hun er i vogna akkurat i disse dager.

Det er altså denne selen her:

So far so good.

Utfordringen er at hun blir litt kald på de delene som stikker ut av selen. Jeg har kledd henne godt, og skulle hun hatt mer tøy på ville hun blitt for varm under selen, men hun blir altså kald på de små leggene sine. Enda har jo høsten akkurat startet, og det skal bli kaldere og kaldere ute. Jeg vil gjerne fortsatt kunne bære henne i denne selen, men vil jo ikke at hun skal bli kald og syk av turene.

Nå oppdaget jeg at det faktisk finnes et vintertrekk med fleecefor til Ergobaby.

Det har vann- og vindtett trekk ytterst og fleece på innsiden.

Før jeg eventuelt investerer i det tenkte jeg å høre om noen av dere har erfaringer med det? Eller med endre løsninger for å holde mini varm i bæreselen? Bærejakker finnes vet jeg, men det tror jeg nok ikke at jeg kommer til å kjøpe.

Gode tips for bæring på kaldere dager mottas med takk.