Hun er gæærn – vi må flytte!

Etter mange, lange nattlige samtaler i det siste er det bare å fastslå:

A) Hun er gæærn.

B) Vi må flytte.

Lille A snakker og snakker. Det er gøy. Akkurat nå snakker hun om to av de fire kjæreste i hennes verden, både natt og dag. Eller hun snakker om alle fire. Hun snakker om mormor og mamma. Men enda mer snakker hun om sine to storfavoritter – Lollo & Bernie. Hun er ganske enkelt helt gæærn etter dem.

Det går i Lollo & Bernie både natt og dag. De av dere dere som følger oss på Instagram, dere er et par tusen stykker, vet at det er sant. Helt sant. Hun snakker om de når hun legger seg, hun snakker om de når hun våkner. Lille A våkner til og med midt på natta og skravler i vei om Lollo & Bernie. Hos mormor vil hun danse etter CDen med de to lodne vennene igjen og igjen, og her hjemme er det de – og bare de – hun vil se på TV.

Vi må seriøst flytte! Vi må ganske enkelt flytte inn på et Sunwingsenter for det neste året, for det er Sunwing som er Lollo & Bernie sitt hjem. Eventuelt må vi begynne å tippe Lotto og vinne, sånn at vi i alle fall kan ta oss en liten vårlig tur på besøk til de to superheltene av noen lodne dyr. Før også mora blir gæærn. 😊

Vi har jo besøkt Lollo & Bernie på Rhodos to ganger, i mai og september 2018. Et praktisk sted å bo for oss – bare fem minutter fra den greske familien vår. De besøkene har tydeligvis satt spor i et barnesinn. Glad jeg tenkte på å kjøpe med meg CDen hjem…for å si det sånn.

Har dine små noen storfavoritter, eller har de hatt det?

 

Godt nytt år! Neste års nyttårsforsett er….

Så er den siste dagen i 2018 her, og 2019 står for døren. Nytt år og nye muligheter heter det. Jeg er så takknemlig over det 2018 har bragt at jeg ikke kjenner behovet for å jakte på de store nye mulighetene, men jeg har noen ønsker og forsetter for det nye året.

Sist gang himmelen fyltes av nyttårsraketter hadde jeg en syv måneder gammel datter sovende på armen. Nå er jeg mamma til en superaktiv 19 måneder gammel jente som er midt i ordspurten. Det er ganske enkelt fantastisk! Krevende og fantastisk. Hun er en levende virvelvind. Sitter nesten aldri rolig mer enn to sekunder. Sover aldri en hel natt. Vil alltid opp lenge før sola. Hun er høyt og lavt, frem og tilbake. Hun er veldig blid, og superbestemt.

Ordene fortsetter å komme som perler på en snor, og hun sier over hundre ord nå. Jeg har mistet tellingen, men blir stadig overrasket over hva som finnes på lager av ord. Det siste jeg lot meg overraske av var «bleiepos». Jøsses! Kunne du virkelig det ordet?, tenker jeg. Det manglet riktignok en e, men likevel. Det er så moro å følge med på!

Og nettopp det å følge med er stikkordet. Jeg er, og har alltid vært, ganske god til å se det fine i øyeblikket tror jeg. Jeg gisper av vakre soloppganger, kan stoppe bilen for å se på månen eller en vakker regnbue, jeg lukter på granbar med nesa helt inni kvisten, jeg nyter god mat langsomt med stille takknemlighet og gråter av vakker musikk.

Å nyte enda flere øyeblikk er nyttårsfortsettet for 2019. Det eneste forsettet.

Jeg kunne hatt som mål å bli tynnere, flinkere, rikere eller mer effektiv. Jeg kunne kjeftet mindre og trent mer. Jeg kunne lagd mer varierte middager og hatt det mye ryddigere hjemme. Men ingen av de tingene har jeg som nyttårsforsetter. For øyeblikk er alt vi har. Alt som ikke er i øyeblikket er enten en overstått fortid eller en fremtid vi ikke vet noe som helst om. Men øyeblikket har vi.

Så i 2019 vil jeg høre på enda mere fin musikk, slå av tv oftere, fortsette å rulle meg rundt på gulvet eller i gresset med lille A hver dag, sette meg ned i hennes høyde for å snakke med henne mens vi ser hverandre i øynene enda oftere, reise så mye som vi kan, danse til Lollo & Bernie igjen og igjen og synge Lille Petter edderkopp på repeat, besøke mormor mye, gå på teater hvis anledningen byr, spise lunch eller middag med gode venner, drikke god te av store krus, stoppe opp og kjenne vårsola mot ansiktet, pakke bilen klar for å dra rett fra barnehagen og til nærmeste strand så ofte som mulig…ja, ganske enkelt forsøke å gripe øyeblikkene.

Det er mitt nyttårsforsett. Hva er ditt?

Jeg elsker denne lille teksten…..

…..og med den ønsker jeg deg et veldig godt nytt år i 2019. Måtte året komme med fred, god helse og med massevis av muligheter for å gripe og å skape gode øyeblikk. ❤️

 

Romjulshilsen

Hektiske julaften og stille 1.juledag har passert. Vi er i romjulen, og nyter at vi har noen fridager med god tid til hverandre. Julefeiringen kom med koselig selskap, god mat og et lite lass av gaver. Sånn som julen tradisjonelt er.

Og her er vi på julaften:

Liten og stor – julaften 2018

Romjulen står i pysjens tegn. Yepp – i pysjens tegn. Hehe! Her holder vi tempoet nede og påkledningen enkel. Vi ser på gavene, ruller oss rundt på gulvet i årets jallajalla-lookalikepysjer og spiser pepperkaker foran barne-tv. Fordi vi kan. Og at vi kan – ja, det er vi så takknemlige for.

Går alt etter planen i dag bytter vi etter hvert ut pysj  med utetøy og drar for å ake sammen  med de fine folka som bor i Dynamisk salong. Det gleder vi oss til!

Foto: Anna Brandsdal

Håper du også nyter rolige, gode dager i romjulen.

 

God jul til deg fra oss

Så er den her – julen 2018. Det er tidlig morgen bitte lille julaften. Barnehagen har tatt ferie, gavene er pakket inn og (nesten alle) julekortene sendt. Huset er fylt med  nisser, engler, julemusikk, julelys (selv om det ikke ble noe juletre i år), nøtter og klementiner. Jul altså!

Det er noe eget med jul. Julen har en type minner få årstider kan konkurrere mot. Vidunderlige minner for mange. Minner på godt og vondt for andre.  Jeg tenker mye på at nå er det meg som skal skape noens minner. Det er meg som skal legge grunnen for hva slags følelser som skal knytte seg til julehøytiden for lille A. Det ligger ærefrykt i tanken.

Julen i år kommer hun ikke til å huske, selv om kroppen vil huske gode opplevelser. Så vi får være flinke til å ta bilder. Årets julebilder har vi tatt hos den vidunderlige fotografen Anna Brandsdal. Det var hun som tok nyfødtbildene av lille A da hun bare var åtte dager gammel.

Aaaaw, tenk at hun var så liten for bare halvannet år siden. Tida går så fort, så fort. Snart er jula over…og før vi vet det er det jul igjen. Sånn kjennes det i alle fall. Det gjelder å skynde seg å spare på gode minner. Så i år dro vil tilbake til Anna og kjøpte noen få julebilder, som vi begge skal bruke til å minnes denne julen.

Med to av bildene ønsker vi deg og dine en riktig god jul.

Vi håper du får en veldig koselig julehøytid, enten du er i Norge eller i utlandet, og enten du feirer alene eller sammen med et helt lass av folk.

HA EN RIKTIG GOD JUL! ❤️

 

Desember!

Det er den 13.desember. Selveste Lucia-dagen. Vi er snart halvveis i desember, og det er bare to uker igjen til jul. Med travle, korte og mørke dager prøver vi å nyte desember som best vi kan. Vi spiller julemusikk, har fylt stua med julelys, spiser klementiner og pepperkaker.

Og hver eneste desemberdag klyper jeg meg i armen.

Tenk å få være mamma i desember! Tenk å ha et barn med tindrende øyne og et stort smil på armen – et barn som for første gang hører et julekor og møter julenissen.

Tenk å kunne følge ei nypyntet lita jenta til sin aller første Luciafeiring i barnehagen, og sammen se på nydelige, hvitkledte og syngende barn. Og etter at Luciatoget har gått forbi være mamma å få nyte synet av hun som smaker sin aller første Lussekatt.

Å høre henne hvine mammaaaaaa! Å vite at akkurat hun er min lille datter.

Livet! Desemberlivet. Jeg er så takknemlig! ❤️

På Litteraturhuset i Bergen ble jeg spurt om hva jeg hadde opplevd som det vanskeligste med å være ufrivillig barnløs – lenge. Svaret på det var langt, men jeg vet at jeg sa Desember! Og mente det med hele meg. For jeg har i mange år syntes desember har vært en spesielt vanskelig tid å savne et barn på. Det skjer så mye hyggelig som er myntet på barn og familier i denne siste måneden av året.

Så i kveld sender jeg en tanke til alle dem som fortsatt venter på dette. Til de av dere som har prøvd, prøvd og prøvd igjen å få barn, men som likevel fortsatt venter. Og til deg eller dere som kanskje har så veldig lyst til å prøve, men som enda ikke helt tør å kaste seg i det.

Og jeg vet med hele meg at alle disse små, gylne øyeblikkene er verdt hvert sprøytestikk, hver tåre, hver krone, alt stress og all tvil som var del av den lange veien til dette mammalivet. Det er så veldig, veldig verdt det.

Måtte du finne glede og gylne øyeblikk i din desember også.

 

Vi er i Bergen – kom og bli med da vel!

I går var vi på reisefot i mange timer. Først på Flybussen.

Så på Gardermoen, der de hadde pyntet så fint til jul.

Og så hit:

På en søndagsmorgen våkner vi dermed i Bergen – denne vakre byen mellom fjellene. I dag skal vi bare kose oss med en god venninne.

I morgen setter vi kursen mot Litteraturhuset, der vi fra kl 12-13 skal snakke om denne prosessen, i en seanse Foreldrerådet har kalt om «Lengselen etter et barn.» Vi gleder oss.

Er du i Bergen er det veldig koselig om du stikker innom. Kjenner du noen du tenker kunne hatt nytte av å være der er det hyggelig om du deler arrangementet.

Ønsker deg en super søndag! ….og kanskje ses vi i morgen?

 

Tårer i bilen

Vi var ute og kjørte en tur i går. Bare en kort tur, for her er vesla full av snørr og hoste men mor må liksom likevel på butikken. Og apoteket. Sånn er livet alene med barn. Så da kledde vi oss og satt oss i bilen.

I posten hadde vi nettopp fått en ny jule-cd jeg hadde bestilt, nettopp til bruk i bilen. En med et barnekor som sang julesanger. Nå er det riktignok fortsatt november, men jeg synes vi så smått kan begynne å varme opp til jul.

Så inn i bilsetet satt jeg en varmt påkledd snørrete unge. Så kjørte vi, og jeg satt på den nye musikken. I speilet så jeg en straks halvannet år gammel jente som lyste opp i et digert smil. Hun gynget fra side til side i bilsetet, og det var ingen tvil om at hun elsket musikken.

Da kom tårene. Ikke hennes, men mine. For min lille datter kom ikke etter første graviditet. Hun kom ikke etter den andre graviditeten heller. Hun kom etter åresvis med prøving, håp, tro, tvil, sprøytestikk, aborter….og mye mere til. Dere som har vært her vet det. Veien har vært lang. Lang og bratt.

Begge de første graviditetene varte så lenge at jeg fikk se bankende hjerter på ultralydsskjermen. De varte så lenge at jeg kunne begynne å forberede meg på det nye livet. Mammalivet. De varte så lenge at jeg flere ganger satt i bilen, da uten barnesete, smilte for meg selv og tenkte at om noen måneder….om noen måneder sitter det faktisk et barn her – i bilen med meg. Så brast håpet da små, dunkende hjerter sluttet å slå.

I går så jeg i speilet, og der satt hun. I et barnesete i baksetet i bilen min satt….datteren min. Der satt hun og smilte sitt største smil, begeistret over et barnekor som sang julesanger.

I forsetet kom tårene. Tårer av glede og takknemlighet. Tenk at jeg får leve dette – mammalivet. ❤️

PS: Er du i Bergen mandag om en uke, den 26.november, kan du treffe både liten og stor på Litteraturhuset. Da fikk nemlig mor forspørsel om å delta i en diskusjon, eller mer et intervju kanskje, om dette på scenekanten. Det skal handle om akkurat dette, så det blir spennede. Er du i nærheten er det kjempekoselig om du kommer innom for å slå av en prat.

 

She is growing up so quickly

Så fort det går! For et år siden var hun enda en baby. Nå går hun rundt på egne ben – helt klart med egne meninger.

Hun kommer løpende med smekka som hun selv har tatt på og sier «Melk!» Hun peker på den store stolen, den som er lik min, og vil sitte der. Henrykt roper hun «Ball!» og løper av gårde.

Så fort det går!

Jeg sier at nå skal vi i barnehagen. Hun lyser opp i et stort smil og sier «Ingi!». Det er Ingrid, en jente som er et halvår eldre og tydelig barnehagens heltinne. Det er alltid Ingrid som gjelder.

Hun prøver å ta på tøyet selv, og blir frustrert når hun aldri får det til.

Så fort det går!

Hun henter det jeg ber henne om og forstår mer enn jeg forstår at er mulig. Hun forstår også ganske sikkert mer enn jeg forstår at hun forstår.

Snart er hun halvannet år, og jeg aner virkelig ikke hvor månedene har blitt av. Tida løper i superfart. Her gjelder det å holde fast i øyeblikket for å få med seg en barndom.

 

Kryss i taket!

Wow! Er det mulig? Kryss i taket altså. Til uka blir lille ❤️ 17 måneder gammel og i går kveld var mor ute på en hyggelig kveld uten barn for første gang siden fødselen. Tenk det!

Eller…jeg har vært ute to korte kvelder før, på to fagrelaterte foredrag. Men i går var vi 12 kollegaer ute på middag mens mormor var barnevakt. Ikke fag, ikke jobb, bare kos.

Jeg elsker å være sammen med jenta mi.

Og jammen elsket jeg å være ute alene en kveld også.

God mat – eller nei, helt fantastisk mat – noe godt i glassene (nuvel, jeg kjørte altså), prat, latter og lave skuldre. (Ok da, jeg innrømmer glatt at jeg sjekket mobilen for eventuelle beskjeder fra mormor sikkert 30 ganger, men sånn er det bare. 😊)

Jeg har valgt meg aleneforeldrerollen med åpne øyne, og klager aldri over en endeløs rekke av netter uten søvn (men er spent på når lille forhåpentligvis vil sove gjennom natta for første gang), å alltid være den som må stå opp – uansett tid på døgnet og egen form, manglende mulighet til å delta på det meste av aktiviteter, praktiske utfordringer med å få til ting etc. Jeg klager aldri på det fordi jeg elsker mammalivet. Jeg savner egentlig sjelden å ha fri til hyggelige aktiviteter heller, for jeg elsker å være sammen med barnet mitt. Det jeg savner oftest er en annen voksen hjemme når jeg skal lage middag eller f,eks trenger å skifte dekk på bilen, gå til tannlegen etc. Og jeg savner alltid at vi er flere enn to rundt spisebordet.

Men i går hadde vi altså for første gang barnevakt for at mor bare skulle kose seg. Og det gjorde mor. Virkelig! Vi var på Tatakii Asian på Majorstua. For et sted!  Tror vi alle var enige om at vi må tilbake. Fantasisk mat og super service. Anbefales på det aller varmeste. Her ser du litt av maten vår:

Det var godt med et lite pusterom i hverdagen.

Nå nyter lille ❤️ og mor en langsom helg sammen, uten store planer. Det er fint. Håper du har det fint i helgen du også, med eller uten barn.

 

Home, sweet second home

Vi er hjemme. Eller vi er slettes ikke hjemme, men likevel hjemme. Helt hjemme. Det betyr at vi bruker årets aller siste ferieuke i vårt andre hjem. Jeg forlenget permisjonen som gikk ut i april med det meste av ferien, og begynte etter det på jobb godt uti i mai. I sommer valgte jeg å bare ta ut en uke ferie, nettopp for å ha mulighet til å reise hit en liten uke når høsten kom i Norge.

Rhodos!

Det er sol og vind, glitrende vann, familie, vennskap, bading, god gresk mat og fine opplevelser.

Ikke minst betyr en uke her tid sammen. Ingen jobb, ingen barnehage, ingen stressende morninger. Lite tid på klesvask og oppvask. Ingen dårlig samvittighet. Bare oss – sammen.

Morninger på terrassen.

Formiddager i bassenget.

Ettermiddager på stranda. Rhodos i september betyr alltid helt fantastisk badevann. Sjøen er mye varmere enn bassenget.

Vi er ikke bare oss to altså. Vi deler nemlig leilighet med Linda og hennes to små fininger på tre år. To mammaer – tre barn. Høyt lydnivå. Medbragt leverpostei og kaviar. Nye t-skjorter. Runde på runde med solkrem. Høyt forbruk av flaskevann og bananer. Små badesko som blir borte fordi en 16 måneder gammel jente er veldig glad i å flytte på ting. Små kropper i lett sommertøy. Glade opplevelser (og en selvsagt mengde innbakt barnekrangling).

I går tok vi turen inn til den vakre gamlebyen:

Det var en kjempefin tur. Både store og små koste seg (når vi til slutt kom med en buss…)

Også er jo Lollo og Bernie her på Sunwing Kallithea da. Det er kjempestas!

Nå er ferieuka nesten over, og jeg vet det blir lenge til jeg vi ser familien vår her nede igjen. Et helt år er det til neste gang. Det er lang tid å ikke skulle se mennesker en er glad i. Det er lang tid borte fra det hjemmet vi ikke bor i. Så nå gjelder det å suge til seg siste rest av sydens varme og familiens gode klemmer. For i Norge, der venter straks vinteren.