Sneglen er et husdyr!

Det har blitt oktober 2020. Lille (store) A har gått to måneder i sin nye barnehage – en barnehage full av kreativitet og fantasi, basert på et suverent pedagogisk opplegg. Jeg er så imponert!

I barnehagen har de månedens tema. September var eventyrenes måned. De leste eventyr, hadde skuespill basert på ulike eventyr, flanellograf, dukketeater,  prøvde om de kunne kjenne den lille erten under tykke madrasser, var på eventur (tur med eventyr) hver mandag, lagde bukker og troll, fikk en innføring i trolldom og hekseri…og mye mer.

Så kom oktober – husdyrenes måned. Forrige uke ble viet kua. De var kueventyr, kusanger, laging av kubilder med ekte skinn., og jammen laget ikke barnehagen sin egen Dagros som barna fikk melke. A kunne stolt avsløre at hun fikk til å melke, men at spenene egentlig var en hanske og at melken kom fra kartong. Og…at de melket i en potte, noe hun synes var kjempegøy!

De gjør SÅ mye fint og gøy! Neste uke skal vies sauen. Ut fra ukeplanen vi har fått blir det like spennende som kua.

Det beste øyeblikket fra hele husdyrmåneden er jeg likevel sikker på at lille A selv serverte – etter dem aller første husdyrdagen. Vi satt i bilen, og samtalen gikk som følger.

Mamma (ja, jeg altså): I dag skal dere lære om husdyr i barnehagen. Det blir spennende.

Lille A: Jeg vet om et husdyr mamma.

Mamma: Å, vet du om et husdyr?

Lille A: Ja, sneglen!

Mamma: Sneglen? Tenker du at sneglen er et husdyr?

Lille A: Ja, for den har hus på ryggen sin!

Fantastisk!
Jeg måtte bare si meg enig. Sneglen er også et husdyr.
Jeg simpelthen elsker denne alderen. ❤️

 

Når det utenkelige fortsatt er virkeligheten.

Det er september 2020. Fem år har gått siden jeg var i flyktningeleiren på Rhodos. I åresvis har flyktninger levd i umenneskelige forhold i Hellas. I flere år har Norge sagt at de skal hente og beskytte noen av de minste og mest sårbare. De som ikke har hatt noen påvirkning på krig eller flukt. Barna.

Før storbrannen i forgårs bodde nesten 13 000 i Moria-leiren på Lesvos. Det er 13 000 mennesker de færreste av oss tenker på i hverdagen. Leiren er beregnet for maksimalt 3 000 personer. Nå har leiren brent ned. Det er på overtid å redde barna. Måtte Norge velge å hente flere enn 50. I dag deler jeg disse  blogginnleggene, skrevet i september for tre og fem år siden.


Det er søndag. En grå septemberdag i 2017. Jeg ligger på gulvet og leser en bok om barnemat, med prinsesse A ved min side. Jeg hadde tenkt å skrive noe annet i dag. Så dukket dette bildet opp i Facebookfeeden min.

Jeg kjenner det som en knyttneve i magen, her jeg ligger god og varm og leser om babymat. Dette bildet, tatt på Rhodos for nøyaktig to år siden, i september 2015. Bildet med den yngste flyktningen som overlevde ferden over havet. Han var bare  dager gammel. Jeg ser på Prinsesse A og tenker at verden er så urettferdig. Jeg lurer på hvor han er nå. Hvordan gikk det med han? Hvordan gikk det med Heba? Hvordan gikk det med alle disse som jeg flyktig krysset bane med i livet? Det tenker jeg på i dag, og reposter derfor dette innlegget fra september 2015:

Rhodos, september 2015. Dette er Heba. Hun har godkjent at vi skriver om henne, og godkjent bruk av bildet Ønskemamma har tatt. Jeg valgte et bilde der hun ikke synes så godt, men som jeg synes var beskrivende.

Hiba

Så dette er Heba. Hun er 35 år. For en uke siden var hun gift trebarnsmor. Nå er alt annerledes. Så annerledes at Ønskemamma skulle ønske det ikke kunne være sant. Så er det nettopp det. Reality sucks.

Heba er flyktning. Hun sitter her på Rhodos. Ser tomt fremfor seg, vekselvis med at hun ser meg inn i øynene med intens fortvilelse. Knuger en kleenex i den ene hånden. Holder frem mobiltelefonen med den andre. Viser meg et bilde av en skjønn jente på et år. Store, myke, brune krøller og et herlig barnesmil. Hiba blar videre. Viser meg bilder av de flotte sønnene sine på 10 og 11 år, og en ektemann hun elsker. Jeg tenker at han ser så koselig ut på bildet.

Heba og familien flyktet. Ruten var lang. Til slutt var de ved båten, den som skulle ta dem til Hellas. Mannen hennes syntes båten var for liten. «Han var redd for den båten», sier hun stille. «Men jeg», sier hun, «jeg tenkte at det var bedre med en mindre båt, for da var det ikke så mange mennesker.» De hadde ikke noe valg, for de hadde allerede betalt for den lille båten – med de siste pengene de hadde. Betalt seg en vei mot trygghet og fred.

Vi kan ikke snakke sammen med ord, Heba og jeg. Vi deler ikke talespråk. Tidvis har hun en tolk, en flott mann som befant seg på samme båt som henne, tidvis forsøker vi å kommunisere alene. Han orker uansett ikke tolke alt. Det blir for vanskelig, for han var der – om bord i den samme båten. Han kavet for livet over tre timer i vannet. Hadde egentlig gitt opp, da han likevel overlevde. Han har sett det som ingen skulle se.

Nå er Heba alene. Helt alene. Hun var den eneste fra sin familie på fem som kom i land. Alle de andre forsvant i havet. Det siste hun så av mannen sin var at han holdt alle de tre barna, så hardt han bare kunne. Det kjæreste han hadde. Så måtte han gi tapt. Han druknet, sammen med alle tre barna deres. Hun ville drukne sammen med dem, men overlevde. Det samme gjorde mobiltelefonen hennes, der hun har bilde av sitt eget pass, av mannen og av barna. Hun knuger den hardt i hånden, ser på bildene igjen og igjen. Vugger kroppen fra side til side mens hun stille sier det som høres ut som et mantra. Jeg tror det er en bønn, om at dette som har skjedd ikke må være sant, men jeg vet det ikke. Tårene hennes drypper og drypper ned på mobiltelefonen. Så mange at jeg tenker at den kanskje ikke vil tåle det.

Jeg vil at det ikke skal være sant. Jeg vil holde henne og si at alt kommer til å bli ok. At det kommer til å ordne seg. Men det kan jeg ikke, for det ville være løgn. Dette kommer aldri til å ordne seg. Barna hennes kommer aldri tilbake. Det gjør ikke mannen heller. Alle er døde. Alt jeg kan gjøre er å holde en hånd og stryke en rygg – Hebas hånd, Hebas rygg. Forrige uke var hun en gift trebarnsmor. Hadde en familie hun elsket, og som elsket henne. Nå er hun alene – har ingen.

Hun ser på en annen ettårig jente, som finnes blant flyktningene her, og sier at «Hun ser nesten ut som min«, før hun krøller seg sammen i gråt. Jeg ser på den vakre ettårige jenta med de brune krøllene og de store øynene, som ikke lengre har noen mamma. Hun forsvant også i havet. Hun har en pappa – i stor sorg. Jeg tenker: for et jævlig paradoks – her sitter en mamma uten familien sin, og ved siden av henne en familie uten mamma. De kan ikke trøste hverandre, fordi sorgen er alt for stor. Ved siden av dem sitter Ønskemamma, som vet hva sorg er, men som lever et liv i trygghet og fred. Så hjelpeløst til stede.

Familien til Heba betalte 2500 euro per voksen, og 1250 euro for hvert av de største barna, for å få lov til å være med den båten. 7500 euro betalte de for å få være med en båt som tok livet av nesten en hel familie. Etåringen døde gratis.

Heba overlevde. Sammen med en mobiltelefon. Det viktigste hun har nå, for hun har ingen andre bilder av mannen og barna enn dem hun har på den telefonen. Jeg ber henne sende bildene til Helping Hands of Rhodos, slik at de ikke går tapt hvis mobiltelefonen blir borte eller slutter å virke. Det gjør hun. Jeg tenker at en dag, sikkert ganske snart, kommer hun til å bli rasende over at hun klarte å redde en telefon, men ingen av barna sine – i tilfeldighetenes grusomme spill.

I dag er den telefonen viktig. Hennes forbindelse til livet hun nettopp hadde, der alt har gått tapt. Hun har en telefon, men ingen å ringe. Alle er borte. Foreldre og søsken har hun ikke. Hun har heller ikke noe hjem. Hun kan ikke dra tilbake dit hun kom fra – vet ikke hvor hun skal. Og hvorfor skal hun egentlig noe sted, når hele fremtiden er borte? Det tror jeg at hun tenker.

Vi stiller henne spørsmål. Jeg ber tolken stille spørsmålene våre ganske tett, for hvis hun bryter sammen underveis får vi ikke svarene vi behøver. Det forstår jeg. Vi må prøve å finne ut om hun kan ha noen – noe sted i verden. For sendes Hiba alene til flyktningekaoset i Athen, for å skulle finne veien alene gjennom Europa, da tror jeg ikke hun klarer seg. For hva har hun å kjempe for i dag, foruten egen selvoppholdelsesdrift? Og hvor sterk er den i dag?

Enda har vi ikke svarene, og båten med de andre flyktningene går etter planen til Athen allerede lørdag ettermiddag. Jeg føler meg bitte liten og helt hjelpeløs, fordi sannheten er at vi kanskje ikke kan hjelpe Heba. Jeg ber en stille bønn om at hun må klare seg – vel vitende om at kanskje ingen hører den bønnen.

Det finnes ingen måte å avslutte dette innlegget på, så jeg lar Bjørn Eidsvåg gjøre det. Og så ønsker jeg deg en fin helg, der du gir dine kjære en ekstra klem. Mens det ennå er tid.

Det var september 2015. Nå er det september 2020. Jeg vet dessverre ikke hvor de er – disse menneskene. Innimellom tenker jeg fortsatt på dem. På Heba og på flere av de andre. På den bitte lille gutten som fyller fem år i disse dager. Måtte han få en bursdag i fred og trygghet – en sånn bursdag som barn skal ha, med klemmer, kake og ballonger.

I dag tenker jeg aller mest på barna i Moria. De små, sårbare menneskene som er uten alt – mange av dem også uten vann.  Jeg ser på prinsesse A som sover trygt i sin varme gode seng med Fantorangen trygt plassert i armkroken. Tårene renner ned over ansiktet mitt. Så heldige vi er. Så vanvittig, ufortjent heldige.

Vi må finne måter å gjøre en forskjell på, lille Prinsesse. For dem som ikke har det sånn som oss. Det må vi to. Det må de som styrer landet vi bor i landet vi bor i. Norge tåler å ta vare på mer enn 50 ekstra mennesker i nød. Det haster nå. ❤️

 

1.juli skjer det! Trenger du noen å snakke med?

Så ble endelig lovendringen et faktum, også her i Norge. Som et av de siste landene i Europa tillater Norge fertilitetsbehandling for single fra 01.07.2020. Det har mange av oss ventet på – lenge. Hva jeg føler rundt endringen skrev jeg om da det ble en realitet, i innlegget «Så kom dagen.»

Jeg er så enormt heldig å ha blitt mamma. Det tok fire år fra prosessens start til jeg holdt lille A i armene mine. En lang og humpete vei mot mammalivet, men hun var verdt å vente på. Så veldig verdt det!

Nå skal jeg ikke ha flere barn. Hadde jeg vært 5-6 år yngre hadde jeg prøvd å få et barn til, men sånn blir det ikke. Hadde jeg visst det jeg vet i dag hadde jeg også forsøkt å få barn som singel mye tidligere. Veldig mye tidligere – minst 10 år faktisk. Sånn ble det ikke.  Danmark og det å få barn alene var (alt for) lenge bare en fjern tanke.

Så er det sånn at jo eldre man er ved oppstart av fertilitetsbehandling, jo mer komplisert og kostbar kan både behandlingen og svangerskapet bli. Sånn ble det for meg. Ved at fertilitetsbehandling for single nå blir tillatt i Norge vil kanskje flere tenke tanken tidligere.  Det tror jeg er fint.

Så vet jeg samtidig at det koker i hodet under en sånn prosess – skikkelig! Det kommer opp tusenvis av tanker og spørsmål både når det gjelder vurderingen av om man skal ta et så stort valg og når det gjelder praktiske og etiske spørsmål underveis. Kanskje står nettopp du med begge beina i livets største valg akkurat nå, og kanskje trenger du noen å snakke med. Jeg jobber jo som psykologspesialist, og jeg kan ganske enkelt mye om tematikken – på flere ulike måter. Jeg har en kombinasjon av kunnskap ikke mange andre i Norge har. Utdanningsmessig vet jeg en del om barns utvikling . Erfaringsmessig har jeg vært gjennom både inseminasjoner, prøverørsbehandling (IVF) og eggdonasjon som singel – ved flere ulike klinikker i flere ulike land. I tillegg har jeg oppveksthistorie der jeg ikke fikk vite hvem min egen far var før jeg var 20 år – en historie ikke så ulik den mange barn som har kommet til verden ved hjelp av donor vil leve.

Denne erfaringen gjør ikke at jeg sitter med alle svarene, men jeg opplever at det gjør meg rustet for god dialog med andre som står i (eller vurderer) å få barn på egenhånd. Trenger du noen å snakke med i fortrolighet i prosessen kan du bestille en time for samtale via nettsiden min Psykolog Avantis.

På Psykolog Avantis finner du en egen fane for single med barneønske.  Det spiller ingen rolle hvor i landet (eller utlandet) du bor, for her snakkes vi skjerm til skjerm gjennom en god og sikker videoløsning.  Samtalene vil ligge på kveldstid eller i helg, så du trenger ikke tenke på det å ta deg fri fra jobb eller studier heller.

PS: Har du en partner, men det likevel er sånn at dere trenger hjelp av enkelt eller dobbeltdonor (egg/sæd) snakker jeg selvsagt gjerne med dere også. Da er det greit å starte med å klikke her. 

Kanskje snakkes vi?


(…og ja, jeg jobber med mye annet enn fertilitet også. Det ser du på nettsiden min.)

…og du, del gjerne!
Jeg pleier aldri å be dere dele innlegg, men dette blir jeg glad om du deler. Jeg vet hvor viktig det var for meg selv å finne noen å diskutere med I fortrolighet underveis i prosessen – noen som kunne mye. Det måtte jeg lete en del for å finne. Deler du dette slipper kanskje noen andre å lete like mye. 😊

 

Jeg savner deg sånn!

Det var den aller første dagen i ny jobb. Lunchen var spist, og vi satt i vårt første psykologmøte da telefonen ringte. Det var onkel. Han ringte for å si at du var borte.

Du, som aldri hadde hatt helseplager. Du, som aldri var borte fra jobben en dag. Du, som var en tilsynelatende frisk og sprek dame i 60-årene. Så døde du bare. Helt plutselig.

Klokka 10 spiste dere en koselig frokost sammen, du og onkel. Klokka 11 puslet dere i den store fine hagen sammen. Klokka 12 var du død.

Det som ikke kan skje skjedde. Helt uventet for oss alle. Også for deg. Ingen rakk å forberede seg. Ikke du heller. Ingen rakk å ta farvel. Ingen rakk å si alt det fine de ville sagt til deg. For det var mye.

Jeg har savnet deg hver eneste time siden tante. Du, som var den blideste av alle. Du, som alltid ringte – gjerne etter at du hadde lest denne bloggen. Du likte å følge den – det vet jeg. Du, som alltid tenkte på Amelia. Som strikket til henne. Som planla at hun kunne fryde seg over å bade i balje på terrassen deres en varm sommerdag. Du som gledet deg så veldig over å dele gleden med en liten jente som dro sine aller første poteter opp av jorden i hagen deres.  Du som plukket jordbær, blåbær, tomater og agurk sammen med henne i den samme hagen. Du, som frydet deg over barnets engasjement og iver.

Du, som var glad vi flyttet tilbake til Skien – og sa det. Du, som gledet deg oppriktig til å komme hit for å se hvordan vi hadde fått det. Du, som skulle feiret 17.mai og Amelia sin bursdag her hjemme hos oss.

Fredag flyttet vi hit. Lørdag snakket vi sammen på telefonen. Mandag døde du. En vakker vårdag tok livet slutt – så alt for tidlig.

Du, som aldri sa noe vondt om noen. Du, som alltid bare var trygg. Som alltid ville alle vel. Men samtidig hadde bein i nesa og snert i replikken. Det største smilet. Og verdens aller grønneste fingre. Nå som vi har flyttet til en leilighet med en diger terrasse med plass til mange blomster hadde jeg gledet meg til å lære mye av deg.

Du, som i så mange år sørget for at julen ble fin for oss alle. Det var en trygghet å tenke på at Amelia skulle feire jul med deg i mange år fremover. For i familien din blir folk gamle. De fleste lever til de nærmer seg 100 år. Du skal aldri fylle 69. Det er uforståelig. Og så blodig urettferdig.

Vi savner deg sånn, alle sammen. Jeg veksler med å være inderlig lei meg over tapet, takknemlig over alt du var, og å tenke at du jo må komme tilbake. At det kan ikke være sant. Det var så mye mer vi skulle opplevd sammen – nå som vi endelig bodde nærmere hverandre.

Så blir det ikke sånn.

Det er bursdagen min i dag tante. Jeg vet med sikkerhet at du ville ringt meg for å gratulere, og at det ville vært en fin samtale. I dag kan du ikke ringe meg. Men jeg skal gå ut og plukke den vakreste blomsten jeg bare kan finne for deg tante. Sånn at du kan være litt sammen med Amelia og meg her i dag. Jeg tror du ville likt det.

Kjære Tante.
Du var et av de fineste menneskene jeg kjente. Takk for alt du var. Takk for alt du ga. Jeg tenker på deg hver dag og vi savner deg intenst. ❤️


NÅ.
Nå er alt vi har.
Si det du vi si – nå.
Gi dem du er glad i en klem – i dag. ❤️

 

Hvorfor har jeg ikke prøvd dette tidligere?

Hei fine lesere!
Takk for mange koselige kommentarer, både her på bloggen og i innboksen min, etter forrige innlegg. Det er alltid så fint å høre fra dere engasjerte lesere. 😊

Det å flytte til en mindre by har kommet med både glede og sorg så langt. Mer om det senere. I disse Covid_19-tider er det en utfordring å begynne å bygge seg et nytt nettverk. Det er også en utfordring at vi ikke har barnehageplass før i august – både sosialt, praktIsk og økonomisk. Men sånn er det dessverre.

En av de positive tingene jeg raskt kjente på ved å ha flyttet var reduksjon i avstand. Alt ligger mye nærmere hverandre her.  Det er ikke lengre så langt mellom bosted, kommende barnehage, mormor, jobb, butikker og kommende fritidsaktiviteter. Det er deilig!

Det har også gitt meg lyst til å parkere bilen og å begynne å sykle. De siste ukene har jeg, som de av dere som følger oss på Instagram har sett, vært ute og prøvesyklet elsykler. Nærmere bestemt 10 ulike elsykler. I flere ulike byer. Allerede første tur var stas. Det tok ganske nøyaktig 10 minutter før jeg stilte meg spørsmålet: «Hvorfor i all verden har jeg ikke prøvd dette tidligere?«

Så GØY det var! Til tross for at jeg ikke har syklet i det hele tatt på mange år nå tok det bare få minutter før jeg kjente smilet bre seg ut over ansiktet. Vind i håret (jeg brukte hjelm altså), frisk luft i ansiktet, lydene av naturen og en motor som liksom jevnet ut terrenget. Her var det bare å suse bortover slettene, og oppoverbakker ble helt overkommelige selv for en utrent kropp. Herlig!

Mens jeg syklet hørte jeg at jeg sa høyt «Bye, bye car!» For akkurat sånn kjentes det – som at her i byen vil vi parkere bilen så mye som mulig og få oss en elsykkel. Drømmen er en sykkel som den på bildet, en longtailsykkel med barnegrind (high rails) og sitteputer. Det finnes flere sykler av den typen. Benno Boost, Tern GSD, Yuba Boda Boda, Yuba Spice curry, Rev V fra Eliassykkel….og sikkert enda flere.


Jeg hadde faktisk aldri dett denne typen sykler før, men etter å ha prøvd alle typene jeg har kunnet finne….I am in LOVE! ❤️

Her kan både et og to barn sitte bakpå opptil ganske høy alder, da bagasjebrettene tåler rundt 50-60 kilo. Noen enda mere. For en fin måte å bevege seg rundt i byen på.

Så nå vet jeg hva jeg ønsker meg til bursdagen min mandag den 8.juni. Verdens kuleste transportmiddel! Jammen fant jeg en favorittsykkel også.

En slik sykkel får jeg selvsagt ikke, men det er jo lov å drømme. Så jeg regner med at det blir akkurat det jeg ønsker meg til både bursdag og jul de neste årene. Kanskje en vakker dag?

Hva med deg – har du en elsykkel? Og har noen av dere kanskje til og med en longtailsykkel? Hører gjerne om deres erfaringer. Er det like fint som jeg har fått inntrykk av?

 

Så kom dagen

Så var dagen her min lille venn. Den 26.mai 2020.


Så kom dagen da også vår familieform er akseptert i dette lille landet vi bor i. I alle fall på papiret. Vi vet selvsagt at mange er uenige i dagens beslutning, men nå er det avgjort.

Så kom dagen da de som kommer etter oss kanskje ikke trenger kjempe like hardt. Der de slipper de lange reisene ut og inn av landet. Der de slipper å fikle med resepter som ikke er norske. Lynbestilling av flybilletter fordi eggløsningen kom to dager før antatt tid. Der de ganske enkelt slipper mye av stresset. Der de kanskje ikke trenger å stå i like stor gjeld som oss.

Så kom dagen da åpenheten var verdt den kritikken som åpenhet også gir. De verste kommentarene på denne bloggen har jeg aldri publisert. Jeg tar meg ikke tid til sånt. De som skriver dem er ikke verdt det. I en av dem, en veldig lang en, står det blant mye annet «Jeg vil gjerne be dere alle om å dra til helvete. Jeg håper dere og lausungene deres faller i en elv og blir der. Hadde ungene hatt en far så kunne han ha dratt dem opp igjen. Men det har de ikke. Så de kan bli liggende i den elven. Forbannede bortskjemte jævla drittkjerringer.»

Jeg tåler idioti som dette. Men det skal ikke du måtte tåle lille venn.

For dette er barn – helt vanlige barn. Med vanlige foreldre. Som ikke skal tåle denne typen trakassering. Derfor var dagens beslutning så viktig.

Min elskede lille venn, jeg hadde gjort alt om igjen – medisinene, sprøytene, pengene, kritikken, møtet med uforstanden, alle årene, tapene og tårene.

Jeg hadde gjort alt sammen igjen uten å tvile et eneste sekund. Uansett.

Du har nettopp fylt tre år, og det er litt over syv år siden jeg startet denne prosessen. Jeg hadde ikke tid til å vente på Norge. Jeg valgte å være en av dem som reiste ut. Jeg har ikke angret en dag.

Mange trodde det jeg gjorde var ulovlig. Det var det aldri. Det var hele tiden lov å ta imot fertilitetsbehandling som singel norsk kvinne. Det var dog ikke lov for helsepersonell i Norge å gi enslige den hjelpen. I dag er det endret.

Det var frem til i dag heller ikke lov å hjelpe par med fertilitetsproblemer eggdonasjon, til tross for at sæddonasjon så lenge har vært tillatt. I dag er det endret.

Jeg har ingen vansker med å forstå motforestillingene. Etikken er utfordrende på flere plan. Det gjelder både barns rettigheter, hvordan medisinsk kunnskap skal eller ikke skal benyttes, en industri der det er vanskelig å trekke opp grensene og der man må passe utrolig godt på at ingen skal bli utnyttet. Det er dette, og mye mer. Derfor har jeg også vært slitt mellom tvil og tro. Lenge var jeg det. Men endte med at livet har så vanvittig sterk egenverdi. At det å være et menneske er er så  fantasisk under – uavhengig av eggets eller sædcellenes opphav.

Jeg kjente ikke navnet på min egen far før jeg hadde passert 20 år. Jeg hadde aldri sett et bilde av ham som var mitt genetiske opphav. Jeg vet så inderlig godt hvordan det er å vokse opp i uvisshet om hvor og hvem man egentlig kommer fra.  Jeg jobber som psykolog. Jeg vet noe om barns utvikling og identitet. Jeg vet at den stabile kjernefamilien med genetisk mor, genetisk far og genetisk avkom er et ideal. Og ofte det beste. Trygge, stabile familier med kjent opphav er bra for unger. Samtidig vet jeg at det slettes ikke heller er noen garanti for å leve er godt liv.

Et liv.

Livet selv gjorde at jeg endte med å ta beslutningen om å få barn ved bruk av donor. Om det var det rette valget kan bare du bestemme lille venn. I dag elsker du livet. Du elsker å leke, å gi store klemmer, å klatre og å løpe som en vind. Du elsker den rosa smokken, den myke kaninen og den gule fotballen. Du elsker den røde joggedressen med paljetthjerte på brystet og blinkeskoene du har fått av mormor.

Og når du ser deg i speilet elsker du deg selv også. Måtte du fortsette å kjenne på den egenverdien – livet ut.

I dag vet jeg at du skal få vokse opp i et litt rausere samfunn. Det fortjener du. Jeg elsker deg til månen og tilbake, til sola og tilbake, til alle stjernene i hele universet og tilbake! Jeg elsker deg så lenge hjertet kan slå, og helt inn i evigheten også.

Hilsen mamma ❤️ (Ja, nettopp det, mamma). ❤️

PS: …og til Liv Signe Navarsetes og andre som både i dag, og i alle årene før i dag, har sagt det Liv signe i dag sa fra Stortingets talerstol da de stemte i mot å endre loven:  Vi kan ikke tillate dette…. «fordi det finnes jo allerede så utrulig mange unger som trenger omsorg» kjente jeg at jeg bare måtte reposte dette innlegget jeg skrev for Bergens Tidene for noen år tilbake. For akkurat den argumentasjonen vitner om mangel på kunnskap.

https://www.bt.no/btmeninger/kronikk/i/6BWpO/hvorfor-velger-du-ikke-aa-adoptere

 

Er du redd for Corona?

«Er du redd for Corona?»

Spørsmålet tikket inn på Instagram.  Med et oppfølgingsspørsmål, som jeg skal komme tilbake til. Først, er jeg redd for Corona?

Ja, jeg er redd for Corona.  Jeg lyver hvis jeg sier jeg ikke er redd, for jeg er redd.

Jeg er redd for at generasjonen over oss skal bli syke. Jeg er redd for at de grupperingene som kanskje minst evner å forstå alvoret i situasjonen vil spre smitten til dem som er mest utsatte.

Jeg er redd for de store samfunnsmessige konsekvensene vi nå kanskje bare ser starten av. Jeg er redd for at de som trenger hjelp for andre sykdommer nå ikke skal få den hjelpen de trenger når de trenger den. For kreftbehadlinger som blir utsatt. For andre helsetilbud som nå er stengt. For medisinlagre som går tomme. For smitte- og verneutstyr som ikke er på plass.  For beredskap som viste seg å ikke være bygget opp i det vi trengte den.

Jeg er redd folk som trenger akutt hjelp ikke skal få det, fordi andre opptar nødnummerne med samtaler som slettes ikke har noe på en nødtelefon å gjøre. Spørsmål om Corona kan rettes til Folkehelseinstituttes informasjonstelefon på nummer 815 55 015.

Jeg er redd for den psykiske helsen til mange av dem som nå sitter hjemme og har det vanskelig alene. Jeg er redd for de barna som lever i voldsutsatte hjem, og der barnehager og skoler nå er stengt – samtidig som stresset i hjemmet sannsynligvis er økt. Jeg er redd vi vil se flere suicid i kjølvannet av de voldsomme økonomiske konsekvensene dette får for så mange. Og mere til.

Rent personlig er jeg aller først redd for vår egen flytteprosess. Vi skal flytte nå den neste uka, og skal etter planen ha flyttet fra Bekkestua til Skien til 1.april. Tidenes dårligste timing! Jeg hadde for lenge siden spurt mange venner om hjelp disse neste to ukene, og hadde en god plan. Nå er jeg plutselig helt alene, med en toåring og et kjempestort flyttelass. Med stengte barnehager er det å rydde og pakke mildt sagt en utfordring, og de som skulle komme med både pakkehjelp og tilhengere sitter nå selv hjemme. Det er for oss en stor bekymring, som jeg ikke vet hvordan vi skal løse. Raskt!

Så ja, jeg er redd for Corona. Samtidig vil jeg ikke bruke store deler av dagene mine på å gå rundt å være redd, for engstelse endrer jo ingen ting. Og akkurat nå, i øyeblikket, er jo så mye egentlig helt normalt for mange av oss. Derfor har jeg laget meg noen kjøreregler for meg selv.

Jeg kjente ikke den som stilte spørsmålet, og var dermed usikker på bakgrunnen for spørsmålet. Så da skrev jeg tilbake:

«Hva gjør at du spør om det?»

Svaret kom raskt: «Siden du er psykolog, og om du kanskje har tips for oss som føler litt klaus.»

Ja, det har jeg. Eller…i det minste kan jeg si hvilke regler jeg har laget for meg selv:

  • Se mindre på nyheter. Etter å ha sittet klistret til nyhetssendingene i flere dager bestemte jeg meg for å se mindre på nyhetene. Vi lever i en situasjon der jeg tenker det er viktig å være oppdatert, men ikke nødvendigvis hver time. Så nå forsøker jeg å se nyheter 2-3 ganger per dag. På morgenen, eventuelt en gang på ettermiddagen og en av nyhetssendingene på kvelden. Det er nok. (For øvrig forsøker jeg å helt unnlate å lese nyheter hos Dagbladet på nett, fordi jeg opplever dem som en absolutt versting når det gjelder å ønske om å tjene på klikk basert på folks frykt i denne situasjonen.)
  • Flytt fokus. Her i huset slås f.eks tv over på noe helt annet (eller den slås av). Gjerne ser jeg nå noe jeg til daglig ikke hadde sett på. Så de siste dagene har jeg hatt på både «Farmen kjendis», «Jan Thomas søker kjæreste» og «90 days to wed». Ok, sistnevnte program så jeg på fra før av. Jeg elsker det. Hehe! Også ser vi altså på et nesten ubegrenset antall episoder av «Peppa Gris». Det finnes jo nå også massevis av livestreamet kultur på Facebook det går an å få med seg – alt fra museomvisninger til konserter og standup.
  • Fokuser på normalitet. Vi forsøker å rusle oss en tur ut hver dag. Her vi bor er vi  veldig heldige med været for tida. Ute virker det meste helt normalt. Det er normalt. Fuglene synger som vanlig, folk er på joggetur, biler kjører forbi og i dag…ja, i dag så vi  helt ekte maur -til stor begeistring for vesla. I går fant vi en kongle – en skatt av en kongle, og vi fant en krokete tre lille A kunne klatre i. Hun elsker å klatre. Deilig normalitet.
  • Snakk med folk. Vi er jo en liten familie på bare to personer, og det merkes godt nå. Det er sårbart. Vi blir lett slitne og gretne – i sær med en mamma som har hodet fullt av flyttefloka. Så vi snakker derfor med folk per video – hver dag. Vi ringer hit og dit med Facetime sammen, og lille A synes det er stor stas. Hun spør gjerne selv om vi ikke kan ringe noen. Selv bruker jeg appen Marco Polo daglig med noen gode venner. At vi er isolert hjemme gjør det ekstra viktig å jobbe aktivt med å ikke være isolert mentalt. Har du ikke noen kjente å ringe til finnes det flere hjelpetelefoner. F.eks finnes nå Foreldresupport, døgnåpen alarmtelefon for barn og unge eller Mental Helse.
  • Fokuser på alle de fine folka. Altså, nå kommer det gode i mange mennesker virkelig frem. Det er opprettet masse lokale hjelpegrupper på nett, og folk hjelper kjente og ukjente på en måte vi ellers ikke ser. Det er så fint å være vitne til!

Så det er mine fem små tips. Hva gjør du for å holde deg og dine flytende i disse dagers unntakstilstand?

Og du…gode tips om hvordan vi kan komme oss gjennom denne flytteprosessen alene, ja det mottas også med takk.

Og til slutt, noen ord av Kitty O´Mera som jeg synes er så vakre, og veldig passende akkurat nå:

 

En struncosaurus i magen

«Mamma, når jeg var baby var jeg inni magen din!» Lille A tenker over livets start.

«Ja, det var du vennen min. Når du var baby bodde du i mamma sin mage.»

«…og der sparka jeg sånn bang-bang-bang-bang-bang-bang.»

«Ja, da sparka du masse, men du hadde veldig små ben så det var ikke vondt.»

«Og mamma, når du var baby var du i magen min!»

«Nei, når jeg var baby var jeg i magen til mormor vennen min.»

«Men hvem var i min mage da?»

«Det var ikke noen der, men du skal kanskje ha din egen baby i magen din når du blir stor.»

«Ja, kanskje jeg skal ha en jentebaby i magen.»

«Ja, kanskje det vennen min.» ❤️

«Men det er noen i magen min nå!»

«Å, er det noen i magen din nå?»

«Ja, en struncosaurus!»

«Har du en struncosaurus i magen?»

«Ja, en stooor struncosaurus!»

Så da vet jeg det altså. 😄

 

Drømmen om trommelen

Yaiks! Her på Bekkestua har vi omgangssyke i hus. Enn så lenge er «bare» lille A syk. Jeg holder pusten og håper å unngå smitte til tross for  flere runder med oppkast både i eget hår og nedover klærne. Det er jo lov å håpe. 😊

Vaskemaskinen går og går. Og går igjen. For sånn er det jo. Det samme gjør Peppa Gris forresten. Tror vi har sett 43 episoder det siste døgnet. Minst!

Omgangssyke er så kjipt, men varer heldigvis ikke alt for lenge. Mens det pågår kjenner jeg at jeg drømmer om tørketrommel. Skikkelig også. Det hadde gjort sånne døgn mye enklere. Jeg tenker i grunn at det hadde gjort hele vintersesongen mye enklere.

Jeg har faktisk aldri så langt i livet bodd noe sted der det har vært tørketrommel. Ikke oppvaskmaskin heller. Tenk det! Begge deler står på ønskelista.

Når vi snart flytter til Skien blir det endelig oppvaskmaskin. YES!
Men blir det tørketrommel? Eller kanskje kombi vask/tørk? For vi trenger ny vaskemaskin også. Den vi har slår og dunker som fire fulle menn med trommer. Og med tanke på plass hadde en kombimaskin vært topp. Men er det er godt eller dårlig valg?

Siden jeg ikke har peiling tenkte jeg å spør deg til råds.

Er tørketrommel verdt investeringen? Og hva bør vi i tilfellet se etter? En som snurrer begge veier har jeg hørt. Og noen sier varmepumpeteknologi er smart. Andre sier det tørker så langsomt da. Men hva ellers? Alle gode råd mottas med takk og bukk.

Tenker å ta turen til Jensen Elektriske i Skien og snuse etter B-varer. Der har jeg ikke vært så langt, men etter sigende har de superhyggelige og flinke folk – der i den nye byen vi skal bo i.

Har du noen hvitevarer hjemme som er kjøpt som B-varer? En ripe eller bulk er ikke så nøye for oss, så lenge varen fungerer som den skal.

Sånn, det var dagens spørsmål – i håp om å kunne lette den praktiske hverdagen for travel, enestående mamma som helst vil bruke mindre tid på sånne oppvask- og klesvasksysler og mer tid sammen med vesla. ❤️