Er du redd for Corona?

«Er du redd for Corona?»

Spørsmålet tikket inn på Instagram.  Med et oppfølgingsspørsmål, som jeg skal komme tilbake til. Først, er jeg redd for Corona?

Ja, jeg er redd for Corona.  Jeg lyver hvis jeg sier jeg ikke er redd, for jeg er redd.

Jeg er redd for at generasjonen over oss skal bli syke. Jeg er redd for at de grupperingene som kanskje minst evner å forstå alvoret i situasjonen vil spre smitten til dem som er mest utsatte.

Jeg er redd for de store samfunnsmessige konsekvensene vi nå kanskje bare ser starten av. Jeg er redd for at de som trenger hjelp for andre sykdommer nå ikke skal få den hjelpen de trenger når de trenger den. For kreftbehadlinger som blir utsatt. For andre helsetilbud som nå er stengt. For medisinlagre som går tomme. For smitte- og verneutstyr som ikke er på plass.  For beredskap som viste seg å ikke være bygget opp i det vi trengte den.

Jeg er redd folk som trenger akutt hjelp ikke skal få det, fordi andre opptar nødnummerne med samtaler som slettes ikke har noe på en nødtelefon å gjøre. Spørsmål om Corona kan rettes til Folkehelseinstituttes informasjonstelefon på nummer 815 55 015.

Jeg er redd for den psykiske helsen til mange av dem som nå sitter hjemme og har det vanskelig alene. Jeg er redd for de barna som lever i voldsutsatte hjem, og der barnehager og skoler nå er stengt – samtidig som stresset i hjemmet sannsynligvis er økt. Jeg er redd vi vil se flere suicid i kjølvannet av de voldsomme økonomiske konsekvensene dette får for så mange. Og mere til.

Rent personlig er jeg aller først redd for vår egen flytteprosess. Vi skal flytte nå den neste uka, og skal etter planen ha flyttet fra Bekkestua til Skien til 1.april. Tidenes dårligste timing! Jeg hadde for lenge siden spurt mange venner om hjelp disse neste to ukene, og hadde en god plan. Nå er jeg plutselig helt alene, med en toåring og et kjempestort flyttelass. Med stengte barnehager er det å rydde og pakke mildt sagt en utfordring, og de som skulle komme med både pakkehjelp og tilhengere sitter nå selv hjemme. Det er for oss en stor bekymring, som jeg ikke vet hvordan vi skal løse. Raskt!

Så ja, jeg er redd for Corona. Samtidig vil jeg ikke bruke store deler av dagene mine på å gå rundt å være redd, for engstelse endrer jo ingen ting. Og akkurat nå, i øyeblikket, er jo så mye egentlig helt normalt for mange av oss. Derfor har jeg laget meg noen kjøreregler for meg selv.

Jeg kjente ikke den som stilte spørsmålet, og var dermed usikker på bakgrunnen for spørsmålet. Så da skrev jeg tilbake:

«Hva gjør at du spør om det?»

Svaret kom raskt: «Siden du er psykolog, og om du kanskje har tips for oss som føler litt klaus.»

Ja, det har jeg. Eller…i det minste kan jeg si hvilke regler jeg har laget for meg selv:

  • Se mindre på nyheter. Etter å ha sittet klistret til nyhetssendingene i flere dager bestemte jeg meg for å se mindre på nyhetene. Vi lever i en situasjon der jeg tenker det er viktig å være oppdatert, men ikke nødvendigvis hver time. Så nå forsøker jeg å se nyheter 2-3 ganger per dag. På morgenen, eventuelt en gang på ettermiddagen og en av nyhetssendingene på kvelden. Det er nok. (For øvrig forsøker jeg å helt unnlate å lese nyheter hos Dagbladet på nett, fordi jeg opplever dem som en absolutt versting når det gjelder å ønske om å tjene på klikk basert på folks frykt i denne situasjonen.)
  • Flytt fokus. Her i huset slås f.eks tv over på noe helt annet (eller den slås av). Gjerne ser jeg nå noe jeg til daglig ikke hadde sett på. Så de siste dagene har jeg hatt på både «Farmen kjendis», «Jan Thomas søker kjæreste» og «90 days to wed». Ok, sistnevnte program så jeg på fra før av. Jeg elsker det. Hehe! Også ser vi altså på et nesten ubegrenset antall episoder av «Peppa Gris». Det finnes jo nå også massevis av livestreamet kultur på Facebook det går an å få med seg – alt fra museomvisninger til konserter og standup.
  • Fokuser på normalitet. Vi forsøker å rusle oss en tur ut hver dag. Her vi bor er vi  veldig heldige med været for tida. Ute virker det meste helt normalt. Det er normalt. Fuglene synger som vanlig, folk er på joggetur, biler kjører forbi og i dag…ja, i dag så vi  helt ekte maur -til stor begeistring for vesla. I går fant vi en kongle – en skatt av en kongle, og vi fant en krokete tre lille A kunne klatre i. Hun elsker å klatre. Deilig normalitet.
  • Snakk med folk. Vi er jo en liten familie på bare to personer, og det merkes godt nå. Det er sårbart. Vi blir lett slitne og gretne – i sær med en mamma som har hodet fullt av flyttefloka. Så vi snakker derfor med folk per video – hver dag. Vi ringer hit og dit med Facetime sammen, og lille A synes det er stor stas. Hun spør gjerne selv om vi ikke kan ringe noen. Selv bruker jeg appen Marco Polo daglig med noen gode venner. At vi er isolert hjemme gjør det ekstra viktig å jobbe aktivt med å ikke være isolert mentalt. Har du ikke noen kjente å ringe til finnes det flere hjelpetelefoner. F.eks finnes nå Foreldresupport, døgnåpen alarmtelefon for barn og unge eller Mental Helse.
  • Fokuser på alle de fine folka. Altså, nå kommer det gode i mange mennesker virkelig frem. Det er opprettet masse lokale hjelpegrupper på nett, og folk hjelper kjente og ukjente på en måte vi ellers ikke ser. Det er så fint å være vitne til!

Så det er mine fem små tips. Hva gjør du for å holde deg og dine flytende i disse dagers unntakstilstand?

Og du…gode tips om hvordan vi kan komme oss gjennom denne flytteprosessen alene, ja det mottas også med takk.

Og til slutt, noen ord av Kitty O´Mera som jeg synes er så vakre, og veldig passende akkurat nå:

 

En struncosaurus i magen

«Mamma, når jeg var baby var jeg inni magen din!» Lille A tenker over livets start.

«Ja, det var du vennen min. Når du var baby bodde du i mamma sin mage.»

«…og der sparka jeg sånn bang-bang-bang-bang-bang-bang.»

«Ja, da sparka du masse, men du hadde veldig små ben så det var ikke vondt.»

«Og mamma, når du var baby var du i magen min!»

«Nei, når jeg var baby var jeg i magen til mormor vennen min.»

«Men hvem var i min mage da?»

«Det var ikke noen der, men du skal kanskje ha din egen baby i magen din når du blir stor.»

«Ja, kanskje jeg skal ha en jentebaby i magen.»

«Ja, kanskje det vennen min.» ❤️

«Men det er noen i magen min nå!»

«Å, er det noen i magen din nå?»

«Ja, en struncosaurus!»

«Har du en struncosaurus i magen?»

«Ja, en stooor struncosaurus!»

Så da vet jeg det altså. 😄

 

Drømmen om trommelen

Yaiks! Her på Bekkestua har vi omgangssyke i hus. Enn så lenge er «bare» lille A syk. Jeg holder pusten og håper å unngå smitte til tross for  flere runder med oppkast både i eget hår og nedover klærne. Det er jo lov å håpe. 😊

Vaskemaskinen går og går. Og går igjen. For sånn er det jo. Det samme gjør Peppa Gris forresten. Tror vi har sett 43 episoder det siste døgnet. Minst!

Omgangssyke er så kjipt, men varer heldigvis ikke alt for lenge. Mens det pågår kjenner jeg at jeg drømmer om tørketrommel. Skikkelig også. Det hadde gjort sånne døgn mye enklere. Jeg tenker i grunn at det hadde gjort hele vintersesongen mye enklere.

Jeg har faktisk aldri så langt i livet bodd noe sted der det har vært tørketrommel. Ikke oppvaskmaskin heller. Tenk det! Begge deler står på ønskelista.

Når vi snart flytter til Skien blir det endelig oppvaskmaskin. YES!
Men blir det tørketrommel? Eller kanskje kombi vask/tørk? For vi trenger ny vaskemaskin også. Den vi har slår og dunker som fire fulle menn med trommer. Og med tanke på plass hadde en kombimaskin vært topp. Men er det er godt eller dårlig valg?

Siden jeg ikke har peiling tenkte jeg å spør deg til råds.

Er tørketrommel verdt investeringen? Og hva bør vi i tilfellet se etter? En som snurrer begge veier har jeg hørt. Og noen sier varmepumpeteknologi er smart. Andre sier det tørker så langsomt da. Men hva ellers? Alle gode råd mottas med takk og bukk.

Tenker å ta turen til Jensen Elektriske i Skien og snuse etter B-varer. Der har jeg ikke vært så langt, men etter sigende har de superhyggelige og flinke folk – der i den nye byen vi skal bo i.

Har du noen hvitevarer hjemme som er kjøpt som B-varer? En ripe eller bulk er ikke så nøye for oss, så lenge varen fungerer som den skal.

Sånn, det var dagens spørsmål – i håp om å kunne lette den praktiske hverdagen for travel, enestående mamma som helst vil bruke mindre tid på sånne oppvask- og klesvasksysler og mer tid sammen med vesla. ❤️

 

Gurigurimalla! Nå gjør vi det faktisk.

2020, året for store livsendringer. Virkelig store.

Etter hele 25 år i hovedstadsområdet, og mer enn 10 år i samme arbeidsfelt, hopper vi i det. Mor i familien (det er meg altså) har sagt opp både jobb og leilighet.

Vi flytter!

Herlighet, vi flytter faktisk. Hvor vi flytter? Til byen der mormor bor. Bitte litt lengre sør, men ikke akkurat Hellas. Vi pakker sakene, og flytter til Skien. Fordi familie er det viktigste av alt, og fordi jeg tror det er noe bra i det å få vokse opp på et mindre sted – et sted der det er kortere avstand mellom både aktiviteter og mellom folk.

Avgjørelsen har ikke vært enkel å ta, og jeg har brukt veldig lang tid på å bestemme meg. For det er ikke bare-bare å forlate både jobb og kjente mennesker etter så mange år. Kommer vi til å få oss et nytt nettverk? Hvordan blir det å etablere seg er nytt sted som en enslig forelder? Vil vi trives? Er det rett beslutning?

Finner vi en fin og trygg barnehage til dette fantastiske mennesket her? Det fineste mennesket jeg kjenner. Hvordan i all verden blir det for henne å plutselig bli flyttet fra det livet hun kjenner?

Og hvordan i all verden flytter man egentlig, når man har samlet opp 25 år med aaaalt for mange ting, er i full jobb med pendlervei og har fullt ansvar for en toåring samtidig. Dét lurer jeg på. Veldig!

Har du noen gode flyttetips? Da tar vi i tilfellet gjerne i mot dem med takk, bukk og neiing. Hjelpes, vi gjør det faktisk. Vi flytter!

 

Godt nytt år!

Så er julen over. Håper du hadde en koselig julefeiring. Lille A hadde en helt suveren julekveld, på besøk der hun fikk løpe huset rundt i rød julekjole og med en litt for trang nisselue.

 Hun spiste tante sine medisterkaker med begge henda (bokstavelig talt) og løp runde etter runde fra stua, gjennom gangen, inn på kjøkkenet og ut igjen i stua. Rundetida var så rask at vi ikke rakk å ta den. 😊

Masse gaver fikk hun også. Det som slo aller best an var glitterkonglen fra Julenissen – den hun hadde ønsket seg så inderlig og snakket om i ukesvis. Og en liten handlekurv. Den har hun gått rundt med hver eneste dag siden.


Det var en god følelse – å kjenne barnet sitt sånn at gavene ble en innertier. Så heldige vi er, som kunne feire en jul med familie, god mat og gaver? Med hverandre – det viktigste av alt.

Julen er over. Og 2019 er omme. Et år er over. Et helt tiår er over.

Et – helt – tiår. Hvor ble det av? Tida går skremmende fort. Det får vi ikke gjort noe med, så da gjelder det å bruke tida på best mulig måte.

2020 har banket på, og spente slipper vi året inn. Foreløpig er året skinnende, rent og ubrukt. Enn så lenge med alle muligheter. 2020: året da Lille A fyller 3 fine år. Tenk at hun snart er tre år. Hun jeg ventet så lenge, så lenge på. Mer enn et helt tiår. Hun som nettopp ble født. Hun som var en liten kropp på tre kilo. Hun som nylig helst lekte med stoffpinner fylt med knitreplast – de som  mormor hadde sydd.

Bildet over er fra julen 2017. Det virker som det var i går. Samtidig er det så lenge siden. Nå løper hun rundt, er høyt og lavt og snakker som en foss. Forstår de forunderligste ting. Leker rollespill med mange involverte.

«Gult er best – ingen protest. Nei, jeg liker jo rød aller best Mamma.» Rød er utvilsomt favorittfargen. Det har det vært lenge.

«Sånn er reglene!»

«Jeg er sint. Jeg skal trampe med bena»

«Den er mammaen. Den er pappaen. Den er storebror. Jeg skal være lillesøster. Og doktoren.»

«Det der var kult mamma»

Kult? Hun er 2,5 år liksom. Det er fantastisk å få lov til å følge henne, i en rivende utvikling. Tenk at det bor i oss mennesker, det å stadig utvikle oss. «Mamma, jeg vokser og vokser og vokser og vokser» sa hun her om dagen. Det har hun helt rett i.

Snart kjører hun av gårde på en moped med vind i håret of et stort smil om munnen, mens jeg sitter hjemme med hjertet i halsen og skjelvende underleppe. Men først skal hun heldigvis lære seg å bruke sparkesykkel. Til våren håper jeg.

Nå skal vi vokse sammen inn i 2020. Inn i starten på et nytt tiår. Jeg er kjempespent på dette nye året, og tiåret.  Et år med klare fortsetter og store planer står for døren. Det blir et veldig hektisk år, og forhåpentligvis også et veldig morsomt og spennende år. Vi har planer. Store planer.

Arbeidet med mitt første nyttårsforsett, eller kanskje mitt eneste virkelig store forsett for 2020, starter denne kommende helgen. På søndag. Hva det er skal jeg fortelle deg mer om senere. Kanskje ser du litt mer til oss her inne det neste året. Vi får se, men det tror jeg kanskje. For kanskje har flere se samme forsettene som oss (eller meg da, men forsettet vil påvirke oss begge), og da kan det være fint å dele litt inspirasjon. Også spør vi deg sikkert om et råd eller tre også.

I dag vil jeg si takk for det gamle året. Jeg håper året kommer med gode opplevelser for deg som leser. Og for noen av dere håper jeg dette er året som vil komme med det ønskebarnet dere har ventet så lenge på.

Jeg ønsker deg et riktig, riktig godt nytt år. Ta vare på alle gode stunder. ❤️

 

God jul!

Foto: Line Ørnes Søndergaard

Så ringes julen 2019 inn. Vi titter innom for å ønske alle en koselig julefeiring. Håper du får en jul med avstressende dager og fine juleopplevelser.

Her venter vesla i spenning på om selveste Nissen kommer med noe til hennes aller første julestrømpe i løpet av natten. Det gjør han nok…

GOD JUL TIL DEG. ❤️

 

Kos og COS i barnehagen!

I forgårs kom referatet fra foreldremøtet i barnehagen. Dessverre fikk jeg ikke vært med på foreldremøtet denne gangen, for lille A og jeg er på en sen sommerferie, men jeg elsket referatet. Deler av det var slik:

«Å sette grenser – hva fungerer.

Circle of security, forkortet til COS-sirkelen, er sentralt i vårt arbeid.

I forståelsen av hva barn har behov for, i å forstå barnet bak atferden og i hvordan vi voksne skal møte barnet. I møtet med barnet skal vi voksne strebe etter å være større, sterkere, klokere og gode. 

At den voksne er sterkere enn barnet gir trygghet. Vi skal sette grenser og være den trygge basen. Det heter nei,nei,nei. Ikke nei,nei, ja. Hvis nei, nei ender som ja kan det lett komme ut som oppgitthet fra den voksne. Det kan gi barnet en følelse av at de er ansvarlige for situasjonen. Det er ingen god følelse. Å være sterkere betyr at det alltid er vi voksne som er ansvarlige. Ved å ta grep og ha kontroll blir vi trygge og forutsigelige for barna. 

Vi har også kontroll hvis vi sier «nå var jeg visst litt for rask til å si nei. Du kan få lov.» Når vi sier ja og er tydelige på at vi endret mening viser vi at fortsatt tar ansvar. Vi skal være både fysisk og psykisk sterkere. Vi skal tåle og romme barnas ulike følelser og atferd. 

Klokere handler om at vi voksne forstår mer enn barnet av situasjonen. Vi kan forklare hva som skjer rundt dem og hva som skjer med følelsene deres. Grenser skal settes på en god og vennlig måte. Selv om vi er større skal vi unngå å  bruke makt som skaper frykt hos barnet. Og som gjør at de taper ansikt og verdighet.»

*** *** ***

Sånn!

Sånn og mere til var det. Jeg er så takknemlig for barnehagen vår. ❤️

For meg er trygghetssirkelen, eller cirkle of security (COS) viktig. Veldig viktig. Ikke alt jeg alltid klarer å følge prinsippene i en travel hverdag, for det gjør jeg ikke, men jeg prøver. Fordi det er viktig. Så viktig at før jeg søkte om barnehageplass var dette det aller mest sentrale jeg spurte om i de barnehagene vi besøkte og vurderte i nærområdet vårt.

«Jobber dere etter prinsipper fra trygghetssirkelen?» spurte jeg, og «Går alle deres ansatte COS-kurs?» Så endte vi med å sette den barnehagen øverst på søkerlista som jeg opplevde at hadde mest fokus på akkurat det. Da ble det verken vår aller nærmeste barnehage, de barnehagene med ansatt kokk (som jeg innrømmer at jeg hadde elsket), den med barnebasseng eller den med mest penger til utstyr. Det ble den der jeg tenkte at her – her har de skjønt det aller viktigste. Deilig utfoldelse og trygg base. Trygghet og tilknytning.

Mange av dere kjenner godt til trygghetssirkelen, og mange av dere har gått COS-kurs. Jeg har også gått, i regi av helsestasjonen. Det var kjempefint.

Helsestasjonstjenesten.no har en god beskrivelse av trygghetssirkelen:

Trygghetssirkelen er en modell som kan brukes for å forstå hvordan tilknytningssystemet mellom omsorgspersonen og barnet fungerer. I den øverste delen av sirkelen ser vi at barnet beveger seg bort fra omsorgspersonen, som er den trygge basen, for å utforske. I den nederste delen av sirkelen ser vi at omsorgspersonen er en sikker havn å komme tilbake til når barnet føler seg redd, truet eller av andre grunner trenger trøst.

Når barn føler seg trygge, vekkes nysgjerrigheten og de ønsker å utforske og lære om verden rundt dem. Før de begynner å utforske trenger barn en følelse av at foreldrene støtter oppdagelsesferden deres. Selv små barn gransker sine foreldre nøye for å finne ut hva som er trygt og hva som er farlig. Dette er noe de ikke selv tenker over, men som skjer helt automatisk og over tid vil barnet selv lære seg hva som er trygt og hva som er farlig. Barna ser etter om foreldrene er oppmerksomme på hva de gjør og om de gir den beskyttelsen barnet trenger, og med støtte fra foreldrene kaster barna seg inn i store opplevelser. De kan vandre tvers over rommet eller utforske hva som er bak sofaen.

Selv om barnet utforsker og beveger seg bort fra den trygge voksne, så betyr ikke det at barnet ikke trenger den voksne der. Mens barna utforsker trenger de foreldrene like mye som når de sitter på foreldrenes fang. Hvis foreldrene blir utilgjengelige vil barnets utforskning stoppe opp.

Den nedre delen av sirkelen handler om hvordan foreldrene kan være en trygg havn å vende tilbake til når barn er slitne av å utforske eller opplever en situasjon som utrygg. Da trenger de at foreldrene tar over og avslutter utforskningen. Som regel er det nok at foreldrene viser barnet at det er velkommen tilbake. Andre ganger kan barnet gi foreldrene et signal om at de ønsker beskyttelse og trøst. Noen ganger er det reell fare på ferde, mens andre ganger er barn redde uten at det er noen reell fare, men kan likevel trenge trøst fra foreldrene.

Små barn trenger også hjelp av foreldrene til å systematisere indre opplevelser. Behovet for systematisering kan komme fra å være sliten, sulten, frustrert, skremt, trist osv. Barn trenger hjelp av foreldrene til å lære å håndtere sine egne følelser, slik at de ikke blir overveldet. Ved å være en rolig og trygg voksen som støtter barnet og setter ord på det barnet opplever hjelper du barnet til å gradvis selv klare å roe ned intensiteten i sterke følelser.

❤️

Barn trenger slik hjelp av oss foreldre. Og av dem som ellers tar hånd om dem, som de ansatte i barnehagen. Hvis du har barn og ikke allerede har gått COS-kurs kan jeg anbefale det. Målet er å legge best mulig til rette for å skape trygg tilknytning og trygge unger, som siden kan bli trygge voksne.

Som jeg ser det finnes ingen bedre kapital for et menneske enn å kunne oppleve kjærlig omsorg og trygg tilknytning. Ingen penger, klær, leker, reiser eller utstyr kan trumfe det. Barns selvfølelse er eksempelvis i stor grad etablert før barna fyller fem år. Hvordan vi behandler de minste menneskene er så viktig for hvem de skal bli – som større barn, tenåringer og som voksne.

Derfor er jeg så takknemlig for barnehagen vår. Der er de ansatte nære, varme og kloke. De er forutsigbare og snille. De driver ikke time-out men time-in. De henger aldri på hjørnet og skravler, men er der barna er. De ser barna, tåler barna, forklarer og trøster barna. De er der når jeg må jobbe, og jeg er trygg på at de gir lille A en god hverdag. Det er ikke gitt. Jeg vet at vi er heldige.

På en torsdag ble hverdagslykken et barnehagereferat. ❤️

 

Vi ❤️ sommeren!

Det er straks midten av august, og den norske sommeren er på hell. Så fort den gikk! Så veldig, veldig fort. Her har mor hatt lite ferie (vi har spart to uker til september), men vi har forsøkt å skape gode sommerminner med nisteboks i sekken og kortreist ferielykke. Det holder lenge det, for jammen er det mange ting å oppdage i verden.

Vi har plukket blomster (og en del ugress om sant skal sies), kongler, bringebær, markjordbær, rips, solbær, stikkelsbær poteter, gulrøtter tomater og agurk. Stor stas! Lille A elsker bær, så hver bærbusk er en egen liten lykkestund.

Vi har vært på strender, både i Skien, Tønsberg, Hønefoss og her i Oslo. Der har vi vært sammen med flere små lekekamerater. Kan man bedre ha det enn å rulle seg i gresset sammen?

Vi har vært på Bergvang besøksgård der vi blant annet klappet kaniner og matet Lamaer.

Vi har hatt besøk av gode venner, hvorav en av dem har introdusert lille A for bollebaking. Godt noen er mer husmoderlige enn mora!

Vi har vært på Bogstad gård der vi klappet sauene på beite og så en masse vakre blomster.

Vi har løpt med hund. Hund er gøy, og der er deilig å løpe!

Ikke minst har det blitt spist is – mye is.

Sommeren – den aller beste årstida! Mor skulle ønske sommeren varte fra februar til november. Virkelig! Men sånn er det ikke, så vi får snart finne frem stearinlys, bøker og pledd og ønske høsten velkommen. Før det skal vi dog nyte siste rest av norsk sommer….og spe på litt med ekstra sommer i september.

Håper du har hatt en fin sommer du også.

 

Barndom

Raske føtter, hopp og sprett. Skitne fingre og is rundt munnen. Utestemme, både ute og inne. Høylytt sang uten skam. Dyp begeistring over å løpe naken rundt i huset og over å se seg selv i speilet. Å gjemme seg på samme sted for hundrede gang – og bli like begeistret over å bli funnet. Å hvine av fryd over å finne en kongle eller å se en snegle. Å vite at løvetann er den aller fineste blomsten. Å stikke tunga så langt ut man bare kan i regnet, og å alltid ta fart slik at begge føtter kan lande midt i den største vanndammen.

Barndom. ❤️

Hun fylte nettopp to år. I dag fyller jeg 46, og har fått den aller største gaven man kan få – muligheten til å skape og følge et vidunderlig lite menneske sin barndom. ❤️

PS: I neste innlegg skal jeg vise deg en helt fantastisk bursdagsgave lille A selv fikk. Noen hadde nemlig pimpet opp et falleferdig dukkehus fra 70-tallet. Dét fortjener å få sitt eget innlegg. 😊

 

I morgen er vi på radio

Hoppla!

Håper du nyter maidagene. Jeg elsker våren og sommeren, så vi koser oss. I helgen var vi blant annet på påfuglsfari på Gulskogen. Mer om det senere.

I dag stikker jeg bare innom for å si at i morgen er vi på radio, både liten og stor. Vi blir å høre i Ekko på NRK P2 cirka kl 09:30. Vi er spente! Kanskje sitter akkurat du der ute og hører på, og det er det fint å tenke på.