Aktivitets-og leketips mottas med takk og piruett

Det har blitt den tedje søndag i advent. Julekortene er sendt. Julegavene er (i alle fall nesten) pakket inn. Prinsessen synes verken julekortskriving eller gaveinnpakking er særlig attraktive aktiviteter, så det tas etter hennes leggetid. Som så mye annet.

Men hva liker egentlig 7-måneder gamle babyer å holde på med? Kjenner at vi ønsker oss tips til både aktiviteter og leketøy som har vært en hit hjemme hos dere.

For let’s face it…når klokka blir 16, vi har holdt det i gang i ni timer, og det fortsatt er tre timer til leggetid….ja, da hender det at mor går tom for ideer. Så i den tiden kjeder vi oss litt noen dager, og kan bli slitne og leie begge to.

Prinsessen er enda ikke mobil. Så hun kan ikke velge hvor hun skal ligge, eller hva hun skal få tak i (…og dét blir stress for mor når hun får til det, men fint for henne.)

Vinteren som enestående forelder for baby synes jeg er mer krevende enn våren og sommeren var. Da gikk vi ofte en tur ut i 17-tida, enten med vogn eller bæresele. Så kom vi inn igjen med frisk luft i nesa  i tid for kveldsmat og stell. Den kveldsturen ut tar vi ikke nå, og det merkes. Mor drasser liksom ikke barnevogna ut i mørket og kulda når hun ikke nå. Siden det ikke kommer noen annen forelder hjem etter arbeidstid, vi ikke har besteforeldre i nærheten og dermed stort sett er alene om ettermiddagene kan dermed de siste timene av dagen bli litt trå nå på vinteren kjenner jeg. De inneholder jo mating, stell, pludring og sang…også trivielle aktiviteter som klesvask, sterilisering av utstyr og litt matlaging, men enda er det tid å fylle. Noen ganger pludrer prinsessen fint alene en stund på gulvet. Andre dager vil hun helst ha selskap mesteparten av tida.

Det som er en hit her for tida er aktiviteter med andre barn og aktiviteter med musikk – aller helst kombinert. Babysang i kirken og Tegn og trall-kurs i stua er alltid en suksess. Det samme er treff i barselgruppa. Alle de aktivitetene foregår om formiddagen.

Leker som knitrer er stas. Den aller mest populære leken vi har er en tøystav fylt med cellofan som mormor har sydd. Det er en superhit. Den veier lite, passer perfekt i en babyhånd, har fine farger og morsom lyd. Nå er den i grunn helt flattygget, men fortsatt høyt elsket.

Speil er like festlig hver gang. At mor leker med hånddukker elller lager dyrelyder med kosedyrene kan fremkalle trillende latter. Ting med lyd, lys og blink skaper interesse.

Nå er vi i overgangen fra riste-knitre-og rangle-leker til andre og litt mer avanserte ting kjennes det som. Men til hva? Det er liksom for tidlig å krype opp i sofaen for å lese en bok (jada, vi har noen sånne små med myke sider eller med kraftige sider til å bite i) eller å se en film, spille et spill eller bake pepperkaker. Gleder meg veldig til vi kan dele sånne aktiviteter, men det er jo et stykke frem.

Så vi trenger noen tips som kan passe akkurat nå. Vi mistenker sterkt at denne interaktive bamsen kommer med julenissen i år. Kanskje blir den en hit?

Ut over det vet jeg ikke helt hva hun mest kunne hatt glede av. Hva har din(e) baby(er) elsket at dere holdt på med i denne alderen? Del gjerne lenker i kommentarfeltet om du har gode tips.

Da blir vi glade, både prinsessen og jeg.

 

Hvor kjøpte du…?


Heisann!

Tenk at det har blitt den 15.desember allerede. Jeg som tenkte jeg skulle være ferdig med alt tid jul samtidig med dåpen, men nei. Apropos dåpen – flere av dere har spurt hvor jeg kjøpte bnoen av tingene til dåpen, og hvor noen av gavene var fra. Her er svar på det (produktene er kjøpt og ikke sponset):

Serviettene med navn på bestilte jeg herfra.

De lilla hjertene med navn herfra.

Den ene delen av dåpsgaven til lille hjerte – den lilla giraffen med trykk kom herfra. Selgeren var superserviceinnstilt, sendte med flere ulike forslag for design ut fra teksten jeg hadde sendt og hun har masse ulike bamser/dyr å velge mellom.

De rosa løperne kom fra Panduro. Det samme gjorde bordkortene, som besto av utstansede kort og klistrehjerter (kjøpt hver for seg).

De små tåteflaskene bestilte jeg på ebay, og fylte dem med sjokoladelinser.

De små minnekortene gjestene skrev koselige hilsener på til Prinsessen var fra Sjarmtroll.

Den nydelige lilla søljen Prinsessen fikk i gave er fra Huldresølv.

Kanskje vil hun være heldig å eie hun en lilla eller rød beltestakk når hun blir større? Vi skal i alle fall spare til denne store søljen også….med lilla eller røde stener.

Nydelig er den!

Så det var noen tips fra meg. I neste innlegg trenger jeg noen tips fra dere.

 

When they go low, we go high. Å velge det gode.

Dette innlegget postet jeg opprinnelig den 7.mai 2017. Syv måneder senere synes jeg det passer å poste innlegget på nytt. Det gjør jeg fordi noen via melding har spurt hvorfor jeg ikke svarer på negative kommentarer om egen kropp. Det ser jeg ganske enkelt ingen grunn til å bruke tiden min på. Så da poster jeg dette på nytt i stedet, og håper dere koser dere i adventstiden.

Å skrive en blogg er et valg. Et klokt eller uklokt valg, alt ettersom man ser det. «Ønskemamma» er en temablogg. Den handler i stor grad om fertilitet, prøverørsforsøk, graviditet, barn…og tanker rundt disse temaene. Hadde bloggen vært hele livet mitt hadde jeg hatt et liv med veldig ensporet innhold. Det skjer selvsagt mange andre ting i livet enn dette, men det meste av det skriver jeg ikke om. Som en matblogger skriver lite om mote.

Det er et valg.

Den siste boka jeg kjøpte meg handlet f.eks ikke om spedbarn (det burde den kanskje gjort i og med at det er massevis og lassevis jeg ikke vet og kan) – den handlet om rusmisbruk i et psykologisk perspektiv. Kunnskapen i den boka håper jeg gjør meg litt flinkere i jobben min, som jo slettes ikke handler om fertilitet. Jeg jobber som psykologspesialist – og har en hverdag der jeg møter med folk med ulike livsvansker.

Jeg er veldig glad i jobben min, men skriver ikke om den. Som jeg også skriver svært lite om familien min. Det er et valg.

Noen få mennesker i Norge har blogging som jobb. Jeg vet ikke hvor mange det dreier seg om, men tror ikke det er veldig mange i Norge som lever av en blogg. Mange av oss andre har det som en liten hobby. Sånn er det for meg. Det begynte litt tilfeldig egentlig, og ble en rar liten hobby jeg synes er hyggelig – og der jeg stadig lærer mye av dere lesere. Og der noen av dere forhåpentligvis lærer noe om denne forunderlige prosessen også.

Alle som skriver en blogg får tilbakemeldinger – på godt og på vondt. Det gjelder også for Ønskemamma. Gjennom disse årene har jeg vært forundret og takknemlig over hvor utrolig mange fine folk det finnes der ute. Det bekrefter min egen hypotese om at de fleste mennesker er snille. Sånn er det – heldigvis.

Så må man forvente negative kommentarer – kanskje i sær rundt etisk vanskelig tematikk som fertilitetsbehandling for single og eggdonasjon. Etikken i tematikken er utfordrende på flere plan, og en del mennesker vil naturligvis være uenige i valgene jeg og mange andre med meg tar eller har tatt. Det kan jeg godt forstå. Det er noe fint i slik uenighet tenker jeg – for utfordrende etikk bør diskuteres åpent. Belyses fra flere sider.

I tillegg vil det alltid finnes såkalte nettroll. Mennesker som nærer seg på å komme med stikk, kritikk og negative kommentarer som egentlig har lite (eller gjerne ingenting) med saken å gjøre. Jeg vet at flere av dere lurer på hvorfor jeg sjelden svarer på slike kommentarer. Det er ganske enkelt fordi jeg ikke synes det har noe for seg. Noen bloggere velger aktivt å øke lesertallene sine ved å la det være mye krangling i kommentarfeltene. Jeg synes ikke det er noen god idé. I tillegg er det sånn at siden jeg ikke har blogg som jobb, og ingen betalte innlegg (jeg har hatt flere produktsamarbeid der dere eller jeg har mottatt et produkt, men ingen betalte innlegg), er ikke lesertall viktig for meg.

Jeg skriver for deg som akkurat nå står i samme situasjon som meg, for deg som allerede har gått samme vei og for deg som  kanskje vurderer å legge ut på en lignende, krevende men spennende reise. Jeg skriver for deg som bare er interessert i tematikken – eller kanskje jobber du med den. Og jeg skriver for deg som bare har valgt å følge Ønskemamma på denne brokete veien fordi du synes det er koselig. Det er ikke så viktig for meg om det er 300, 3000, færre eller flere som  leser. For denne bloggen er ikke jobben min. Ei heller livet mitt – bare en liten del av det.

Når jeg sjelden velger å svare på negative kommentarer som ikke handler om sak, men om meg som person, så er det fordi den type kommentarer interesserer meg lite. Jeg ønsker ikke å bruke energien min på den type mennesker ganske enkelt. Derfor publiserer jeg heller ikke alt som måtte komme av personangrep. Publiserer det tar je meg ikke tid til å kommentere det.

Noen av dem som kommer med negative personangrep på denne bloggen gjør det under flere ulike kallenavn. Det ligger en sikkerhet i systemet som gjør at jeg alltid ser at det er samme person som kommenterer til tross for bruk av ulike navn eller ulike e-postadresser. Det samme gjelder for alle andre som har en blogg i nettverket til United Influencers. Jeg kan dermed se at det er samme person som skriver, selv om kallenavnet som brukes en dag noen vil si noe negativt er et annet enn samme person bruker en dag hen f.eks gjerne vil vinne en premie. Jeg ser at det er samme person som kommenterer selv om den som kommenterer en dag skriver på engelsk og en annen dag på norsk. Dere som leser ser ikke at det er samme person, men jeg ser det. Systemet er lagt opp slik at man skal kunne spore den som kommenterer hvis det skulle bli nødvendig. Det har vel skjedd at det har blitt nødvendig for noen av dem med blogg som jobb.

Det er interessant hvordan vi mennesker kan miste sosiale sperrer når vi tenker at vi er anonyme. Da hender det folk skriver ting jeg er ganske sikker på de aldri ville sagt til noen ansikt til ansikt. Ei heller skrevet, hvis alle kunne se hvem de var. Jeg kan forundres over, og synes litt synd på, dem som holder på slik, men bruker lite energi på dem. Heldigvis er det ikke mange på denne bloggen, men noen få er det. Blir jeg tilstrekkelig lei lar jeg alle kommentarer fra den brukeren gå rett i søppelkassen. Der slettes de av seg selv. Så ser verken du eller jeg de kommentarene. Det har jeg gjort nå. De som er sortert bort kan fortsatt velge å bruke tiden sin på å hamre løs på tastaturet der de sitter, men kommentarene slettes før de ender noe sted.

Do not feed the trolls.

Dette er døra på det ene, nymalte kjøkkenskapet mitt. Jeg tenker at det er en god filosofi.

Hvis du liker sushi – spis mer av det. Er du glad i gå tur i regnet? Gjør det oftere. Hopp med full tyngde i en sølepytt. Har du en blogg som irriterer deg – finn noe annet å lese, noe som gjør deg glad i stedet. Er du glad i å synge? Syng så ofte du kan.

Ellers synes jeg Obamaparet har en veldig flott filosofi også, med «When they go low, we go high». Disse 100 små sekundene er virkelig verdt å se – gjerne flere ganger.

«….how we explain that when someone is cruel or acts like a bully you don`t stoop to their level.» Det forsøker jeg å etterleve. Det skal jeg forsøke å lære datteren min en dag.

Livet er kort. Jeg forsøker å bruke tida på fine, positive folk. Det får jeg ikke alltid til, men tenker at det er verdt et forsøk. For om bare noen små, korte år er ingen av oss som lever i dag her. Det er det som er sannheten. Tida er dyrebar. Vi kan ikke styre hva andre velger å bruke tida si på, men vi kan – i alle fall til en viss grad – styre hvordan vi bruker vår egen.

De neste ukene er ekstra dyrebare – hvis det finnes tid som kan betegnes som ekstra dyrebar. Det er bare to små uker til jeg skal feire min aller første jul med Prinsessen. Det er den første julen med et barn på armen. Ei lita jente som med skinnende øyne ser på julelysene og strekker seg etter julekulene. Det er en fantastisk gave. Det er henne jeg vil bruke tiden min på.

Derfor bruker Ønskemamma lite energi på negative kommentarer. Det kommer jeg til å fortsette med. Det er et valg.

Så konsenterer jeg meg om alle dere fine, varme folka i stedet.

Ønsker deg en fin desemberdag. Her på Bekkestua har helgen vært brukt til å gå tur i sola, bytte fra bag til sportsdel på vogna, være på årlig og tradisjoell grøtfest med fine venner, ta med prinsessen i stallen så hun kunne få se hvordan hester ser ut og til å etter hennes leggetid se på filmen «Inside out» i orginalversjon i sofaen i godt selskap. En finfin helg har det vært.

It made me happy. Do what makes you happy!

 

Denne dagen – dette barnet.

Denne dagen. Denne fine, fine dagen.

Dette barnet. Dette vakre, lille barnet.

Dåpen. Den 3.desember 2017. Første søndag i advent.

Det var tre fine dåpsbarn i Voksen kirke denne søndagen, og masse liv og røre. Ikke så mye på grunn av dåpsbarna, men på grunn av andre barn. Dette var nemlig en Gudstjeneste kalt «Lys våken», der en fin gjeng med 10- og 11-åringer hadde overnattet i kirken fra lørdag til søndag.

Det var barnesang, det var barn som leste, det var dans og oppvisning. Det var barn som veltet seg rundt i en haug av puter på gulvet. Det var barn i sokkelesten og en prest i joggesko. Det var bønn og nattverd. Uhøytidelig og høytidelig samtidig. En veldig koselig Gudstjeneste – akkurat sånn jeg gjerne ville at både Prinsessen og alle gjestene skulle ha det.

Det var dagen da fine faddere la hånden sin på Prinsessen. Det varmet et mammahjerte.

Det var dagen for fest og feiring.

Det var dagen da fadder Hege (hun som var med både til Praha og på fødsel vet dere) holdt en tale som fikk tårene til å strømme.

Talen kom sammen med denne gaven. Smelt!

Det var dagen da mor også holdt en tale. En tale til dåpsbarnet.

Det var dagen for nydelige, omtenksomme gaver, for gode ord og varme klemmer.

Det var dagen for takknemlighet – takknemlighet over å få oppleve dette:

Takknemlighet. Dyp takknemlighet. ❤️

 

Dåpen – sånn så det ut.

Gjesp! Mor er sliten og trøtt etter dåpen. Det samme er prinsessen. Det er neimen ikke bare-bare å være en bitte liten familie når mye skal stelles i stand, men jammen var det verdt innsatsen. Det ble en kjempefin dag, på alle måter.

Enn så lenge venter jeg på bilder fra selve dåpen. Siden jeg hadde prinsessen på fanget tok jeg ingen selv, men noen andre tok heldigvis mange bilder for meg. Inntil de kommer, for da skal du få se et bilde av det nydelige dåpsbarnet (og kanskje den stolte mammaen også da), kan jeg vise deg bordet. Det pyntet jeg sammen med en venninne og prinsessen dagen før.

Det ble rosa og jentete – akkurat som det skulle være. Vi var 28 personer til bords i Voksen kirke, og slik så det ut før gjester og mat ankom (og før tulipanene var lagt sammen med edelgranen):

Hvite papirduker, rosa løpere, telys, edelgran og rosa tulipaner, lilla hjerter med prinsessens navn og dåpsdato på, personlige servietter, små tåteflasker jeg hadde fylt med sjokoladelinser, dagens meny og håndskrevne bordkort. Jeg synes det ble koselig.

Under alle tallerknere lå sangteksten til Kari Bremnes sin låt, den jeg lenket opp i forrige innlegg. I tillegg lå disse små kortene der.

Da jeg holdt en tale til dåpsbarnet ba jeg gjestene om å fylle dem ut til henne. Det er jeg så glad for! Et koselig minne å ha noen år frem i tid, for selv kommer jo ikke prinsessen til å huske dåpen og hvem som var gjester på den store dagen.

Så sånn så det ut på dåpsdagen til prinsessen. Mor klapper seg selv på skulderen for god planlegging og gjennomføring. Det ble som jeg ville at den fine lille datteren min skulle ha det på den store dagen.

Mer om dåpen i neste innlegg. Håper du nyter disse desemberdagene. Snart er det et nytt år.

 

Dåpsdagen!

Det er den 3.desember 2017 – første søndag i advent.  Her er vi grytidlig oppe, for i dag er det selveste dåpsdagen. Dåpen skal være i Voksen kirke i Oslo kl 11:00.

Mor er spent, stolt, og litt stressa, men mest av alt gleder jeg meg. Bordene er pyntet (bilder kommer), bordkort satt opp, gaver pakket inn, maten er forhåpentligvis under produksjon og kjøkkenhjelperne har forhåpentligvis satt på vekkeklokkene sine om en time eller to. De gjestene som skal reise lengst drar nok hjemmefra om ikke alt for lenge.

Prinsessen er ren og pen. Dåpskjolen venter. Vi gleder oss til å feire denne dagen sammen med fine folk.

Under tallerkenene i dag ligger teksten til denne sangen av Kari Bremnes, som jeg synes er nydelig:

Lite Barn Som Kommer

Her er det et lite barn som kommer
Ny i denne verden, mjuk og varm
Ennu har det ikkje sett en sommer
Ennu kan det bæres på ei arm
Ennu e det ny for sol og måne
Ennu kan det trøstes av en sang
Ennu av mysterium og under
Lite barn i kirken første gang

Nu er alle lysan tent herinne
Sånn at ikkje mørket kommer til
Måtte alltid gode lamper skinne
Sånn at ingen barn kan gå sæ vill
Lyse som fortellinger om nåde
Lyse for barmhjertighet og håp
Lyse for et lite barn som kommer
I en kirke i en hellig dåp.

For oss blir dette en spesiell dag. Ha en fin første søndag i advent du også!

 

En dag for takknemlighet

Det er den 1.desember 2017. Dagen da mange, mange barn landet over åpner den første luken  i julekalenderen. Dagen da juleforberedelsene starter for alvor.

Her er det dåpsforberedelser som gjelder, så juleforberedelsene får vente litt, men takknemlighet – det trenger ikke vente. I dag er jeg takknemlig.

Advent og jul er på mange måter barnas tid. I alle fall er det sånn det har blitt. I mange år nå har jeg opplevd desember som dobbelt. Jeg har sett det koselige, og jeg liker egentlig julen godt, men jeg har syntes det har vært skikkelig stusselig. Jeg har vært med, men følt meg på utsiden. Jeg har sett på familier som gjør hyggelige juleaktivitetene sammen, med en klump i magen.

Jeg har ventet og lengtet – etter noe jeg ikke visste om ville komme. Lengtet etter en advent og en jul med barn.

Nå er hun endelig her. Datteren min. Det fineste mennesket jeg vet om.

I år etter år har jeg lengtet etter å kunne lage jul for et lite menneske – eller flere. Lengtet etter skjeve papirlenker på juletreet, stress med kakebakst og husvask, å ta med et barn på julekonsert, bake pepperkaker og kokosmakroner, forberede julekalenderaktiviteter i de sene nattetimer, se Luciatog i barnehagen, krype sammen under et pledd foran julekalderen på barne-tv med lunken kakao i koppen og barn på fanget.  Få en barnetegning fra mitt eget barn i julegave.

De som har lengtet som meg vet hvordan det kjentes. De som enda lengter vet det aller best.

Nå er hun her, mitt lille hjerte. Vi skal ha advent og jul sammen i år. Enda er hun for liten til å kunne forstå hva julen handler om – i flere år til. Enda er hun for liten til at mammaen lager i stand julekalender, for liten til at vi skal bake pepperkaker og lage nellikspiker sammen. Men hun er ikke for liten til å bli med på julemarked. Ikke for liten til å høre julemusikk, smake en klementin, kjenne nysnø mot hånden eller lukte på en nellikappelsin. Hun er ikke for liten til å med tindrende øyne se på blanke julekuler og glitrende julelys.

Vi har allerede ruslet mellom julebodene i Spikersuppa, og jeg kjente takknemligheten som små lykkebobler i hver pore i kroppen. Tenk å få dele julen med verdens beste lille datter på armen.

I dag er jeg så innmari takknemlig.

Samtidig tenker jeg på dem som fortsatt venter.  På dem som ønsker seg å kunne lukte på et mykt babyhode som enda ikke finnes. Som ønsker seg et hus med små barneføtter som tasser over kalde gulv. Gulv der slike lyder enda ikke høres.

I dag tenker jeg på dem som har kroppen full av kjærlighet til et barn som enda ikke er født. Et lite menneske man bare vil det aller, aller beste for.

Måtte mange av dem få kjenne på disse fine, varme, takknemlige følelsene neste jul.

 

Juleavslutning med barselgruppa

På en grå og våt dag møtte en nesten fulltallig barselgruppe opp til juleavslutning. Den hadde vi på Restaurant Louise på Aker brygge.

Jeg innrømmer gladelig at jeg var både spent og litt betenkt med tanke på hvordan det ville bli med syv store og syv små på restaurant. Hjemme hos hverandre er liksom ikke noe stress, med unntak av for den som får huset fullt selvsagt, men ute….

Det viste seg at nervøsiteten var helt unødvendig. På Louise hadde vi bestilt et eget rom. Da vi ankom hadde restauranten lagt frem ramper opp til rommet, og alle fikk trille barnevognene helt inn. God plass var det der inne, og alle ansatte var blide som sola….til tross for at rommet ble fylt av vogner på kryss og tvers og babyer over hele gulvet.

For en service!

Bordet var nydelig dekket.

Lunchenenyen var heldigvis ikke alt for stor, så slapp alle ammehjernene å bruke mye tid på å velge.

Dørene til rommet ble trukket igjen, og vi hadde vår egen babyoase. Her kunne babyer ligge strødd utover gulvet, de kunne ammes, spise grøt, gråte eller sove – helt uten å forstyrre andre gjester.

Da kunne mammaene senke skuldrene. Vi spiste, skravlet og koste oss, både store og små. Etterpå var alle mette, glade og  ingen av oss trengte å rydde. Fantastisk!

Vi erklærer herved årets juleavslutning for en suksess.

 

Bare en liten uke unna!

Klokken er 05:53z Det er grytidlig søndag morgen. Den siste søndagen i november. Prinsessen er allerede våken, og pludrer i sengen sin ved siden av meg. Jeg håper vi begge sovner litt igjen. Når vi våkner neste søndag er det den 3.desember. Første søndag i advent. Og dåp.

Tida løper.

Mor (that would be me) har ikke helt oversikten, men håper alle brikkene lander i rett tid.

Lokale er leid. Det er lenge siden jeg leide festlokaler i kirken der dåpen skal være. Det er jeg glad jeg fikk til, for det er mest praktisk.

Mat er bestilt. Krysser fingre for at den blir levert på rett sted til rett tid. Snille venner og familie baker noen kaker. Gull!

Kjøkkenhjelp håper jeg er på plass, men der er jeg jammenimeg litt usikker. Det er stress, men jeg krysser fingre.

Dåpskjolen er klar. Den har vært klar i 44 år, for hun skal døpes i kjolen jeg selv ble døpt i. Det synes jeg er veldig koselig. ❤️

Bordpynt er ikke helt på plass, men sånn nesten. En venninne som hjelpe Prinsessen og meg å pynte dagen før er klar. Heldigvis!

Dåpsgave er på plass.

Drikke er ikke på plass.

Nøkler og oversikt over kjøkkenet i lokalene er ikke på plass.

Mors antrekk er slettes ikke på plass.

Prinsessens festantrekk etter dåpskjolen er heldigvis på plass. Vi får satse på at gjestene er mer opptatte av henne enn av mammaen.

…også er jeg ganske sikker på at jeg har glemt noe. Det har jeg nok, men hvis jeg har glemt det…ja, så betyr det jo at jeg ikke husker det….og da kommer jeg vel ikke på det før jeg plutselig mangler noe i dåpen. Hehe! Men da er det sikkert ingen krise.

Vi blir om lag 30 mennesker til bords. Fine folk. Jeg gleder meg! Samtidig er jeg spent på timingen for prinsessen, som pleier å være litt sutrete og trenge en  halvtimes lur akkurat rundt tidspunktet for Gudstjenesten. Jeg må forsøke å enten vekke henne tidligere, og håpe at hun tar en lur tidligere – eller håpe at hun sover lengre den morgenen, slik at luren kan utsettes. Eller, om kjøreforholdene er ok, så kjører jeg nok hjemmefra 20 minutter tidligere enn jeg må. I bilen sovner hun som oftest, og mor kjører gjerne noen runder ekstra med et sovende barn. Det er det verdt hvis jeg kan ankomme kirken med opplagt prinsesse.

Tenk at det snart er både desember og dåp. Det blir en veldig spesiell første søndag i advent.

…og dere, takk for alle gode babycalltips. Etter tips fra flere av dere, og fra flere i barselgruppa vi er del av, endte jeg opp med denne, som endelig kom på timestilbud hos Mimmis etter kl 19 om kvelden. Det lønte seg å følge med på prisjakt.no gjennom dagen. Så når den kommer i posten håoer jeg vi har en babycall som varer hele kvelden, og helst mere til.

Ha en fin søndag da du! Kanskje skal du på julemarked, bondens marked, julegrantenning, konsert eller noe av alt det som skjer nå? Vi skal være hjemme, forberede dåp og pakke inn julegaver. Trur eg. Med mindre vi tar en tur på julemarkedet på Bærums verk.

 

Har du et babycalltips?

ANNONSE

Hei dere!

Her suser dagene av gårde. I dag har det vært Tegn & Trall i stua, og etterpå har vi vært på helsestasjonen, på Sandvika Storsenter, på post i butikk, på matbutikken….og vips, så var det kveld. Eller….vips så var kl 17:30, det var halvannen time til legging og begge var både slitne og serrete er egentlig nærmere sannheten.

Men nå sover lille hjerte og mor ser litt på Black Fridaytilbud. Black Friday har jo blitt Black Week. Akkurat det synes jeg er litt slitsomt, men jeg har gjort et par gode kjøp de foregående Black Fridays. Det er lett å bli lurt den dagen, det vet du som så på TV2 i kveld, men har man fulgt med på priser på noe man trenger en stund kan man gjøre et godt kjøp også.

I morgen er det bare én ting jeg skal se etter, og det er en liten babycall som er fin å ha med tur eller bruke til soving i vogna. En som er god, liten i størrelsen og har god batterikapasitet.

Vi har en Neonate-bc8000dv, en sånn med video. Den ble liksom best i test på TV2 hjelper deg her en gang, men….ja… Den er god, det er den, men den er litt klumpete og så har den veldig dårlig batterikapasitet synes jeg. Er den ikke helt ladet opp varer den ikke en kveld en gang innendørs. Og uten batteri er den jo lite verdt. Flere i barselgruppa opplever det samme, så jeg antar at det er en (irriterende) produktsvakhet.

Så, nå som Black Friday veldig snart tikker inn…har du noen gode Babycalltips å komme med? Da ville jeg blitt glad.

Jeg sjekker definitivt Mimmis.no først, for de har minimum 20% på ALT i morgen – uten unntak. Altså også på kjente merkevarer, som Neonate, Babyzen, Cybex, Britax, BBhugme, Medela, BabyBjörn, MaxiCosi, Baby jogger +++ Det er sjelden, for det pleier alltid å være unntak for en del merker i slike kampanjer. Her kan du se alle merkene de fører.

I tillegg har de en del veldig gode tilbud på Black Friday, blant annet på bilseter – som har vært tema her på bloggen i det siste.

Så i morgen sjekker jeg om jeg kan finne en mindre babycall med batteri som faktisk varer der, men hva i alle verden skal jeg se etter? Har du en liten babycall du har god erfaring med? Den trenger ikke være fancy bare den gjør jobben.

Alle gode tips mottas med takk, bukk og en liten piruett.