Dager som denne

Søndag 14.februar 2021. Fastelaven. Valentines. Og morsdag.
Min tredje morsdag.

Denne dagen startet med at vesla sa «Mamma, jeg ELSKER deg!» høyt fra sin side av senga. Hun sier aldri det. I dag var det som om hun visste at det var en spesiell dag. Så tøyset vi i senga, spiste en lang frokost, dro på lekeplassen i sole og innom mormor – som hadde hjulpet en stor, liten jente med morsdagsgaven.

Dager som denne! ❤️

Dager som denne kommer jeg aldri til å ta for gitt. Dager som denne gjør meg så uendelig takknemlig. For det er ikke gitt å kunne feire morsdag. Det vet jeg så godt. Dager som denne renner tårene mange ganger i løpet av dagen. Elsketårer kaller vi de tårene her i vår bitte lille familie.


Dette er en fantastisk dag for meg. Det er det for mange andre mødre også. Så er dette samtidig en veldig vond dag for alle dem som har et eller flere barn for lite. Barn de har mistet. Barn de aldri har fått. På dager som denne sender jeg en varm tanke til alle dem.

På dager som denne bøyer jeg nakken i ydmyk takknemlighet. Og der nede, under meg ser jeg henne. Så løfter jeg henne opp, klemmer henne så hardt jeg tør. På dager som denne vil jeg klamre meg fast i sekundviseren og aldri, aldri slippe.

Foto: Hilde Brevig, www.fotografhilde.no
 

Se! Tegningen har kommet!

Så er helgen her. Det kjennes godt etter en stressende uke. Siden det fortsatt er besøksrestriksjoner i landet vårt har Lille A og jeg ingen helgeplaner. Ingen kan besøkes, ingen kan besøke oss og ute er det 15 kuldegrader. Vi får ta frem ark, fargestifter, saks, lim og og andre hobbysaker og kose oss inne.

Apropos tegning. Husker du denne tegningen fra Lille A som jeg sendte inn til Kunsta?

Den smeltet jo et mammahjerte. Nå har jeg fått tilbake kunstforslag Fra Kunsta, og jeg synes den blir sååååå fin. Altså, superduperfin! Se her- her er utgangspunkt og resultat:

Jeg er såååå fornøyd. ❤️ Jeg har ikke fått bare et utkast, men hele fem ulike fargevarianter å velge mellom. Det var en overraskelse. Så gøy!

Nå kommer valgets kval. Hvilken farge skal jeg gå for? Tror det står mellom en av disse fire. Hvilken er din favoritt?

Så vil jeg spørre Lene, som er den av kunstnerne som har laget vårt bilde, om hun han gjøre et par endringer. Lille A kom nemlig hjem med en skjønn tegning av en liten mus fra barnehagen i går. I barnehagen hun går i har de nemlig laget seg historien om en mus som bor i veggen, og de har satt opp en liten dør for den – en sånn som Rampenissen har. Mon tro om den musa kan legges til på tegningen? Kunsta kan nemlig slå sammen fler tegninger i et bilde. Veldig kult! Det betyr at hvis du har mer enn et barn kan alle barna dine tegne noe, og så kan Kunsta lage et felles kunstverk av det.

…også ønsker jeg å bytte ut høstløvet som er lagt inn på kjolen på bildet. Høsten er ikke min favorittårstid, så akkurat det passet ikke så godt. Når vi tegner sammen ber Lille A meg alltid om å tegne hjerter til henne. Kanskje noen av mine hjerter kan legges inn på kjolen? Jeg vet ikke om det er mulig, men jeg skal jammen spørre.

Som jeg lovet har jeg spurt om mulige rabatter for deg som leser dette – hvis du også har lyst til å lage kunst av tegninger barn eller barnebarn har laget. Det sa Kunsta ja til. Hurra! De sa de (naturlig nok) ikke kan gi rabatt for selve kunstarbeidet. Det koster 800 kr å få utformet er grafisk eller minimalistisk trykk og 1300 å få utformet et malerisk trykk, som er den stilen jeg gikk for. Så kjøper man produktene man vil ha. Her har Kunsta sagt de vil gi hele 60% rabatt på alle premium postere og 20% på alle kopper og krus.

De premiumplakatene koster virkelig ikke mye når arbeidet først er gjort, så vi kommer til å bestille flere. Her har Kunsta sendt priseksempler på noen av størrelsene:

Wow! Morsdagsgave og julegaver (bare å være tidlig ute for julen 2021 med en gang) here I come! Kanskje dere også skal bruke denne iskalde og litt isolerte helgen til å ta frem ark og fargestifter?

PS: Kunsta lager også noe jeg ikke hadde tenkt på. Etter mitt forrige innlegg skrev en av dere denne kommentaren, som jeg elsket:

Kanskje har du enda flere kreative ideeer? Spent på å høre om dem i tilfellet! Ønsker deg en riktig god, avslappende og kreativ helg. 😊

 

Dette vil jeg dele med dere

Hei på deg!

Først av alt – godt nytt år. Måtte 2021 slå 2020 ned i støvlene. Måtte vi innen 2022 ringes inn ha fått friheten vår tilbake. Friheten til å være sammen, klemme alle vi er glade i og til å reise fritt. Vi lengter vel alle etter den friheten.

Nå er det helg, og med de restriksjonene som er satt i forhold til hva vi kan og ikke kan drive med disse januarukene i 2021 blir vi hjemme. Helst skulle vi besøkt både mormor, Lille A sin gode venninne på Bekkestua og de fine vennene vi har fått i nabohuset. Men vi kan ikke det nå. Så da gjør vi det beste ut av situasjonen. I følge Lille A er det beste «å drive med hobbyting.» Det er koselig. Så i helgen får vi finne frem papir, fargestifter, limstifter, klistremerker, piperensere, stener som glitrer og mere til.

Lille A kan forunderlig mange ting nå. De vokser jo så fort disse små menneskene. Hun spør og graver, vil lære ting om kroppen (kan du vise meg bilder av lungene og ribbena mamma?) og gleder seg til å begynne på skolen. Der vil hun leke! 😊 Her hjemme klistrer hun lassevis av klistremerker, skriver bokstaver og tegner. Stadig kommer hun med «brev» hun har skrevet. Jeg elsker dem.

Tegning var lenge bare de hardeste streker. Alltid rødt. Bare rødt. Som en sint liten sjel hadde rablet over arket med hard hånd, hver gang. Så – helt plutselig – ville hun tegne med kulepenn. Og helt plutselig kunne hun tegne på en helt annen måte. Uten at jeg fikk med meg utviklingen som måtte ha skjedd i mellomtiden. Jeg kan ikke ha fulgt med i timen. Eller kanskje skjedde det bare et forunderlig utviklingssprang. Jeg vet ikke.  Men jeg vet at når hun før jul, den 12.12.20 for å være nøyaktig, satt ved siden av meg og plutselig tegnet denne – ja, da smeltet mammahjertet.

Den første hodefotingen vi ser må jo være verdens vakreste kunst for enhver mamma eller pappa? Det synes i alle fall jeg. Umiddelbart tenkte jeg at denne må opp på veggen. Denne må jeg spare. Men i hvilket format. Skulle jeg bare ramme den inn, eller finne på noe annet? Trykke det på en kopp kanskje? Eller forstørre det?

For å finne ut om noen hadde gode forslag lette jeg først på det store internettet (Google, I love you), med tanke på om jeg kanskje fant noen kunne lage et smykke. Det har jeg nemlig sett noen som har. Før jeg fant det jeg lette etter fikk jeg tips fra en hyggelig dame om noen jeg ikke hadde hørt om før. Kunsta! Det må jeg bare dele med dere! Det er tre kunstnere, Lene, Siv og Aleks, som gjør barnetegninger om til utrolig kule bilder. Se på disse skjønne bildene da:


De tryller enkle barnetegninger til den kuleste kunst.

Jeg tenkte på sekundet at dette – dette skal jeg prøve. Så rakk jeg det ikke før jul, men jeg tenker  jeg skal prøve det nå. Hvordan resultatet blir aner jeg ikke, men nå har jeg akkurat sendt tegningen vår til Kunsta, og så får vi se. På nettsiden kunne jeg velge mellom malerisk, kunstnerisk eller minimalistisk utrykk. Jeg tror min favoritt er malerisk men er litt usikker på valget, så jeg kommer til å be Kunsta om hjelp. Men jeg kommer til å fortelle dem at uansett uttrykk så er favorittfargen til Lille A rød, mens mor er glad i lilla. Gult, orange og rosa liker både liten og stor mens ingen av oss er spesielt glade i blått, grått og brunt. Så da håper jeg å få tilbake et herlig forslag i farger vi begge liker.

Jeg skal si fra til deg når resultatet er klart, men i dag ville jeg bare fortelle deg om dette som jeg aldri hadde hørt om, men som noen andre fant for meg. Det er nok flere enn oss som skal sette oss med hobbyaktiviteter denne helgen, og da kan det sikkert dukke opp vakre kunstverk fra barnehånd som gjør at dette  kan være et fint tips for flere enn oss.

Ønsker deg en fin, trygg og rolig helg. ❤️

 

Denne julen. Dette barnet.

Det har blitt kveld – eller natt. Kalenderen viser 23.12.2020. Det er dagen før dagen. Lille julaften, i dette underlige annerledesåret vi lever i.  Året som reiste av gårde med friheten vi kjente, og så ofte tok for gitt. Friheten til å være sammen, til å klemme og til å reise dit vi vil. Måtte 2021 gi oss denne friheten tilbake, før neste jul ringes inn.

Men nå står vi her, midt i en pandemi. Til tross for ufrihet, og for at vi dessverre ikke har hatt mulighet til å besøke den halvdelen av familien vår som bor utenlands dette året, føler jeg meg som verdens heldigste.

Altså – denne julen! Dette barnet! ❤️

Nå er Lille A 3,5 år. Det halve året er viktig, og vises alltid med en liten, bøyd finger. Hun er en stor liten jente. Forstår mer enn jeg forstår at hun kan. Gleder seg til jul, men er litt redd for nissen (og nettopp derfor har hun i kveld behørlig lukket døren som pleier å stå på gløtt inn til rommet hennes  – for akkurat nå henger jo juelstrømpen der og nissen kommer kanskje.)

Vi har bakt pepperkaker og krumkaker, sett Jul i Skomakergata (helst episode 1 hele tiden), skrevet julekort, åpnet julekalenderen (den til 10 kr med sjokolade og vakre bilder er en slager), blitt kjente med Adventus Julesnill som bor hos oss i desember, bedrevet nissegleding (en stor takk til dere som hjalp til å skape en magisk jul for den trengende familien – et innlegg om det kommer senere), vært på en minijuleferie i snøen på Gjøvik, lest julebøker, spist Ferdigstekt ribbe fra ferskvaredisken til Meny, skrevet brev til julenissen, sett med store øyne på juleutstillingen til Hageland i Porsgrunn (wow!), pyntet juletreet, tent adventslys, pakket inn julegaver…og ja, gjort det som liksom hører til advent og jul.


Denne julen er jeg blant verdens heldigste mennesker, og vet det. Å kunne ha en advent og jul sammen med dette lille mennesket – hun jeg ventet på så lenge – ja, det er nesten ikke til å tro. Jeg er så glad jeg valgte å julepynte både leilighet og juletre til 1.desember i år, sånn at vi har fått tid til å nyte det. Det er ikke mye som slår tindrende barneøyne som stirrer på skinnende juetre, eller forventningsfullt setter ut grøt til nissen (den er selvsagt allerede «spist opp».)  Det er fantastisk å få være med på barndommens fantasireise en gang til.

Om bare få minutter er det 24.12, og selveste julaften. Det er meg rivende likegyldig om det ligger noe til meg under juletreet eller ikke. Virkelig!

For den største gaven har jeg nytt hver dag i desember. Å kunne få lov til skape noens juleminner er intet mindre enn fantastisk. Jeg vet at mange fortsatt ønsker seg det. Og kanskje kjennes det særlig tungt i dette annerledesåret 2020. Jeg sender varme tanker til alle dem som fortsatt venter på sitt lille menneske.

Nå skal vi nyte julen. Denne julen. Dette barnet! ❤️

Ønsker deg og dine fine dager i julen. Se lite nyheter. Det er så stort dette vi skal gripe om i nyhetsbildet nå. Noen dager kan vi la det ligge litt tenker jeg, så lenge vi fortsatt tar fornuftige valg og passer på hverandre.  Nyt de små øyeblikkene. Det er frihet det også. ❤️

 

Vil du hjelpe meg å hjelpe?

Det nærmer seg jul. Her er treet pyntet, julestjernen lyser i vinduet og Lille A sine øyne lyser enda vakrere enn stjernen i forventning hver morgen når julekalenderen skal avsløres. Hos oss er julekalenderen Adventus Julesnill, som bor i den magiske røde kofferten jeg har innredet. Adventus forteller oss hva vi skal gjøre denne dagen, eller kommer med en liten gave. Det er koselig, for både liten og stor.

En fin desember med forventningens glede. Sånn som desember skal være for alle barn. Så er det ikke sånn for alle. I dette bratte 2020 er det nok flere enn noen gang som sliter.

Den 1.desember valgte jeg derfor å legge ut dette på Facebook:

Jeg hadde kjøpt en Rampenisse og innredet en liten koffert til noen vi enda ikke kjente. Ikke mye, men kanskje kunne vi glede en familie med noe smått tenkte jeg.

Flere meldte seg.  Noen bodde langt unna, men den ene familien bodde bare et par kilometer unna oss selv. Mammaen skrev til meg. Hun lurte forsiktig på om Alfred Rampenisse kanskje kunne få flytte inn hos dem.

Hun kunne fortelle at hun og de to barna (en førsteklassing og en tenåring) tidligere år hadde klart seg greit, og også likt å hjelpe andre til jul. I år var det annerledes. 2020 hadde vært vanskelig, og nå hadde de ingen ting. Kontoen var i minus, og Mammahjertet blødde fordi det var lite mat i kjøleskapet og hun verken kunne kjøpe mer mat eller noe lørdagsgodt til barna. De hadde så lite mat at mammaen var redd for å spise av brødet deres, i tilfellet det ikke skulle bli nok mat til barna.

Det kjentes i magen. Sånn skal ingen ha det. Jeg tenkte at her må vi gjøre mer enn å levere en Rampenisse. Her må det mat til også. Jeg spurte hva de trengte, og her er en bitte liten del av meldingsutvkekslingen vår. (Det var andre meldinger i mellom disse, så hvis det ser litt usammenhengende ut er det fordi dette bare et et lite utdrag):

Så trådte folk til, Vippset penger, og …..bokstavelig talt VIPPS, så fikk denne familien en mye bedre desember. For pengene som tikket inn kjøpte jeg inn masse mat (mest rimelige basisvarer som brød, pålegg, ris og pasta, kjøttdeig, pølser og fiskekaker også litt luksus på toppen), toalettartikler og litt julegodter. En familie bidro med et gavekort på 500 kr på Skien kino (fantastisk!) og noen sendte noen hundrelapper som skulle direkte til tenåringen, slik at hun ikke hele tiden måtte si nei til å bli med på ting med venninnene. Det ble mammaen veldig glad for. Det er så sårt å ikke kunne hjelpe barna sine som man ønsker.

Den morgenen sa Adventus Julesnill at vi skulle gjøre noe hyggelig for andre. Lille A og jeg snakket om at ikke alle barn har mat hjemme, men at det skal alle ha. Så dro Rampenissen Alfred, Lille A og jeg på overraskelsesbesøk med mange poser med mat, mer toalettpapir (fordi 8 ruller som skal vare en hel måned er for lite) og et kort fra alle som hadde bidratt. Det var så fint. ❤️ Familien satt veldig, veldig stor pris på det. Det var ikke det store offeret for hver og en av oss som bidro, men det betydde mye for familien. Her er en av mange meldinger jeg har fått fra mammaen etterpå:


Nå lurer jeg på om du kanskje har lyst til å hjelpe meg å hjelpe dem litt til?  For det er noe med at når man har møtt mennesker så er det ikke mulig å glemme dem igjen. Nå vet jeg at de er der, jeg vet de er nydelige mennesker, og jeg vet de ikke har råd til julegaver i år. I forgårs gikk dessverre TV´n deres i stykker også, så nå får ikke barna sett Barne-TV (eller noe annet for den saks skyld) før jul. Og der sitter en mamma som har en mye mindre klump i magen, fordi de har mat på bordet, men der klumpen fortsatt er der fordi hun vet det ikke blir mange gaver til barna under treet i år.

Skal vi sammen endre det? Hvis du har lyst til å hjelpe meg å hjelpe dem litt til før jul hadde det vært kjempekoselig. Da kan du enten Vippse noen kroner på 91668817 som jeg samler opp og kjøper gave(r) for, eller du kan sende/levere en gave hit som jeg leverer for deg.  Jeg tror på ekte julemagi, og nå har vi sammen muligheten til å skape det for en liten famile. ❤️

Og i dag skriver jeg det jeg vanligvis aldri gjør: Del gjerne innlegget! 😊

 

Adventus Julesnill har flyttet inn

Så er desember her. Denne måneden med mørke ute skaper vi lys inne. I dette spesielle året bestemte jeg meg for å gjøre det jeg tror mange andre også gjør i år, å julepynte huset ekstra tidlig. Å finne frem glitrende lys til hver en krok. Julestjernen er tent, julebyen er funnet frem (den vi håper skal vokse litt år for år) og nissene hilser velkommen i gangen. Til og med juletreet er allerede oppe. Aaalt for tidlig, sier noen. Alt som kan gi lys og glede er bra,  sier jeg.

Også har Adventus Julesnill flyttet inn, og skal bo her fra 1-24.desember. Han har fått seg et hjem i en magisk rødrutete koffert. Kofferten er kjøpt på Finn.no og innredet med kjærlighet. Jeg håper den blir et sånn godt og trygt juleminne for lille A.

Hun proklamerte tidlig at rampenisser er skumle, så det passet godt med mammaens allerede lagte planer. For Adventus Julesnill ramper ikke. Han er bare snill – i alle fall i år. Adventus Julesnill kommer med beskjed om noe hyggelig vi skal gjøre, sammen eller for noen andre. Noen dager har han med seg en pakke. I går sa han at vi skulle glede en annen familie – noen som hadde mindre enn oss selv. Da gjorde vi det.

I dag kom Adventus med en discolommelykt. Stor stas. Du kan se den i storyen vår på Instagram. 😊 Jeg ELSKER å få skape slike juleminner. Jeg føler meg så heldig, og kjenner på dyp takknemlighet. Denne måneden – dette barnet. 🎄❤️

Håper du får en glitrende og god desembermåned. Og så håper vi på et 2021 som er mindre bratt for så mange av oss – ja, for en hel verden.

 
 

Sneglen er et husdyr!

Det har blitt oktober 2020. Lille (store) A har gått to måneder i sin nye barnehage – en barnehage full av kreativitet og fantasi, basert på et suverent pedagogisk opplegg. Jeg er så imponert!

I barnehagen har de månedens tema. September var eventyrenes måned. De leste eventyr, hadde skuespill basert på ulike eventyr, flanellograf, dukketeater,  prøvde om de kunne kjenne den lille erten under tykke madrasser, var på eventur (tur med eventyr) hver mandag, lagde bukker og troll, fikk en innføring i trolldom og hekseri…og mye mer.

Så kom oktober – husdyrenes måned. Forrige uke ble viet kua. De var kueventyr, kusanger, laging av kubilder med ekte skinn., og jammen laget ikke barnehagen sin egen Dagros som barna fikk melke. A kunne stolt avsløre at hun fikk til å melke, men at spenene egentlig var en hanske og at melken kom fra kartong. Og…at de melket i en potte, noe hun synes var kjempegøy!

De gjør SÅ mye fint og gøy! Neste uke skal vies sauen. Ut fra ukeplanen vi har fått blir det like spennende som kua.

Det beste øyeblikket fra hele husdyrmåneden er jeg likevel sikker på at lille A selv serverte – etter dem aller første husdyrdagen. Vi satt i bilen, og samtalen gikk som følger.

Mamma (ja, jeg altså): I dag skal dere lære om husdyr i barnehagen. Det blir spennende.

Lille A: Jeg vet om et husdyr mamma.

Mamma: Å, vet du om et husdyr?

Lille A: Ja, sneglen!

Mamma: Sneglen? Tenker du at sneglen er et husdyr?

Lille A: Ja, for den har hus på ryggen sin!

Fantastisk!
Jeg måtte bare si meg enig. Sneglen er også et husdyr.
Jeg simpelthen elsker denne alderen. ❤️

 

Når det utenkelige fortsatt er virkeligheten.

Det er september 2020. Fem år har gått siden jeg var i flyktningeleiren på Rhodos. I åresvis har flyktninger levd i umenneskelige forhold i Hellas. I flere år har Norge sagt at de skal hente og beskytte noen av de minste og mest sårbare. De som ikke har hatt noen påvirkning på krig eller flukt. Barna.

Før storbrannen i forgårs bodde nesten 13 000 i Moria-leiren på Lesvos. Det er 13 000 mennesker de færreste av oss tenker på i hverdagen. Leiren er beregnet for maksimalt 3 000 personer. Nå har leiren brent ned. Det er på overtid å redde barna. Måtte Norge velge å hente flere enn 50. I dag deler jeg disse  blogginnleggene, skrevet i september for tre og fem år siden.


Det er søndag. En grå septemberdag i 2017. Jeg ligger på gulvet og leser en bok om barnemat, med prinsesse A ved min side. Jeg hadde tenkt å skrive noe annet i dag. Så dukket dette bildet opp i Facebookfeeden min.

Jeg kjenner det som en knyttneve i magen, her jeg ligger god og varm og leser om babymat. Dette bildet, tatt på Rhodos for nøyaktig to år siden, i september 2015. Bildet med den yngste flyktningen som overlevde ferden over havet. Han var bare  dager gammel. Jeg ser på Prinsesse A og tenker at verden er så urettferdig. Jeg lurer på hvor han er nå. Hvordan gikk det med han? Hvordan gikk det med Heba? Hvordan gikk det med alle disse som jeg flyktig krysset bane med i livet? Det tenker jeg på i dag, og reposter derfor dette innlegget fra september 2015:

Rhodos, september 2015. Dette er Heba. Hun har godkjent at vi skriver om henne, og godkjent bruk av bildet Ønskemamma har tatt. Jeg valgte et bilde der hun ikke synes så godt, men som jeg synes var beskrivende.

Hiba

Så dette er Heba. Hun er 35 år. For en uke siden var hun gift trebarnsmor. Nå er alt annerledes. Så annerledes at Ønskemamma skulle ønske det ikke kunne være sant. Så er det nettopp det. Reality sucks.

Heba er flyktning. Hun sitter her på Rhodos. Ser tomt fremfor seg, vekselvis med at hun ser meg inn i øynene med intens fortvilelse. Knuger en kleenex i den ene hånden. Holder frem mobiltelefonen med den andre. Viser meg et bilde av en skjønn jente på et år. Store, myke, brune krøller og et herlig barnesmil. Hiba blar videre. Viser meg bilder av de flotte sønnene sine på 10 og 11 år, og en ektemann hun elsker. Jeg tenker at han ser så koselig ut på bildet.

Heba og familien flyktet. Ruten var lang. Til slutt var de ved båten, den som skulle ta dem til Hellas. Mannen hennes syntes båten var for liten. «Han var redd for den båten», sier hun stille. «Men jeg», sier hun, «jeg tenkte at det var bedre med en mindre båt, for da var det ikke så mange mennesker.» De hadde ikke noe valg, for de hadde allerede betalt for den lille båten – med de siste pengene de hadde. Betalt seg en vei mot trygghet og fred.

Vi kan ikke snakke sammen med ord, Heba og jeg. Vi deler ikke talespråk. Tidvis har hun en tolk, en flott mann som befant seg på samme båt som henne, tidvis forsøker vi å kommunisere alene. Han orker uansett ikke tolke alt. Det blir for vanskelig, for han var der – om bord i den samme båten. Han kavet for livet over tre timer i vannet. Hadde egentlig gitt opp, da han likevel overlevde. Han har sett det som ingen skulle se.

Nå er Heba alene. Helt alene. Hun var den eneste fra sin familie på fem som kom i land. Alle de andre forsvant i havet. Det siste hun så av mannen sin var at han holdt alle de tre barna, så hardt han bare kunne. Det kjæreste han hadde. Så måtte han gi tapt. Han druknet, sammen med alle tre barna deres. Hun ville drukne sammen med dem, men overlevde. Det samme gjorde mobiltelefonen hennes, der hun har bilde av sitt eget pass, av mannen og av barna. Hun knuger den hardt i hånden, ser på bildene igjen og igjen. Vugger kroppen fra side til side mens hun stille sier det som høres ut som et mantra. Jeg tror det er en bønn, om at dette som har skjedd ikke må være sant, men jeg vet det ikke. Tårene hennes drypper og drypper ned på mobiltelefonen. Så mange at jeg tenker at den kanskje ikke vil tåle det.

Jeg vil at det ikke skal være sant. Jeg vil holde henne og si at alt kommer til å bli ok. At det kommer til å ordne seg. Men det kan jeg ikke, for det ville være løgn. Dette kommer aldri til å ordne seg. Barna hennes kommer aldri tilbake. Det gjør ikke mannen heller. Alle er døde. Alt jeg kan gjøre er å holde en hånd og stryke en rygg – Hebas hånd, Hebas rygg. Forrige uke var hun en gift trebarnsmor. Hadde en familie hun elsket, og som elsket henne. Nå er hun alene – har ingen.

Hun ser på en annen ettårig jente, som finnes blant flyktningene her, og sier at «Hun ser nesten ut som min«, før hun krøller seg sammen i gråt. Jeg ser på den vakre ettårige jenta med de brune krøllene og de store øynene, som ikke lengre har noen mamma. Hun forsvant også i havet. Hun har en pappa – i stor sorg. Jeg tenker: for et jævlig paradoks – her sitter en mamma uten familien sin, og ved siden av henne en familie uten mamma. De kan ikke trøste hverandre, fordi sorgen er alt for stor. Ved siden av dem sitter Ønskemamma, som vet hva sorg er, men som lever et liv i trygghet og fred. Så hjelpeløst til stede.

Familien til Heba betalte 2500 euro per voksen, og 1250 euro for hvert av de største barna, for å få lov til å være med den båten. 7500 euro betalte de for å få være med en båt som tok livet av nesten en hel familie. Etåringen døde gratis.

Heba overlevde. Sammen med en mobiltelefon. Det viktigste hun har nå, for hun har ingen andre bilder av mannen og barna enn dem hun har på den telefonen. Jeg ber henne sende bildene til Helping Hands of Rhodos, slik at de ikke går tapt hvis mobiltelefonen blir borte eller slutter å virke. Det gjør hun. Jeg tenker at en dag, sikkert ganske snart, kommer hun til å bli rasende over at hun klarte å redde en telefon, men ingen av barna sine – i tilfeldighetenes grusomme spill.

I dag er den telefonen viktig. Hennes forbindelse til livet hun nettopp hadde, der alt har gått tapt. Hun har en telefon, men ingen å ringe. Alle er borte. Foreldre og søsken har hun ikke. Hun har heller ikke noe hjem. Hun kan ikke dra tilbake dit hun kom fra – vet ikke hvor hun skal. Og hvorfor skal hun egentlig noe sted, når hele fremtiden er borte? Det tror jeg at hun tenker.

Vi stiller henne spørsmål. Jeg ber tolken stille spørsmålene våre ganske tett, for hvis hun bryter sammen underveis får vi ikke svarene vi behøver. Det forstår jeg. Vi må prøve å finne ut om hun kan ha noen – noe sted i verden. For sendes Hiba alene til flyktningekaoset i Athen, for å skulle finne veien alene gjennom Europa, da tror jeg ikke hun klarer seg. For hva har hun å kjempe for i dag, foruten egen selvoppholdelsesdrift? Og hvor sterk er den i dag?

Enda har vi ikke svarene, og båten med de andre flyktningene går etter planen til Athen allerede lørdag ettermiddag. Jeg føler meg bitte liten og helt hjelpeløs, fordi sannheten er at vi kanskje ikke kan hjelpe Heba. Jeg ber en stille bønn om at hun må klare seg – vel vitende om at kanskje ingen hører den bønnen.

Det finnes ingen måte å avslutte dette innlegget på, så jeg lar Bjørn Eidsvåg gjøre det. Og så ønsker jeg deg en fin helg, der du gir dine kjære en ekstra klem. Mens det ennå er tid.

Det var september 2015. Nå er det september 2020. Jeg vet dessverre ikke hvor de er – disse menneskene. Innimellom tenker jeg fortsatt på dem. På Heba og på flere av de andre. På den bitte lille gutten som fyller fem år i disse dager. Måtte han få en bursdag i fred og trygghet – en sånn bursdag som barn skal ha, med klemmer, kake og ballonger.

I dag tenker jeg aller mest på barna i Moria. De små, sårbare menneskene som er uten alt – mange av dem også uten vann.  Jeg ser på prinsesse A som sover trygt i sin varme gode seng med Fantorangen trygt plassert i armkroken. Tårene renner ned over ansiktet mitt. Så heldige vi er. Så vanvittig, ufortjent heldige.

Vi må finne måter å gjøre en forskjell på, lille Prinsesse. For dem som ikke har det sånn som oss. Det må vi to. Det må de som styrer landet vi bor i landet vi bor i. Norge tåler å ta vare på mer enn 50 ekstra mennesker i nød. Det haster nå. ❤️

 

1.juli skjer det! Trenger du noen å snakke med?

Så ble endelig lovendringen et faktum, også her i Norge. Som et av de siste landene i Europa tillater Norge fertilitetsbehandling for single fra 01.07.2020. Det har mange av oss ventet på – lenge. Hva jeg føler rundt endringen skrev jeg om da det ble en realitet, i innlegget «Så kom dagen.»

Jeg er så enormt heldig å ha blitt mamma. Det tok fire år fra prosessens start til jeg holdt lille A i armene mine. En lang og humpete vei mot mammalivet, men hun var verdt å vente på. Så veldig verdt det!

Nå skal jeg ikke ha flere barn. Hadde jeg vært 5-6 år yngre hadde jeg prøvd å få et barn til, men sånn blir det ikke. Hadde jeg visst det jeg vet i dag hadde jeg også forsøkt å få barn som singel mye tidligere. Veldig mye tidligere – minst 10 år faktisk. Sånn ble det ikke.  Danmark og det å få barn alene var (alt for) lenge bare en fjern tanke.

Så er det sånn at jo eldre man er ved oppstart av fertilitetsbehandling, jo mer komplisert og kostbar kan både behandlingen og svangerskapet bli. Sånn ble det for meg. Ved at fertilitetsbehandling for single nå blir tillatt i Norge vil kanskje flere tenke tanken tidligere.  Det tror jeg er fint.

Så vet jeg samtidig at det koker i hodet under en sånn prosess – skikkelig! Det kommer opp tusenvis av tanker og spørsmål både når det gjelder vurderingen av om man skal ta et så stort valg og når det gjelder praktiske og etiske spørsmål underveis. Kanskje står nettopp du med begge beina i livets største valg akkurat nå, og kanskje trenger du noen å snakke med. Jeg jobber jo som psykologspesialist, og jeg kan ganske enkelt mye om tematikken – på flere ulike måter. Jeg har en kombinasjon av kunnskap ikke mange andre i Norge har. Utdanningsmessig vet jeg en del om barns utvikling . Erfaringsmessig har jeg vært gjennom både inseminasjoner, prøverørsbehandling (IVF) og eggdonasjon som singel – ved flere ulike klinikker i flere ulike land. I tillegg har jeg oppveksthistorie der jeg ikke fikk vite hvem min egen far var før jeg var 20 år – en historie ikke så ulik den mange barn som har kommet til verden ved hjelp av donor vil leve.

Denne erfaringen gjør ikke at jeg sitter med alle svarene, men jeg opplever at det gjør meg rustet for god dialog med andre som står i (eller vurderer) å få barn på egenhånd. Trenger du noen å snakke med i fortrolighet i prosessen kan du bestille en time for samtale via nettsiden min Psykolog Avantis.

På Psykolog Avantis finner du en egen fane for single med barneønske.  Det spiller ingen rolle hvor i landet (eller utlandet) du bor, for her snakkes vi skjerm til skjerm gjennom en god og sikker videoløsning.  Samtalene vil ligge på kveldstid eller i helg, så du trenger ikke tenke på det å ta deg fri fra jobb eller studier heller.

PS: Har du en partner, men det likevel er sånn at dere trenger hjelp av enkelt eller dobbeltdonor (egg/sæd) snakker jeg selvsagt gjerne med dere også. Da er det greit å starte med å klikke her. 

Kanskje snakkes vi?


(…og ja, jeg jobber med mye annet enn fertilitet også. Det ser du på nettsiden min.)

…og du, del gjerne!
Jeg pleier aldri å be dere dele innlegg, men dette blir jeg glad om du deler. Jeg vet hvor viktig det var for meg selv å finne noen å diskutere med I fortrolighet underveis i prosessen – noen som kunne mye. Det måtte jeg lete en del for å finne. Deler du dette slipper kanskje noen andre å lete like mye. 😊