She is growing up so quickly

Så fort det går! For et år siden var hun enda en baby. Nå går hun rundt på egne ben – helt klart med egne meninger.

Hun kommer løpende med smekka som hun selv har tatt på og sier «Melk!» Hun peker på den store stolen, den som er lik min, og vil sitte der. Henrykt roper hun «Ball!» og løper av gårde.

Så fort det går!

Jeg sier at nå skal vi i barnehagen. Hun lyser opp i et stort smil og sier «Ingi!». Det er Ingrid, en jente som er et halvår eldre og tydelig barnehagens heltinne. Det er alltid Ingrid som gjelder.

Hun prøver å ta på tøyet selv, og blir frustrert når hun aldri får det til.

Så fort det går!

Hun henter det jeg ber henne om og forstår mer enn jeg forstår at er mulig. Hun forstår også ganske sikkert mer enn jeg forstår at hun forstår.

Snart er hun halvannet år, og jeg aner virkelig ikke hvor månedene har blitt av. Tida løper i superfart. Her gjelder det å holde fast i øyeblikket for å få med seg en barndom.

 

Kryss i taket!

Wow! Er det mulig? Kryss i taket altså. Til uka blir lille ❤️ 17 måneder gammel og i går kveld var mor ute på en hyggelig kveld uten barn for første gang siden fødselen. Tenk det!

Eller…jeg har vært ute to korte kvelder før, på to fagrelaterte foredrag. Men i går var vi 12 kollegaer ute på middag mens mormor var barnevakt. Ikke fag, ikke jobb, bare kos.

Jeg elsker å være sammen med jenta mi.

Og jammen elsket jeg å være ute alene en kveld også.

God mat – eller nei, helt fantastisk mat – noe godt i glassene (nuvel, jeg kjørte altså), prat, latter og lave skuldre. (Ok da, jeg innrømmer glatt at jeg sjekket mobilen for eventuelle beskjeder fra mormor sikkert 30 ganger, men sånn er det bare. 😊)

Jeg har valgt meg aleneforeldrerollen med åpne øyne, og klager aldri over en endeløs rekke av netter uten søvn (men er spent på når lille forhåpentligvis vil sove gjennom natta for første gang), å alltid være den som må stå opp – uansett tid på døgnet og egen form, manglende mulighet til å delta på det meste av aktiviteter, praktiske utfordringer med å få til ting etc. Jeg klager aldri på det fordi jeg elsker mammalivet. Jeg savner egentlig sjelden å ha fri til hyggelige aktiviteter heller, for jeg elsker å være sammen med barnet mitt. Det jeg savner oftest er en annen voksen hjemme når jeg skal lage middag eller f,eks trenger å skifte dekk på bilen, gå til tannlegen etc. Og jeg savner alltid at vi er flere enn to rundt spisebordet.

Men i går hadde vi altså for første gang barnevakt for at mor bare skulle kose seg. Og det gjorde mor. Virkelig! Vi var på Tatakii Asian på Majorstua. For et sted!  Tror vi alle var enige om at vi må tilbake. Fantasisk mat og super service. Anbefales på det aller varmeste. Her ser du litt av maten vår:

Det var godt med et lite pusterom i hverdagen.

Nå nyter lille ❤️ og mor en langsom helg sammen, uten store planer. Det er fint. Håper du har det fint i helgen du også, med eller uten barn.

 

Home, sweet second home

Vi er hjemme. Eller vi er slettes ikke hjemme, men likevel hjemme. Helt hjemme. Det betyr at vi bruker årets aller siste ferieuke i vårt andre hjem. Jeg forlenget permisjonen som gikk ut i april med det meste av ferien, og begynte etter det på jobb godt uti i mai. I sommer valgte jeg å bare ta ut en uke ferie, nettopp for å ha mulighet til å reise hit en liten uke når høsten kom i Norge.

Rhodos!

Det er sol og vind, glitrende vann, familie, vennskap, bading, god gresk mat og fine opplevelser.

Ikke minst betyr en uke her tid sammen. Ingen jobb, ingen barnehage, ingen stressende morninger. Lite tid på klesvask og oppvask. Ingen dårlig samvittighet. Bare oss – sammen.

Morninger på terrassen.

Formiddager i bassenget.

Ettermiddager på stranda. Rhodos i september betyr alltid helt fantastisk badevann. Sjøen er mye varmere enn bassenget.

Vi er ikke bare oss to altså. Vi deler nemlig leilighet med Linda og hennes to små fininger på tre år. To mammaer – tre barn. Høyt lydnivå. Medbragt leverpostei og kaviar. Nye t-skjorter. Runde på runde med solkrem. Høyt forbruk av flaskevann og bananer. Små badesko som blir borte fordi en 16 måneder gammel jente er veldig glad i å flytte på ting. Små kropper i lett sommertøy. Glade opplevelser (og en selvsagt mengde innbakt barnekrangling).

I går tok vi turen inn til den vakre gamlebyen:

Det var en kjempefin tur. Både store og små koste seg (når vi til slutt kom med en buss…)

Også er jo Lollo og Bernie her på Sunwing Kallithea da. Det er kjempestas!

Nå er ferieuka nesten over, og jeg vet det blir lenge til jeg vi ser familien vår her nede igjen. Et helt år er det til neste gang. Det er lang tid å ikke skulle se mennesker en er glad i. Det er lang tid borte fra det hjemmet vi ikke bor i. Så nå gjelder det å suge til seg siste rest av sydens varme og familiens gode klemmer. For i Norge, der venter straks vinteren.

 

To år siden!

I dag var det Facebook som minnet meg på det. Tenk det. To hele år har gått siden siden «lagedag» – dagen da verdens beste lille jente bare var et fem dager gammelt embryo, og en bitte liten lysende prikk på en stor ultralydskjerm. Det har gått to år siden jeg var akkurat like blid som forsidebildet viser etter innsett – og tilsvarende full av tvil på om det ville gå de neste to ukene.

Facebook presenterte dette minnet for meg i dag:

To år! Jeg er så utrolig takknemlig for at jeg etter mange funderinger, lange tanker og etiske betenkeligheter valgte å dra. Jeg så takknemlig for mammalivet jeg har fått. Når verdens beste lille datter blir litt større skal vi feire denne lagedagen, for det er på en måte en fødselsdag det også.

Håper du har en fin søndag der ute. Vi skal snart lage vafler. Det får bli dagens feiring.

 

Jaddabadda, da kom den.

I dag kom den. Den måtte jo komme selvsagt, hadde bare håpet det gikk bitte litt lengre tid i barnehagen før den kom. Hva da? Jo, den vet du. Den du heller ikke er så glad i.

Lusemailen!

Mailen om at nå er det lus i hus i barnehagen, og alle barn må sjekkes jevnlig. Grøss og gru sier jeg, men sånn er det jo bare. Krysser fingre for at relativt lite hår redder oss denne første sesongen.

Lus er selvsagt ikke det verste som kan skje, så panikk har vi ikke….men det hadde vært deilig å slippe. Mange av dere har større barn, og har sikkert allerede hatt lus i hus. Hva er deres beste tips for å bli kvitt de uønskede gjestene om de skulle dukke opp?

…og DER kjente jeg den psykologiske kløen starte i hodebunnen gitt. Haha! Smører meg med tålmodighetskrem – på forhånd.

 

Barnehagevirus 1.0

Takk for alle fine, gjennomtenkte kommentarer på mitt forrige innlegg. Alle svarene jeg fikk er lest både en og flere ganger. Når jeg får tid skal jeg svare også.

Akkurat nå er livet superhektisk. Full jobb der jeg må gjennom Oslo og frem og tilbake til barnehage i Bærum hver dag kombinert med eneansvar for lille hjerte tar ganske enkelt supermye tid.

Det gode er at lille koser seg i barnehagen. Hun løper rett mot «innersten» hver morgen – et lite rom bak hovedrommet. Der inne er det store puter på gulvet og musikk. Der vil hun danse en morgendans. Hver eneste dag. Jeg elsker det!

Alle barna i barnehagen har som seg hør og bør snørret rennende, og mor har også plukket med seg dette aller første barnehageviruset hjem. Host, hark og manglende stemme. Jaja, sånn er det jo bare det første året i barnehagen. Jeg tar det med et smil….og gode vafler.

Akkurat så gode at jeg måtte ta en liten bit før jeg tok dette bildet ser du. Hehe! Vaflene er for øvrig laget av 2 egg, 30 gram havregryn, en banan, 1/2 ts bakepulver og en god dæsj ceylonkanel. Så vet du det.  :o)

Håper du har hatt fine dager i august, og at starten på barnehageåret eller skoleåret har vært fin hvis du har barn i huset. Jeg er så takknemlig over å få smøre matpakker til barnet mitt! Kanskje blir jeg lei en dag, men enn så lenge nyter jeg opplevelsen.

Det blir ikke så lenge til neste innlegg nå altså. Det blir det ikke. Ta godt vare på deg selv så lenge.

 

Jeg kan ikke slutte å tenke på det.

Jeg har bestemt meg for å slutte å tenke på det. Mange ganger. Veldig mange ganger. Likevel tenker jeg på det – hver eneste dag. Faktisk mange ganger hver eneste dag.

Dette bildet fikk meg til å tenke enda mer på det.

Det å ha , eller ikke ha, søsken. Det er det jeg tenker på.

En dag blir foreldre borte. Jeg kjenner at hjertet gråter ved tanken på at barnet mitt – mitt hjerte, mitt alt – kanskje skal stå helt alene i den situasjonen. Bli igjen alene i verden. Yngre enn disse søskenene på bildet over – for jeg er en eldre mor enn Stoltenberg var far.

Tårene triller.

Hver eneste dag tenker jeg på det – søsken. Å være søsken er ingen garanti for å være venner i voksen alder. Samtidig er det å være søsken å være to (eller flere). Det er å dele oppveksthistorie. Å forstå det om oppveksten ingen andre kan forstå. Å vite om hverandre det ingen vet. Å være flere om vanskelige avgjørelser, som når foreldre f.eks må på sykehjem. Å være flere om gleder. Å være tanter og onkler til hverandres barn.

Selv er jeg enebarn. Som barn var det greit, og ikke noe jeg tenkte veldig mye på. Det var liksom bare sånn det var. Jeg var heldig, jeg hadde gode venner. Hadde alltid noen å leke med – være sammen med. Som voksen savner jeg søsken. Veldig.

Jeg har sett på dette bildet av Jens og Camilla Stoltenberg i sin fars begravelse sikkert hundre ganger. Med stille tårer trillende. Søsken. For en støtte å ha i en vanskelig situasjon.

Venner sier du? Klart venner er viktige. Kjempeviktige! Men de er likevel ikke familie.

Lille A har ikke søsken. I fryseren på klinikken ligger fire av hennes søskenembryoer. Potensielle søsken. Det er vanskelig å tenke på – på en måte det var umulig å forstå på forhånd. Hennes genetikk. Hennes mulige søsken. Kanskje ville det være enklere om de ikke lå der. Hvis muligheten ikke var til stede.

Prøverør IVF Ønskemamma ønskebarn donorbarn eggdonor

Verken praktisk eller økonomisk kan jeg se for meg at det ville være særlig håndterbart å ha to barn med ulik alder. I tillegg er jeg gammel. Likevel kan jeg ikke slutte å tenke på det.

Hver dag tenker jeg at nå skal jeg ikke tenke mer på det. Så klarer jeg det ganske enkelt ikke. Ikke enda i alle fall. Eller…ærlig talt tror jeg at jeg alltid kommer til å tenke på det.

Hva er dine tanker om det å ha eller ikke ha søsken?

Det å ha eller ikke ha flere barn?

Og eventuelt det å være alene med flere barn i ulike aldre?

 

En koselig bildeidé

Barnehageinnkjøringen fortsetter. Skulle ønske den varte lenge, men snart er det jobbhverdag igjen for meg og dermed fulle dager i barnehagen for lille A. Enn så lenge er det nok enklere for henne en for mammaen. Hun kaster seg inn i leken og koser seg. Kjøkken er gull! Det samme er baller, sandkassa, dans og samlingsstund. For øvrig er prinsessen og jeg enige om at gult er kult.

I forbindelse med barnehagestart sendte en av dere fine lesere en veldig koselig bildeidé via Instagram. Hun har nemlig tatt bilde av sin nydelige datter ved porten til barnehagen ved barnehagestart hvert år. Da ser man utrolig tydelig hvor mye lille har vokst.

Hun sendte meg en liten collage som kunne deles her på bloggen:

Var ikke det en veldig koselig bildeidé? Tusen takk for lånet du fine leser. ❤️

Dette må være bilder som er kjempemorsomme å ha noen år frem i tid tenkte jeg, så i dag tok vi vårt aller første ved-barnehageporten-bilde.

Se på henne da – store, lille barnehagejenta mi. Kjenner at jeg allerede er spent på hvordan hun ser ut ved samme port i august 2019.

 

Disse dagene

Disse dagene. Disse første dagene i barnehage. Dagene jeg har gledet meg til. Dagene jeg har fryktet. Nå er de her.

Dagene som markerer en overgang. Nå er det ikke lengre de som elsker deg høyest og kjenner deg best som skal passe deg. På dagtid er det nå verken mormor eller meg som skal gi deg mat, trøst, omsorg eller ny bleie.

Jeg kjenner tårene stå i øyenkroken.

Barnehage blir bra for lille A – det har jeg trodd lenge. For hun er blid, trygg og sosial. Jeg har i flere måneder tenkt at barnehage fra august, det blir bra. Men jeg har ikke tenkt sånn alltid. Da hun var 7-8 måneder gammel grudde jeg meg vanvittig til barnehage skulle bli aktuelt. Jeg tenkte at jeg for alltid ville holde henne her – trygt inntil hjertet.

Så vokste hun, litt mer dag for dag. Begynte etter hvert å krype, krabbe, utforske. Så gikk hun. Nå løper hun. Fort som en liten virvelvind. Hun trenger flere enn meg nå. Selv om vi alltid har vært mye på farten trenger hun lekekamerater. Sosialisering. Nye inntrykk.

Derfor tror jeg barnehage blir bra.

Men tårene står i øynene og klumpen ligger hardt i magen i denne overgangen. For nå er det ikke oss, vi som elsker henne høyest, som skal holde henne trygg på dagtid. Det kjennes naturstridig. Samtidig er det realiteten.

Jeg tror hun skal få det fint. Men akkurat nå som hun er der inne og jeg er her ute i verden lengter jeg etter henne. Da barnehagen for et par timer siden meldte meg om at hun hadde lekt fint men blitt lei seg da hun skulle legge seg for en formiddagslur ville jeg helst bare løpe tilbake. Holde henne. Trøste henne. Selv om jeg visste at hun allerede hadde sovnet.

Jeg gikk ikke tilbake. Men det dryppet en tåre. Eller tre.

Etterpå skal jeg klemme henne hardt. Så skal vi tøyse, tulle og dra på hyttetur sammen. For nå er det helg, og bilen er pakket. På mandag er det barnehage igjen. Jeg er takknemlig for at den finnes, og for at vi har fått plass. Men enn så lenge går jeg derfra mens jeg kjenner på angsten over om hun er trygg og sorgen over at et fantastisk kapittel i livet er over. Så vanvittig heldige vi er som bor i et land med god barselpermisjon!

Glede, angst, sorg, undring. Sånn er det å være menneske tenker jeg. Vi kan ha flere følelser rundt noe samtidig – følelser som trekker i ulike retninger. Og det er helt greit. Jeg tror det er mange nybakte barnehageforeldre som deler et svingende følelsesregister med meg i disse dager.

 

Kortreist ferielykke

Det er sommerens eneste ferieuke for meg, og den er snart over. Uka har vært brukt, og skal fortsatt brukes, til kortreist ferielykke. Vi har hatt besøk og vi har dratt på besøk.

Bogstadvannet, Nesodden, Skien, Lunde, Tønsberg og Strømmen har stått på planen. Det samme har strandturer, sol, bading, såpebobler, reker, grilling, klemmer, skravling og latter.

Sommeren i Norge kan være veldig fin. I år er den det for oss. Denne sommeren er veldig fin, og vi skynder oss å nyte dagene som best vi kan….for til uka….ja da er det både jobb og barnehagestart. For en spennende uke det skal bli!

Men først skal vi nyte de siste feriedagene sammen. Her er ferieuka vår oppsummert i et eneste bilde: