110 år med tilfeldigheter


I dag tenker jeg på henne. På dem. Dem som gikk foran. Foran oss i livet.

Hvis mormor, eller bestemor som hun het for meg, hadde levd ville hun blitt 110 år i dag. Hun ble nesten 90.

Det er fint og sårt å tenke på dem som gikk foran. Dem som ikke er her mere.

Jeg tenker ofte på livets mange tilfeldigheter, og hvilke vanvittig store konsekvenser tilfeldigheter kan ha. Det er jo ganske tilfeldig at akkurat du og jeg ble mennesker. Blant hundrevis av eggceller og et vanvittig antall sædceller ble det akkurat deg. Og meg. Akkurat den dagen.

Har du noen gang tenkt på hvor mange tilfeldigheter som gjorde at akkurat du ble deg? Den tanken har jeg lekt med mange ganger. Jeg liker å leke med tanker.

Hva om den ene parten av paret hadde vært på reise utenbys akkurat den uka akkurat disse to cellene som ble deg, eller meg, var klare? Tenk om den ene bare hadde kommet sent hjem den kvelden, og den andre allerede sov? Tenk om en av kyrne i stallen holdt på å kalvene dagen, og begge to var mer opptatte av det enn av hverandre?

Hva om de ikke hadde klart seg nogenlunde greit under krigen, besteforeldrene mine? Da hadde de kanskje ikke fått barn. Hva om krigen aldri var kommet? Da ville kanskje jenta i det førstefødte tvillingparet klart seg mer enn 14 dager. Hvis hun hadde klart seg, hadde de fått barn nummer fire da mon tro – eller ville de stoppet på tre, som var det antallet levende barn de endte opp med? Jeg er datter av deres fjerde barn…

Livet er fylt med tilfeldigheter vi ofte ikke tenker på. Og kanskje er det like greit? Jeg vet ikke. Det jeg vet at jeg ofte tenker på er den vanvittige, fantasiske tilfeldigheten at akkurat du ble deg og jeg ble meg. Den sjansen for å få et liv var så mikroskopisk liten at det virker som en selvfølgelighet å vinne i Lotto til sammenligning.

Den tanken er jeg glad jeg har. Akkurat det håper jeg at jeg etter hvert klarer å lære lille A å tenke på også – at det å få et liv i gave er intet mindre enn fantastisk, og at hun bare kunne bli seg selv akkurat på den måten hun ble det.

Tilfeldigvis ble det henne, den dagen. Og det kjennes over hodet ikke tilfeldig. Det kjennes helt, helt riktig. 110% riktig vil jeg si – 110 år etter at bestemor ble født.

Basert på valgene til alle dem som har gått foran har hun livet, Lille A, uavhengig av hva andre måtte synes om hennes tilblivelsesmåte. Det en hennes liv – hennes muligheter. Jeg håper hun griper de mulighetene hun har lyst på med begge hendene, iver og livsglede.

Gratulerer med dagen bestemor!

Takk for at du gikk foran. Takk for at vi får gå i sporene etter deg. ❤️

 

The wonderful colors

I går var det bart på veiene, og fuglene kvitret lovnader om vår. I dag våknet vi opp til et nytt, tungtsnødekke. Innrømmer glatt at jeg håper det smelter til helgen. Vi er klare for sommer!

Innendørs prøver vi å kose oss, blant annet med å snakke om fargene. Jeg elsker denne lille videosnutten. Den har riktignok blitt en måned gammel, så nå begynner fargene å falle mer på plass i et nytt, lite hode, men dette smelter jo et mammahjerte. ❤️

Håper du har fine vinterdager.

 

Jeg bor hos en designer.

Her hjemme er huset fullt av sykdom. Det har det i stor grad vært siden jul. Eller nesten siden barnehagestart kanskje. Det første barnehageåret er jammen utfordrende sånn sett. Det tror jeg det er for alle. Så vi er hjemme. Alt for mye hjemme. Her koser vi oss som best vi kan innimellom obligatorisk sutring, med tegnesaker, kjøkkenlek (lekekjøkkenet er virkelig den beste leken jeg har investert i) bøker og barne-tv.

Når vi først er hjemme kom jeg på at vi bor jo hos en designer. MuffeDesign bor nemlig i etasjen under oss. I dag fikk jeg lyst til å reklamere litt for henne. Reklame for en venn altså.

Bak MuffeDesign finner du Mari. Akkurat nå er Prinsess A veeeeldig opptatt av Mari. Hvis hun fikk velge ville hun stå på kjøkkenbenken og se etter Mari hele dagen. For Mari er kul og grei. Og mamma til noen store flotte gutter. Den ene er så stor at han har flytta ut. De andre er også kjempestore. Så store at de går på barneskolen faktisk! Et drømmescenario for vesla her i huset.

MuffeDesign syr innmari fine ting, til store og til små. Vi har vært veldig heldige å få noen av de tingene i gave ved spesielle anledninger. Vil du se?

Til jul fikk vi tidenes kuleste dyne og pute til dukkesenga. Jeg elsker det! Det er dette gule med retromønster:

 

Er det ikke fint? Hun syr i alskens farger:

I sommer fikk vi en kjempefin strandveske/skulderveske. Den har vi brukt mye når vi har fartet rundt på babysang, middagsbesøk og andre steder – for den har så god plass:

Det aller mest praktiske fikk vi kanskje til barnehagestart. Det var denne, som passer helt perfekt inni den smale hylla i barnehagen:

Den ble sydd etter mål for akkurat vår hylle. Nå har jeg merket de lappene du ser der, med «strømpebukser», «bukser», «body/genser» og «hele sett». Den har fått mye skryt fra de ansatte, så de liker den nok også.

Mari syr masse annet også, som utkledningstøy, de lekreste kroner til barn og de kuleste av de kule hårbøylene. Ja, til og med veggpryd til barnerommet.

Og mere til faktisk. Vil du se mer, eller kanskje ha noe av det samme som vi har, så finner du MuffeDesign både på Facebook og Instagram. Håper du får en fin uke. Vi håper ganske enkelt å bli friske i løpet av uka. Og at alle de andre syke barna (og voksne) i barnehagen også blir friske. Dét hadde vært deilig!

Nå tror vi forresten våren er her snart. For et nydelig vær det er ute på Bekkestua i dag. Vår! Dét er også en veldig deilig tanke.

 

Det er morsdag!


Det er fredag og morsdag! Juhuuuu! Eller nesten morsdag da, men jeg likte dette bildet som jeg snublet over i går.

Herlig, ikke sant? Jeg synes det er så fint å være mamma at det er innafor å feire fire dager til ende. Minst! Ja, hver dag hele året egentlig.

Tenk at dette blir min andre morsdag. Jeg er så innmari takknemlig!

Nå har jo ikke jeg verken noen partner eller noen andre som kommer til å kjøpe blomster, kake eller gave for å markere at det er morsdag her i huset, men det er helt ok. For her tutler lille A, som  er hjemme fra barnehagen med snørr og gørr, rundt i huset og lyser opp hver krok. Det finnes ingen gave i verden som kan matche det.

Så til alle mammaer – gratulerer med lille morsdag i dag! 😊

Og til alle ønskemammaer – kjemp for mammadrømmen så lenge det er mulig.

Det er så veldig, veldig verdt det. ❤️

 

Velkommen våren!

Dagene i det nye året løper. Og godt er det på et vis, for nå venter vi på våren. Veldig! Altså, jeg øver meg på å like vinteren, for her i Norge er det jo praktisk å være glad i vinteren, men skal jeg være ærlig kan det  rapporteres at øvelse så langt ikke har gjort mester…for å si det sånn.

Jeg liker ganske ikke vinteren. Jeg liker aller minst at det er glatt. Glatt, glatt, glatt! Jeg synes det er tungt at det er mørkt. Og….jeg blir litt sur når det er kaldt. Kuldesur, kaller jeg det.

Hun her derimot, hun liker det litt bedre enn meg og er slettes ikke kuldesur:

Jeg har mye å lære av henne. Blant annet å kle meg godt nok.

Når dette skrives er det 3.februar. Det har vært en dag med nydelig sol her på Bekkestua. En dag med lovnad om at våren kommer om ikke alt for lenge. Sånn kjentes det i alle fall.

I dag har jeg stått ute med ansiktet vendt mot solen, og sugd til meg litt energi. Årets første solstråler som varmet i ansiktet. Et deilig øyeblikk!

Akkurat nå er sola oppe fra ca kl 08:30-16:30 her i Oslotraktene. Om bare fire korte uker er det 3.mars. Da er sola oppe nesten fra kl 07-18. Dét blir deilig det – å både kunne reise til og fra barnehagen i dagslys.

I dag er det bare 25 små dager til mars er her. Med mars kommer gjerne neste årstid listende litt sånn stille og forsiktig. For meg må den gjerne komme spurtende. Velkommen våren!

 

Dette lille landet ble brått enda mindre

Dette lille landet vårt. Norge. Dette vakre, lille men langstrakte landet her oppe i nord. Et fredelig demokrati.

Demokrati. For vi lever i et moderne demokrati – gjør vi ikke?

I fjor gikk et flertall av politikerne våre, stortingsflertallet altså, inn for at at de var for å:

  • Endre loven slik at eggdonasjon blir tillatt.
  • Åpne for assistert befruktning også for enslige.
  • Tillate at friske kvinner får lagre egg og eggstokkvev.

Men det var i fjor.

Denne uken glemte de det, der oppe på Gardermoen. I søken etter makt bestemte fire partier nå seg for å praksis gi KrF vetorett i forhold til det å gjøre endringer i Bioteknologiloven. Ikke en bokstavelig vetorett, men i praksis ble det sånn, fordi de har vedtatt at alle fire partier må være enige dersom bioteknologiloven skal endres. Dermed kan den nå ikke endres.

Fagmiljøet er sjokkert, skriver NRK. Selv er jeg ikke på noen måte sjokkert. Folk gjør det utroligste i sin søken etter makt. Det er ikke sjokkerende. Men i et demokrati er det trist at det kan gå an. Det er trist, og underlig, at et lite parti skal gis vetorett til å stanse noe stortingsflertallet er for. Det er trist at det nå i alle fall ikke på svært lang tid kan bli en likestilling mellom kjønn når det gjelder fertilitetsbehandling i dette lille landet vårt.

Dette lille landet som trenger flere barn.

Jeg hørte på Erna sin nyttårstale i år. Jeg hørte henne veldig tydelig. Hun ville ha flere barn. Norge trenger flere barn sa hun. Hun sa blant annet dette:

«Det er med undring og beundring vi kjenner et nyfødt barn gripe om fingeren vår første gang. Ser barnet ta sitt første skritt. Hører det si sitt første ord.

Små mirakler. Så vanlige, men likevel nesten uforståelige.

Barn er kilde til våre største gleder og våre største bekymringer.

Barn må få sine skrubbsår. Og de må ha noen som tørker tårer og setter på plaster.

Det er det en god barndom handler om.

En god barndom varer livet ut, sier vi.

En god barndom bygger også et samfunn. En fremtid.

Vi nordmenn får stadig færre barn. For å opprettholde folketallet, må hver av oss få litt over to barn i gjennomsnitt. I dag er tallet bare 1,6.

Da blir det relativt sett færre unge som skal bære en stadig tyngre velferdsstat på sine skuldre.

Norge trenger flere barn

Vakre ord. Men hva betyr de? Erna vil ha flere barn. Hun vil bare ikke ha disse barna. Ikke barn som mitt barn.

Helst vil ikke regjeringen vår ha flyktningebarna heller – du vet, de det flommer av i leire rundt om i verden. Barn som dette – den aller minste flyktningegutten jeg møtte i Hellas:

Et medlem fra et av partiene hun er i regjering med har nylig ytret at han mener innvandrere i Norge ikke burde få flere barn. Han er medlem av partiets innvandringsutvalg, og mener vi må sikre oss at den etnisk norske befolkningen vedlikeholdes.

Dermed ekskluderes vel faktisk også mennesker som meg selv, som bare et halvt norsk.

En kald vind blåser gjennom landet. Et slags forhistorisk sus bruser i ørene.

Sånn er det i dette lille landet vårt i 2019. I det moderne demokratiet Norge.

 

Hun er gæærn – vi må flytte!

Etter mange, lange nattlige samtaler i det siste er det bare å fastslå:

A) Hun er gæærn.

B) Vi må flytte.

Lille A snakker og snakker. Det er gøy. Akkurat nå snakker hun om to av de fire kjæreste i hennes verden, både natt og dag. Eller hun snakker om alle fire. Hun snakker om mormor og mamma. Men enda mer snakker hun om sine to storfavoritter – Lollo & Bernie. Hun er ganske enkelt helt gæærn etter dem.

Det går i Lollo & Bernie både natt og dag. De av dere dere som følger oss på Instagram, dere er et par tusen stykker, vet at det er sant. Helt sant. Hun snakker om de når hun legger seg, hun snakker om de når hun våkner. Lille A våkner til og med midt på natta og skravler i vei om Lollo & Bernie. Hos mormor vil hun danse etter CDen med de to lodne vennene igjen og igjen, og her hjemme er det de – og bare de – hun vil se på TV.

Vi må seriøst flytte! Vi må ganske enkelt flytte inn på et Sunwingsenter for det neste året, for det er Sunwing som er Lollo & Bernie sitt hjem. Eventuelt må vi begynne å tippe Lotto og vinne, sånn at vi i alle fall kan ta oss en liten vårlig tur på besøk til de to superheltene av noen lodne dyr. Før også mora blir gæærn. 😊

Vi har jo besøkt Lollo & Bernie på Rhodos to ganger, i mai og september 2018. Et praktisk sted å bo for oss – bare fem minutter fra den greske familien vår. De besøkene har tydeligvis satt spor i et barnesinn. Glad jeg tenkte på å kjøpe med meg CDen hjem…for å si det sånn.

Har dine små noen storfavoritter, eller har de hatt det?

 

Godt nytt år! Neste års nyttårsforsett er….

Så er den siste dagen i 2018 her, og 2019 står for døren. Nytt år og nye muligheter heter det. Jeg er så takknemlig over det 2018 har bragt at jeg ikke kjenner behovet for å jakte på de store nye mulighetene, men jeg har noen ønsker og forsetter for det nye året.

Sist gang himmelen fyltes av nyttårsraketter hadde jeg en syv måneder gammel datter sovende på armen. Nå er jeg mamma til en superaktiv 19 måneder gammel jente som er midt i ordspurten. Det er ganske enkelt fantastisk! Krevende og fantastisk. Hun er en levende virvelvind. Sitter nesten aldri rolig mer enn to sekunder. Sover aldri en hel natt. Vil alltid opp lenge før sola. Hun er høyt og lavt, frem og tilbake. Hun er veldig blid, og superbestemt.

Ordene fortsetter å komme som perler på en snor, og hun sier over hundre ord nå. Jeg har mistet tellingen, men blir stadig overrasket over hva som finnes på lager av ord. Det siste jeg lot meg overraske av var «bleiepos». Jøsses! Kunne du virkelig det ordet?, tenker jeg. Det manglet riktignok en e, men likevel. Det er så moro å følge med på!

Og nettopp det å følge med er stikkordet. Jeg er, og har alltid vært, ganske god til å se det fine i øyeblikket tror jeg. Jeg gisper av vakre soloppganger, kan stoppe bilen for å se på månen eller en vakker regnbue, jeg lukter på granbar med nesa helt inni kvisten, jeg nyter god mat langsomt med stille takknemlighet og gråter av vakker musikk.

Å nyte enda flere øyeblikk er nyttårsfortsettet for 2019. Det eneste forsettet.

Jeg kunne hatt som mål å bli tynnere, flinkere, rikere eller mer effektiv. Jeg kunne kjeftet mindre og trent mer. Jeg kunne lagd mer varierte middager og hatt det mye ryddigere hjemme. Men ingen av de tingene har jeg som nyttårsforsetter. For øyeblikk er alt vi har. Alt som ikke er i øyeblikket er enten en overstått fortid eller en fremtid vi ikke vet noe som helst om. Men øyeblikket har vi.

Så i 2019 vil jeg høre på enda mere fin musikk, slå av tv oftere, fortsette å rulle meg rundt på gulvet eller i gresset med lille A hver dag, sette meg ned i hennes høyde for å snakke med henne mens vi ser hverandre i øynene enda oftere, reise så mye som vi kan, danse til Lollo & Bernie igjen og igjen og synge Lille Petter edderkopp på repeat, besøke mormor mye, gå på teater hvis anledningen byr, spise lunch eller middag med gode venner, drikke god te av store krus, stoppe opp og kjenne vårsola mot ansiktet, pakke bilen klar for å dra rett fra barnehagen og til nærmeste strand så ofte som mulig…ja, ganske enkelt forsøke å gripe øyeblikkene.

Det er mitt nyttårsforsett. Hva er ditt?

Jeg elsker denne lille teksten…..

…..og med den ønsker jeg deg et veldig godt nytt år i 2019. Måtte året komme med fred, god helse og med massevis av muligheter for å gripe og å skape gode øyeblikk. ❤️

 

Romjulshilsen

Hektiske julaften og stille 1.juledag har passert. Vi er i romjulen, og nyter at vi har noen fridager med god tid til hverandre. Julefeiringen kom med koselig selskap, god mat og et lite lass av gaver. Sånn som julen tradisjonelt er.

Og her er vi på julaften:

Liten og stor – julaften 2018

Romjulen står i pysjens tegn. Yepp – i pysjens tegn. Hehe! Her holder vi tempoet nede og påkledningen enkel. Vi ser på gavene, ruller oss rundt på gulvet i årets jallajalla-lookalikepysjer og spiser pepperkaker foran barne-tv. Fordi vi kan. Og at vi kan – ja, det er vi så takknemlige for.

Går alt etter planen i dag bytter vi etter hvert ut pysj  med utetøy og drar for å ake sammen  med de fine folka som bor i Dynamisk salong. Det gleder vi oss til!

Foto: Anna Brandsdal

Håper du også nyter rolige, gode dager i romjulen.

 

God jul til deg fra oss

Så er den her – julen 2018. Det er tidlig morgen bitte lille julaften. Barnehagen har tatt ferie, gavene er pakket inn og (nesten alle) julekortene sendt. Huset er fylt med  nisser, engler, julemusikk, julelys (selv om det ikke ble noe juletre i år), nøtter og klementiner. Jul altså!

Det er noe eget med jul. Julen har en type minner få årstider kan konkurrere mot. Vidunderlige minner for mange. Minner på godt og vondt for andre.  Jeg tenker mye på at nå er det meg som skal skape noens minner. Det er meg som skal legge grunnen for hva slags følelser som skal knytte seg til julehøytiden for lille A. Det ligger ærefrykt i tanken.

Julen i år kommer hun ikke til å huske, selv om kroppen vil huske gode opplevelser. Så vi får være flinke til å ta bilder. Årets julebilder har vi tatt hos den vidunderlige fotografen Anna Brandsdal. Det var hun som tok nyfødtbildene av lille A da hun bare var åtte dager gammel.

Aaaaw, tenk at hun var så liten for bare halvannet år siden. Tida går så fort, så fort. Snart er jula over…og før vi vet det er det jul igjen. Sånn kjennes det i alle fall. Det gjelder å skynde seg å spare på gode minner. Så i år dro vil tilbake til Anna og kjøpte noen få julebilder, som vi begge skal bruke til å minnes denne julen.

Med to av bildene ønsker vi deg og dine en riktig god jul.

Vi håper du får en veldig koselig julehøytid, enten du er i Norge eller i utlandet, og enten du feirer alene eller sammen med et helt lass av folk.

HA EN RIKTIG GOD JUL! ❤️