Velkommen våren!

Dagene i det nye året løper. Og godt er det på et vis, for nå venter vi på våren. Veldig! Altså, jeg øver meg på å like vinteren, for her i Norge er det jo praktisk å være glad i vinteren, men skal jeg være ærlig kan det  rapporteres at øvelse så langt ikke har gjort mester…for å si det sånn.

Jeg liker ganske ikke vinteren. Jeg liker aller minst at det er glatt. Glatt, glatt, glatt! Jeg synes det er tungt at det er mørkt. Og….jeg blir litt sur når det er kaldt. Kuldesur, kaller jeg det.

Hun her derimot, hun liker det litt bedre enn meg og er slettes ikke kuldesur:

Jeg har mye å lære av henne. Blant annet å kle meg godt nok.

Når dette skrives er det 3.februar. Det har vært en dag med nydelig sol her på Bekkestua. En dag med lovnad om at våren kommer om ikke alt for lenge. Sånn kjentes det i alle fall.

I dag har jeg stått ute med ansiktet vendt mot solen, og sugd til meg litt energi. Årets første solstråler som varmet i ansiktet. Et deilig øyeblikk!

Akkurat nå er sola oppe fra ca kl 08:30-16:30 her i Oslotraktene. Om bare fire korte uker er det 3.mars. Da er sola oppe nesten fra kl 07-18. Dét blir deilig det – å både kunne reise til og fra barnehagen i dagslys.

I dag er det bare 25 små dager til mars er her. Med mars kommer gjerne neste årstid listende litt sånn stille og forsiktig. For meg må den gjerne komme spurtende. Velkommen våren!

 

Dette lille landet ble brått enda mindre

Dette lille landet vårt. Norge. Dette vakre, lille men langstrakte landet her oppe i nord. Et fredelig demokrati.

Demokrati. For vi lever i et moderne demokrati – gjør vi ikke?

I fjor gikk et flertall av politikerne våre, stortingsflertallet altså, inn for at at de var for å:

  • Endre loven slik at eggdonasjon blir tillatt.
  • Åpne for assistert befruktning også for enslige.
  • Tillate at friske kvinner får lagre egg og eggstokkvev.

Men det var i fjor.

Denne uken glemte de det, der oppe på Gardermoen. I søken etter makt bestemte fire partier nå seg for å praksis gi KrF vetorett i forhold til det å gjøre endringer i Bioteknologiloven. Ikke en bokstavelig vetorett, men i praksis ble det sånn, fordi de har vedtatt at alle fire partier må være enige dersom bioteknologiloven skal endres. Dermed kan den nå ikke endres.

Fagmiljøet er sjokkert, skriver NRK. Selv er jeg ikke på noen måte sjokkert. Folk gjør det utroligste i sin søken etter makt. Det er ikke sjokkerende. Men i et demokrati er det trist at det kan gå an. Det er trist, og underlig, at et lite parti skal gis vetorett til å stanse noe stortingsflertallet er for. Det er trist at det nå i alle fall ikke på svært lang tid kan bli en likestilling mellom kjønn når det gjelder fertilitetsbehandling i dette lille landet vårt.

Dette lille landet som trenger flere barn.

Jeg hørte på Erna sin nyttårstale i år. Jeg hørte henne veldig tydelig. Hun ville ha flere barn. Norge trenger flere barn sa hun. Hun sa blant annet dette:

«Det er med undring og beundring vi kjenner et nyfødt barn gripe om fingeren vår første gang. Ser barnet ta sitt første skritt. Hører det si sitt første ord.

Små mirakler. Så vanlige, men likevel nesten uforståelige.

Barn er kilde til våre største gleder og våre største bekymringer.

Barn må få sine skrubbsår. Og de må ha noen som tørker tårer og setter på plaster.

Det er det en god barndom handler om.

En god barndom varer livet ut, sier vi.

En god barndom bygger også et samfunn. En fremtid.

Vi nordmenn får stadig færre barn. For å opprettholde folketallet, må hver av oss få litt over to barn i gjennomsnitt. I dag er tallet bare 1,6.

Da blir det relativt sett færre unge som skal bære en stadig tyngre velferdsstat på sine skuldre.

Norge trenger flere barn

Vakre ord. Men hva betyr de? Erna vil ha flere barn. Hun vil bare ikke ha disse barna. Ikke barn som mitt barn.

Helst vil ikke regjeringen vår ha flyktningebarna heller – du vet, de det flommer av i leire rundt om i verden. Barn som dette – den aller minste flyktningegutten jeg møtte i Hellas:

Et medlem fra et av partiene hun er i regjering med har nylig ytret at han mener innvandrere i Norge ikke burde få flere barn. Han er medlem av partiets innvandringsutvalg, og mener vi må sikre oss at den etnisk norske befolkningen vedlikeholdes.

Dermed ekskluderes vel faktisk også mennesker som meg selv, som bare et halvt norsk.

En kald vind blåser gjennom landet. Et slags forhistorisk sus bruser i ørene.

Sånn er det i dette lille landet vårt i 2019. I det moderne demokratiet Norge.

 

Hun er gæærn – vi må flytte!

Etter mange, lange nattlige samtaler i det siste er det bare å fastslå:

A) Hun er gæærn.

B) Vi må flytte.

Lille A snakker og snakker. Det er gøy. Akkurat nå snakker hun om to av de fire kjæreste i hennes verden, både natt og dag. Eller hun snakker om alle fire. Hun snakker om mormor og mamma. Men enda mer snakker hun om sine to storfavoritter – Lollo & Bernie. Hun er ganske enkelt helt gæærn etter dem.

Det går i Lollo & Bernie både natt og dag. De av dere dere som følger oss på Instagram, dere er et par tusen stykker, vet at det er sant. Helt sant. Hun snakker om de når hun legger seg, hun snakker om de når hun våkner. Lille A våkner til og med midt på natta og skravler i vei om Lollo & Bernie. Hos mormor vil hun danse etter CDen med de to lodne vennene igjen og igjen, og her hjemme er det de – og bare de – hun vil se på TV.

Vi må seriøst flytte! Vi må ganske enkelt flytte inn på et Sunwingsenter for det neste året, for det er Sunwing som er Lollo & Bernie sitt hjem. Eventuelt må vi begynne å tippe Lotto og vinne, sånn at vi i alle fall kan ta oss en liten vårlig tur på besøk til de to superheltene av noen lodne dyr. Før også mora blir gæærn. 😊

Vi har jo besøkt Lollo & Bernie på Rhodos to ganger, i mai og september 2018. Et praktisk sted å bo for oss – bare fem minutter fra den greske familien vår. De besøkene har tydeligvis satt spor i et barnesinn. Glad jeg tenkte på å kjøpe med meg CDen hjem…for å si det sånn.

Har dine små noen storfavoritter, eller har de hatt det?

 

Godt nytt år! Neste års nyttårsforsett er….

Så er den siste dagen i 2018 her, og 2019 står for døren. Nytt år og nye muligheter heter det. Jeg er så takknemlig over det 2018 har bragt at jeg ikke kjenner behovet for å jakte på de store nye mulighetene, men jeg har noen ønsker og forsetter for det nye året.

Sist gang himmelen fyltes av nyttårsraketter hadde jeg en syv måneder gammel datter sovende på armen. Nå er jeg mamma til en superaktiv 19 måneder gammel jente som er midt i ordspurten. Det er ganske enkelt fantastisk! Krevende og fantastisk. Hun er en levende virvelvind. Sitter nesten aldri rolig mer enn to sekunder. Sover aldri en hel natt. Vil alltid opp lenge før sola. Hun er høyt og lavt, frem og tilbake. Hun er veldig blid, og superbestemt.

Ordene fortsetter å komme som perler på en snor, og hun sier over hundre ord nå. Jeg har mistet tellingen, men blir stadig overrasket over hva som finnes på lager av ord. Det siste jeg lot meg overraske av var «bleiepos». Jøsses! Kunne du virkelig det ordet?, tenker jeg. Det manglet riktignok en e, men likevel. Det er så moro å følge med på!

Og nettopp det å følge med er stikkordet. Jeg er, og har alltid vært, ganske god til å se det fine i øyeblikket tror jeg. Jeg gisper av vakre soloppganger, kan stoppe bilen for å se på månen eller en vakker regnbue, jeg lukter på granbar med nesa helt inni kvisten, jeg nyter god mat langsomt med stille takknemlighet og gråter av vakker musikk.

Å nyte enda flere øyeblikk er nyttårsfortsettet for 2019. Det eneste forsettet.

Jeg kunne hatt som mål å bli tynnere, flinkere, rikere eller mer effektiv. Jeg kunne kjeftet mindre og trent mer. Jeg kunne lagd mer varierte middager og hatt det mye ryddigere hjemme. Men ingen av de tingene har jeg som nyttårsforsetter. For øyeblikk er alt vi har. Alt som ikke er i øyeblikket er enten en overstått fortid eller en fremtid vi ikke vet noe som helst om. Men øyeblikket har vi.

Så i 2019 vil jeg høre på enda mere fin musikk, slå av tv oftere, fortsette å rulle meg rundt på gulvet eller i gresset med lille A hver dag, sette meg ned i hennes høyde for å snakke med henne mens vi ser hverandre i øynene enda oftere, reise så mye som vi kan, danse til Lollo & Bernie igjen og igjen og synge Lille Petter edderkopp på repeat, besøke mormor mye, gå på teater hvis anledningen byr, spise lunch eller middag med gode venner, drikke god te av store krus, stoppe opp og kjenne vårsola mot ansiktet, pakke bilen klar for å dra rett fra barnehagen og til nærmeste strand så ofte som mulig…ja, ganske enkelt forsøke å gripe øyeblikkene.

Det er mitt nyttårsforsett. Hva er ditt?

Jeg elsker denne lille teksten…..

…..og med den ønsker jeg deg et veldig godt nytt år i 2019. Måtte året komme med fred, god helse og med massevis av muligheter for å gripe og å skape gode øyeblikk. ❤️

 

Romjulshilsen

Hektiske julaften og stille 1.juledag har passert. Vi er i romjulen, og nyter at vi har noen fridager med god tid til hverandre. Julefeiringen kom med koselig selskap, god mat og et lite lass av gaver. Sånn som julen tradisjonelt er.

Og her er vi på julaften:

Liten og stor – julaften 2018

Romjulen står i pysjens tegn. Yepp – i pysjens tegn. Hehe! Her holder vi tempoet nede og påkledningen enkel. Vi ser på gavene, ruller oss rundt på gulvet i årets jallajalla-lookalikepysjer og spiser pepperkaker foran barne-tv. Fordi vi kan. Og at vi kan – ja, det er vi så takknemlige for.

Går alt etter planen i dag bytter vi etter hvert ut pysj  med utetøy og drar for å ake sammen  med de fine folka som bor i Dynamisk salong. Det gleder vi oss til!

Foto: Anna Brandsdal

Håper du også nyter rolige, gode dager i romjulen.

 

God jul til deg fra oss

Så er den her – julen 2018. Det er tidlig morgen bitte lille julaften. Barnehagen har tatt ferie, gavene er pakket inn og (nesten alle) julekortene sendt. Huset er fylt med  nisser, engler, julemusikk, julelys (selv om det ikke ble noe juletre i år), nøtter og klementiner. Jul altså!

Det er noe eget med jul. Julen har en type minner få årstider kan konkurrere mot. Vidunderlige minner for mange. Minner på godt og vondt for andre.  Jeg tenker mye på at nå er det meg som skal skape noens minner. Det er meg som skal legge grunnen for hva slags følelser som skal knytte seg til julehøytiden for lille A. Det ligger ærefrykt i tanken.

Julen i år kommer hun ikke til å huske, selv om kroppen vil huske gode opplevelser. Så vi får være flinke til å ta bilder. Årets julebilder har vi tatt hos den vidunderlige fotografen Anna Brandsdal. Det var hun som tok nyfødtbildene av lille A da hun bare var åtte dager gammel.

Aaaaw, tenk at hun var så liten for bare halvannet år siden. Tida går så fort, så fort. Snart er jula over…og før vi vet det er det jul igjen. Sånn kjennes det i alle fall. Det gjelder å skynde seg å spare på gode minner. Så i år dro vil tilbake til Anna og kjøpte noen få julebilder, som vi begge skal bruke til å minnes denne julen.

Med to av bildene ønsker vi deg og dine en riktig god jul.

Vi håper du får en veldig koselig julehøytid, enten du er i Norge eller i utlandet, og enten du feirer alene eller sammen med et helt lass av folk.

HA EN RIKTIG GOD JUL! ❤️

 

Desember!

Det er den 13.desember. Selveste Lucia-dagen. Vi er snart halvveis i desember, og det er bare to uker igjen til jul. Med travle, korte og mørke dager prøver vi å nyte desember som best vi kan. Vi spiller julemusikk, har fylt stua med julelys, spiser klementiner og pepperkaker.

Og hver eneste desemberdag klyper jeg meg i armen.

Tenk å få være mamma i desember! Tenk å ha et barn med tindrende øyne og et stort smil på armen – et barn som for første gang hører et julekor og møter julenissen.

Tenk å kunne følge ei nypyntet lita jenta til sin aller første Luciafeiring i barnehagen, og sammen se på nydelige, hvitkledte og syngende barn. Og etter at Luciatoget har gått forbi være mamma å få nyte synet av hun som smaker sin aller første Lussekatt.

Å høre henne hvine mammaaaaaa! Å vite at akkurat hun er min lille datter.

Livet! Desemberlivet. Jeg er så takknemlig! ❤️

På Litteraturhuset i Bergen ble jeg spurt om hva jeg hadde opplevd som det vanskeligste med å være ufrivillig barnløs – lenge. Svaret på det var langt, men jeg vet at jeg sa Desember! Og mente det med hele meg. For jeg har i mange år syntes desember har vært en spesielt vanskelig tid å savne et barn på. Det skjer så mye hyggelig som er myntet på barn og familier i denne siste måneden av året.

Så i kveld sender jeg en tanke til alle dem som fortsatt venter på dette. Til de av dere som har prøvd, prøvd og prøvd igjen å få barn, men som likevel fortsatt venter. Og til deg eller dere som kanskje har så veldig lyst til å prøve, men som enda ikke helt tør å kaste seg i det.

Og jeg vet med hele meg at alle disse små, gylne øyeblikkene er verdt hvert sprøytestikk, hver tåre, hver krone, alt stress og all tvil som var del av den lange veien til dette mammalivet. Det er så veldig, veldig verdt det.

Måtte du finne glede og gylne øyeblikk i din desember også.

 

Vi er i Bergen – kom og bli med da vel!

I går var vi på reisefot i mange timer. Først på Flybussen.

Så på Gardermoen, der de hadde pyntet så fint til jul.

Og så hit:

På en søndagsmorgen våkner vi dermed i Bergen – denne vakre byen mellom fjellene. I dag skal vi bare kose oss med en god venninne.

I morgen setter vi kursen mot Litteraturhuset, der vi fra kl 12-13 skal snakke om denne prosessen, i en seanse Foreldrerådet har kalt om «Lengselen etter et barn.» Vi gleder oss.

Er du i Bergen er det veldig koselig om du stikker innom. Kjenner du noen du tenker kunne hatt nytte av å være der er det hyggelig om du deler arrangementet.

Ønsker deg en super søndag! ….og kanskje ses vi i morgen?

 

Tårer i bilen

Vi var ute og kjørte en tur i går. Bare en kort tur, for her er vesla full av snørr og hoste men mor må liksom likevel på butikken. Og apoteket. Sånn er livet alene med barn. Så da kledde vi oss og satt oss i bilen.

I posten hadde vi nettopp fått en ny jule-cd jeg hadde bestilt, nettopp til bruk i bilen. En med et barnekor som sang julesanger. Nå er det riktignok fortsatt november, men jeg synes vi så smått kan begynne å varme opp til jul.

Så inn i bilsetet satt jeg en varmt påkledd snørrete unge. Så kjørte vi, og jeg satt på den nye musikken. I speilet så jeg en straks halvannet år gammel jente som lyste opp i et digert smil. Hun gynget fra side til side i bilsetet, og det var ingen tvil om at hun elsket musikken.

Da kom tårene. Ikke hennes, men mine. For min lille datter kom ikke etter første graviditet. Hun kom ikke etter den andre graviditeten heller. Hun kom etter åresvis med prøving, håp, tro, tvil, sprøytestikk, aborter….og mye mere til. Dere som har vært her vet det. Veien har vært lang. Lang og bratt.

Begge de første graviditetene varte så lenge at jeg fikk se bankende hjerter på ultralydsskjermen. De varte så lenge at jeg kunne begynne å forberede meg på det nye livet. Mammalivet. De varte så lenge at jeg flere ganger satt i bilen, da uten barnesete, smilte for meg selv og tenkte at om noen måneder….om noen måneder sitter det faktisk et barn her – i bilen med meg. Så brast håpet da små, dunkende hjerter sluttet å slå.

I går så jeg i speilet, og der satt hun. I et barnesete i baksetet i bilen min satt….datteren min. Der satt hun og smilte sitt største smil, begeistret over et barnekor som sang julesanger.

I forsetet kom tårene. Tårer av glede og takknemlighet. Tenk at jeg får leve dette – mammalivet. ❤️

PS: Er du i Bergen mandag om en uke, den 26.november, kan du treffe både liten og stor på Litteraturhuset. Da fikk nemlig mor forspørsel om å delta i en diskusjon, eller mer et intervju kanskje, om dette på scenekanten. Det skal handle om akkurat dette, så det blir spennede. Er du i nærheten er det kjempekoselig om du kommer innom for å slå av en prat.

 

She is growing up so quickly

Så fort det går! For et år siden var hun enda en baby. Nå går hun rundt på egne ben – helt klart med egne meninger.

Hun kommer løpende med smekka som hun selv har tatt på og sier «Melk!» Hun peker på den store stolen, den som er lik min, og vil sitte der. Henrykt roper hun «Ball!» og løper av gårde.

Så fort det går!

Jeg sier at nå skal vi i barnehagen. Hun lyser opp i et stort smil og sier «Ingi!». Det er Ingrid, en jente som er et halvår eldre og tydelig barnehagens heltinne. Det er alltid Ingrid som gjelder.

Hun prøver å ta på tøyet selv, og blir frustrert når hun aldri får det til.

Så fort det går!

Hun henter det jeg ber henne om og forstår mer enn jeg forstår at er mulig. Hun forstår også ganske sikkert mer enn jeg forstår at hun forstår.

Snart er hun halvannet år, og jeg aner virkelig ikke hvor månedene har blitt av. Tida løper i superfart. Her gjelder det å holde fast i øyeblikket for å få med seg en barndom.