Jeg kan ikke slutte å tenke på det.

Jeg har bestemt meg for å slutte å tenke på det. Mange ganger. Veldig mange ganger. Likevel tenker jeg på det – hver eneste dag. Faktisk mange ganger hver eneste dag.

Dette bildet fikk meg til å tenke enda mer på det.

Det å ha , eller ikke ha, søsken. Det er det jeg tenker på.

En dag blir foreldre borte. Jeg kjenner at hjertet gråter ved tanken på at barnet mitt – mitt hjerte, mitt alt – kanskje skal stå helt alene i den situasjonen. Bli igjen alene i verden. Yngre enn disse søskenene på bildet over – for jeg er en eldre mor enn Stoltenberg var far.

Tårene triller.

Hver eneste dag tenker jeg på det – søsken. Å være søsken er ingen garanti for å være venner i voksen alder. Samtidig er det å være søsken å være to (eller flere). Det er å dele oppveksthistorie. Å forstå det om oppveksten ingen andre kan forstå. Å vite om hverandre det ingen vet. Å være flere om vanskelige avgjørelser, som når foreldre f.eks må på sykehjem. Å være flere om gleder. Å være tanter og onkler til hverandres barn.

Selv er jeg enebarn. Som barn var det greit, og ikke noe jeg tenkte veldig mye på. Det var liksom bare sånn det var. Jeg var heldig, jeg hadde gode venner. Hadde alltid noen å leke med – være sammen med. Som voksen savner jeg søsken. Veldig.

Jeg har sett på dette bildet av Jens og Camilla Stoltenberg i sin fars begravelse sikkert hundre ganger. Med stille tårer trillende. Søsken. For en støtte å ha i en vanskelig situasjon.

Venner sier du? Klart venner er viktige. Kjempeviktige! Men de er likevel ikke familie.

Lille A har ikke søsken. I fryseren på klinikken ligger fire av hennes søskenembryoer. Potensielle søsken. Det er vanskelig å tenke på – på en måte det var umulig å forstå på forhånd. Hennes genetikk. Hennes mulige søsken. Kanskje ville det være enklere om de ikke lå der. Hvis muligheten ikke var til stede.

Prøverør IVF Ønskemamma ønskebarn donorbarn eggdonor

Verken praktisk eller økonomisk kan jeg se for meg at det ville være særlig håndterbart å ha to barn med ulik alder. I tillegg er jeg gammel. Likevel kan jeg ikke slutte å tenke på det.

Hver dag tenker jeg at nå skal jeg ikke tenke mer på det. Så klarer jeg det ganske enkelt ikke. Ikke enda i alle fall. Eller…ærlig talt tror jeg at jeg alltid kommer til å tenke på det.

Hva er dine tanker om det å ha eller ikke ha søsken?

Det å ha eller ikke ha flere barn?

Og eventuelt det å være alene med flere barn i ulike aldre?

 

En koselig bildeidé

Barnehageinnkjøringen fortsetter. Skulle ønske den varte lenge, men snart er det jobbhverdag igjen for meg og dermed fulle dager i barnehagen for lille A. Enn så lenge er det nok enklere for henne en for mammaen. Hun kaster seg inn i leken og koser seg. Kjøkken er gull! Det samme er baller, sandkassa, dans og samlingsstund. For øvrig er prinsessen og jeg enige om at gult er kult.

I forbindelse med barnehagestart sendte en av dere fine lesere en veldig koselig bildeidé via Instagram. Hun har nemlig tatt bilde av sin nydelige datter ved porten til barnehagen ved barnehagestart hvert år. Da ser man utrolig tydelig hvor mye lille har vokst.

Hun sendte meg en liten collage som kunne deles her på bloggen:

Var ikke det en veldig koselig bildeidé? Tusen takk for lånet du fine leser. ❤️

Dette må være bilder som er kjempemorsomme å ha noen år frem i tid tenkte jeg, så i dag tok vi vårt aller første ved-barnehageporten-bilde.

Se på henne da – store, lille barnehagejenta mi. Kjenner at jeg allerede er spent på hvordan hun ser ut ved samme port i august 2019.

 

Disse dagene

Disse dagene. Disse første dagene i barnehage. Dagene jeg har gledet meg til. Dagene jeg har fryktet. Nå er de her.

Dagene som markerer en overgang. Nå er det ikke lengre de som elsker deg høyest og kjenner deg best som skal passe deg. På dagtid er det nå verken mormor eller meg som skal gi deg mat, trøst, omsorg eller ny bleie.

Jeg kjenner tårene stå i øyenkroken.

Barnehage blir bra for lille A – det har jeg trodd lenge. For hun er blid, trygg og sosial. Jeg har i flere måneder tenkt at barnehage fra august, det blir bra. Men jeg har ikke tenkt sånn alltid. Da hun var 7-8 måneder gammel grudde jeg meg vanvittig til barnehage skulle bli aktuelt. Jeg tenkte at jeg for alltid ville holde henne her – trygt inntil hjertet.

Så vokste hun, litt mer dag for dag. Begynte etter hvert å krype, krabbe, utforske. Så gikk hun. Nå løper hun. Fort som en liten virvelvind. Hun trenger flere enn meg nå. Selv om vi alltid har vært mye på farten trenger hun lekekamerater. Sosialisering. Nye inntrykk.

Derfor tror jeg barnehage blir bra.

Men tårene står i øynene og klumpen ligger hardt i magen i denne overgangen. For nå er det ikke oss, vi som elsker henne høyest, som skal holde henne trygg på dagtid. Det kjennes naturstridig. Samtidig er det realiteten.

Jeg tror hun skal få det fint. Men akkurat nå som hun er der inne og jeg er her ute i verden lengter jeg etter henne. Da barnehagen for et par timer siden meldte meg om at hun hadde lekt fint men blitt lei seg da hun skulle legge seg for en formiddagslur ville jeg helst bare løpe tilbake. Holde henne. Trøste henne. Selv om jeg visste at hun allerede hadde sovnet.

Jeg gikk ikke tilbake. Men det dryppet en tåre. Eller tre.

Etterpå skal jeg klemme henne hardt. Så skal vi tøyse, tulle og dra på hyttetur sammen. For nå er det helg, og bilen er pakket. På mandag er det barnehage igjen. Jeg er takknemlig for at den finnes, og for at vi har fått plass. Men enn så lenge går jeg derfra mens jeg kjenner på angsten over om hun er trygg og sorgen over at et fantastisk kapittel i livet er over. Så vanvittig heldige vi er som bor i et land med god barselpermisjon!

Glede, angst, sorg, undring. Sånn er det å være menneske tenker jeg. Vi kan ha flere følelser rundt noe samtidig – følelser som trekker i ulike retninger. Og det er helt greit. Jeg tror det er mange nybakte barnehageforeldre som deler et svingende følelsesregister med meg i disse dager.

 

Kortreist ferielykke

Det er sommerens eneste ferieuke for meg, og den er snart over. Uka har vært brukt, og skal fortsatt brukes, til kortreist ferielykke. Vi har hatt besøk og vi har dratt på besøk.

Bogstadvannet, Nesodden, Skien, Lunde, Tønsberg og Strømmen har stått på planen. Det samme har strandturer, sol, bading, såpebobler, reker, grilling, klemmer, skravling og latter.

Sommeren i Norge kan være veldig fin. I år er den det for oss. Denne sommeren er veldig fin, og vi skynder oss å nyte dagene som best vi kan….for til uka….ja da er det både jobb og barnehagestart. For en spennende uke det skal bli!

Men først skal vi nyte de siste feriedagene sammen. Her er ferieuka vår oppsummert i et eneste bilde:

 

Bleiekrise!

Det er varmt ute. Deilig og varmt for den som har ferie. Prinsesse A drikker masse vann, og bleiene skiftes i langt høyere takt enn vanlig. De blir klissvåte, og glad er jeg for det.

Glad er jeg også for at jeg kan kjøpe nye bleier i butikken. For hvis vi ikke hadde bleier i denne varmen, ja da…..

Sånn er det dessverre for mange i verden nå. I sær for mange av dem som er på flukt. Her, den minste flyktningen jeg selv har møtt.

Han trengte bleier. Det gjør mange flere. Derfor vil jeg dele dette med dere i dag. Kanskje er vi flere som kan hjelpe?

Ønsker deg en fin sommerhelg! Husk å sette pris på alt vi har, vi som tilfeldigvis ble født eller i alle fall er bosatt i denne delen av verden.

 

Hektiske hverdager

Hei du! Nå var det lenge siden. Tusen takk for alle hode barnehagetips! Keep them coming.

Kanskje du har ferie, nå som fellesferien er i gang? Jeg brukte nesten all min ferie på å forlenge permisjonen, så med unntak av siste uken i juli jobber jeg hele sommeren. 100% jobb that is. Og akkurat nå er jeg, som så mange andre, slukt av hektiske hverdager med jobb, middagslaging, klesvask, husvask og alt det der.

Det er neimen ikke bare-bare å gå fra permisjon til full jobb. Heldigvis har jeg en jobb jeg liker, og heldigvis er det sommer. Det betyr mindre jobb med påkledning av både liten og stor, mindre kø og ingen snø eller glatte veier. Hvordan det skal bli når vinteren ankommer orker jeg ikke en gang å tenke på. For jeg har et stykke å kjøre fra Bærum og til Aker sykehus.

Før august er her har vi som du vet ikke barnehageplass. Mormor er fungerende dagmamma. Slitsomt for de voksne – gull for Prinsesse A. Hun nikoser seg med trygge rutiner og to kjente mennesker i huset. At hun skal spise frokost med mormor i det jeg vår ut døra gjør morgenen litt roligere.

I permisjonsåret har vi vært veldig glade i morgener, Prinsessen og jeg. Det vet de av dere som har fulgt oss på Instagram. Det har vært kos, klem, tull og tøys før vi har stått opp – stort sett hver dag. Nå er det annerledes. Vi må tidligere opp, og rekker ikke den gylne morgenstunden på hverdager. Det er litt trist, men sånn er det bare.

Frem til barnehagestart rekker vi heldigvis en kosestund på mammas fang med flaske, etter at mor har kledd seg. Bildet tok mormor for oss i går:

Denne lille, rolige stunden vil jeg gjerne holde på. Det er så veldig koselig. Skal det fortsatt gå når hun starter i barnehagen må jeg stå enda tidligere opp. Tror jeg må ut for å kjøpe meg en ekstra vekkerklokke.

Hvordan løser du tidlsklemma i dine morgenrutiner? Jeg lager frokost og lunch til meg selv kvelden før. Når barnehagen starter skal jeg lage hennes i tillegg.  Men…ting tar jo liksom tid på morgenen likevel synes jeg. Har du noen gode tids-sparetips?

Ønsker deg en deilig julihelg! Været her på Østlandet er ikke til å tro. Fantastic! Vi har stranda på planen både lørdag og søndag, og det gledes.

 

Juli! Snart barnehage. Har du tips?

Det er den aller siste kvelden i juni. I morgen viser kalenderen juli, og for en sommer vi har hatt til nå. I alle fall her i Oslotraktene. Sola skinner fra skyfri himmel, og gradestokken viser sydentemperaturer. Jeg elsker det!

Livet er så mye lettere om sommeren synes jeg, på mange måter. Varmen er bra for kroppen. Lyset gjør godt for psyken. Det er så mye enklere for et lite menneske å ha på seg en tynn bukse og t-skjorte enn lag på lag med ull – for deretter å skulle stappes ned i en dunpose. Og det er mye enklere for en mamma å kle på lille sommerklær.

Prinsesse A har de siste ukene lært seg å gå, og jeg tenker at hun var heldig med at det utviklinstrinnet kom på sommeren. For det er vanskelig nok å lære å gå, om man ikke skal stolpre av sted med vinterstøvler i en diger parkdress samtidig.

Apropos parkdress…. Til tross for at det er sommer nå kommer jo både høst og vinter ubønnhørlig etter hvert. De to der kommer snikende et par måneder etter vårt første møte med barnehagen. Mens vi satt og koste oss ved Bogstadvannet i dag (les: mens mor løp etter en superivrig og uredd 1-åring som gikk så fort hun bare kunne mot enhver leke eller hund hun kunne se på stranda, og ville ha alt som slettes ikke var vårt men alle andre sitt) kom jeg til å tenke på det: Hva trenger man egentlig i barnehagen? Det vet jeg faktisk ikke, og nå er det bare en måned til oppstart.

Vi har fått både Berganssekk, matboks og vannflaske i gave. Navnelapper har vi kjøpt, Bleier må med og et par overgangsobjekter. Tøfler, regndress og noen skift.

Men hva mer? Hva trenger en halvannetåring i barnehagen når høsten kommer egentlig – både ute og inne?

Kort sagt: Hva er dine aller beste barnehagetips?

Vi tar i mot gode tips med takk, og gjetter at andre lesere som snart skal sende barnet sitt til barnehagen for aller første gang (klump i halsen) også blir glade for tips.

 

Å komme hjem til dette

Allerede i april var barselpermisjonen over. Hverdagen har innhentet oss, på godt og vondt. Det er fint å jobbe synes jeg, som er heldig å ha en jobb jeg liker. Det er fint å snakke med andre voksne. Fint å ha en hverdag med matpakke. Det er meningsfylt å kunne være med å gjøre en forskjell for dem som kommer til oss på sykehuset.

Det er på godt.

På godt og vondt.

For samtidig som det er fint å jobbe går jeg glipp av mye av prinsessens utvikling nå, og jeg savner henne. Jeg savner koselige morgenstunder, for vi – ja, vi elsker stressfrie morgener litt. Jobbmorgener er stressende. Heldigvis er det lørdag i morgen, og da kan vi somle så mye vi vil.

Utviklingen går rasende fort nå, og ved å være borte fra henne hele arbeidsdagen alle hverdager går jeg glipp av mye. Det var ikke meg som så de aller første skrittene hun tok. Det er på vondt. Akkurat det gir meg fortsatt en klump i halsen.

Det er ikke meg som alltid skal være der nå. Det er ikke meg som alltid skal trøste henne når hun faller, er sliten eller redd. Det er egentlig på godt og på vondt at flere mennesker skal være i livet hennes, men enda er hun så liten. Enda vil jeg helst passe på henne 24 timer i døgnet.

Snart er hun barnhagejente, og jeg vet det blir bra for henne. Jeg tror hun er klar for det. Andre barn, fine voksne og gode stimuli. Men mens hun er der og jeg er på jobb kommer jeg til å savne henne. For sånn er jeg skapt. Da er det godt å komme hjem til dette:

Veldig godt! ❤️

Bildet er tatt av fotograf Anna Brandsdal, og jeg synes det ble så koselig…selv om jeg egentlig skulle ta 1-års bilder av Prinsessen i bunad og slettes ikke skulle være med på noen av bildene selv.

 

Hvordan går det med prinsesse A i barnehagen? Det var det en av dere som spurte om. Barnehage ja. Barnehage er spennende saker!

Min permisjon gikk ut i slutten av april, men har vi fått barnehageplass? Nei. Eller jo, det har vi heldigvis, men ikke fra den datoen vi ønsket oss. Vi har, som de fleste ande, fått barnehageplass fra august. Et veldig underlig og tungvint system at det liksom skal være oppstartsmåned for de fleste som er født dette året, men sånn er det. Da er det vi må forholde oss til.

Og det, det er ikke helt enkelt.

I mai jobbet jeg bare fem dager, og tok ut ferie resten av måneden. Nå skal jeg jobbe fullt resten av sommeren, med unntak av en uke i juli. Heldigvis er mormor utrolig snill og trår til med barnepass, men det er jo ikke bare-bare, sånn med tanke på at hun bor to timers kjøring unna.

Vi er alle innstilte på å prøve å komme oss greit gjennom sommeren, men jeg tror alle sammen også gleder seg veldig til barnehagestart. Eller i alle fall vi voksne, for Prinsessen – ja, hun tror jeg ganske enkelt har det som plommen i egget om dagen, med både mammaen og mormor i huset. ❤️

Så barnehagestarten, ja den kommer jeg tilbake til i august.

 

Bursdagsgaven!

I dag våkner jeg til min egen bursdag. Det er verken gaver, blomster eller frokost på senga her i dag, men likevel våknet jeg til den aller største gaven. For her ved siden av meg ligger hun. Datteren min. 1-åringen. Mitt barn, mitt hjerte, mitt alt.

Tenk å få våkne ved siden av en trøtt, varm og myk liten kropp. Kunne legge sin store hånd rundt en liten. Kysse et mykt barnehode før jeg må skynde meg på jobb.

Tenk å kunne våkne ved siden av sitt eget barn. I et land i fred og frihet.

Det finnes ingen større gave, og jeg er så utrolig takknemlig for dette livet. ❤️