God påske!

Påskehøytiden står for døra. I dag tar vi påskeferie. Her har virus nummer fnaffi for 2019 vært innom, men nå krysser vi fingre for en påske der både stor og liten holder seg friske. Det er deilig med sen påske og gode temperaturer. Vi har hatt vår første ettermiddag på balkongen.

Vi reiser faktisk på en skikkelig påsketur denne påsken, men ikke til fjells. Tre generasjoner med damer drar på en liten storbyferie – uten andre planer enn å rusle rundt, spise god mat og kose seg. Det håper jeg blir fine dager. Følger du Ønskemamma på Instagram ser du nok etter hvert hvor turen går.

Håper du får noen deilige påskedager enten du er hjemme, til fjells, ved sjøen, i det store utland eller et helt annet sted.

 

Hvordan sover dere?

Det er mange måter å sove på. Samme rom, eget rom, sprinkelseng, juniorseng, liten seng, stor seng, køyeseng, hvit seng, rosa seng, alene, sammen…..

Hvordan sover dere?

Her i huset hadde vi de første åtte månedene en bedside crib. Jeg elsket den! Der var hun nær meg, samtidig som hun ikke var så nær at jeg måtte være redd for at dyna mi skulle komme over henne etc. Så vokste hun ut av den, og vi byttet den med en sprinkelseng, som jeg ganske enkelt stroppet fast i min egen seng. Der har hun det siste året sovet cirka halve natten. Resten av natten har hun sovet hos meg, med den faststroppede sprinkelsengen sin som fungerende sengehest. Det har fungert fint. Den siste uka har hun plutselig sagt takk og farvel til sprinkelsenga. Der vil hun absolutt ikke ligge lengre!

Jeg har få ambisjoner på vegne av barnet mitt. Det er ikke viktig for meg at hun blir så veldig flink, rask, pen….eller hva det måtte være. Men én ting er det veldig viktig for meg at hun blir: trygg. Trygg tilknytning og opplevd trygghet står aller øverst på min liste over det jeg gjerne vil gi barnet mitt. Det er en gave for livet.

Derfor synes jeg samsoving er fint. Unger kan selvsagt bli trygge uten samsoving også, men for meg føles det naturlig akkurat nå mens hun selv ønsker det. Hadde hun sovet hele natta i sprinkelsenga si hadde jeg latt henne fortsette med det, men det vil hun ikke. Akkurat nå er det i min, og ikke i sin, seng hun vil ligge. Det sier hun veldig klart fra om, både med ord og handling.

Om en måned eller et år er det kanskje annerledes. Det vet jeg ikke. Jeg vet bare hvordan det er akkurat nå, og navigerer ut fra det som best jeg kan. Siden vinper nå samsover, og jeg har tenkt lott på det de siste dagene, ville jeg dele denne:

Har flere av dere erfaring med hel eller delvis samsoving? Hvor lenge valgte dere i tilfellet det? Enn så lenge trives både stor og liten her i huset på den måten, så det tror jeg ganske sikkert vi fortsetter med en stund til. Det betyr at en større seng snart må i hus. Uten tvil! For skal man først samsove er det viktig å ha god nok plass.

Så akkurat nå ser jeg på senger som er bredere enn 120 cm. Det blir litt i smaleste laget synes mor. En seng skal vare i mange år, så jeg får tenke litt og prøve litt før vi forhåpentligvis ender opp med en større seng. Med god plass til en liten og en stor. Hvor stor seng har der valgt hjemme hos dere? Har du en god seng å anbefale tar vi gjerne i mot tips.

Sånn! Nå er det faktisk leggetid her i huset. God natt!

 

Barnekjeks farlige for barn

Jeg regner med at flere enn meg fikk med seg dette oppslaget fra Forbrukerrådet i går. Kanskje skulle man ikke bli overrasket, men det ble jeg faktisk. At nettopp barnekjeks er den kjeksen der det finns det høyeste nivået av det kreftfremkallende stoffet akrylamid, dét er ikke greit.

Ikke!

Bare kjeksen Minikex med fullkorn fra Hipp får smilefjes i Forbrukerrådets resultat-tabell.

Orkla står bak alle syv produktene som får sureansikt. Produsenten har mye å jobbe med fremover, både når det gjelder innhold og kommunikasjon. I Dagbladet uttaler de nemlig at de ikke anser disse kjeksene å være regnet som barnematprodukter….

Come on! Ok, det er ikke mat – det er kjeks. Men både Tom&Jerry, Bostavkjeks og Eventyrkjeks er åpenbart produkter rettet mot barn. Da bør innholdet være deretter. Så her er det bare å styre unna. Selv kunne jeg fort funnet på å kjøpe Bokstavkjeks må jeg innrømme, med tanke om at det ville være en morsom måte å leke med bokstaver på.

Nå strykes de fra handlelista, også får vi håpe denne listen ser annerledes ut et år frem i tid.

 

110 år med tilfeldigheter


I dag tenker jeg på henne. På dem. Dem som gikk foran. Foran oss i livet.

Hvis mormor, eller bestemor som hun het for meg, hadde levd ville hun blitt 110 år i dag. Hun ble nesten 90.

Det er fint og sårt å tenke på dem som gikk foran. Dem som ikke er her mere.

Jeg tenker ofte på livets mange tilfeldigheter, og hvilke vanvittig store konsekvenser tilfeldigheter kan ha. Det er jo ganske tilfeldig at akkurat du og jeg ble mennesker. Blant hundrevis av eggceller og et vanvittig antall sædceller ble det akkurat deg. Og meg. Akkurat den dagen.

Har du noen gang tenkt på hvor mange tilfeldigheter som gjorde at akkurat du ble deg? Den tanken har jeg lekt med mange ganger. Jeg liker å leke med tanker.

Hva om den ene parten av paret hadde vært på reise utenbys akkurat den uka akkurat disse to cellene som ble deg, eller meg, var klare? Tenk om den ene bare hadde kommet sent hjem den kvelden, og den andre allerede sov? Tenk om en av kyrne i stallen holdt på å kalvene dagen, og begge to var mer opptatte av det enn av hverandre?

Hva om de ikke hadde klart seg nogenlunde greit under krigen, besteforeldrene mine? Da hadde de kanskje ikke fått barn. Hva om krigen aldri var kommet? Da ville kanskje jenta i det førstefødte tvillingparet klart seg mer enn 14 dager. Hvis hun hadde klart seg, hadde de fått barn nummer fire da mon tro – eller ville de stoppet på tre, som var det antallet levende barn de endte opp med? Jeg er datter av deres fjerde barn…

Livet er fylt med tilfeldigheter vi ofte ikke tenker på. Og kanskje er det like greit? Jeg vet ikke. Det jeg vet at jeg ofte tenker på er den vanvittige, fantasiske tilfeldigheten at akkurat du ble deg og jeg ble meg. Den sjansen for å få et liv var så mikroskopisk liten at det virker som en selvfølgelighet å vinne i Lotto til sammenligning.

Den tanken er jeg glad jeg har. Akkurat det håper jeg at jeg etter hvert klarer å lære lille A å tenke på også – at det å få et liv i gave er intet mindre enn fantastisk, og at hun bare kunne bli seg selv akkurat på den måten hun ble det.

Tilfeldigvis ble det henne, den dagen. Og det kjennes over hodet ikke tilfeldig. Det kjennes helt, helt riktig. 110% riktig vil jeg si – 110 år etter at bestemor ble født.

Basert på valgene til alle dem som har gått foran har hun livet, Lille A, uavhengig av hva andre måtte synes om hennes tilblivelsesmåte. Det en hennes liv – hennes muligheter. Jeg håper hun griper de mulighetene hun har lyst på med begge hendene, iver og livsglede.

Gratulerer med dagen bestemor!

Takk for at du gikk foran. Takk for at vi får gå i sporene etter deg. ❤️

 

The wonderful colors

I går var det bart på veiene, og fuglene kvitret lovnader om vår. I dag våknet vi opp til et nytt, tungtsnødekke. Innrømmer glatt at jeg håper det smelter til helgen. Vi er klare for sommer!

Innendørs prøver vi å kose oss, blant annet med å snakke om fargene. Jeg elsker denne lille videosnutten. Den har riktignok blitt en måned gammel, så nå begynner fargene å falle mer på plass i et nytt, lite hode, men dette smelter jo et mammahjerte. ❤️

Håper du har fine vinterdager.

 

Jeg bor hos en designer.

Her hjemme er huset fullt av sykdom. Det har det i stor grad vært siden jul. Eller nesten siden barnehagestart kanskje. Det første barnehageåret er jammen utfordrende sånn sett. Det tror jeg det er for alle. Så vi er hjemme. Alt for mye hjemme. Her koser vi oss som best vi kan innimellom obligatorisk sutring, med tegnesaker, kjøkkenlek (lekekjøkkenet er virkelig den beste leken jeg har investert i) bøker og barne-tv.

Når vi først er hjemme kom jeg på at vi bor jo hos en designer. MuffeDesign bor nemlig i etasjen under oss. I dag fikk jeg lyst til å reklamere litt for henne. Reklame for en venn altså.

Bak MuffeDesign finner du Mari. Akkurat nå er Prinsess A veeeeldig opptatt av Mari. Hvis hun fikk velge ville hun stå på kjøkkenbenken og se etter Mari hele dagen. For Mari er kul og grei. Og mamma til noen store flotte gutter. Den ene er så stor at han har flytta ut. De andre er også kjempestore. Så store at de går på barneskolen faktisk! Et drømmescenario for vesla her i huset.

MuffeDesign syr innmari fine ting, til store og til små. Vi har vært veldig heldige å få noen av de tingene i gave ved spesielle anledninger. Vil du se?

Til jul fikk vi tidenes kuleste dyne og pute til dukkesenga. Jeg elsker det! Det er dette gule med retromønster:

 

Er det ikke fint? Hun syr i alskens farger:

I sommer fikk vi en kjempefin strandveske/skulderveske. Den har vi brukt mye når vi har fartet rundt på babysang, middagsbesøk og andre steder – for den har så god plass:

Det aller mest praktiske fikk vi kanskje til barnehagestart. Det var denne, som passer helt perfekt inni den smale hylla i barnehagen:

Den ble sydd etter mål for akkurat vår hylle. Nå har jeg merket de lappene du ser der, med «strømpebukser», «bukser», «body/genser» og «hele sett». Den har fått mye skryt fra de ansatte, så de liker den nok også.

Mari syr masse annet også, som utkledningstøy, de lekreste kroner til barn og de kuleste av de kule hårbøylene. Ja, til og med veggpryd til barnerommet.

Og mere til faktisk. Vil du se mer, eller kanskje ha noe av det samme som vi har, så finner du MuffeDesign både på Facebook og Instagram. Håper du får en fin uke. Vi håper ganske enkelt å bli friske i løpet av uka. Og at alle de andre syke barna (og voksne) i barnehagen også blir friske. Dét hadde vært deilig!

Nå tror vi forresten våren er her snart. For et nydelig vær det er ute på Bekkestua i dag. Vår! Dét er også en veldig deilig tanke.

 

Det er morsdag!


Det er fredag og morsdag! Juhuuuu! Eller nesten morsdag da, men jeg likte dette bildet som jeg snublet over i går.

Herlig, ikke sant? Jeg synes det er så fint å være mamma at det er innafor å feire fire dager til ende. Minst! Ja, hver dag hele året egentlig.

Tenk at dette blir min andre morsdag. Jeg er så innmari takknemlig!

Nå har jo ikke jeg verken noen partner eller noen andre som kommer til å kjøpe blomster, kake eller gave for å markere at det er morsdag her i huset, men det er helt ok. For her tutler lille A, som  er hjemme fra barnehagen med snørr og gørr, rundt i huset og lyser opp hver krok. Det finnes ingen gave i verden som kan matche det.

Så til alle mammaer – gratulerer med lille morsdag i dag! 😊

Og til alle ønskemammaer – kjemp for mammadrømmen så lenge det er mulig.

Det er så veldig, veldig verdt det. ❤️

 

Velkommen våren!

Dagene i det nye året løper. Og godt er det på et vis, for nå venter vi på våren. Veldig! Altså, jeg øver meg på å like vinteren, for her i Norge er det jo praktisk å være glad i vinteren, men skal jeg være ærlig kan det  rapporteres at øvelse så langt ikke har gjort mester…for å si det sånn.

Jeg liker ganske ikke vinteren. Jeg liker aller minst at det er glatt. Glatt, glatt, glatt! Jeg synes det er tungt at det er mørkt. Og….jeg blir litt sur når det er kaldt. Kuldesur, kaller jeg det.

Hun her derimot, hun liker det litt bedre enn meg og er slettes ikke kuldesur:

Jeg har mye å lære av henne. Blant annet å kle meg godt nok.

Når dette skrives er det 3.februar. Det har vært en dag med nydelig sol her på Bekkestua. En dag med lovnad om at våren kommer om ikke alt for lenge. Sånn kjentes det i alle fall.

I dag har jeg stått ute med ansiktet vendt mot solen, og sugd til meg litt energi. Årets første solstråler som varmet i ansiktet. Et deilig øyeblikk!

Akkurat nå er sola oppe fra ca kl 08:30-16:30 her i Oslotraktene. Om bare fire korte uker er det 3.mars. Da er sola oppe nesten fra kl 07-18. Dét blir deilig det – å både kunne reise til og fra barnehagen i dagslys.

I dag er det bare 25 små dager til mars er her. Med mars kommer gjerne neste årstid listende litt sånn stille og forsiktig. For meg må den gjerne komme spurtende. Velkommen våren!

 

Dette lille landet ble brått enda mindre

Dette lille landet vårt. Norge. Dette vakre, lille men langstrakte landet her oppe i nord. Et fredelig demokrati.

Demokrati. For vi lever i et moderne demokrati – gjør vi ikke?

I fjor gikk et flertall av politikerne våre, stortingsflertallet altså, inn for at at de var for å:

  • Endre loven slik at eggdonasjon blir tillatt.
  • Åpne for assistert befruktning også for enslige.
  • Tillate at friske kvinner får lagre egg og eggstokkvev.

Men det var i fjor.

Denne uken glemte de det, der oppe på Gardermoen. I søken etter makt bestemte fire partier nå seg for å praksis gi KrF vetorett i forhold til det å gjøre endringer i Bioteknologiloven. Ikke en bokstavelig vetorett, men i praksis ble det sånn, fordi de har vedtatt at alle fire partier må være enige dersom bioteknologiloven skal endres. Dermed kan den nå ikke endres.

Fagmiljøet er sjokkert, skriver NRK. Selv er jeg ikke på noen måte sjokkert. Folk gjør det utroligste i sin søken etter makt. Det er ikke sjokkerende. Men i et demokrati er det trist at det kan gå an. Det er trist, og underlig, at et lite parti skal gis vetorett til å stanse noe stortingsflertallet er for. Det er trist at det nå i alle fall ikke på svært lang tid kan bli en likestilling mellom kjønn når det gjelder fertilitetsbehandling i dette lille landet vårt.

Dette lille landet som trenger flere barn.

Jeg hørte på Erna sin nyttårstale i år. Jeg hørte henne veldig tydelig. Hun ville ha flere barn. Norge trenger flere barn sa hun. Hun sa blant annet dette:

«Det er med undring og beundring vi kjenner et nyfødt barn gripe om fingeren vår første gang. Ser barnet ta sitt første skritt. Hører det si sitt første ord.

Små mirakler. Så vanlige, men likevel nesten uforståelige.

Barn er kilde til våre største gleder og våre største bekymringer.

Barn må få sine skrubbsår. Og de må ha noen som tørker tårer og setter på plaster.

Det er det en god barndom handler om.

En god barndom varer livet ut, sier vi.

En god barndom bygger også et samfunn. En fremtid.

Vi nordmenn får stadig færre barn. For å opprettholde folketallet, må hver av oss få litt over to barn i gjennomsnitt. I dag er tallet bare 1,6.

Da blir det relativt sett færre unge som skal bære en stadig tyngre velferdsstat på sine skuldre.

Norge trenger flere barn

Vakre ord. Men hva betyr de? Erna vil ha flere barn. Hun vil bare ikke ha disse barna. Ikke barn som mitt barn.

Helst vil ikke regjeringen vår ha flyktningebarna heller – du vet, de det flommer av i leire rundt om i verden. Barn som dette – den aller minste flyktningegutten jeg møtte i Hellas:

Et medlem fra et av partiene hun er i regjering med har nylig ytret at han mener innvandrere i Norge ikke burde få flere barn. Han er medlem av partiets innvandringsutvalg, og mener vi må sikre oss at den etnisk norske befolkningen vedlikeholdes.

Dermed ekskluderes vel faktisk også mennesker som meg selv, som bare et halvt norsk.

En kald vind blåser gjennom landet. Et slags forhistorisk sus bruser i ørene.

Sånn er det i dette lille landet vårt i 2019. I det moderne demokratiet Norge.

 

Hun er gæærn – vi må flytte!

Etter mange, lange nattlige samtaler i det siste er det bare å fastslå:

A) Hun er gæærn.

B) Vi må flytte.

Lille A snakker og snakker. Det er gøy. Akkurat nå snakker hun om to av de fire kjæreste i hennes verden, både natt og dag. Eller hun snakker om alle fire. Hun snakker om mormor og mamma. Men enda mer snakker hun om sine to storfavoritter – Lollo & Bernie. Hun er ganske enkelt helt gæærn etter dem.

Det går i Lollo & Bernie både natt og dag. De av dere dere som følger oss på Instagram, dere er et par tusen stykker, vet at det er sant. Helt sant. Hun snakker om de når hun legger seg, hun snakker om de når hun våkner. Lille A våkner til og med midt på natta og skravler i vei om Lollo & Bernie. Hos mormor vil hun danse etter CDen med de to lodne vennene igjen og igjen, og her hjemme er det de – og bare de – hun vil se på TV.

Vi må seriøst flytte! Vi må ganske enkelt flytte inn på et Sunwingsenter for det neste året, for det er Sunwing som er Lollo & Bernie sitt hjem. Eventuelt må vi begynne å tippe Lotto og vinne, sånn at vi i alle fall kan ta oss en liten vårlig tur på besøk til de to superheltene av noen lodne dyr. Før også mora blir gæærn. 😊

Vi har jo besøkt Lollo & Bernie på Rhodos to ganger, i mai og september 2018. Et praktisk sted å bo for oss – bare fem minutter fra den greske familien vår. De besøkene har tydeligvis satt spor i et barnesinn. Glad jeg tenkte på å kjøpe med meg CDen hjem…for å si det sånn.

Har dine små noen storfavoritter, eller har de hatt det?