Å komme hjem til dette

Allerede i april var barselpermisjonen over. Hverdagen har innhentet oss, på godt og vondt. Det er fint å jobbe synes jeg, som er heldig å ha en jobb jeg liker. Det er fint å snakke med andre voksne. Fint å ha en hverdag med matpakke. Det er meningsfylt å kunne være med å gjøre en forskjell for dem som kommer til oss på sykehuset.

Det er på godt.

På godt og vondt.

For samtidig som det er fint å jobbe går jeg glipp av mye av prinsessens utvikling nå, og jeg savner henne. Jeg savner koselige morgenstunder, for vi – ja, vi elsker stressfrie morgener litt. Jobbmorgener er stressende. Heldigvis er det lørdag i morgen, og da kan vi somle så mye vi vil.

Utviklingen går rasende fort nå, og ved å være borte fra henne hele arbeidsdagen alle hverdager går jeg glipp av mye. Det var ikke meg som så de aller første skrittene hun tok. Det er på vondt. Akkurat det gir meg fortsatt en klump i halsen.

Det er ikke meg som alltid skal være der nå. Det er ikke meg som alltid skal trøste henne når hun faller, er sliten eller redd. Det er egentlig på godt og på vondt at flere mennesker skal være i livet hennes, men enda er hun så liten. Enda vil jeg helst passe på henne 24 timer i døgnet.

Snart er hun barnhagejente, og jeg vet det blir bra for henne. Jeg tror hun er klar for det. Andre barn, fine voksne og gode stimuli. Men mens hun er der og jeg er på jobb kommer jeg til å savne henne. For sånn er jeg skapt. Da er det godt å komme hjem til dette:

Veldig godt! ❤️

Bildet er tatt av fotograf Anna Brandsdal, og jeg synes det ble så koselig…selv om jeg egentlig skulle ta 1-års bilder av Prinsessen i bunad og slettes ikke skulle være med på noen av bildene selv.

 

Hvordan går det med prinsesse A i barnehagen? Det var det en av dere som spurte om. Barnehage ja. Barnehage er spennende saker!

Min permisjon gikk ut i slutten av april, men har vi fått barnehageplass? Nei. Eller jo, det har vi heldigvis, men ikke fra den datoen vi ønsket oss. Vi har, som de fleste ande, fått barnehageplass fra august. Et veldig underlig og tungvint system at det liksom skal være oppstartsmåned for de fleste som er født dette året, men sånn er det. Da er det vi må forholde oss til.

Og det, det er ikke helt enkelt.

I mai jobbet jeg bare fem dager, og tok ut ferie resten av måneden. Nå skal jeg jobbe fullt resten av sommeren, med unntak av en uke i juli. Heldigvis er mormor utrolig snill og trår til med barnepass, men det er jo ikke bare-bare, sånn med tanke på at hun bor to timers kjøring unna.

Vi er alle innstilte på å prøve å komme oss greit gjennom sommeren, men jeg tror alle sammen også gleder seg veldig til barnehagestart. Eller i alle fall vi voksne, for Prinsessen – ja, hun tror jeg ganske enkelt har det som plommen i egget om dagen, med både mammaen og mormor i huset. ❤️

Så barnehagestarten, ja den kommer jeg tilbake til i august.

 

Bursdagsgaven!

I dag våkner jeg til min egen bursdag. Det er verken gaver, blomster eller frokost på senga her i dag, men likevel våknet jeg til den aller største gaven. For her ved siden av meg ligger hun. Datteren min. 1-åringen. Mitt barn, mitt hjerte, mitt alt.

Tenk å få våkne ved siden av en trøtt, varm og myk liten kropp. Kunne legge sin store hånd rundt en liten. Kysse et mykt barnehode før jeg må skynde meg på jobb.

Tenk å kunne våkne ved siden av sitt eget barn. I et land i fred og frihet.

Det finnes ingen større gave, og jeg er så utrolig takknemlig for dette livet. ❤️

 

Vi er i Praha!

Dette firkløveret har dratt på jentetur til Praha for helgen.

Her skal vi rusle, kikke, spise, kose oss og bare nyte byen. Her er utsikten fra kjøkkenvinduet i leiligheten vi har leid for helgen:

På IVF CUBE ville Dr.Hana så gjerne hilse på Prinsesse A, så det fikk de.

Tenk at Hana holdt lille A før meg, da hun var bare en eggcelle stor, og da hun var en fem dager gammel blastocyst. Så rart å tenke på.

Et fint og rørende gjensyn.

Nå er vi her hvor du kom fra lille venn. Ringen er sluttet. ❤️

 

Borte sa du?

Hei du!

NÅ er det lenge siden. Rekordlenge siden. Om vi er borte sier du? Neida, ikke borte. Bare på farten. Veldig på farten – her hjemme. For plutselig er jeg mamma til en superaktiv ettåring. Ikke bare det, for samtidig som (eller i grunn litt før) mitt lille favorittmenneske fylte sitt første år var også permisjonen min over.

Permisjonen. Er. Over.

Hjelpes!

Det gikk så alt, så alt, så alt for fort. Mer om det senere. For nå, bare et bilde av en aldeles strålende ettåring.

Jeg er så takknemlig over å være mammaen hennes. Det har vært det beste året i livet. ❤️

 

Et år i livet!

I dag min lille venn, har du bursdag. Vi feirer et år i livet for mitt lille favorittmenneske. Prinsessa mi. Tøffinga. Solstrålen. Snuskeruska. Lillemelis….

Et helt år i livet – og for et år det har vært. FOR et år! Det beste året i livet. Uten tvil det beste. Samtidig det mest slitsomme året i livet. Det mest lærerike året i livet. Det korteste, og samtidig mest innholdsrike, året i livet.

Året med flest takknemlige tårer blandet med store smil. Året med gulp på gulvet, i sofaen og på klærne. Året uten en eneste natt med sammenhengende søvn – ikke en gang tre timer. Året med mest stress og mest glede i en svirrende spiral.

Året med en kjærlighet større enn kroppen. En kjærlighet som bare vokser, dag for dag. Det er med undring, glede og dyp takknemlighet jeg ser tilbake på dette lille bildedrysset fra året som har gått:

Foto: Fødselsfotografen Eva Rose
To timer gammel. Foto: Fødselsfotografen Eva Rose
Tre uker gammel. Foto: Fødselsfotografen Eva Rose
Åtte dager gammel. Foto: Anna Brandsdal
Foto: Hilde Brevig, www.fotografhilde.no

I dag skal jeg feire deg jenta mi! Feire deg med smil, tårer, ballonger, gaver og sang. Og jenta mi, husk dette – husk alltid dette:

Jeg elsker deg. Gratulerer med dagen! ❤️

Helt, helt ny i verden. Den aller første dagen. I dag: et helt år. Jeg skal for alltid holde hånden din lille venn. Hånden din og hjertet ditt.. ❤️
 

Hurra for i dag…og i morgen!

Hurra for 17.mai og gratulerer med dagen!

En dag for en feiring av frihet og fred. I takknemlighet.

Og i morgen er det også tid for feiring, for da – ja, for da fyller mitt desiderte favorittmenneske et helt, fantastisk år. Tenk det – et helt år! Jeg kan nesten ikke tro det.

Vi feirer det med et bildedryss fra året som har gått her på bloggen. ❤️

Kos deg masse i dag!

 

Den første løvetann

I går så vi den – den første løvetann.

«Dæ, dæ, dæ…» pekte barnet.

Det gjør hun cirka tusen ganger om dagen for tida. Jeg snudde meg for å se hva det var hun ville vise meg denne gangen. Og der sto de – deilige, gule, bustete blomster.

«Ja se Ameliea min – det er løvetann» sa jeg, og satte kursen videre. Så kom jeg på det. Hun har jo ikke levd tidligere. Hun har ikke sett løvetann, følt løvetann, luktet løvetann. Da hentet jeg et lite bustehode hun kunne få oppleve på nært hold. Et bilde sier mer enn tusen ord:

Det gjelder å huske å stoppe opp. Se det store i det lille. Tenk å få se sitt livs aller første løvetann!

 

Vi elsker våren!

Rhodos var fantastisk. Intet mindre. Noen av dere har bedt om tips for turen – det kan jeg skrive om i et eget innlegg.

Akkurat nå bruker vi tida på å nyte våren sammen her i Norge, for jammen er det fint her også.

Vi nyter Frognerparken.

Grillings.

Blomstene på Bekkestua.

Og fontenen samme sted som vi håper det blir vann i før 17.mai.

 Det er så deilig med vår! Men herlighet – det er straks 17.mai, og den 18.mai….ja, den 18.mai fyller det kuleste lille mennesket jeg vet om et helt år. Jenta mi har straks bursdag! Mammahjertet vokser seg nesten ut av kroppen. Virkelig!

 

Going home. Leaving home.

This is my home. But I do not live here.

These are my people. Not many of them know me.

I belong here. Yet, I am a tourist.

This is where I should have always been. But life wanted it differently.

The holiday is over. We have watched this last sunset together, wishing we would see the same beautiful sight tomorrow, next week and next month. But today I am going home.

I am going home. At the same time I am leaving home.

Those of you with a split heart know. You know this feeling. Having to leave home way too often. Leaving home in order to go home.