AMHvafornoe?

Yepp! Dette innlegget heter AMHvafornoe? Ganske enkelt fordi at rett før jul hadde jeg aldri hørt om AMH. Den viktige, og for meg dessverre helt ukjente, prøven.
Så hva er AMH?

AMH  står for Anti-Müller Hormon. Dette er et viktig hormon som produseres i kvinnens eggstokker. Enkelt sagt skal AMH fortelle hvor mange egg som er igjen i eggstokkene. AMH oppgis i dag i enheten pikomol per liter, eller pmol/l. Når verdien er mellom 3 og 60 oppfattes kvinnen å være i fruktbar alder. Jo høyere verdi, jo bedre. AMH måles ved å ta en blodprøve, som fryses ned og sendes Oslo Universitetssykehus.

En av de danske klinikkene, Trianglen, har denne tabellen på sine nettsider:

Her må vi altså se på kolonnen helt til venstre. Den stemmer helt med det gynekologen her i Norge fortsalte meg før prøven ble tatt. Prøvesvaret måtte minst være på over 3, og helst på over 5, for at det skulle ha noen hensikt å forsøke IVF/prøverørsbehandling sa hun. Var den over 3 sa hun at jeg måtte skynde meg, for i min alder kan AMH synke veldig raskt – på bare få måneder. Stress! Allerede før svaret kom ble det stress altså.

Så kom svaret. Min verdi var altså pmol/l = 1. EN! Jeeezes! Ganske enkelt en skikkelig dårlig verdi. En av de danske klinikkene ba meg ta en ny prøve. En annen dansk klinikk sa det ikke var noe poeng, fordi verdiene bare går nedover, og aldri oppover. Et brukt egg kommer jo aldri tilbake. Da hadde jeg allerede fått rekvisisjon til en ny test (her gjelder det jo å være rask) så jeg tok like godt en test til. Når resultatet på den kom for litt siden, fikk jeg følgende mail fra gynekologen:

«Nå må jeg med glede si at du har normal AMH og du kan trolig bli gravid med det ved IVF-behandling. Din AMH er på 5, så det er fint!»
O lykke! Eller vent….O forvirring! For prøven tatt bare et par uker tidligere viste jo 1. Det skulle bety at toget var gått. Neste prøve viste 5. Det betyr bare en ting – en av prøvene (eller til og med begge) er feil.

Helsefaglig utdannet som jeg er, ringte jeg straks til den avdelingen som hadde analysert prøvene. Det har nemlig vært noe galt med analysene av AMH tidligere i 2013. Den saken har nettopp vært omtalt i nyhetene.
http://www.vg.no/helse/artikkel.php?artid=10129457

På telefonen svarte de at det ikke lengre var analysefeil når mine prøver ble analysert, og at verdiene jeg hadde fått dermed var riktige. Jaha? Da spurte jeg hvilken av de to verdiene jeg skulle anse som riktig. Svaret? «1 og 5 er jo samme verdi, så det spiller ingen rolle», sa damen i røret. Flere ganger.

Nei. En og fem er ikke samme verdi. Det er jo ikke det. En og fem var ikke det samme da jeg lærte å telle som barn, og det er definitivt ikke det samme i denne sammenhengen. Det er vesensforskjell på de to verdiene, så det svaret var jeg ganske enkelt ikke forøyd med. Men det var det eneste svaret jeg fikk. Så da er det egentlig bare å leve i forvirring. Eller…det er faktisk noe mer man kan gjøre. Man kan nemlig telle eggposer – såkalte antrale folikler (utrolig mange rare ord jeg lærer for tida). Det har jeg gjort. Resulatet av den skanningen skal jeg skrive om litt senere. Følg med…!

I dag skal jeg nøye meg med å sende oppfordringen fra gyneklogen jeg gikk til videre: Hvis du er kvinne, over 34 år og ikke har barn enda bør du måle din AMH. Ikke neste år, men nå. Sånn kan du slippe å få den samme overraskelsen som jeg fikk.

 

For en vakker idé!

Jeg er heldig å ha kontakt med flere ønskemammaer på nett. Det er uvurderlig å ha noen i samme situasjon å spørre til råds, dele med og hente støtte hos i en prosess som dette. En av dem har kommet over dette på det store internettet. For en fantastisk vakker idé!
En lettrørt sjel som meg blir jo tårevåt bare ved tanken. Skulle jeg være så heldig å få barn MÅ jeg jo gjøre dette, jeg som er så glad i å skrive fra hjertet.

Dette må jo være en utrolig flott gave til en ung voksen – fra mamma, pappa eller en annen omsorgsperson. En gave som varer livet ut, og som strekker seg langt ut over det man kan kjøpe for penger. Og du……du kan jo starte selv om barnet ditt ikke er nyfødt.

Hva ville du skrevet til ditt eget barn?

 

Fine ord om selvtilgivelse

Det er så utrolig mange tanker i en prosess som denne. Noen av dem handler om selvbebreidelse. Om all tiden – alt livet – som har gått forbi uten at det ble helt som jeg håpet på. Hva burde jeg gjort annerledes? Hva burde jeg ikke ha brukt tid på? Hvorfor fikk jeg ikke barn en gang i 26-30 års alder, som jeg tenker hadde vært det beste? Hvorfor tok jeg de valgene jeg gjorde?

Det er lett å beskylde seg selv kjenner jeg. Blir sint på seg selv. Bebreide seg selv.

I selvbereidelsens tegn er det lett å glemme at det vi tenker i dag – det tenker vi ut fra den personen vi er i dag, og ikke som den vi en gang var. Jeg var jo en annen utgave av meg selv da jeg var 25 år enn den jeg er i dag, som 40-åring. Same – but different. Jeg tok de valgene jeg tok ut fra den jeg var da. Gjorde det beste jeg kunne ut fra det livet jeg hadde levd – den historien jeg hadde med meg. Sannheten er at det var ikke verdens enkleste historie. Det er det greit å huske på når jeg skal evaluere egne valg i ettertid.

Jeg tror de fleste av oss gjør det beste vi kan, med den vi er – akkurat nå. Og at vi dermed også gjorde det med den vi var – den gang da. Når vi ser oss tilbake er det lett å glemme at vi var en annen utgave av oss selv tidligere. Ikke nødvendigvis dårligere eller bedre, bare annerledes. Det skal jeg prøve å huske på nå, når jeg blir lei meg for at livet ikke ble helt sånn som jeg hadde ønsket meg, og jeg bebreider meg selv for at jeg ikke har tatt andre og klokere valg. For selvbebreidelse er lite konstruktivt.

Jeg kom over denne teksten, som jeg synes er fin. Hva synes dere?

 

Radioklar onsdag 12.februar (…å Guri malla!)

Da er jeg jammen radioklar. Eller…..host….kremt….om jeg er så klar vet jeg ikke, men i dag kom i alle fall denne meldingen fra reporter Ida Jevne i Norgesglasset på NrK P1:

«Hei Tina, endelig er det tid!
I morra har vi sending mellom 12:05 og 13:30 (kortere sendetid på grunn av sport), men de to sakene (én med deg og én om AMH (der du såvidt er med)) skal gå i morgen.
Hvordan går det med deg? Har du bestemt hva du gjør? Tar du opp lån?»

Så da blir det jammenimeg radio i morgen – klar eller ikke. Guri malla altså!
….og hvordan det går? Fort. Skikkelig fort! En zillion tanker. Masse følelser.

Hva jeg gjør?
Jeg drar nok til Maigaard i Århus. Klinikken som så langt har gitt meg den beste magefølelsen, og de beste svarene. Så det er sannsynlig at turen går til Århus.
Når det er økonomisk mulig.

Om jeg tar opp lån?
Jo, jeg må jo ta opp lån. Massevis av lån. Ingen ønskestart, men sånn er det dessverre. Det er det skummelt å tenke på.

Men i morgen skal jeg ikke tenke på det, for i morgen er det jammenimeg radiointervju på Norgesglasset. Skummelt, men det må gå bra. Heldigvis er det en veldig hyggelig Ida Jevne som intervjuer. Der hjelper litt. Så er du hjemme i morgen – snurr radio!

 

Om å blåse i skammen – en Ønskemammakonto

Det siste døgnet har noen spurt meg om de får lov til å bidra til prosjekt Ønskebarn. Sagt at de veldig gjerne vil være den som bidrar med den første hundrelappen. Meldinger jeg har mottatt med en blanding av undring, skam og stor takknemlighet. Jeg måtte gå et døgn i tenkeboksen. Kan jeg si ja til det? Jeg er liksom ikke hun som ber om hjelp.

Et døgn senere tenker jeg – som en klok mann sa til meg – at jeg bør blåse en lang marsj (eller i de minste en aldri så liten trudelutt) i skammen, og si ja takk. Ja takk, og tusen takk. For jeg har dårlig tid, og kanskje ikke så mye mer enn egen stolthet å tape. Det tenker jeg at jeg kan tåle. Jeg har tålt verre ting i livet. Lån til prosjekt ønskebarn vil jeg jo måtte ta opp uansett, men det er klart det hadde vært fantastisk hvis det kunne bli et litt mindre lån. Så her kommer min antiskamtrudelutt:

I dag har jeg dermed opprettet Ønskemammas sparekonto. Ny og ubrukt.
Den har kontonummer 1206.81.79201. Og enn så lenge en saldo på kr 0,00.
Første bidrag inn kommer straks inn – fra meg selv – håper jeg. Må forsøke å jobbe litt ekstra fremover, hvis jeg skal ha snev av håp om å få dette til.

Har jeg forresten husket å fortelle dere at jeg har valgt klinikk? Yes, det har jeg gjort! Det blir Maigaard i Århus. Jeg snakket med dem på telefonen igjen senest i kveld, og jeg har faktisk samtidig bestilt oppstartstime til gynekolog i Oslo. Oh my! Det kiler i magen.
Håper kilingen etter hvert byttes ut med små spark fra en bitteliten barnefot. 
Hvorfor det ble nettopp Maigaard, ja det skal jeg skrive om en annen dag.
….og på onsdag 5.februar kan du høre en fertilitetsekspert og meg snakke om både AMH, donorbarn og det å plutselig ha kjempedårlig tid i programmet «Norgesglasset» på NrK P1 radio om du vil. Det skal jeg fortelle om i morgen.


 

 

Hva er egentlig prisen på et liv?

Så har det blitt helg, og jeg har ledige timer til å tenke. Det er ikke nødvendigvis bra. Jeg blir smågal av mine egne tanker. Sier psykologen. Jeg holder virkelig på å tenke meg i hjel! Noe av det jeg tenker veldig mye på nå er prisen på prøverørsbehandling – og dermed prisen på et liv.

Hva koster egentlig et liv? Og hva er et liv verdt? Liv – et lite menneskebarn – kan jo ikke måles i penger. Likevel er det penger dette står på akkurat nå. For klinikkene i Danmark sier jeg kan forsøke IVF, og at det er en mulighet for at vi kan lykkes – selv om det ikke er noen garanti. Men at da må jeg være rask. Veldig rask! Og dermed er det penger det først og fremst handler om. Akkurat nå.

Prøverørsbehandling, eller IVF som det kalles, er utrolig dyrt når man ikke er i et parforhold. Par i etablerte forhold får dekket tre IVF-forsøk i Norge. Det gjelder for både hetrofile par, og for gifte par av samme kjønn. Men ikke for single ønskemammaer som meg. Jeg må betale alt selv. Både klinikkene i Danmark, og norske damer med ønskebarn som jeg har snakket med, sier at jeg bør kjøpe en pakke på tre forsøk. En slik pakkeløsing har prisen for to forsøk. Det tredje forsøket er altså et «gratisforsøk». At man skal lykkes på første forsøk en er nok mye å håpe på. Derfor anbefaler alle å kjøpe en slik pakkeløsning. Det tror jeg er lurt. Men prisen på et liv, den er høy. Veldig høy!

For bare noen måneder siden ante jeg ingen ting om prisen på IVF. Nå vet jeg hva det koster. Og guri malla og salte, svarte bananer altså! FOR en pris. Siden det nå er dyrt å kjøpe danske kroner, blir dessverre prisen desto høyere også. Regnestykket er cirka som dette i norske kroner:

  • Tre IVF-forsøk med assisted hatching, kr 60 000
  • Donor til tre forsøk med separat forsendelse, kr 18 000
  • Medisiner, cirka 15 000 per forsøk, eller samlet, kr 45 000
  • I tillegg kommer utgifter til reise tur-retur Danmark, og 3 hotellnetter per forsøk.
  • Noen utgifter til gynekolog og legebesøk kan også tilkomme.

GISP! Gips, gisp, trippelgisp! Dersom det går på første forsøk blir prisen cirka 80 000 kroner. Lykkes man etter tre forsøk er prisen cirka 130 000 kroner. Det er mye penger. Mye penger, og ingen garantier. Veldig mye penger, men samtidig lite for et liv. Jeg tror nok alle som har barn ville si  at barnet deres er verdt med en hundre tusen kroner. Eller hva sier dere som allerede er foreldre? Man kan jo liksom ikke måle prisen på et liv på den måten. Samtidig er det nettopp det jeg må nå. Dessverre. For 130 000 kroner er penger jeg ikke har. Det har jeg ganske enkelt ikke. Derfor holder jeg på å tenke meg i hjel.

For hva gjør man da? Graver etter gull? Håper Norsk Tipping ringer (nei, de ringte ikke i kveld heller gitt). Ser etter regnbuern for å finne den berømte «pot of gold»? Sannheten er at jeg ganske enkelt ikke vet hvordan jeg skal løse denne utfordingern. Men jeg vet at jeg må. Fort! For jeg kan ikke la være.

Akkurat nå står det mellom 80 000 og 130 000 mellom meg og mulig barnegråt. Barnelatter. Babylukt. Søvnløse netter. Grensesetting. Et tårevått kinn. Barnebøker. En kilen barnemage. Pakking av barnehagesekken. Det å øve på å si R. Foreldremøter. Småbarnshverdag. Kan det egentlig måles i penger?

Nå må du spørre vennen dine om hjelp, sa en klok mann til meg nå i denne prosessen. Men jeg kan jo ikke det. Hadde jeg hatt tusen gode venner i et spleiselag med en 100-lapp på hver kunne jeg kanskje spurt, men ingen har vel tusen venner. Og ikke ville jeg spurt heller. Jeg har ikke for vane å spørre om hjelp. Det har jeg i grunn aldri hatt. Livet mitt har i stor grad bestått av å klare ting selv. Alene. Det må jeg også denne gangen.

Så nå tenker jeg så det knaker. Jeg får ha en stor spade klar i tilfellet jeg ser enden av regnbuen – for da skal det graves etter gul. Og det litt brennkvikt!
Er det noen som har sett den?

 

Er det sånn det er?

Hehe! I dag kom jeg over denne lille tegneserien på nett, kalt The «Motherhood Experience.»  Måtte jo bare smile litt over alt det kjedelige og slitsomme hversagslivet alle mammaer må finne seg i – og likevel sier at det er fantastisk å være mamma.
Livet har jo heldigvis flest hverdager. Jeg synes det er fint med hverdager, og tenker at hverdager med barn ville være mye finere – og mye mer slitsomme.

Dere som er mammaer allerede – er det sånn det er?
Exhausting? Awesome? ….eller begge deler kanskje?
Hva sier dere? Noen mammaerfaringer å dele med en Ønskemamma?

 

Det det virkelig handler om

I morgen kveld skal jeg i teateret – rettere sagt Nationaltheatret. Det gleder jeg meg veldig til! Jeg kjøpte en teaterbillett i julegave til en god venninne – og en billett til meg selv. Vi skal se forestillingen «Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg» med Anne Marit Jacobsen. En av Norges flotteste skuespillere. Jeg har alltid hatt stor sans for henne. Ekte. Ujålete. Fri for botox og fillers. Upolert. Rå.

Jeg tenker at nesten bare Anne Marit Jacobsen kunne spille morgensdagens hovedrolle – Mathea. Forestillingen handler om den aldrende og ensomme Mathea Martinsen, og skal være et mestermøte mellom regissør Margreth Olin, forfatter Kjersti Annesdatter Skomsvold og skuespiller Anne Marit Jacobsen. Er det rart jeg gleder meg?  

Da Matheas mann Epsilon dør på sin første dag som pensjonist, rammes Mathea av en stor sorg. Deler av omtalen er dette:  «Hun er plutselig helt alene i verden. Hva om hun selv dør før noen vet at hun har levd? For hvilke spor har hun egentlig etterlatt seg her i livet? Kan man være redd for dø samtidig som man er redd for å leve?»

Omtalen traff meg i hjertet på en måte som gjorde at jeg bare måtte kjøpe billetter. For det er jo dette det handler om. Å kanskje skulle dø før man har rukket å leve – eller å prøve å rekke å leve før man skal dø. Om å være alene eller sammen med andre. Om kjærlighet og ensomhet. Liv og død. Kanskje et bitte lite, nytt liv. Det handler det om. Akkurat nå. 

Jeg er alene i livet. Det har jeg egentlig alltid vært. Jeg har mange veldig fine venner, men når det gjelder de store tingene er jeg alene. Akkurat nå står jeg i livets kanskje aller største beslutning. Jeg er heldig, for jeg har mange å spørre og å snakke med – og jeg er ikke redd for å spørre, undre, være åpen og sårbar. Den angsten har gått over. Jeg har vokst fra den. Tåler at ikke alle liker meg. Tåler at ikke alle vil være enig i det valget jeg måtte ta. Men selv om jeg har mange å snakke med er jeg veldig alene – akkurat nå. I dette store valget. 

Angsten for hva andre måtte synes har jeg i stor grad kommet over. Men angsten over ikke å rekke å leve før jeg dør, den har jeg ikke kommet over. Den puster meg i nakken, sammen med vissheten om at det ene livet jeg har kan bli et barnløst liv – selv om jeg håper hardt på noe annet. Drømmer om noe annet. 

Jeg drømmer ikke om de store tingene, men om de små. Som å få holde en barnehånd gjennom livet. Tenk å få vise et lite, nytt menneske verden. Lage engler i snøen, tørke snørr og tårer, hjelpe et barn å knekke lesekoden, rulle rundt på gulvet i latter. Det er jo sånn øyeblikk jeg drømmer om – små, gullkantede øyeblikk. Og jeg er ikke det minste redd for å si at jeg kjenner både sorg og angst ved tanken på at det kanskje ikke blir slik. 

Men foreløpig håper jeg at jeg rekker å leve, rekker å vise noen livet. 
Og akkurat nå gleder jeg meg til turen i teateret!



 

Modige, nære samtaler

Det har blitt søndag, og jeg tenker og tenker. Natt og dag.
Tenker og tenker, og spør og graver. Jeg er heldig. Jeg kjenner mange jeg kan spørre. Jeg tør å spørre om stort sett alt (det er jo tross alt vanligvis en del av psykologjobben min), og og jeg er heldig nok til å kjenne mennesker som er modige nok til å kommme meg i møte med kloke, varme og ærlige svar.

Denne uka har jeg vært på besøk hos en venninne og tobarnsmamma, i en helt vanlig kjernefamilie. Såkalt vanlig altså, for kjernefamilier er vel kanskje ikke fullt så vanlig lengre. Denne venninnne min er en varm, nær og omsorgsfull mamma. En veldig god mamma mener jeg. Men det er hun slettes ikke sikker på. Selv om hennes ytre rammer er tryggere enn mine, er spørsmålene om hun er god nok, oppmerksom nok, glad nok – ja, ganske enkelt om hun er nok for barna sine – veldig til stede. For mye til stede tenker jeg, akkuart som de er det hos meg. For jeg er 100 % sikker på at hennes barn får langt mer enn gjennomsnittlig god omsorg. Hun er altså mye mer enn god nok denne venninnen min – men hun er ikke sikker på det selv. Det betyr kanskje at jeg også er mer enn god nok – selv når jeg tviler på det.  Jeg tror egentlig at det er sånn. I alle fall velger jeg å tro det på en solfylt søndag.

Så har jeg vært og lunchet med en annen venninne og hennes lille, søte jente som snart er åtte uker. Et lite, nytt og fantastisk vakkert menneske. Jeg fikk i alle fall ikke mindre lyst på barn av det! Gisp altså! Det var vel nesten sånn at eggstokkene syntes utenpå klærne der et lite øyeblikk  :D

I dag har jeg vært på frokost hos en tredje famile, der jeg har kjent mamman i familien siden jeg var syv år, og hun elleve. Hun kjenner meg godt, vet hvordan jeg har levd og mye om hvem jeg er. Det ble en veldig fin samtale – en nær samtale som jeg er veldig takknemlig for.

Jeg har hatt tre sånne fine samtaler med venninner som er mødre denne uka. Og jeg har spurt og gravd om morskap, nyfødte barn, større barn, økonomi, utfordringer, gleder – og om hva de tenker om mine tanker om å forsøke å bli donormamma. Bedt dem være ærlige. Jeg trenger ikke medvindssnakk. De sier alle det samme – dette må du gjøre. Dette tror vi er helt, helt riktig.

Det er fint. Veldig fint. Ikke nødvendigvis fordi de tenker at det å forsøke er det rette valget, men fordi jeg føler meg sikker på at de svarer ærlig. Jeg er veldig takknemlig for at jeg har mange å spørre. Mange å diskutere med. Jeg kjenner ganske enkelt mange veldig flotte folk, som tør å gå inn i de vanskelige samtalene. Det er veldig fint nå.

På tirsdag skal jeg besøke en donormamma jeg kjenner. Eller to donormammer jeg kjenner, for de er et gift par. Der skal jeg hilse på lillegull, som har blitt to år siden sist. Det gleder jeg meg til! I dag føler jeg meg heldig.

 

Etikk takk – om valgets etiske utfordringer

Som jeg allerede har skevet har jeg en zillion tanker i denne prosessen. Minst! En del av dem er av praktisk art, en mange av dem handler om etikk. Om rett og galt, etisk og uetisk.
Å velge å forsøke å få et donorbarn – eller eventuelt et regnbuebarn – er et veldig vanskelig valg. Et fint, men vanskelig valg. Det er det nettopp fordi det er så mange etiske problemstillinger rundt det. Er det riktig? Hvordan vil det være for barnet å ikke få vite hvem biologisk far er før barnet blir 18 år?  Med åpen donor (som jeg elt klart mener er det beste valget) kan barnet få vite hvem biologisk far er når det fyller 18 år – hvis det selv ønsker det.  Jeg som mor kan ikke få vite hvem donor er før barnet blir myndig, og kanskje heller ikke da. Det jeg kan få vite nå er donors høyde, vekt, øyenfarge, hårfarge, blodtype, utdanning, interesser (til og med musikksmak), helsetilstand, sykdommer i tre generasjoner og en del om donors personlighet. Interessant synes psykologen. Sånn sett vil jeg faktisk ha flere opplysninger om donors helse, personlighet og helsemessige familietre enn det mange i parforhold vet om sine partnere. De færreste vet jo hva alle forferdene til sin kjære døde av, eller hvilken sykdommer som kan skjule seg langt ute i familien. I tillegg får jeg se et barnebilde av donor, og jeg får høre et lydklipp der donor selv forteller hvorfor han velger nettopp å være donor. Så jeg vil vite noe, men ikke hvem det er. Hvis barnet ikke selv ønsker å vite hvem donor er når det blir 18 år, får heller ikke jeg vite. Det er barnets – eller ungdommens – eget valg, og det er bra. Men det er jo et utrolig vanskelig valg å utsette en ungdom for. Så det er helt klart et etisk dilemma.
Sånn sett kan jeg godt forså at noen velger en såkalt regnbueløsning fremfor donor. Et regnbuebarn har en donor som er kjent for mor, og som gjerne ønsker seg noe kontakt gjennom hele barnets liv. Det er altså en mann som også ønsker seg barn, med der mor og far ikke lever sammen. Det kan være en mann i mors vennekrets, eller bare en annen mann som ønsker å bli far til et vidunder.  Regnbuefamilier har fordeler og ulemper. Barnet vil vite hvem far er. Det er viktig. Men samarbeidet kan bli en utfording. Hva om de ikke ønsker samme omsorgsforedling etter noen år? Hva om det blir rettssak i en regnbuefamile? Det er ikke bra for barn. Men regnbuefamilier finnes de også. Hva som er best eller verst er det jo egentlig ikke mulig å vite.
Det er klart det blir mye tanker av slikt. Vil barnet slite med sin identitetsutvikling når jeg ikke kan fortelle det hvem far er? Hva han heter, hvordan han ser ut og hva han jobber med. Hvordan han beveger seg og om han har snev av humor. Om barnet ligner på faren sin. Det vil jeg ikke kunne fortelle, fordi jeg ikke kommer til å vite det. Forelderen av både samme og motsatt kjønn er viktig for barns utvikling. Forelderen av samme kjønn er barns viktigste identifikajsonsperson. Forelderen av motsatt kjønn er barns første kjærlighet. Jeg kan bare være en av delene. Barnet vil  mangle den andre. Det er et etisk dilemma. Dette er dog ikke problemstillinger som gjelder bare for ønskeforeldre som meg. Det vil også gjelde for enslige foreldre som ikke har kontakt med barnets far eller mor.
Mange av de samme problemstillingene gjelder for adoptivforeldre og adoptivbarn.
Vil barnet mitt ønske at jeg ikke hadde tatt dette store valget? Vil det bli mobbet? Vil det lengte etter pappa når det ser at andre barn har pappaer som slenger dem opp i luften eller lekeslåss? Det vil det jo ganske sikkert. Vil barnet kunne skape seg urealistiske forventinger om hvem donor er?  Hva om donor dør før barnet fyller 18 år, og de dermed aldri får møtes? Det tenker jeg mye på. Hva om jeg selv dør tidlig, og barnet mitt blir alene i verden. Den vanskeligste tanken av alle. Hvem skal ha omsorgen for barnet da? Det tenker jeg på. Det bør alle foreldre tenke på,  også de som er i parforhold, men jeg tror det er en tanke mange unngår å tenke. Det blir liksom for vanskelig. For stort.
Vil jeg bli en god nok mor?  Selv om venner og kjente i hovedsak forteller meg at jeg vil bli en fantastisk mor, og at et barn vil være veldig heldig med meg som mamma er jeg jo slettes ikke fantastisk. Jeg er helt vanlig, med mange begrensinger. Det er mye jeg vil kunne gi og tilføre et barn, men det vil også være ting jeg ikke kan gi det , både materielt og på andre måter. Ting jeg ikke kan lære det.  Men sånn er det kanskje for alle foreldre?
Dette tenker jeg på….og mye, mye mer. Det finnes en rekke etiske problemstillinger ved å velge å bli donormamma, eller eventuelt regnbuemamma. Så mange at jeg har vært hos en annen psykolog for å diskutere det, og for å høre om hva hun tror om mine egenskaper og mangler hvis jeg skulle bli mor. Det er fint å ha noen å diskutere med, og denne psykologen kjenner meg. Ikke som venn, men som fagperson. Det er viktig. Hun trenger ikke være vennlig. Hun kan være ærlig. Jeg vil ha ærlighet.
Hun sa hun tenker at jeg vil bli en god mor. Det var veldig fint. Og hun sa hun tenkte at det er det rette valget å gjøre det – at det kanskje ikke var til å unngå. Det var kanskje enda finere, for jeg har så utrolig mange tanker rundt etiske dilemmaer – rett og galt.. Nå tror jeg både alderen min, utdanningen min og personligheten min gjør at jeg tenker veldig mye over etiske problemstillinger. Det gjør dette valget ekstra utfordrende.
Om ikke annet får barnet en reflektert mor.  :o)