Etikk takk – om valgets etiske utfordringer

Som jeg allerede har skevet har jeg en zillion tanker i denne prosessen. Minst! En del av dem er av praktisk art, en mange av dem handler om etikk. Om rett og galt, etisk og uetisk.
Å velge å forsøke å få et donorbarn – eller eventuelt et regnbuebarn – er et veldig vanskelig valg. Et fint, men vanskelig valg. Det er det nettopp fordi det er så mange etiske problemstillinger rundt det. Er det riktig? Hvordan vil det være for barnet å ikke få vite hvem biologisk far er før barnet blir 18 år?  Med åpen donor (som jeg elt klart mener er det beste valget) kan barnet få vite hvem biologisk far er når det fyller 18 år – hvis det selv ønsker det.  Jeg som mor kan ikke få vite hvem donor er før barnet blir myndig, og kanskje heller ikke da. Det jeg kan få vite nå er donors høyde, vekt, øyenfarge, hårfarge, blodtype, utdanning, interesser (til og med musikksmak), helsetilstand, sykdommer i tre generasjoner og en del om donors personlighet. Interessant synes psykologen. Sånn sett vil jeg faktisk ha flere opplysninger om donors helse, personlighet og helsemessige familietre enn det mange i parforhold vet om sine partnere. De færreste vet jo hva alle forferdene til sin kjære døde av, eller hvilken sykdommer som kan skjule seg langt ute i familien. I tillegg får jeg se et barnebilde av donor, og jeg får høre et lydklipp der donor selv forteller hvorfor han velger nettopp å være donor. Så jeg vil vite noe, men ikke hvem det er. Hvis barnet ikke selv ønsker å vite hvem donor er når det blir 18 år, får heller ikke jeg vite. Det er barnets – eller ungdommens – eget valg, og det er bra. Men det er jo et utrolig vanskelig valg å utsette en ungdom for. Så det er helt klart et etisk dilemma.
Sånn sett kan jeg godt forså at noen velger en såkalt regnbueløsning fremfor donor. Et regnbuebarn har en donor som er kjent for mor, og som gjerne ønsker seg noe kontakt gjennom hele barnets liv. Det er altså en mann som også ønsker seg barn, med der mor og far ikke lever sammen. Det kan være en mann i mors vennekrets, eller bare en annen mann som ønsker å bli far til et vidunder.  Regnbuefamilier har fordeler og ulemper. Barnet vil vite hvem far er. Det er viktig. Men samarbeidet kan bli en utfording. Hva om de ikke ønsker samme omsorgsforedling etter noen år? Hva om det blir rettssak i en regnbuefamile? Det er ikke bra for barn. Men regnbuefamilier finnes de også. Hva som er best eller verst er det jo egentlig ikke mulig å vite.
Det er klart det blir mye tanker av slikt. Vil barnet slite med sin identitetsutvikling når jeg ikke kan fortelle det hvem far er? Hva han heter, hvordan han ser ut og hva han jobber med. Hvordan han beveger seg og om han har snev av humor. Om barnet ligner på faren sin. Det vil jeg ikke kunne fortelle, fordi jeg ikke kommer til å vite det. Forelderen av både samme og motsatt kjønn er viktig for barns utvikling. Forelderen av samme kjønn er barns viktigste identifikajsonsperson. Forelderen av motsatt kjønn er barns første kjærlighet. Jeg kan bare være en av delene. Barnet vil  mangle den andre. Det er et etisk dilemma. Dette er dog ikke problemstillinger som gjelder bare for ønskeforeldre som meg. Det vil også gjelde for enslige foreldre som ikke har kontakt med barnets far eller mor.
Mange av de samme problemstillingene gjelder for adoptivforeldre og adoptivbarn.
Vil barnet mitt ønske at jeg ikke hadde tatt dette store valget? Vil det bli mobbet? Vil det lengte etter pappa når det ser at andre barn har pappaer som slenger dem opp i luften eller lekeslåss? Det vil det jo ganske sikkert. Vil barnet kunne skape seg urealistiske forventinger om hvem donor er?  Hva om donor dør før barnet fyller 18 år, og de dermed aldri får møtes? Det tenker jeg mye på. Hva om jeg selv dør tidlig, og barnet mitt blir alene i verden. Den vanskeligste tanken av alle. Hvem skal ha omsorgen for barnet da? Det tenker jeg på. Det bør alle foreldre tenke på,  også de som er i parforhold, men jeg tror det er en tanke mange unngår å tenke. Det blir liksom for vanskelig. For stort.
Vil jeg bli en god nok mor?  Selv om venner og kjente i hovedsak forteller meg at jeg vil bli en fantastisk mor, og at et barn vil være veldig heldig med meg som mamma er jeg jo slettes ikke fantastisk. Jeg er helt vanlig, med mange begrensinger. Det er mye jeg vil kunne gi og tilføre et barn, men det vil også være ting jeg ikke kan gi det , både materielt og på andre måter. Ting jeg ikke kan lære det.  Men sånn er det kanskje for alle foreldre?
Dette tenker jeg på….og mye, mye mer. Det finnes en rekke etiske problemstillinger ved å velge å bli donormamma, eller eventuelt regnbuemamma. Så mange at jeg har vært hos en annen psykolog for å diskutere det, og for å høre om hva hun tror om mine egenskaper og mangler hvis jeg skulle bli mor. Det er fint å ha noen å diskutere med, og denne psykologen kjenner meg. Ikke som venn, men som fagperson. Det er viktig. Hun trenger ikke være vennlig. Hun kan være ærlig. Jeg vil ha ærlighet.
Hun sa hun tenker at jeg vil bli en god mor. Det var veldig fint. Og hun sa hun tenkte at det er det rette valget å gjøre det – at det kanskje ikke var til å unngå. Det var kanskje enda finere, for jeg har så utrolig mange tanker rundt etiske dilemmaer – rett og galt.. Nå tror jeg både alderen min, utdanningen min og personligheten min gjør at jeg tenker veldig mye over etiske problemstillinger. Det gjør dette valget ekstra utfordrende.
Om ikke annet får barnet en reflektert mor.  :o)
 

Når man savner vanskelige spørsmål

I dag har jeg snakket med Danmark….eller ikke akkurat hele Danmark altså, men med klinikken CFC i København. Copenhagen Fertility Center. De skal være flinke der sies det.

Jeg hadde grudd meg skikkelig til samtalen. Var nervøs, spent og hektisk, med tusen sommerfugler i magen. Urolige sommerfulger. Ikke fordi en telefonsamtale er spesielt skummel, men fordi temaet er så viktig. Det viktigste av alle. Det føltes så avgjørende hva legen på CFC ville si.

Det første som slo meg er at jeg nok ikke er fullt så stødig i dansk som jeg hadde tenkt. Kremt! Dansk tale – rask dansk tale – på telefonen, der du ikke ser den andre, var neimen ikke helt enkelt. Men en samtale ble det. En ganske lang en også, for jeg har jo en zillion spørsmål. Og jeg stilte dem alle (i alle fall mange), og fikk også mange svar. CFC tenker at det egentlig bare er å kjøre i gang og prøve, og de ville i tilfellet prøve med det som visstnok kalles «kort regime» – en hormonbehandling som bare varer i 10 dager. Det var jeg forundret over, ettersom de fleste andre jeg om har hatt det som kalles «langt regime» men så er jeg jo ikke lege heller. Så hva vet jeg?

Jeg fikk noen svar, men jeg savnet spørsmål. Jeg savnet at legen stilte meg spørsmål. Jeg ønsket meg enkle spørsmål, og gjerne vanskelige spørsmål også. Kritiske spørsmål, som krevde gjennomtenkte svar. Det ønsket jeg meg. For det er – forhåpentligvis – et lite liv vi snakker om. Da vil jeg ha tøffe spørsmål. Jeg vil ha noen av alle de vanskelige spørsmålene jeg stiller meg selv – og gjerne noen andre oså. I det minste vil jeg har spørsmål om helsemessige forhold. Om jeg røyker (neida, jeg gjør ikke det men jeg vil at de skal spørre), om jeg drikker mye alkohol og sånne ting.  Men jeg fikk ingen spørsmål. Ikke et eneste et tror jeg. Det synes jeg, som jobber med helse hver dag, var underlig. Nå jobber jeg med psykisk helse, men likevel….. Jeg hadde riktignok sendt dem fire ark med blodprøvesvar. De er viktige. Men blodprøvesvar er jo lite beskrivende for et menneske. Og et menneskesyn.

Så i dag savnet jeg spørsmål. Samtidig ga de grønt lys for å prøve. Og de sa at de trodde det kunne gå. Gisp! Det betyr at jeg står her:

Jeg står ved et veiskille. Et vanskelig veiskille i livet. Jeg stiller meg selv alle de spørsmålene legen ikke stilte. Heldigvis gjør jeg det. Dette skal ikke være et enkelt valg. Og det er det definitivt ikke.
Selv valg av klinikk er vanskelig – det som kanskje er det minste valget av dem alle. Etter samtalen med CFC har jeg i kveld oså sendt en Mail til klinikken Maigaard i Århus. Det er noe med magefølelsen min som trekker i den retningen, uten at jeg helt vet hva det er. Eller kanskje jeg vet det…  Jeg har bedt Maigard om en telefonsamtale. Det håper jeg at jeg får ganske raskt. Ælig talt så håper jeg at jeg får det veldig raskt. Så ville det bli et valg mindre å forholde seg til. Også håper jeg det er en klinikk som vil stille meg mange spørsmål. Tøffe spørsmål. Enn så lenge får jeg stille meg spørsmålene selv.
Det gjør jeg nesten hele døgnet akkurat nå.
 

De viktige og de uviktige spørsmålene

I morgen ettermiddag skal jeg snakke med en av klinikkene i Danmark – CFC, eller Copenhagen Fertility Center. Om det blir barneforsøk står det mellom CFC i København og Maigaard i Århus. Det er de to klinikkene jeg har best følelse for, og som også ser ut til å ha den mest avanserte teknologien. Maigaard har allerede sendt meg en lang og fin mail, så nå er jeg spent på samtalen med CFC. Hva tror de om sjansene? Hva må i tilfellet til? Og når?

Når jeg løfter opp telefonrøret i morgen må jeg ha spørsmålene klare, og jeg regner med at CFC har mange spørmål til meg også. Spørmål som er viktige i denne prosessen. Spørsmål om syklus, hormonbehandling, donorbruk, AMH, eggreserver, FSH, LH, eggutak, vannscanning, piller, sprøyter, reisetider og penger. Masse penger. Og sikkert veldig mange andre ting. Hva tenker de om sjansene? Er det grønt lys for å prøve? Hva slags hormonregime vil de i tilfellet anbefale, og hvorfor?

De spørsmålene, og mange flere, blir sentrale i morgen. Viktige spørsmål.
Samtidig føles de helt uviktige, for det er jo ikke det jeg lurer på.

Det jeg lurer på er ting som; Er det virkelig mulig å prøve, eller er det for sent? Hvordan ville det bli for et barn å bare ha meg som forelder? Er det etisk riktig? Vil jeg kunne skape gode nok rammer? Er bare det beste greit for et barn, eller er «godt nok» uten å kunne tilby det optimale også levelig? Vil barnet streve med indentitetsutviklingen sin som donorbarn? Vil det føle seg annerledes? Vil det bli mobbet? Vil det kunne finne glede i skandinaviske donorhalvsøsken? (….for det vil trolig finnes). Vil et barn, som etter hvert blir en ungdom og en voksen kunne falle til ro med de store valgene jeg vil ha tatt for det? Det er jo slike spørsmål som er de viktige spørsmålene.

Det er mye jeg skulle ønske var annerledes. Jeg kan ikke si noe annet. Skulle jeg være så heldig å få et ønskebarn er det mye jeg skulle ønske var annerledes i det barnets liv – allerede før livet starter. Men det er det jo også i mitt eget. Mitt liv er ikke perfekt, selv om jeg er frisk, oppegående, har gode venner og en spennende jobb er livet mitt slettes ikke perfekt. Men livet er jo likevel perfekt.

Det å kunne lukte på en blomst, få regn i ansiktet, høre svarttrosten synge (den fineste sangen av alle), drikke cafe latte med en venninne, le eller gråte av en film, få og gi en klem….. Det er jo sånne øyeblikk livet består av, og det å ha et liv….det er jo intet mindre enn fantstisk. Så fantastisk at jeg tror hjernen vår ikke kan forstå det. Jeg vil jo gjerne gi den muligheten videre til et barn. Til mitt eget barn. Nå kom jeg til å tenke på et dikt av Hans Børli, som jeg synes er veldig fint, så i dag avslutter jeg med det:

Livet
– Mitt liv er så fattig, sier du
en fortrolig stund hos en venn
– Mitt liv er så vanskelig.
Mitt liv er ditt,
mitt liv er datt.
Men sannelig jeg sier deg:
Du burde falle på kne 
i ordløs takk 
fordi du i det hele tatt kan si
Mitt liv.
                           (Hans Børli)
 

Den vanskelige og omveltende beskjeden

Så kom beskjeden som var vanskelig, uønsket, og som gjør at jeg må tenke fort. Veldig fort.

Jeg har alltid ønsket meg barn, men det har aldri blitt. For jeg har alltid tenkt at mitt barn – mine barn – skal ha to foreldre. Og en potensiell, trivelig og trygg barnefar har liksom aldri dukket opp.
Så ble jeg 40 år, og tenkte at nå bør jeg vel sjekke hvordan det egentlig står til med denne fertiliteten. Man vet jo aldri om man kan få barn. Selv om det ser ut til at alle får barn, er det jo ikke gitt at det går. Så med 40 år i bagasjen og en særdeles singel tilværelse bestilte jeg tid for fertilitetsutredning.
På Høvik traff jeg en utrolig varm og hyggelig gynekolog, Dr. Nahid Heydarpanah. Jeg tror adri jeg har møtt en varmere lege. Stor tommel opp. Hun gjorde det hun skulle gjøre, rekvirerte alle nødvendige tester, var  blid og positiv. «Alle tester kommer til å se bra ut, men du vil likevel ha dårlig tid. Du bør bli gravid innen 3-4 måneder» sa hun. What? 3-4 måneder….hvis alt ser bra ut. Det er jo nesten i morgen. Gisp! Tenkte jeg. Og det var før prøvesvarene kom.
 
Nå har de kommet. Det gikk ikke som forventet. Alt så ikke bra ut. Dessverre. 
Telefonen ringer: «Hei, det er Dr. Nahid. Nå har prøvesvarene dine kommet. Alle hormonprøver ser helt bra ut.» PUH, så bra! , tenkte jeg, men der var jeg visst for kjapp, for Dr.Varmoggod trakk bare raskt pusten, før hun fortsatte: «…men AMH-en din er bare på 1.» Å nei!
 
For bare få uker siden hadde jeg aldri hørt om AMH, eller lassevis av andre begreper som visstnok er daglitale blant barneløse ønskeforeldre. Nå vet hva det er. AMH (Anti-Müller Hormon) er et viktig hormon som produseres i eggstokkene, og enkelt sagt forteller AMH hvor mange egg som er igjen i eggstokkene. Når verdien er mellom 3 og 60 oppfattes kvinnen å være i fruktbar alder.
Min AMH er på 1. EN! Er det muuulig da? Svarte, salte, svingende banaer altså!
Det betyr (sier legene) at det er svært få egg igjen, men de eggene man måtte være heldig få tak i sannsynligvis vil ha akkurat like god kvalitet som alle andre egg har hatt. Skal man ha sjanse til å kunne sanke noen egg i kurven må man i gang med hormonbehandling og prøverør – nå. NÅ.
Ikke i til høsten. Ikke til sommeren. Nå. Så snart som mulig. Oh my!
Plutselig var verden en annen. I løpet av en kort telefonsamtale var alt endret. Plutselig var det som var bare en tanke om at det jo ikke er sikkert alt ser bra ut blitt virkelighet. Og jeg har en zillion tanker. Hva gjør jeg nå? Hvordan går jeg frem? Kommer jeg til å ende som barnløs? Sorg! Er det å bli mor med donor en mulighet? Håp! Er det etisk forsvarlig? Kan det gå? Tvil. Hvordan skal jeg få råd? Kommer barnet mitt til å slite med sin egen identitetsutvikling? Vil jeg bli en god nok mor? Engstelse. Kan jeg kanskje få muligheten til å dele kjærlighet og hjerterom med et barn hvis jeg er rask og heldig? Nytt håp. Hvis jeg får barn, vil menn da fortsatt kunne bli interesserte i meg eller må jeg leve resten av livet alene? Undring.  …..og slik spinner tankene, rundt og rundt.
En zillion viktige spørsmål. Ingen gode svar.
Men jeg vet at jeg har et stort, ledig hjerte med mange rom. Og en ledig voksenhånd med plass for en barnehånd – livet ut. Jeg vet at jeg virkelig ønsker meg barn. Det finnes ingen tvil om det.
Nå vet jeg også at dersom jeg skal ha sjanse til å få barn må det bli på en annen måte enn jeg hadde sett for meg. En annen måte enn jeg hadde ønsket, både for barnet og meg selv.
Men kanskje er også andre løsninger enn den perfekte gode nok?
 

En presentasjon av Ønskemamma

ØNSKEMAMMA ER:
40 år og veldig singel.
Utadvendt – og litt sjenert.
Snill og varm – men med egne meninger.
Tankefull – og impulsiv.
Stor og sterk – og liten og redd.
Voksen nok til å vite hvem jeg er – og barnslig nok til å lage engler i snøen.
Jobber som psykolog – og er veldig glad i å jobbe med mennesker.
Liker sommeren bedre enn vinteren – mye bedre!
Drømmer om et kjøkkenbord med liv, prat og latter. Barnelatter og voksenlatter.