Verdens tøffeste jobb

Påske. Påske og sol. Riktignok påske, sol, sofa, lungebetennelse og antibiotika – men deilig å se sola utenfor vinduene alle fall. Lange sofatimer gir ekstra tid til netturfing. I dag kom jeg over dette lille filmprosjektet, kalt «Verdens tøffeste jobb». Nå har jeg riktignok en jobb jeg er glad i allerede, men likevel…. Dette er en fin liten filmsnutt, som jeg tror treffer spikeren på hodet. Hvis du har fire minutter til overs ville jeg trykket på play.

Fin, ikke sant?

Til tross for en superslitsom jobb med ekstremt lange arbeidsdager, svært høye krav til arbeidstaker og helt uten betaling – faktisk med høye utgifter – har jeg tenkt å søke. Crazyness! Så gjenstår det å se om jeg blir kalt inn til intervju etter hvert…

Du som allerede har denne jobben – hva synes du om den?

 

Perspektiv på egne tanker

Noen dager – eller egentlig mange dager – tenker jeg på om jeg som eneforsørger ville kunne gjøre nok for barnet mitt. Akkurat for tida er jeg (fortsatt) syk, og har noen ekstra timer på sofaen med tid til å tenke. Da er dette et av mange temaer som snurrer i hjernebarken.

I motsetning til en del andre er jeg heldigvis ikke så veldig opptatt av merkeklær og det dyreste av det dyre. Det er jo en het debatt for tida. Selv stiller jeg meg uforstående til at små barn skulle ha behov for merkeklær. Jeg tenker at barn trenger tørre og passe varme klær. Både billig og brukt ville gå helt fint i min verden. Barn vokser jo så fort!
Men alle vil vel at egne barn skal ha det bra. At de skal kunne ha et ok barnerom. Kunne være med på ting. Delta på aktiviteter. Ikke skille seg fra andre. Det er selvsagt en mye større utfordring hvis man har barn alene enn i en familie med to inntekter.

Så kom jeg over denne bildereportasjen, som sikkert flere av dere har sett. Tankevekkende bilder av den engelske fotografen James Mollison – med bilder av barn og deres barnerom fra verden over.

Denne guttens rom på Elfenbenskysten:

Denne jenta i Brasil:

….og denne gutten i Nepal:

Disse bildene setter egne tanker og bekymringer i perspektiv. De er rå, såre, vonde og tankevekkende. Og gjør at jeg tenker at jeg ville nok kunne tilby barnet mitt nok.
Mer enn nok. Selv om alt blir relativt til det samfunnet vi bor i, og jeg selvsagt ville hatt mindre enn mange andre, ville jeg vel kunne tilbudt barnet mitt nok. For det er forskjell på aller best og godt nok, og det finnes mye som er viktigere enn mest og dyrest. Heldigvis. Som tid, interesse, kjærlighet og omsorg.  

Og jeg ville forsøkt å lære barnet mitt noe om ulikheter, og gleden ved å dele med andre. En titt inn i et vanlig, norsk barnerom i 2014 er jo ofte en titt rett inn i overflodssamfunnet. Med så mange leker at barna ikke har sjanse til å leke med alle. Jeg ville håpe å klare å begrense det litt, selv om det sikkert ikke er enkelt. Skulle jeg være så heldig å få barn skal jeg ta frem disse bildene igjen. 

Jeg har forresten et fadderbarn i Cape Town. Lurer på hvordan det ser ut på rommet hennes….

Resten av bildeserien kan du se her om du vil:
http://justsomething.co/where-children-sleep-20-powerful-photos-of-kids-bedrooms-from-around-the-world/


 

Bunkrer opp med kosttilskudd

I dag har jeg vært på lørdagslunch med en venninne og vakreste lille Olivia, som bare har vært i verden i fem måneder. Veldig koselig å treffe både stor og liten! Så da har vi skravlet, spist, drukket grønne smoothies og kost oss masse. Jeg har hatt den lille, vakre frøkna på fanget, snust inn duften av baby, og kjenner at jeg håper veldig at det blir min egen baby jeg kan snuse inn duften av etter hvert. Veldig! Og som jeg kan rynke på nesa av når det gjelder skifting av babybleier med både, sort, brun og grønn dymamitt.

I denne prosessen har jeg heldigvis noen venner. Ellers ville det vært umulig tror jeg. Noen er gamle venninner som er mødre, noen er andre ønskemammaer (akkurat nå både med og uten barn i magen) og noen er kollegaer – som da ofte er psykologer, leger og annet helsepersonell. Sånn er det å jobbe i helsevesenet.

Så får jeg noen råd da, om hva som er lurt å ta av kosttilskudd før ferden etter hvert går mot Danmark. I dag fikk jeg et par nye råd, fra min kloke venninne som også er lege.
Jeg er lutter øre, og har nå kjøkkenbenken full av ønskemammatilskudd.
Sånn ser det ut per i dag:

Hvordan er det med dere som har fått barn? Forberedte dere dere med litt sånn ymse tilskudd dere også? Forlat er jo et must, og jern og vitamin D for meg som mangler noe av det, men her sklir det nedpå med et lite arsenal av andre anbefalte tilskudd også.

Håper de kan byttes ut med duften av baby etter hvert!

 

Kan de ikke bare adoptere?

Kan de ikke bare adoptere? Eller hvorfor i all verden adopterer de ikke i stedet for å dra til Danmark? Hvor dum, egoistisk og uteisk går det an å bli? Det er spørsmål som stilles ønskemammaer som meg. Ofte dessverre godt innblandet banneord og en dose sjikane.

Betimelige spørsmål mener jeg, selv om man godt kan spare seg for banning, håning, eder og galle på nett. Men hvis vi velger å overse nettrollene, er dette et viktig spørsmål. Hvorfor dra til Danmark og forsøke IVF-behandling i stedet for å adoptere?

Det finnes mange barn i verden som trenger foreldre. Sånn sett kan man absolutt hevde at det er et etisk bedre valg å adoptere enn å få egne barn i 2014. For single – men også for par. Det er ikke forskjell på det tenker jeg. De som henvder at det er uetisk av single kvinner å få egne barn fremfor å adoptere har, snodig nok, ofte egne biologiske barn selv. De mener at det var det rette valget for dem selv å få biologiske barn, men at single kvinner bør velge annerledes. Interessant, er det ikke?

Så er det sånn, at de fleste mennesker har i seg et iboende driv etter å få egne, biologiske barn. Sånn er vil skapt. Vi er skapt for å slåss for at genene våre skal overleve. Derfor ønsker de fleste mennesker seg egne barn.

For meg personlig, ville nok adopsjon vært ønskelig – hvis det var en reell mulighet. Nettopp av de etiske grunnene. Nettopp fordi det finnes mange barn i verden som trenger en kjærlig, omtenksom og litt bestemt mamma. Men også med tanke på egen alder. Ved en adopsjon hadde ikke en 40-årig kropp behøvd gjennomngå en graviditet, som jo er en klar risko for både mor og barn. Ved en adopsjon ville jeg trolig også blitt mamma til et barn som var noen år gammelt, noe som kanskje ville være fint i forhold til egen alder.
Så er det jo sånn at jo eldre barn er når de adopteres bort, jo mer har de i bagasjen.
Det kan igjen være en riskofaktor, men det er en annen diskusjon.

De som skriker høyt om hvor forferdelig og uetisk det er for single kvinner å dra til Danmark i stedet for å adoptere har misforstått noe vesentlig. De mangler ganske enkelt kunnskap. Realiteten er nemlig at det er så godt som helt umulig for single kvinner å adoptere i Norge i dag. Det norske regelverket er strengt. Det gjør det vanskelig. Det skal være vanskelig å adoptere. Det er jeg enig i. Men den største hindringen – en hindring som strekker seg langt utover de generelle reglene for adopsjon – er faktisk at det stort sett ikke finnes land som sier ja til å adoptere bort barn til single forsørgere.

Verdens barn, som er en av organisasjonene som driver med adopsjon, skriver at det per i dag kun er India som godkjenner adopsjon til enslige, og at man må regne med at en slik prosess skal ta 4-5 år. Verdens barn opplyser også om at det ikke tas inn nye enslige søkere på lista – og at ingen har vært tatt inn på den lista siden 2006! De skriver på sin nettside:

«Det er flere enslige søkere som ønsker å adoptere, enn vi kan gi et tilbud til. Vi opererer derfor med ei venteliste før vi kan gi ut formidlingsbekreftelse og oppstart av godkjenningsprosess  i Norge for enslige søkere. Vi har ikke kunnet ta inn nye søkere på denne ventelisten siden 2006. Vi annonserer det på vår hjemmeside når vi en gang i fremtiden åpner for registrering av nye enslige søkere på ventelisten.» 
Så på listen til Verdens barn har man ikke kunnet komme de siste åtte årene. 

Også Adopsjonsforum skriver om enslige og adopsjon på sine nettsider. De skriver: 
«Ensliges muligheter for å adoptere er dessverre kraftig redusert. I 2006 endret Kina sine regler, og stengte døren for nye enslige søkere. Fordi Kina har vært det største opprinnelseslandet for adopsjoner til denne gruppen søkere, har dette i høy grad påvirket ensliges muligheter for å adoptere.  I realiteten er ensliges muligheter for å adoptere dramatisk redusert, og vi er tilbake til situasjonen midt på 1990-tallet.»

I 2013 ble bare et eneste barn adoptert bort til en enslig forelder gjennom Adopsjonsforum – et barn fra India. Adopsjonsforum tar heller ikke inn flere enslige søkere. 

Så de som sier at «det er jo bare å adopere» tar dessverre helt feil.


At det skal være så vanskelig er både forståelig og uforståelig på en og samme tid. Regelverket bør være strengt ved adopsjon. Det er jo viktig at barnet ikke blir sendt fra en dårlig livssituasjon til en annen. Veldig viktig.
To foreldre er best for barn – hvis foreldrene fungerer godt sammen. Det  mener jeg. Mitt soleklare ønske ville jo også være å leve i en setting der vi var to foreldre.
Samtidig er det vanskelig å forstå at ikke et eller flere barn som lever et vanskelig liv et sted ute i den store verden ville hatt det bedre hos meg – eller hos andre kvinner (eller menn) i samme situasjon.

Jeg tenker jo at det er sannsynlig at jeg (og andre i min situasjon) ville kunne  gitt et barn som allerede finnes, og som lever et vanskelig liv, bedre kår. Jeg ville helt klart kunnet elske et (eller flere) barn som ikke ikke var mitt biologiske barn. Jeg ville blitt verdens lykkeligste og stolteste mamma til en liten pjokk fra India, Kina, Afrika – ja, fra hvor som helst egentlig. Men det får jeg ikke muligheten til, fordi regelverket nå en gang er som det er.  Adopsjon er ikke et reelt valg. Dessverre. Det tenker jeg at det ville være bra å vite om for dem som har et svært negativt syn på kvinner som tar det samme valget som meg, og som mener vi burde adoprtere i stedet.

 

Dede fol delling….aaaaatsjoooo!

Dede fol delling, eller nede for telling som det også kalles. De siste fem dagene har Ønskemamma vært sylte forkjøla, og etter en full arbeidsdag i dag ble det bare verre gitt.

Så nå går det i Paracet, Otrivin nesespray, Solvipect hostesaft, kortisonspray, varm te, halslinser, kleenex, pledd og sofa. Sånn cirka alle gode råd prøves på en gang altså. Så satser jeg på at immunforsvaret kjemper ned bassiluskene på 1-2-3. Har jo ikke tid til dette selvsagt. Sånt passer jo aldri.

Kjedelig, men slettes ingen krise. Ute er det sol, og snart er det vår!  :o)

 

Det store i det lille

I dag kom jeg over dette, som en amerikansk venninne av meg delte. Jeg syntes det var så fint at jeg ville dele det videre med deg. Så viktig. Så riktig.

Fordi det er hverdager det det flest av. Hverdager med det vanlige, lille livet. Ikke det ekstraordinære, storslåtte og voldsomme. Men det vanlige. Og det er ganske fint.
Jeg ønsker meg flere hverdager, fylt med glimt av små smil og underfundighter.
Små «vanligheter», som det egentlig er et under å være del av.

Det er en kunst å se det store i det lille. Lett å glemme i en travel hverdag.
Samtidig kanskje det aller viktigste man kan lære bort til barn. Og til seg selv.

 

Klinikk er valgt!

I denne prosessen har jeg lurt mye på hvilken klinikk jeg skal velge. I Danmark finnes etter det jeg har kunnet finne ut av de følgende klinikkene:
Storkklinik, Ciconia, Danfert, Trianglen, Nordica,  Maigaard og CFC – Copenhagen fertility center. Muligens finnes det enda flere, men dette var de jeg fant. Syv ulike klinikker altså. Så hvordan velger man da?

Jeg hadde ganske enkelt ingen anelse. Stork hadde jeg hørt om, men ikke i forbindelse med IVF. På CFC visste jeg om et par stykker som hadde vært. Og det var i grunn alt.

Jeg valgte å begynne med å sende den samme mailen til alle klinikkene, med noen spørsmål og fire sider med blodprøveresulater vedlagt. Det gjorde det enklere. En av klinikkene svarte ikke. Noen hadde veldig knappe svar. En svarte i tråd med «Kjør på – uten samtale, spørsmål og undersøkelser!» De utgikk med høye kneløft. Så bare det å sende en liten mail gjorde det litt enklere. Etter denne runden satt jeg igjen med valget mellom CFC og Maigaard – eller, det var altså de to klinikkene jeg valgte å sitte igjen med.

Neste trinn var telefonsamtaler. Jeg snakket med Dr. Svend Lindenberg ved CFC og Dr. Jon Kirk ved Maigaard. Begge to er erfarne, kunnskapsrike leger som har holdt på med dette lenge. De ga meg i grunn lik «prognose» for mulighet, men ganske ulike anbefalinger for medikamentet regime. Forvirrende for en uerfaren ikke-lege som meg. CFC anbefalte kort regime. Maigaard anbefalte langt. Begge deler kan kanskje fungere – eller kanskje ikke…. Jeg vet ikke. Den ene samtalen ga meg dog bedre magefølelse enn den andre.

CFC ligger i København. Det er absolutt mest praktisk. Enklest å komme seg til på kort varsel, og flere transportmetoder ut av Oslo. Maigaard ligger i Århus. Straks litt mer upraktisk. Men umulig er det jo ikke på noen måte. Det går båt til Hirtshals fra både Larvik og Langesund, og derfra er det et par timers kjøring videre nedover. Ok, kanskje litt mer enn et par timer i min lille putrebil, som egentlig bare er skapt for å kjøre innenfor Ring 2 i Oslo (den hviner høyt av misnøye i alle hastigheter over 80). Så reiseveien til Århus er mer upraktisk, men helt overkommelig. Uansett om det skulle bli København eller Århus må det bestilles tre netter med overnatting, så det blir hipp som happ.

Så har jeg selvsagt forsøkt å lete etter resultater. Begge klinikkene er anerkjente, begge skal ha det mest moderne utstyret, begge driver forskning – ja, begge virker gode. De fleste jeg har lest om/snakket med sier at CFC har mer fabrikkfølelse, mens Maigaard er flinkere på det menneskelige aspektet. Det er fint, men ikke avgjørende. Dette er jo ikke en romantisk prosess, men det er hyggelig å føle seg godt ivaretatt. Og viktig hvis jeg reiser alene tenker jeg.

Det som har vært viktigst er å prøve å finne ut hvor andre ønskemammer (og par) har lyktes best. For det er jo hele målet – å lykkes med ønskebarnet. Der tror jeg suksessraten er ganske lik på CFC og Maigaard. Det eneste jeg har kunnet finne, og som dermed har påvirket valget mest, er at det ser ut til at flere har fått bedre resultater når de byttet fra CFC til Maigaard – og til et nytt og annereldes medisinregime.

Maigaard har også vært veldig serviceinnstilte så langt i denne prosessen, og svart raskt og hyggelig på små og større spørsmål – både på mail og telefon. Og jeg har jo hatt noen spørsmål….

Så samlet sett gjorde både mailhenvendelse, telefonsamtalen, servicenivået, ryktene om den menneskelige faktoren og lesing om resultater at jeg samlet sett fikk best magefølelse for Maigaard. Og magefølelse skal man ikke kimse av. Ok, magefølelse påvirker nok ikke resultatet, men det er jo så mange usikkerhetsmomenter i en prosess som denne at det er greit at det i alle fall føles som et godt valg tenker jeg.
Derfor falt valget på Maigaard.

 

Mellom to verdener

I går var den første vårdagen kjentes det som. Endelig SOL! Jeg ruslet en tur til det lokale biblioteket, der psykologsøstrene Ihlen skulle presentere sin nye bok «Ubehag».

Kjempefint foredrag av to kunnskapsrike søstre med masse krutt i. Gleder meg til å møte en av dem igjen for sushi om ikke alt for lenge. Foredraget, og boka, handler om ubehag som grunnlag for bedre kommunikasjon. Spennende tema!

Etter foredraget fant jeg en benk i sola utenfor biblioteket. Vendte nesa mot lyset og den gryende varmen, og snuste inn litt vår. På plassen utenfor biblioteket står et lekeapparat. Et stort hjul som det går an å sitte mange på samtidig, der man kan spenne fart med bena (eller få et dytt i ryggen av mamma) og snurre rundt. Med nåtidens EU-sikrede underlag under selvsagt.  Bildet under er hentet fra Google, men det er altså et slikt hjul:

Barn kom og gikk – de fleste på vei til eller fra biblioteket i følge med foreldre på raske ben, og bare bortimot for «en liten snurr». Så ble det tomt for barn, og en gruppe på fem unge gutter kom gående. Eller de kom vel mer hoppende/ramlende, med mye lyd.
Som tenåringsgutter skal være. Jeg gjetter at de var cirka 13 år gamle. Alle med ganske likt, stylet hår, jeans, og ganske like ytterjakker med pelskant på. Tenåringsuniform, som seg hør og bør. Vi hadde jo også tenåringsform på 80-tallet. Utseendemessig vinner nok 2014-uniformen over våre BALL-gensere og permanenthår med grorudpalme. Og store, pastellfargede plastøredobber. Kremt!

I det guttegjengen kom gående sa den ene til resten hva han tenkte å kalle barnet sitt i fremtiden. De andre lo. Gutten med navneønsket ble ikke flau. Han bare spurte hvorfor de andre lo, og vips!, så var de langt inne i en diskusjon om hva de alle skulle kalle barna sine når de fikk noen. Samtidig som de hadde satt rumpene ned på lekapparatet og snurret rundt gikk diskusjonen blant unge gutter om hva fremtidige barn skulle hete, om de skulle kalle opp barna sine, og så videre. De var sånn cirka 100 % søte. :o)

Der var de – midt mellom to verdener. Barn og voksne på en gang.
Sånn er det for oss alle tenkte jeg – vi har i oss alle aldre vi har levd så langt.
Voksne er barn de også – i alle fall i blant.

Jeg sendte dem et smil, og fikk mange tilbake. Så gikk de på biblioteket, og jeg gikk hjemover. Et koselig hverdagslglimt, som skapte en aldri så liten smilerynke på et ønskemammahjerte. Et ønskemammahjerte som også har tenkt på hva eventuelt fremtidige barn kunne komme til å hete.

 

Grønt vidunder? På avokadohandletur.

Det ramler inn med gode ønskemammatips, og det er jo bra. Dette tipset leste jeg om på nettsiden godt.no denne uka – nemlig avokado. Der sto det:

«Avokado kan øke sjansen for å bli gravid. Det avdekket en studie ved Harvard School of Public Health i USA. Ifølge forskerne kan kvinner som prøver å bli gravide ved hjelp av prøverørsbefruktning tredoble sjansen om de spiser en-umettede fettsyrer. Dette er fettsyrer avokadoen er rik på.»

Jeg elsker avokado! Gjerne laks og avokado, eller avokado som guacemole. Og det kan jeg visst bare fortsette å like ser det ut til. Så nå: ut på avokadohandletur!

Visste du forresten at avokado egentlig er en frukt?

Hele artikkelen kan du lese på godt.no her:
http://www.godt.no/#!/artikkel/22786765/gjoer-tacoen-sunnere-med-denne-vitaminbomben

 

Straks Costa del Kongsvik

Akkurat nå gleder jeg meg til Costa del Kongsvik.
Lene Kongsvik Johansen og alle hennes rollefigurer er intet mindre enn fantastisk synes jeg. Og nå skal de på tur! Til Costa del Kongsvik. Kjenner på snev av feisefeber.

Min favoritttfigur er nok kanskje den deprimerte og veldig slitne læreren Wenche, som denne gangen skal delta på kurs i Livsglede bekostet av NAV. Der skal hun få hjelp til å finne sin indre kraft. Det synes hun er et helvete! Kostelig.

Og den superblonde tenåringen Kine er jo et must, sammen med alle de andre. Og i år får vi jammen en ny figur også – billedkunstneren Rose. Jeg gleder meg! Snurr film. :o)