De viktige og de uviktige spørsmålene

I morgen ettermiddag skal jeg snakke med en av klinikkene i Danmark – CFC, eller Copenhagen Fertility Center. Om det blir barneforsøk står det mellom CFC i København og Maigaard i Århus. Det er de to klinikkene jeg har best følelse for, og som også ser ut til å ha den mest avanserte teknologien. Maigaard har allerede sendt meg en lang og fin mail, så nå er jeg spent på samtalen med CFC. Hva tror de om sjansene? Hva må i tilfellet til? Og når?

Når jeg løfter opp telefonrøret i morgen må jeg ha spørsmålene klare, og jeg regner med at CFC har mange spørmål til meg også. Spørmål som er viktige i denne prosessen. Spørsmål om syklus, hormonbehandling, donorbruk, AMH, eggreserver, FSH, LH, eggutak, vannscanning, piller, sprøyter, reisetider og penger. Masse penger. Og sikkert veldig mange andre ting. Hva tenker de om sjansene? Er det grønt lys for å prøve? Hva slags hormonregime vil de i tilfellet anbefale, og hvorfor?

De spørsmålene, og mange flere, blir sentrale i morgen. Viktige spørsmål.
Samtidig føles de helt uviktige, for det er jo ikke det jeg lurer på.

Det jeg lurer på er ting som; Er det virkelig mulig å prøve, eller er det for sent? Hvordan ville det bli for et barn å bare ha meg som forelder? Er det etisk riktig? Vil jeg kunne skape gode nok rammer? Er bare det beste greit for et barn, eller er «godt nok» uten å kunne tilby det optimale også levelig? Vil barnet streve med indentitetsutviklingen sin som donorbarn? Vil det føle seg annerledes? Vil det bli mobbet? Vil det kunne finne glede i skandinaviske donorhalvsøsken? (….for det vil trolig finnes). Vil et barn, som etter hvert blir en ungdom og en voksen kunne falle til ro med de store valgene jeg vil ha tatt for det? Det er jo slike spørsmål som er de viktige spørsmålene.

Det er mye jeg skulle ønske var annerledes. Jeg kan ikke si noe annet. Skulle jeg være så heldig å få et ønskebarn er det mye jeg skulle ønske var annerledes i det barnets liv – allerede før livet starter. Men det er det jo også i mitt eget. Mitt liv er ikke perfekt, selv om jeg er frisk, oppegående, har gode venner og en spennende jobb er livet mitt slettes ikke perfekt. Men livet er jo likevel perfekt.

Det å kunne lukte på en blomst, få regn i ansiktet, høre svarttrosten synge (den fineste sangen av alle), drikke cafe latte med en venninne, le eller gråte av en film, få og gi en klem….. Det er jo sånne øyeblikk livet består av, og det å ha et liv….det er jo intet mindre enn fantstisk. Så fantastisk at jeg tror hjernen vår ikke kan forstå det. Jeg vil jo gjerne gi den muligheten videre til et barn. Til mitt eget barn. Nå kom jeg til å tenke på et dikt av Hans Børli, som jeg synes er veldig fint, så i dag avslutter jeg med det:

Livet
– Mitt liv er så fattig, sier du
en fortrolig stund hos en venn
– Mitt liv er så vanskelig.
Mitt liv er ditt,
mitt liv er datt.
Men sannelig jeg sier deg:
Du burde falle på kne 
i ordløs takk 
fordi du i det hele tatt kan si
Mitt liv.
                           (Hans Børli)
 

Den vanskelige og omveltende beskjeden

Så kom beskjeden som var vanskelig, uønsket, og som gjør at jeg må tenke fort. Veldig fort.

Jeg har alltid ønsket meg barn, men det har aldri blitt. For jeg har alltid tenkt at mitt barn – mine barn – skal ha to foreldre. Og en potensiell, trivelig og trygg barnefar har liksom aldri dukket opp.
Så ble jeg 40 år, og tenkte at nå bør jeg vel sjekke hvordan det egentlig står til med denne fertiliteten. Man vet jo aldri om man kan få barn. Selv om det ser ut til at alle får barn, er det jo ikke gitt at det går. Så med 40 år i bagasjen og en særdeles singel tilværelse bestilte jeg tid for fertilitetsutredning.
På Høvik traff jeg en utrolig varm og hyggelig gynekolog, Dr. Nahid Heydarpanah. Jeg tror adri jeg har møtt en varmere lege. Stor tommel opp. Hun gjorde det hun skulle gjøre, rekvirerte alle nødvendige tester, var  blid og positiv. «Alle tester kommer til å se bra ut, men du vil likevel ha dårlig tid. Du bør bli gravid innen 3-4 måneder» sa hun. What? 3-4 måneder….hvis alt ser bra ut. Det er jo nesten i morgen. Gisp! Tenkte jeg. Og det var før prøvesvarene kom.
 
Nå har de kommet. Det gikk ikke som forventet. Alt så ikke bra ut. Dessverre. 
Telefonen ringer: «Hei, det er Dr. Nahid. Nå har prøvesvarene dine kommet. Alle hormonprøver ser helt bra ut.» PUH, så bra! , tenkte jeg, men der var jeg visst for kjapp, for Dr.Varmoggod trakk bare raskt pusten, før hun fortsatte: «…men AMH-en din er bare på 1.» Å nei!
 
For bare få uker siden hadde jeg aldri hørt om AMH, eller lassevis av andre begreper som visstnok er daglitale blant barneløse ønskeforeldre. Nå vet hva det er. AMH (Anti-Müller Hormon) er et viktig hormon som produseres i eggstokkene, og enkelt sagt forteller AMH hvor mange egg som er igjen i eggstokkene. Når verdien er mellom 3 og 60 oppfattes kvinnen å være i fruktbar alder.
Min AMH er på 1. EN! Er det muuulig da? Svarte, salte, svingende banaer altså!
Det betyr (sier legene) at det er svært få egg igjen, men de eggene man måtte være heldig få tak i sannsynligvis vil ha akkurat like god kvalitet som alle andre egg har hatt. Skal man ha sjanse til å kunne sanke noen egg i kurven må man i gang med hormonbehandling og prøverør – nå. NÅ.
Ikke i til høsten. Ikke til sommeren. Nå. Så snart som mulig. Oh my!
Plutselig var verden en annen. I løpet av en kort telefonsamtale var alt endret. Plutselig var det som var bare en tanke om at det jo ikke er sikkert alt ser bra ut blitt virkelighet. Og jeg har en zillion tanker. Hva gjør jeg nå? Hvordan går jeg frem? Kommer jeg til å ende som barnløs? Sorg! Er det å bli mor med donor en mulighet? Håp! Er det etisk forsvarlig? Kan det gå? Tvil. Hvordan skal jeg få råd? Kommer barnet mitt til å slite med sin egen identitetsutvikling? Vil jeg bli en god nok mor? Engstelse. Kan jeg kanskje få muligheten til å dele kjærlighet og hjerterom med et barn hvis jeg er rask og heldig? Nytt håp. Hvis jeg får barn, vil menn da fortsatt kunne bli interesserte i meg eller må jeg leve resten av livet alene? Undring.  …..og slik spinner tankene, rundt og rundt.
En zillion viktige spørsmål. Ingen gode svar.
Men jeg vet at jeg har et stort, ledig hjerte med mange rom. Og en ledig voksenhånd med plass for en barnehånd – livet ut. Jeg vet at jeg virkelig ønsker meg barn. Det finnes ingen tvil om det.
Nå vet jeg også at dersom jeg skal ha sjanse til å få barn må det bli på en annen måte enn jeg hadde sett for meg. En annen måte enn jeg hadde ønsket, både for barnet og meg selv.
Men kanskje er også andre løsninger enn den perfekte gode nok?
 

En presentasjon av Ønskemamma

ØNSKEMAMMA ER:
40 år og veldig singel.
Utadvendt – og litt sjenert.
Snill og varm – men med egne meninger.
Tankefull – og impulsiv.
Stor og sterk – og liten og redd.
Voksen nok til å vite hvem jeg er – og barnslig nok til å lage engler i snøen.
Jobber som psykolog – og er veldig glad i å jobbe med mennesker.
Liker sommeren bedre enn vinteren – mye bedre!
Drømmer om et kjøkkenbord med liv, prat og latter. Barnelatter og voksenlatter.