Det har blitt 23.desember. Lille julaften og veldig snart jul! Det går fort mot det som forhåpentligvis blir et nytt møte med Maigaard. Men først må eggposene stimuleres til å vokse, og på søndag var det dermed dagen for det store, lille monsteret. Elonva. Den grisedyre depotsprøyten, som skal vare i seks hele dager.
Som jeg skrev tidligere turte ikke Ønskemamma sette Elonva selv. Den er liksom for stor og uregjerlig, og jeg synes ganske enkelt det er litt (eller ganske mye) skummelt. Så jeg hadde laget an avtale med en venninne, om at hun skulle komme innom for å stikke. Hun hadde aldri satt sprøyter før, så hun grudde seg litt, men hun tar masse blodprøver på jobb. Da tenkte vi begge at det ville gå greit.
Vi fikk skrudd sammen minimonsteret, og omsider tømt det for luftbobler også. Ønskemamma var nervøs, men det som må gjøres det må gjøres. Det var bare å gjøre seg klar.
SÅ fikk Ønskemamma sin venninne plutselig den store, store skjelven. Og turte ikke stikke likevel, fordi hendene skalv alt for mye. Sånn kan det gå når man skal stikke noen man kjenner, med noe dyrt og litt stort.
Det er noe rart med engstelse og tøffhhet. Eller andre følelser. Noen ganger oppleves det som om følelser er en konstant når flere mennesker er sammen, slik at når eksempelvis et menneske blir mer ensgtelig blir andre mindre engstelige. Sånn synes gjennom psykologjobben min ser at det ofte er i parforhold også, f.eks i perioder med sorg. En er sterk og en svak, og så byttes det liksom på.
Slik var det for oss på søndag. Så når Ønskemamma sin venninne ble mer nervøs, ble Ønskemamma mindre nervøs. Heldigvis. Og kunne sette sprøyten selv. Men hadde jeg vært alene hadde jeg ikke turt, mest fordi jeg er redd for den halvtimen som kommer etterpå. Jeg er ikke redd for sprøytestikk, men for eventuelle allergiske reaksjoner på et medikament. Så selv om venninnen min ikke fikk satt sprøyten, var hun jammen til stor hjelp likevel. Veldig takknemlig for at hun ville ta turen innom!
I halvtimen etterpå, når reaksjoner kan inntreffe, byttet vi på igjen. Da var Ønskemamma den engstelige, og venninnen den tøffe. Fordi nervøsitet passer dårlig sammen med det å sitte stille hoppet Ønskemamma på spinningsykkelen som står godt passert midt i stua. Så tråkket jeg i vei, mens vi skravlet og min nå ikke lengre skjelvende venninne satt i sofaen med tekoppen. God foredling!
Så nå er Det gjort. Elonva er satt. Og Ønskemamma har markert mange ruter på medisinskjemaet som henger på utgangsdøra. Det begynner å fylles opp….
De neste dagene skal Elonva gjøre jobben sin, helt på egen hånd. Måtte alle eggposer gro som gresset bak do – og helst enda mye mer. Kanskje, kanskje finnes gullegget denne gangen? Ha en fin lille julaften alle sammen.