Fredag. En fredag som startet med lett irritasjon over naboen som begynte å bruke et eller annet gedigent pressluftbor kl 07, på den eneste dagen Ønskemamma hadde bestemt seg for å ikke ha på vekkerklokken. Så ringte telefonen, og på et sekund var hverdagsirritasjonen glemt.

Det var en venninne. Den samme som hjelp meg med monstersprøytene Elonva for ikke veldig lenge siden. Noen ganger vet man at noe er galt allerede før man tar telefonen. Som når noen som ikke ringer så ofte plutselig ringer en formiddag. Da er det bare et spørsmål som gjelder: «Hva har skjedd?» Svaret var: «Pappan min er død.»

Et kapittel var plutselig over. En venninne jeg har vært heldig å ha i livet i mer enn 30 år. En far jeg har kjent like lenge. Vi så hverandre ikke så ofte de siste årene – foreldrene hennes og jeg. Før jul bestemte jeg meg for å dra på besøk til dem – uten at venninnnen min visste det. Fordi det var lenge siden sist, og fordi jeg tenkte at tiden renner. Renner nesten umerkelig, men likevel fort, gjennom livets timeglass. Og jeg var i det stille redd det ikke skulle bli så mange anledninger for å treffe faren hennes igjen. I dag er jeg takknemlig for at jeg fikk dratt på det besøket. For den fine praten. Mimringen om barndommen. Bilder, klemmer og gode ord. Nesten som å være barn igjen.

Nå er han død. Så rart, så vondt, så endelig. Over. Han som har vært tre flotte barn sin sterke pappa er ikke mere. Hun ble den første av mine venner som mistet en av foreldrene sine. Ettersom livet går vil det samme skje med andre. Og med meg, hvis jeg er heldig å leve lengst. Lengre enn foreldrene mine.

Jeg har moren min et par timers kjøring unna. Heldigvis. Det er ikke så vanskelig å få besøkt henne. Jeg har faren min i et annet land, vevd sammen med en annen familie. Det er mye mer komplisert å besøke ham. Jeg gjør det likevel hvert år – helst to ganger hvis jeg kan. Selv om han ikke er er snill med meg besøker jeg han, og lar han klage over sitt. Den samme klagingen igjen og igjen. I visshet om at det kan være siste gang vi treffes, fordi han også blir gammel, gjør jeg det. Tåler den samme skuffelsen over at han bare er opptatt av seg, og ikke av meg – igjen og igjen. Fordi han er en av foreldrene mine.

Det ble en fredag med mange tanker. De fleste tankene er hos venninnen min i dag. Hos familien hennes. Og hennes fine pappa som jeg håper at har funnet fred.

Helgen står for døren. Ta godt vare på hverandre.