En siste utvei

Kom over en dansk studie rundt solomødre, eller kvinner som velger å få barn alene. Uten partner. I Danmark blir det nå født nesten 500 barn av solomødre hvert år. Og da regnes altså kvinner som har brukt donor, og ikke kvinner som har fått barn med en partner, men blitt alene før eller rett etter fødselen – for de kvinnene blir jo også solomødre, bare på en litt annen måte. For dem var ikke solomortilværelsen selvvalgt.

Så viser det seg at solomortilværelsen nesten ikke er selvvalgt for noen. Studien viser nemlig at hele 90% av solomødre egentlig ikke ønsket å bli solomødre. Kvinnene ønsket seg barn, men ikke alene. De ønsket, som meg, en hel kjernefamilie. I rett rekkefølge. Kjæreste og mann først, og så et eller flere barn.

Solomødreonskebarn ønskemamma ønskebarn donorbarn solomor prøverør

Så nesten alle kvinner som står i samme valg som meg ønsket seg altså noe annet enn solomortilværelsen, når de drømte om hvordan det skulle bli. Så ble ikke livet slik likevel – av ulike grunner. Sånn er det definitivt for Ønskemamma også, så det har jeg tenkt litt på i dag:

Hadde du tenkt på at det kunne være så mange som egentlig ønsket seg livet annerledes?

Håper du får en finfin helg! Ønskemamma sin helg blir ganske annerledes enn hun hadde tenkt seg (som livet for øvrig altså). Utrolig annerledes faktisk, men det kan jeg komme tilbake til når det passer seg. Til uka tenker jeg.

3 kommentarer

  1. Ja, jeg forstår at det er mange som ønsker seg livet annerledes. Det tror jeg kan gjelde mange av oss – av ulike årsaker, ikke bare ufrivillig barnløse eller single. Jeg tror også at det av og til er en del av voksenlivet å godta nettopp det -at vi ikke kan velge fra øverste hylle i enhver sammenheng, eller kontrollere alt som skjer, eller ikke skjer. Midt i alle muligheter vi har til å ordne og fikse det meste, spør jeg meg av og til om den erkjennelsen har gått tapt på veien.

    Jeg har fulgt deg og denne bloggen en stund. Jeg synes som alle andre her at du er modig som «står frem» som det heter, ikke minst med det å kjenne på ensomhet – et av vår tids største tabuer. Samtidig ser jeg en person med gode, nære vennskap av en type mange mennesker – med eller uten egen familie/slekt – bare kan misunne. Sett utenfra, er du et typisk eksempel på at «venner er familien vi velger selv», og at blod ikke alltid er tykkere enn vann. Likevel har du altså en ensomhetsfølelse i deg, og det respekterer jeg. Kanskje handler det om erfaringer med avvisning som du også meget modig og åpent har fortalt om.

    Men sett i lys av at du er psykolog, blir jeg i blant slått av at en slags «familie/ikke familie = barn/ikke barn = lykkelig/ikke lykkelig»-tankegang er ganske gjennomgående i denne bloggen? Så enkelt er jo ikke livet. Men om så er – hva tenker du om at et eventuelt barn muligens vil være i omtrent samme situasjon som du er nå med tanke på familienettverk når h*n er på din (nåværende) alder? Videre har du en gang skrevet noe sånt som at fosterbarn ikke er aktuelt fordi det er et tungt ansvar alene. Det forstår jeg, og jeg forstår også at ønsket om egne biologiske barn (som jeg for ordens skyld ikke har selv, og heller ikke kommer til å få) er noe annet enn «bare» ønsket om å gi omsorg til et eller annet barn. Men egne barn kan jo også komme med spesielle behov som er tunge å dekke alene? Selv om jeg ikke tviler et sekund på at du ville klart det altså!

    Jeg håper du ikke oppfatter dette som kritikk, for slik er det ikke ment. Mer en oppriktig nysgjerrighet på hvilke tanker du har gjort deg, da jeg oppfatter deg som en reflektert og oppegående dame. Ikke minst på bakgrunn av utdanningen(e) du har tatt, og yrket ditt.

    Vil avslutningsvis få ønske deg alt godt i livet videre, enten det skulle bli med eller uten egne barn!

  2. Jeg tenker at det på en måte er litt rart at det er så mange som ønsker seg livet annerledes, man er jo seg selv nærmest og har ganske god tilgang på informasjon om hvorfor livet er som det er, men lurer på om det kan ha noe med måten man attribuerer hendelser på – er det min skyld/mine valg som gjør at denne situasjonen inntraff, eller skyldes det ytre omstendigheter? Ytre omstendigheter kan man jo ikke kontrollere, og da er det heller ikke noe å angre på. Man kan jo ønske det annerledes, men det blir jo litt som å ønske seg sommer midt på vinteren, eller ungdom når man er 80 – bortkastet energi. Jeg tror de fleste som sterkt ønsker livet annerledes er de som ser at det de gikk glipp av fortsatt er innen rekkevidde. Hvis ikke tror jeg i de aller fleste tilfeller man finner en ro med at det ble som det ble og går videre med det livet man har.

  3. Ja, jeg er enig i at det er bedre å jobbe for å få det sånn som man vil ha det enn å gå rundt og være lei seg for at livet ikke er helt som man ønsker. Jeg tror mange også går rundt og føler en slags uro over at livet ikke er helt som det burde være uten egentlig å ha fasiten på hva det er som skal til for å få det bedre. Når man har kommet dit at man virkelig har fått satt fingeren på det, sånn som du, så vet man også hva man skal jobbe for, hva målet er, og da vil man selvsagt dit. Jeg tror det skal mye til for at man gir opp når målet er så klart definert, og jeg er enig med deg, det er bra å strekke seg. Samtidig så vet jo alle at det går en grense et sted. Hvis veien mot målet koster så mye blod, svette og tårer at ingenting utenom selve målet gir mening lenger, så må man kanskje justere forventningene litt. Det må jo være den virkelig tøffe og vanskelige vurderingen man gjør både som psykolog og som enkeltmenneske; når er det riktig å si at nok er nok? Når skal man akseptere at livet ikke ble helt som man ville og ønsket? Moren min har for eksempel aldri akseptert at faren min ønsket skilsmisse da vi var små. Hun følte at han stjal drømmen om en kjernefamilie fra henne, og nå, snart 20 år senere, er hun fortsatt så bitter at hun ikke klarer å leve i fred med at det ble som det ble. Drømmen har kommet i veien for realiteten i så stor grad at hun aldri har virket ordentlig lykkelig siden. Selvfølgelig skjønner jeg at 90 % av solomødre gjerne ønsket seg en hel familie, og jeg synes nesten ingenting er så trist som den sorgen man bærer over det som kunne blitt men aldri ble, drømmer og potensiale man ikke realiserte, men på den annen side… det er mange vinklinger på et liv, det er mange meningsfulle veier å gå, hvis man bare ikke blir stående for lenge rådvill ved den stien man ville gå, men som av en eller annen grunn urskogen begynte å vokse over. Alternativet er å finne frem sabelen og sette i gang å kappe den urskogen fordi man VIL ned den stien, fordi man vet at ingen annen sti fører til en større skatt. Jeg heier som bare det jeg da! Men så håper jeg også at dersom noen likevel ikke kommer i mål på den måten, at de finner en annen sti som det gir mening å vandre på. Jeg tror vi alle på et eller annet tidspunkt i livet må reorientere oss, og akkurat denne egenskapen til å tenke nytt om seg selv, sin egen identitet og det livet man lever gjør at man blir overlevelsesdyktig. Solomødre har reorientert seg de. Mange ville noe annet, og så ble de solomødre i stedet. De gjorde noe med deler av problemet, og det er utrolig tøft, det har jeg all respekt for. Like tøft som de som sier «jeg prøver tre ganger, men etter det går jeg videre». Respekten (for min del) ligger i det bevisste valget mer enn akkurat hvor langt man var villig til å gå. For med bevisste valg trekker man grenser, og når man har grenser har man også en aksept for hvor grensa faktisk går. For uansett hva man ønsket eller ikke ønsket opprinnelig tror jeg at det på et (udefinerbart og individuelt) punkt er viktig at man både ser og aksepterer at livet ble som det ble, for angeren eller sorgen over «det tapte», det man trodde man skulle få men ikke fikk, kan komme helt i veien for andre gode måter å leve livet på.

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *