Del 4: Når et lite hjerte plutselig banker

Rundt kl 17 på mandags ettermiddag tror jeg det var at legen endelig ringte. Hun som bare noen timer tidligere virket skråsikker på at Ønskemamma sin graviditet var over. Tonen hennes hadde endret seg. “Hei, det er legen fra Bærum sykehus. Nå har hCG-resultatet ditt kommet. Det var på 4000. Det var jo mye. Da er du nok fortsatt gravid.»

Hun ville «gi det noen dager» – mange dager – til tross for at de mente det var en gravditet utenfor livmoren. Helt frem til fredag skulle vi vente. Det kunne løse seg selv sa hun. Løse seg betydde i dette tilfellet å dø. Hvis det skulle «løse seg» måtte fosteret dø. Å bære på et bitte lite anlegg til et menneske som må dø for at det skal «løse seg», det er….ja, ubeskrivelig ganske enkelt. 💔 Hvis fosteret døde av seg selv ville jeg slippe unna det som ble presentert som de to andre løsningene – å operere bort egglederen eller å avslutte graviditeten med cellegift for deretter å gjøre en medikamentell abort. Pest, kolera og løpende byllefeber. Det føltes vannvittig meningsløst!

Dagen etter dro jeg til fastlegen min, med tårene strømmende ned over kinnene. Hun lånte meg både kleenex og et lyttende øre. Hun sa «Jeg skjønner ikke at de tør å vente». Hun synes graviditetshormonet hCG steg faretruende raskt, noe som betydde at egglederen kunne komme til å sprekke. Hun tok en ny hCG, som vi måtte vente på til dagen etter.

Da ringte hun. «Hei, det er Dr.fastlege. Jeg ringer med nyheter som ikke er så gode. Den hCG-prøven vi tok i går var på 6000.» Dette betydde at fosteret vokste fort. Skremmende fort hvis det lå i egglederen. Ønskemamma ble rådvill. Skulle egglederen komme til å sprekke kunne det bli farlig. Fosteret måtte jeg miste – det hadde de sagt på Bærum. Egglederen ville jeg gjerne beholde. Det eneste jeg kunne håpe på nå. Ringte en av legene på jobb, som igjen ringte en gynekologvenninne av seg. Hun sa at dersom man skulle avslutte et svangerskap med cellegift, så måtte hCG være under 10 000. Oi, tenkte Ønskemamma. HCG var på 2000 fredag, 4000 mandag, 6000 tirsdag. Nå var det onsdag, og timen på sykehuset var ikke før på fredag.

Blodprøver, blodprøver, blodprøver. Og Ønskemamma på kontoret med den lille, kloke ugla.
Blodprøver, blodprøver, blodprøver. Ønskemamma og den lille, kloke kontorugla.

Jeg tok en ny hCG på Fürst den onsdagen. Den sa 8116.

Det nærmet seg faretruende 10 000. Da turte jeg ikke vente lengre, men troppet opp på Bærum sykehus da de åpnet torsdag morgen. I bilen utenfor hadde jeg det ganske enkelt helt jævlig. Tenkte at dette bitte lille mennesket lever. Jeg ønsker meg dette barnet, og nå må vi drepe det – selv om jeg ikke vil det. Unnskyld, Unnskyld, unnskyld, unnskyld tenkte jeg. I bilen tok jeg opp dette lille videopklippet, som jeg var usikker på om jeh skulle dele….fordi det er så….nakent. Rått, på en vond måte. Men stor sjelelige smerte er jo en uungåelig del av en slik prosess, så jeg lukker øynene og deler det likevel.

Gikk ut av bilen, og inn i avdelingen. Møtte fine Kristine, som var med denne dagen også. Ventet på en ung lege som ikke fant helt ut av det. Ventet deretter på overlegen hans. Milena. En flott dame. Hun bruke god tid med ultralydapparatet.  Da så vi det, samtidig, alle som var i rommet. Et bitte lite hjerte banket. Ikke utenfor, men inni livmoren! Jeg vet ikke hvor godt du kan se det, men her er det altså. Et bitte, bitte lite hjerte som slår.

Et lite hjerte som faktisk slår. Legene smilte, fine Kristine gråt, Ønskemamma gråt. Et hjerte! Bitte lite, men utvilsomt liv. Forvirring. Engstelse. En spire av nytt håp.

«Er det virkelig enda håp?» tenkte Ønskemamma. Er det virkelig det?

image

I neste innlegg skal jeg skrive om hva som skjedde med det hjertet. Du vet slutten, men det mangler fortsatt en liten brikke i historien.

10 kommentarer

  1. Gråter med deg. Så innmari vondt.

  2. Så utrolig kjipt og trist! Alt som betyr noe er jo å verne om det lille livet, og så får man beskjed om at legene har avskrevet det, først som ikke et liv i det hele tatt og så som et liv som må fjernes. Det er brutalt! De var for raske til å avskrive meg og det lille livet jeg bar på også en gang, med en ignorant og likegyldig skråsikkerhet. Det lille livet tapte til slutt den gangen, men man kan ikke bli bedt om å gi opp før man har gitt det alle sjanser man kan. At det skal være så vanskelig å forstå for noen leger. Da har de dessverre mistet en viktig respekt og forståelse for at det er liv og håp de jobber med, ikke bare slimhinner og celleklumper.

  3. Sender deg gode tanker 🙂 Dette er nesten som om jeg skulle skrevet det selv 🙁 utrolig vondt fordi man håper og håper! Du må ikke gi opp, det ordnet seg for meg selv om det så aldri så mørkt ut 🙂

  4. Orket ikke se filmen en gang, det er så intenst og hjerteskjærende å lese alt det andre 🙁 Huff! *klemme og trøste på Ønskemamma*

  5. Hei Ønskemamma, Hjertet mitt gråter når jeg leser om det brennende ønsket ditt og alt du har vært gjennom. Jeg syns du er uhorvelig sterk og ønsker deg alt godt. Håper virkelig drømmen din blir virkelighet <3

  6. Mammahjerte

    Uffe, sitter med kinnene fulle av tårer her av innlegget ditt og videoen……..jeg håpet egentlig at det skulle være litt som i bakvendtland, at alt går ann <3
    Det positive her er jo at du blir jo relativt lett gravid! Og da er det mye håp! Den testen som sier noe om kvaliteten på eggene dine, har den vært grei? Er det «bare» det at du har få egg igjen?
    Tok du hormontilskudd etter inseminasjonen, forresten? Mange spørsmål her, og sorry hvis jeg graver i en vanskelig tid, men jeg har så på følelsen av at du kommer til å lykkes 🙂 Jeg krysser alt for deg og sender over en varm og god klem over bloggen 😉

  7. Sender deg ❤️❤️. Et for deg og et for nurket som vil komme, det tar bare unødvendig lang tid. Heia Ønskemamma!!

  8. Mammahjerte

    En av de testene du tok (og må ta for å gå i gang med forsøk) sier noe om eggkvaliteten. Hør med den legen du går til, hva verdiene dine sier om dette. For hvis kvaliteten er dårlig kan det være derfor du blir gravid, men det slutter å vokse – men er kvaliteten god, så ville jeg prøvd med progesterontilskudd i etterkant av inseminasjon også. Vår klinikk i Danmark sa at jeg ikke skulle ta det etter inseminasjon, men magefølelsen min sa at jeg burde og jeg hadde noe igjen fra mislykkede IVF-forsøk, så jeg tok. Dette støttet gynekologen min 100%, og nevnte det faktisk selv da jeg var innom og skrev ut resept på mer til meg. Jeg hadde to inseminasjonsforsøk uten ekstra hormonstøtte, der jeg ikke ble gravid, og på det siste – der jeg ble gravid, tok jeg altså 🙂
    Verdt å prøve. Legene hadde IKKE rett på noe som helst når det gjaldt meg og hva som fungerte for at jeg skulle bli gravid, det var først da jeg lyttet til min egen kropp og sa at «hør på meg nå», at det klaffet…

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *