Takk for alle koselige, støttende meldinger. Og for meldinger som er litt sinna på behandlingen jeg fikk (eller ikke fikk) på sykehuset, når jeg ikke orker å være det selv.
Graviditeten er over. Aborten er over. Sist innlegg endte med Ønskemamma hulkende i bilen, med hodet på rattet etter en vanskelig dag på Bærum sykehus.
Fordi jeg etter sigende blødde alt for mye den dagen fikk jeg før jeg dro hjem fra sykehuset beskjed om at jeg måtte komme tilbake på kontroll uken etter. Den hvitkledte sa skulle ringe meg dagen etter aborten for å gi meg en time, siden klokken hadde blitt cirka 21 da jeg dro, og de som ordnet med timer hadde gått hjem for lengst. Vi noterte tider som kunne passe. De ringte aldri. Da jeg ringte dem tre dager for å spørre når timen skulle være oppga de at de ikke forsto hva jeg snakket om. Kontroll skulle de ikke gjøre sa de. Jeg forsøkte å forklare, men opplevde å ikke bli hørt. Sukk. Forstå det den som kan….
Ved Ullevål ble det gjort flere undersøkelser i forbindelse med den medisinske aborten. Både en kontroll før jeg ble skrevet ut av sykehuset, og en litt senere mener jeg å huske. Men denne gangen – ingen ting. Ønskemamma ga opp. Kapitulerte i stillhet. Tenkte at det har ikke noe for seg å diskutere, selv om beskjeden før jeg dro hjem om at jeg trengte en kontroll var soleklar. Dette føyde seg liksom bare inn bakerst rekken av resten av opplevelsen. Så da betalte jeg dyrt for den undersøkelsen privat i stedet, selv om det skulle vært unødvendig. Men når jeg først måtte gjøre det, dro jeg til en jeg tror er er av de beste. Mer om det straks.
Aborten er over. Slitenheten i kroppen, og de vanskelige følelsene er ikke over. Det tror jeg kan komme til å ta tid, men Ønskemamma tenker at det er på tide å se fremover. Tenke på veien videre.
Hva gjør man når det verste har skjedd, på nytt, og man har mest lyst til å flykte fra alt? Jo, man setter seg på et fly. Så tidlig en fredags morgen var Ønskemamma å finne her:
På et fly, på vei til denne byen:
Nettopp, det er Bergen.
Hvorfor Bergen? Jo, Bergen fordi i både Haugesund og Bergen holder Klinikk Hausken til. Der jobber selveste Jon Hausken. Han er lege og klinikksjef, og har lang erfaring med utredning og behandling av ufrivillig barnløse. Ønskemamma tenkte at det kunne være mannen å besøke – at han kanskje kunne ha kloke tanker, innspill og råd, både om det som har skjedd og om veien videre.
Så når Bærum sykehus ikke fulgte opp var det bare å ta saken i egne hender, og fly mot veien videre. Det ble verdens dyreste dag (gulp, gulp og dobbeltgulp), men en spennende dag. For tanker og ideer hadde Hausken – i massevis!
Og hva som skjedde når Ønskemamma lukket opp denne døren i Blomsterdalen i Bergen, det skal jeg skrive om i neste innlegg.
Hei!
Har fulgt bloggen din en stund nå. Kom over den da jeg selv var gravid, og du var gravid med din første spire.
Du er et fantastisk inspirerende menneske. Du tør å kjenne på, og dele, de vanskelige følelsene. Som psykolog kan du sikkert mer om dette enn jeg, en skarve lærer, men jeg vil likevel driste meg til å si at det at du er så åpen og ærlig nå vil gjøre deg godt i det lange løp. Ikke minst er du en stor inspirasjon for andre. Vi må tørre å snakke om vanskelige temaer som ensomhet og det å føle seg utenfor.
En annen ting jeg så gjerne vil si til det er at du skriver så fint. Du farger teksten med sansene og gjør det til en fortelling som er helt hjerteskjærende å være inni. For det føles nesten som om jeg er der sammen med deg. Du må aldri slutte å skrive, det er du virkelig god til. Jeg håper (og tror) at tekstene etterhvert går fra å være hjerteskjærende til lykkebrusende. Jeg gleder meg til å være med på den reisen. Aldri gi opp, du vil lykkes til slutt.
Og videosnuttene; du har en fantastisk behagelig stemme. Det er så ekte og ærlig. Om du skulle omskolere deg synes jeg du burden vurdere lydbokoppleser.
Nå høres jeg ut som den groupien. Håper ikke du tror jeg er helt gal. Jeg synes bare du er ei flott dame som virkelig inspirerer og engasjerer meg.
Over til det innlegget egentlig handlet om, veien videre: masse lykke til på den reisen som er foran deg. Det blir sikkert en påkjenning, men jeg håper det venter en liten diamant til deg som lønn for alt strevet 🙂
Klem fra Cath
Så spennende at Jon Hausken hadde masse idèer! Må si jeg beundrer deg; etter å ha skrevet om den hjerteskjærende opplevelsen du hadde på Bærum sykehus og i tiden forut, så hiver du deg rundt og ser etter nye løsninger. Setter deg på et fly til Bergen og oppsøker ekspertisen. Gleder meg til neste blogginnlegg; du kan dette med å holde leserne i åndeløs spenning. Har fulgt bloggen en stund og er veldig glad for at du har hatt et inspirerende møte med Hauskenklinikken akkurat nå. Det fortjener du etter det du nettopp har vært igjennom. Bærum sykehus skulle skamme seg!
Så spennende! Jon hausken og hans team snudde opp ned på vårt liv, og jeg er så utrolig glad for at vi bestemte oss for å reise dit (Haugesund). De er utrolig dyktige 🙂 håper ikke det tar lang tid før neste innlegg kommer, jeg kan nesten ikke vente med å høre hva Jon hadde å si 🙂 tvi tvi 🙂
Akkurat lest innlegget om hva Jon Hausken sa 🙂 utrolig spennende det her! 🙂 han er dyktig! Håper det går greit å få danskene med på forslagene til Jon 🙂 kos deg med både vafler og ferie 🙂 er det Rhodos du skal til? 🙂 klem