Når du kjenner det fra helt innerst i kroppen…..

31.10.2015. Halloween, snart Allehelgensdag og dag 18 av prøverørsforsøket. Dag 18! Det begynner å dra seg til. På mandag skal jeg ut å kjøpe Menopur, som er sprøytene jeg skal bruke fra neste uke. Spent! Første innkjøp kommer til å koste meg over 10 000 kr, og da vet jeg ikke en gang om det er nok. Det er det trolig ikke.  Ohlama altså – ti tusen! Og så kom er jula etterpå. Ønskemamma sin lommebok har avgått ved døden for lengst. Men det tenker jeg ikke på i dag, i alle fall ikke hele tiden, for denne helgen koser jeg meg i Skien:

Så dagen startet med en tur på graven til en voksenperson som har vært en sentral del av livet mitt som barn. En som stadig var innom, fordi hun var mammas kusine og beste venninne. Pompel og Pilt kalte vi dem – de var nesten alltid sammen. Fartet hit og dit, eller bare skravlet og drakk kaffe hjemme. Delte en lidenskap for kunst, håndverk og håndarbeide. Så døde hun dessverre alt for tidlig, for fem år siden akkurat i dag. Så i dag har vi vært på graven, tent lys, felt noen tårer og takket for gode minner.

Gravlys

Så gikk turen videre til caféen Sitt Ned i Skien sentrum, sammen med min fine psykologvenninne Beate som skriver den fantastiske bloggen Dynamisk Salong og hennes eldste barn – ei fantastisk jente på tre år.

Så i dag har vi spist kake, sunget sanger, tegnet, tulla, lekt sisten og gjemsel og Ønskemamma har blitt fint pyntet med figurer fra Frost, som seg hør og bør.

Ønskemamma med klistremerke

Vi kan vel diskutere hvor fin jeg ble, men jammen hadde vi det fint. Og det er det som teller. Noen finfine timer var det. Og da jeg gikk derfra kjente jeg det i hele kroppen: jeg må være noens mamma. Fra innerst til ytterst kjente jeg det, i hver eneste celle.

Jeg vil følge et barn gjennom livet. Holde i hånden, tegne, forklare, være streng, tørke tårer, tulle, tøyse, vaske tøy, smøre matpakker….bare være mamma. Mamma for mitt eget biologiske barn, adoptivbarn (som dessverre ikke er en mulighet for single i Norge nå) eller kanskje for et fosterbarn…..

Hånd i hånd

Jeg vet ikke. Men jeg vet at jeg ikke kan gå gjennom livet uten å være noens mamma. Sånn kjennes det. I hele kroppen.

5 kommentarer

  1. Håper med deg. God klem!

  2. Martheer

    Håper du koser deg masse i Skien! Beste byen i verden 😉

  3. Hei! Jeg synes å ha lest i et blogginnlegg for ikke lenge siden at du ønsket gavekort på Colorline, kan det stemme? Jeg har i såfall to stk du gjerne må få, begge er med bestillingsperiode frem til 10.11 og reiseperiode 11.10-31.01. Ta kontakt dersom det er aktuelt!

  4. Du, det der var veldig godt skrevet! Det traff meg veldig. Du fortjener virkelig å bli noens mamma. Og jeg tror du kommer til å bli noens mamma. Og heldig den eller de, Ønskemamma!

  5. virkelig godt skrevet! kjenner meg så godt igjen etter dette intense ønsket om å ha barn i livet på daglig basis. heldigvis ikke noe spesielt behov for at det må være egne, biologiske barn. derfor det er så synd at kriteriene for å adoptere eller være fostermor er så mye strengere for single kvinner:/

    lykke til! krysser fingra for at dette er den gangen alt klaffer:))

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *