Så har det skjedd igjen, og enda en gang. En fremtid har sluttet å slå.
Ønskemamma administrer jo en gruppe med prøvere. Flotte, kloke damer – alle med det samme målet. Ønskebarnet. En hemmelig, rar og fin liten underverden.
Dette året har det fantastiske skjedd mange ganger. Flere enn vi kunne håpe. Nye graviditeter, nye små hjerter som blinker på sorte ultralydsskjermer. Nye, flotte damer som skal bli mødre. Glede, håp og forventing. Nesten som nå i førjulstiden, bare ganget opp mange ganger i følelsesmessig størrelse.
Vi gratulerer, heier og er glade på hverandres vegne.
Men så har det skjedd. Igjen. Dessverre flere ganger i det siste, at damer har kommet på i nervøs forventning til 7-ukerskontrollen, eller til og med 12-ukerskontrollen, bare for å finne en tom plommesekk/fostersekk. Uten et hjerte som blinker. Enten har det bitte lille hjertet sluttet å slå, eller det startet aldri.
Da er det ikke «bare» et lite hjerte som slutter å slå. Det er som om hele fremtids slutter å slå. I løpet av et sort sekund blir det isende kaldt. Stille. Drømmen om små barneføtter som tasser over kalde førjulsgulv slukner. Det samme gjør tanken om våkenetter, manmapermisjon, hylende, gurglende spedbarn og grenseløs kjærlighet.
Nå har det skjedd igjen. Ikke for meg denne gangen, men dessverre for flere andre. Og Ønskemamma tenker at det er forbannelsen ved å administrere en gruppe med så godt vokste damer. At det er risikoen vi tar i dette gamet. Det er jo en risiko i alle svangerskap, men økende med økende alder.
Og jeg tenker at det er utrolig vanskelig. For når et bitte lite hjerte slutter å slå, da knuser samtiidg det store hjertet det lille lå under.
Enda gjør vi det, igjen og igjen. I håp om at en dag – en dag er det vår tur. Men det vet vi ikke. Ingen av oss som har mistet det aller mest dyrebare dette siste året vet om det blir vår tur. Vi kan bare lete etter bitene av knuste hjerter, stille og langsomt lappe dem sammen, og se om det blir plass til håp der igjen.
Heldigvis lykkes det for mange, og senest i går var det et nytt gruppemedlem som fikk se små hjerteslag blinke på skjermen. Så koselig! Det gir håp.
Men i dag tenker jeg mest på alle de som må lete etter hjertebitene sine – rett før julen ringer inn. Og håper at det nye året da alt blir annerledes.
Trøsteklem til de det gjelder❤️
Trøsteklemmer er alltid fint Marit, og jeg vet at noen av dem leser dette. ❤️
Utrolig hvordan du klarer å beskrive følelsene som rår i disse situasjonene. Men du har jo vært der selv. Sterkt å lese.
Ønsker for deg og de andre å oppleve at de små hjertene banker og banker inn i framtiden sammen med mange flotte mødre.
Takk Lisbeth. ❤️
Og ja, det er vårt felles ønske.
Hjertet blør for alle som lå lete etter hjertebitene sine… Denne prosessen er så tøff, man er så sårbar,veldig skjør og viser at livet – ja, det er virkelig for viderekommende… Her går vi igang ned ny runde i romjulen, håper vi kan finne egg denne gang for det er søren meg ikke sikkert. Som jeg har skrevet til deg før, takk for at du er du! Du gjør en kjempejobb ned alt du gjør med bloggen din og tenker at alle de prøverørsdamene du har ansvaret for i gruppen din, er heldige som har ditt hjerte og din omsorg i livet sitt…. Klem til deg denne søndagen før jul 🙂
Å, som jeg håper at de finner gode egg Stine.
Sånn at du kan ringe inn 2017 med et barn på armen.
Takk for gode ord. ❤️
❤️
❤️
Det har nylig kommet en ytring på NRK om spontanabort og tabu rundt temaet, at det snakkes for lite om det i forhold til hvor mange som opplever det. Tenkte på deg når jeg leste ytringen – honnør til deg for at du setter ordet på det som er tyngst. Tror det hjelper å normalisere aborttemaet og bryte tabustempelet. Tusen takk at du er så ærlig! Håper så mye på vegne av deg og dine prøvervenninnger i året som kommer
Tusen takk for det Nina. Ja, jeg tror på åpenhet. I mitt terapirom gjelder dette: det er ingen ting som skal være farlig eller skamfullt å snakke om. Prøver å la det samme gjelde i eget liv. Og akkurat dette med spontanabort er jo veldig vanlig. Sånn sett er det underlig at det snakkes så lite om det. Men jeg skriver – i det minste. Ønsker deg en fin søndagskveld.
Det er faktisk ikke mer enn 3 dager siden jeg og min lillebror snakket om nettopp dette med SA/MA, og hvor lite det blir pratet om i offentligheten. Han og hans kone mistet sitt lille frø, og i etterkant ble det endel googling om SA. De var overrasket over hvor mange som mister sine små, og hvor lite det blir pratet om. Da jeg fortalte om mine SA og XU, ble han veldig overrasket, for det ante han faktisk ikke.
Jeg er 7 år eldre enn ham, og når jeg var 21 år første gangen jeg mistet, var det ikke naturlig å si det til en 14 år gammel bror. Trist nok, og jeg kan relatere meg til det, så fant han en slags trøst i at jeg også hadde mistet. For da var han ikke så alene om det lenger.
Jeg håper for han og hans kones del at dette var eneste gangen de må oppleve det, for det er ikke noe «bedre» andre eller tredje gang.
Når jeg tenker på de som må ha hjelp til å lage barn, og så mister en av sine små frø, så vil jeg tro at det er enda vondere. Jeg skulle så ønske både for deg Ønskemamma, og alle de som sliter der ute, at dere får de etterlengtede i armene snart!
Vondt å miste er det uansett – partner eller ikke. Men for oss som står i denne prosessen alene er det jo slik at vi ikke bare kan prøve igjen neste måned. Det tror jeg gjør en stor forskjell.
Ja, det er rart med det – når man først snakker om MA/SA er det plutselig noen i familien eller venneflokken som har opplevd det med aldri sagt noe. Sånn var det for meg også. Fint at broren din fant litt trøst i din historie Trine, selv om det beste hadde vært om ingen måtte oppleve det. ❤️
Fine Ønskemamma❤️Jeg er en av de som prøver å pusle de knuste hjertebitene sammen igjen. Det skulle bli verdens beste julegave, men slik gikk det ikke. Vi er dessverre altfor mange som får hjertene våre knust Jeg sender en stor klem til alle dere «prøvere», og la oss håpe at 2016 vil bli vårt år❤️
Ja, det er du dessverre Miss A. Og det puslespillet er ikke enkelt, for de hjertebitene er så små, ujevne og spredt utover. Men det går til slutt. Måtte 2016 bli året for ferdiglagte puslespill og gurglende småbarn. ❤️
<3 <3 <3
❤️
Hei!
Ja, det er tøft. Har selv vært i gjennom det samme i år. Bedre lykke neste år for oss alle!
God jul!
Cathrine
Ja, det satser vi på Cathrine. ❤️
Jeg er visst i kommentar modus i dag.
Første gangen vi mistet holdt jeg på å besvime i heisen etter gynekologtimen som viste en helt tom forstersekk. Heldigvis satt neste spire og vi har i dag en fin datter på rundt året. Da jeg nå ble gravid igjen så ble drømmen knust rett før juleferien – en altfor liten spire uten et bankende hjerte ble oppdaget og nå venter jeg bare på at det uungåelige skal skje.
Ja, til mer åpenhet rundt SA/MA – det er mye vanligere enn det man tror. Det har hvertfall jeg opplevd når jeg har delt mine to sorger.
Håper på mange bankende hjerter i gruppen din i året som kommer!