Hva når en far som ikke var far dør?

I dag blir innlegget privat og med mange ord. Fordi et vanskelig spørsmål dukket opp. Vanskelige spørsmål skal man ta på alvor. Her er tankene som fulgte spørmålet:

«Hva når donor dør?»

En pappa er er pappa. En far en far. En donor en donor.

En donor er biologisk far, men ikke sosial far. Donor er en person som må finnes hvis barnet skal finnes, men ikke en person som er en del av et barns oppvekst. Det finnes åpne og anonyme sæddonorer. De er alle anonyme til barnet fyller 18 år. Har barnets mor valgt en åpen donor, kan barnet søke ham opp når barnet har fylt 18 dersom barnet – eller altså den unge voksne – selv ønsker det.

Ønskemamma har snakket med en annen, flott dame – ei som er i samme situasjon som meg. Som ville velge åpen sæddonor som meg. Som ønsker å finne barnets biologiske halvsøsken, som jeg ville ønsket det. Vi tenker ganske likt. Så sa hun:

«Men hva når donor dør?»

For donor kan jo dø, før barnet rekker å møte ham. Det ville kunne knuse år med stille forventing. Eller han kan dø etter at de har møttes, en eller flere ganger. Og hva da? Altså, si at barnet har fylt 20 år, og valgt å finne  sin donor. Kanskje har barnet også funnet to eller fem halvsøsken, barn av samme donor som har valgt det samme. De kjenner hverandre, og de har møtt sin donor. Men de er ikke del av hans liv. Så dør han.

«Hva skal barnet da gjøre når det er begravelse?»spurte hun.

Det finnes ingen gode svar på det spørsmålet. Fordi etikken i det er vanskelig, og mennesker er ulike. Det å velge å få barn ved hjelp av donor, enten man er singel eller del av et heterofilt eller homofilt par, er å skape en forbindelse mellom biologisk opphav og avkom, men samtidig en situasjon der ingen av partene helt hører til i den forbindelsen, hvis det er forståelig. Det er mange vanskelige etiske aspekter i det.

«Jeg vet ikke», sa Ønskemamma «men jeg er egentlig i samme situasjon selv. «

Selv om min far er en far, og ikke en donor, er dilemmaet det samme. For vi møtte ikke hverandre før Ønskemamma hadde passert 20 år, faren min og jeg. Mer enn ti år etter at han hadde etablert en ny familie. Fått to andre barn. Vi er for alltid lenket sammen av felles biologi, og samtidig for alltid avskåret fra å ha et skikkelig forhold. Av mennesker, av geografi og av livet.

Jeg har en far som har en annen familie nå. En familie som ikke fikk vite meg før alt for sent i livet, selv om jeg jo var et faktum lenge før den nye familien. Det er ikke lurt å holde store ting hemmelig, for hemmeligheter vokser. Til slutt sprekker de.  Når hemmeligheten om at jeg fantes sprakk tålte den nye familien hans det ikke. De vil at jeg ikke skal finnes. Selv om jeg var godt over 30 år gammel, og ikke utgjorde noen stor trussel, tålte de det ikke. Tålte de meg ikke, heter det vel. Det må jeg leve med. Det er en del av min livshistorie.

Sånn kan det også bli for en donors familie, dersom donor skulle finne på å holde donorvirksonheten sin hemmelig. Vi må velge å tro at de som har valgt å være åpne donorer ikke velger hemmelighold. Det tror jeg ikke de velger, fordi de har vært i lange samtaler rundt akkurat det før de ble godkjente. De har latt seg intervjue om hva de tenker, nettopp om den problemstillingen det kan være at mange såkalte donorbarn dukker opp lenge etter at donor har etablert sin egen familie. Jeg tror åpne donorer også velger åpenhet overfor sin familie. Sannheten er likevel at det kan vi ikke vite.

Men min egen far valgte hemmelighold, og han velger det dessverre enda. Nå treffes vi – i hemmelighet. Sniker oss til en halvtime her, fem minutter der. De ukene i året jeg er på Rhodos. Det står ikke respekt av det han gjør, men jeg kan ikke velge for ham. Jeg forstår ikke valget hans men har likevel valgt å respektere det, og å ikke troppe opp der hans nye familie er. Kanskje er jeg med på å opprettholde det å bli behandlet dårlig, kanskje finnes ikke så mange andre valg. Jeg tenker at kanskje gjør han så godt han kan, selv om det er innmari dårlig.

En dag dør en av oss. Han eller jeg. Livet er skjørt og uforutsigbart, så man vet aldri hvem som lever lengst, men statistisk dør foreldre oftest før barna sine. Det gjelder en far, og også en donor. Å velge åpen donor gir ingen garanti for at et barn får møte donor, fordi 18 år (pluss de årene som ofte vil ha gått siden donor donerte, før barnets mor ble gravid) er lang tid. Det er ikke sikkert det finnes et menneske å treffe når en ungdom med donor som opphav fyller 18 år. Det er en vanskelig tanke.

Faren min er gammel. Han er 75 år i år, og har fått merkbart dårligere helse de siste årene. Innerst i magen lever den lille, svarte skrekken – tenk om han dør og jeg ikke er der? Tenk om han dør uten at jeg får beskjed? Tenk om jeg aldri møter ham igjen? Vi har så mye usnakket. Det har vi virkelig. Hver gang Ønskemamma reiser hjem fra Rhodos er det med en liten knute av frykt i magen. Frykten for at det kunne være siste gang.

«Den dagen faren min dør vil jeg heller ikke kunne gå i begravelsen», sa jeg til hun som er i min situasjon. «Selv om vi har hatt et forhold og møtt hverandre hvert år i mer enn 20 år vil jeg ikke kunne gå i begravelsen. Det er en del av min historie, og den må jeg leve med. Når den dagen kommer må jeg stå i det, selv om det blir vanskelig.»

For sånn er livet. Vi må ta det som kommer, selv når det er vanskelig. Oftest klarer vi det, på et vis. Jeg håper jeg klarer det den dagen faren min ikke er mer, og vi helt sikkert fortsatt har mye usnakket. Det vil bli en komplisert sorg den dagen jeg mister ham. Det vet jeg. Den dagen jeg mister han jeg hører til – uten å høre til.

Jeg skulle ønske det var annerledes, men det er ikke det. Sånn vil det også være dersom jeg skulle være heldig å få barn. Jeg ville ønsket at omstendighetene var annereldes enn de er. Det er et stort valg å ta for et barn.

Men større enn komplisert sorg og eventuelle vansker er livet. Det synes jeg. Og er takknemlig for livet mitt, til tross for brokete familieforhold, avvisning og hemmelige møter. Så må jeg bare håpe at mitt barn får møte sin donor, dersom det selv ønsker det. Åpenheten, og å gjøre historien forståelig for barnet, det er min mammaoppgave.

Jeg ber en stille bønn om at jeg får møte faren min igjen, helst mange ganger til – og aller helst med hans første barnebarn på armen. ❤️

15 kommentarer

  1. Jeg ber en stille bønn sammen med deg

    1. onskemamma

      ❤️

  2. Ellinor

    Det er umulig å forutse hvilke opplevelser, følelser og relasjoner ens barn kommer til å ha i fremtiden. Jeg tror det beste man kan gjøre som mor, er å stadig gjøre det beste ut av dagen, og å bidra til at barnet får et godt forhold til seg selv, slik at det blir godt rustet til å møte sin fremtid, hva enn denne består i. Som mor bør man tåle hele spekteret av følelser hos barnet sitt. Da vil også barnet tåle de ulike følelsene sine bedre. Sorg og savn er en del av livet, slik som glede også er det.

    1. onskemamma

      Så enig med deg Ellinor!

    2. Så godt sagt, Ellinor!

  3. Monicafo

    Sterkt innlegg. Det som også slår meg er tenk hvordan vil det være for ditt fremtidige barn, lille eskimo, å møte bestefar. Ha hemmelige møter med bestefar. Hvorfor kan ikke bestefar leie mer rundt og hvorfor kan ikke vi besøke bestefars hus?

    Tror og håper donorer har ett mer avklart forhold til sitt valg enn hva mange «TilFeldige» fedre har. Leit at barn skal være en hemlighet.

    1. onskemamma

      Der har jeg tenkt på mange ganger Monicafo. Skulle det skje er det trist. Dessverre tror jeg det er mer realistisk at mitt eventuelle barn ikke rekker å møte sin morfar. Mormor derimot, hun stiller nok opp :O)

  4. Fint skrevet. Takk for at du er åpen, forhåpentligvis kan det hjelpe andre med lignende situasjoner.

    1. onskemamma

      Takk for det Helen.
      Det er mitt håp. ❤️

  5. Hei, sterk lesning.. du trenger ikke svare på dette hvis du ikke vil.. Men jeg lurer på, har du møtt dine halvsøsken? Vet de at du finnes? Slik jeg forstår det, var de veldig små når de fikk vite om deg (hvis de har fått vite det..), og ting kan jo endre seg når man blir eldre og når man blir mer moden? Ut fra det jeg leser blir jeg veldig i tvil om faren din i det hele tatt har informert sine andre barn om deg? Er jo klar over at det er slik som du beskriver det i enkelte familier og mer tradisjonelle samfunn, men likevel høres det ganske utrolig ut. Spør bare fordi jeg tror at et forhold til dem kunne vært en potensiell berikelse i ditt liv- selv om det på ingen måte erstatter en egen familie og et eget barn.

    1. onskemamma

      Hei Line!
      Stort spørsmål. Det har jeg valgt å svare på – i dagens innlegg.

  6. Takk for at du deler kjære deg ❤️ Ønsker så inderlig at det skal lykkes for deg !!!!!

    1. onskemamma

      Tusen takk for det Pia – vi håper en stund til! ❤️

  7. Kjære Tina!
    Takk for personlig og rørende innlegg.. Dessverre kan ikke familie velges, mange ganger skulle jeg så gjerne ha ønsket… Ja, en annen familie. Men det kan ikke velges,og man er så takknemlig for det man har som fungerer. Klem til deg.

    1. onskemamma

      Ja, sånn er det Stine.
      Så er barn sånn skrudd sammen at de tror det de kommer fra er normalen – på godt og vondt. Det er fint, og litt skummelt.
      I en verden som er langt fra perfekt gjelder det å holde fokus på det som fungerer. Det får jeg til i blant, men slett ikke alltid.
      Takk for fine ord. ❤️

Skriv en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *